Når politisk analyse forsøker å forstå hva folk ønsker, må den gå forsiktig frem. Men i det siste har både liberale, venstreorienterte, konservative, ja, hele det politiske midtspekteret, inntatt den samme resignerte holdningen: Fremveksten av det ytre høyre er trist, men ingenting man kan gjøre noe med. Etter Donald Trumps nederlag i Islamabad og Viktor Orbáns nederlag i Budapest er det i det minste grunn til å heve blikket: Kanskje er fremgangen for den radikale høyresiden ingen naturkraft; kanskje vil den ikke alltid slippe unna med sine selvimotsigelser; kanskje er den ikke så allmektig som man har trodd; kanskje har motstanderne endelig funnet en motgift.
Kanskje.
Den siste tiden har vært et mareritt for høyrepopulistene, selv om de neppe vil innrømme det. I Ungarn har tre ledende representanter lidd et brutalt nederlag: Viktor Orbán selv, og Donald Trump, som sendte sin visepresident til Budapest rett før valget for å forhindre et tap, som så likevel inntraff. Sist, men ikke minst var den ungarske folkeviljen et alvorlig tilbakeslag for Vladimir Putin, som hadde en ivrig agent og infiltratør i den tidligere ungarske statsministeren. Orbáns utfordrer Péter Magyar vant valget – med to tredjedels flertall. Reaksjonene fra EU var ikke overraskende: De mange lettelsens sukk i europeiske hovedsteder og Brussel kunne drevet hele vindparker.
Kanskje enda viktigere for høyrepopulistenes skjebne er den foreløpige fiaskoen i forhandlingene mellom Iran og USA. Donald Trump har satt i gang en unødvendig krig som han ikke har vunnet. Regimet i Teheran er styrket og ser seg ikke nødt til å gå med på amerikanernes betingelser. Den amerikanske presidenten har gått på et nederlag som verken kan forbigås eller bortforklares. Og i USA fortsetter støtten å synke. Kanskje er dette begynnelsen på slutten.
Kanskje.
Mer enn et blaff
Mye taler for at den nylige utviklingen er mer enn et blaff. Høyrepopulismen har noen iboende motsetninger som ikke spiller noen stor rolle i en fase av vill vekst, men som nå, når oppgangens beruselse er i ferd med å legge seg, står stadig mer i veien for protagonistene.
Selvmotsigelsene hos det ytre høyre kommer aller tydeligst til uttrykk i bevegelsens sentrale begrep suverenitet. Hele den ytre høyresidens verdensbilde dreier seg om denne ideen: Selvbestemmelse i stedet for fremmedstyre. Suverene nasjonalstater skal ta suverene beslutninger. De skal forsvare seg mot anonyme krefter som vil bestemme over deres skjebne: Brussel, FN, Verdens handelsorganisasjon, ja, hele det liberale regelverket. «Take back control» var kampropet i Storbritannia. «Vi tar landet vårt tilbake» lød parolen i Tyskland. «America first» i USA.
Også Viktor Orbán trakk i valgkampen frem fortellingen om suverenitet, som han tidligere har hatt så stor nytte av. Men samtidig som hele valgkampen bygget på motstand mot innblanding fra Brussel, ønsket han han altså innblanding fra USA hjertelig velkommen. Hvordan kunne det henge sammen? Og ikke minst: Hvordan kan man kalle det fredelige EU for en fiende, mens man kaster seg om halsen på et åpenbart imperialistisk USA? På toppen av det hele kommer Russland.
Selvimotsigelsene blir et problem for det ytre høyre
USA viser nå på en brutal måte hva andre nasjoners suverenitet er verdt for dem, nemlig svært lite. Venezuela, Iran, Grønland, Cuba, Canada. For Trump-administrasjonen betyr ikke suverenitet at enhver nasjon skal kunne ta sine beslutninger innenfor sine egne grenser. I stedet forkynnes den nasjonalsosialistiske juristen Carl Schmitts lære: Suveren er den som bestemmer over den globale unntakstilstanden. Denne unntakstilstanden er noe Donald Trump går til sengs og våkner opp med. Bare mens han sover har fornuften syv timer til rådighet.
At suverenitetsløgnen nå avsløres, blir et stadig større problem for det ytre høyre i Europa: Vil de faktisk kjempe mot styring fra utlandet, eller vil de egentlig bare styres av et annet utland? Selger de sine fedreland til USA og til en president som er enda mindre populær i resten av verden enn han er på hjemmebane? Vil de gjøre landene sine til Washingtons undersåtter, slik statene i Warszawapakten var det under Moskva?
Når det sentrale politiske spørsmålet alltid lyder «hva kan jeg få ut av dette?» – da er veien til korrupsjon gitt av seg selv.
I mange europeiske partier på den ytre høyresiden er dette spørsmålet nå blitt en kamp om prinsippene. I Storbritannia gjør Nigel Farage hektiske forsøk på å frigjøre seg fra Trump. I Italia er Giorgia Meloni er ferd med å distansere seg fra sin venn i det forgylte kontoret. Og i Tyskland er splittelsen tydelig: Én leder av AfD, Tino Krupalla, beskrev nylig Donald Trump som «gal», mens den andre lederen, Alice Weidel, samme dag kalte den amerikanske støtten til Orbán for «storartet».
Også på den ytre høyresiden i USA har situasjonen endret seg: Lenge hadde denne bevegelsen en særegen evne til å la motstridende, fundamentalt forskjellige posisjoner leve side om side: Antisemittisme og Israel-entusiasme, isolasjonisme og imperialisme, working class-nostalgi og libertær statsfiendtlighet. De ble holdt sammen av en felles motstander og en karismatisk leder som mente at instinkter var viktigere enn ideologi, en oppskrift som fungerte lenge. Men etter hvert har Maga-bevegelsens innstilling «leve og la leve» blitt skjøvet til side for en kamp om bevegelsens sjel.
En gigantisk selvberikelsesmaskin
Tucker Carlson, Candace Owens og Laura Loomer er mer eller mindre forrykte figurer i den nettbaserte høyreekstreme motkulturen i USA. Men de har millioner av tilhengere, en enorm påvirkning på samfunnsdebatten – og alle går nå mer eller mindre direkte imot Trump. De anser krigen mot Iran for å være en gigantisk tabbe. Det samme gjelder den nære forbindelsen til Israel. For flere av disse aktørene flyter utenrikspolitisk isolasjonisme sammen med en konspirasjonsteoretisk antisemittisme.
Denne grumsete samvittigheten i Maga-bevegelsen stiller nå spørsmålet åpent: Lovet ikke presidenten oss under valgkampen at han vil holde USA utenfor dumme kriger? Og nå trekker han oss inn i dem?!
En stor del av makten består av projeksjon.
Selv den ytterliggående høyresiden ser altså ut til å kjenne grenser for troverdighet som ikke kan overskrides ustraffet: Etter en antikrigsvalgkamp har Trump blitt en krigspresident, og denne forvandlingen kan bli en fare for ham. For Viktor Orbán var selvberikelsen problemet. Det blir et strategisk problem når man i årevis forteller folk at man kjemper mot et korrupt establishment – og så åpenbart fyller egne lommer.
Her er Orbán i godt selskap. Trump gjør lite for å skjule korrupsjonen i egne rekker. I stedet vil han at den skal fremstå som en normal del av å det å drive business, og å drive business skal fremstå som en normal del av det å regjere. Også i Tyskland kan man observere den samme fremgangsmåten, om enn i mindre skala: AfD besluttet nylig at de ikke vil ta noe oppgjør etter den såkalte Verwandtenaffäre, avsløringen av at en rekke AfD-politikere hadde begunstiget familiemedlemmer i stor skala, men la denne praksisen fortsette som før.
Det som blir mer og mer tydelig, er at høyrepopulismen er en mektig politisk bevegelse – og en gigantisk selvberikelsesmaskin. Det er altså ikke overraskende at særlig kadrene i bevegelsen peker på problemet: «Velgere på den ytre høyresiden tilgir ikke korrupsjon på lang sikt», skrev ytre høyre-ideologen Benedikt Kaiser etter Orbáns valgnederlag. Han oppfordret AfD til å «gripe inn før ting kommer ut av kontroll».
Fiendtlighet er vanskelig å forene med samarbeid
Problemene på den radikale høyresiden som begynner med ideologien, fortsetter altså når det gjelder den personlige integriteten. Og så kommer pengene inn i bildet. Den kraftige veksten i global velstand de siste to tiårene er jo sterkt knyttet til globaliseringen, en stadig sterkere internasjonal sammenfletting og en kompleks arbeidsdeling. Varer, mennesker og råstoffer kan transporteres raskt, problemfritt og rimelig dit vareproduksjonen er mest effektiv – det har vært prinsippet. Nå har Donald Trump med sin forvirrede tollpolitikk gjort et abrupt forsøk på å øke den amerikanske og sin egen personlige andel av denne rikdommen, som har oppstått takket være internasjonal grenseløshet. Det har han mislyktes med. Som forventet bidrar handelshindringer til å svekke handelen, og dermed dempe veksten.
Leo XIV trekker opp et skille mellom kristendommen og Maga-bevegelsen
På toppen av det hele har den amerikanske – og den russiske – imperialismen politisert handelen og handelsrutene, noe Hormuzstredet er det beste eksempelet på. Når en aggressiv nasjonalisme ødelegger for den økonomiske globaliseringen, kommer det logiske klart for dagen: Fiendtlighet er vanskelig å forene med samarbeid. Under Trump er den økonomiske veksten i USA lavere enn under Joe Biden, og både arbeidsledigheten og inflasjonen er høyere. En økonomisk egoisme som blir for grådig, er ikke lenger til nytte for egoet.
Hittil klarte Maga-bevegelsen å nedtone disse materielle ulempene ved å gi seg ut for å være en frigjøringsbevegelse. Trump og hans disipler og medløpere lovet å frigjøre folk fra det moralske presset som har ligget over dem i to tiår. Slik høyrepopulistene ser det, har det hersket et slik press fra miljøbevegelsen, woke-kulturen, feministene og postkolonialistene. Trumpistene har ikke bare snakket om en slik frigjøring, de henter hele sin utstråling fra den. Og her virker de – eller de virket lenge – både engasjerte og autentiske.
Skruppelløsheten når sine grenser
Men den moralske dealen mellom det ytre høyre og «vanlige» mennesker skulle ikke bare være en frigjøring fra uforholdsmessig og utenlandskbestemt moralisering, den hadde også et skjær av kristelige dyder. Når mennesket endelig lyktes med å riste av seg den venstreorienterte moralen, skulle det vie seg til sine moralske kjerneoppgaver: familie, venner, nabolaget og nasjonen. Frigjøringen fra moraliseringen skulle samtidig være en vending mot det moralske.
Donald Trump og hans likemenn legemliggjør slett ikke dette idealet. De er ikke i stand til å kanalisere skruppelløshetens dynamikk, de mister kontrollen over den. Trump, hans krigsminister Pete Hegseth og den tidligere sikkerhetsministeren Kristi Noem viser til stadighet ekte glede over å være hardhendte, med tydelige trekk av sadisme. Stoltheten over egne synder og det euforiske raseriet støter stadig mer mot noen yttergrenser, selv hos tilhengerne deres. Det er åpenbart at mennesker kan være hardhendte, at de ønsker å være overlegne og gjerne vil høste vinning. Men midt i alt dette ønsker de også å være mennesker. Når presidenten gleder seg over at hans innenrikspolitiske motstandere dør, når migrasjonspolitikken innebærer at naboens barn blir bortført fra skolen, når presidenten vil utslette «en hel sivilisasjon», inkludert kvinner og barn, syke og fattige, da går det for langt for de fleste. Da begynner skruppelløsheten å angripe den menneskelige kjernen selv hos de som identifiserer seg med den ytre høyresiden.
Kort sagt viser det seg at en politikk som er åpent basert på egoisme, etter hvert støter mot grensene for et minstemål av menneskelighet. Og når det sentrale politiske spørsmålet alltid lyder «hva kan jeg få ut av dette?» – da er veien til korrupsjon gitt av seg selv.
En vesentlig del av trumpismen har siden starten vært følgende operasjon: Ens oppfatning av verden skal bli til virkeligheten. Og når det gjelder makten, er det faktisk det som skjer. Makt er vanskelig å måle, men man aner den. En stor del av makten består av projeksjon. Denne maktprojeksjonen – det har den siste tiden vist – er det ikke lenger mye igjen av.
Leo er ikke redd for Trump
Det enorme tempoet som Trump har pløyd gjennom USA og verden med i de første månedene av sin presidentperiode, kan forklares slik: Motstanderne hans følte seg hjelpeløse, maktesløse, overrumplet. Dette fikk den amerikanske presidenten til å virke nesten allmektig – og til å skape sin egen virkelighet. Hver dag kom et nytt tabubrudd, en vanvittig uttalelse, en ny tollkrig, helt til motstanderne hans ikke lenger visste hva som var opp og ned.
Men også dette har endret seg: I Minneapolis stilte titusenvis av mennesker seg opp mot Donald Trump, med det resultat at presidenten måtte trekke ICE-troppene sine ut av byen. USAs høyesterett har erklært at størsteparten av tollsatsene hans er ugyldige. Trumps planer for Grønland endte med et omfattende nederlag. Det samme gjelder krigen mot det kriminelle regimet i Teheran, som ifølge Trump lå nede for telling allerede for flere måneder siden.
Det blir et strategisk problem når man i årevis forteller folk at man kjemper mot et korrupt establishment – og så åpenbart fyller egne lommer.
Og nå den nye paven: Leo XIV motsetter seg ikke bare Donald Trump når det gjelder Iran-krigen. Han trekker også opp et skille mellom kristendommen og Maga-bevegelsen, som forsøker å fylle troen med nasjonalistisk, rasistisk og fundamentalistisk innhold, stikk i strid med det sentrale budet om kristen nestekjærlighet. Amerikaneren i Roma har blitt den mektigste motstanderen mot Trump-kultens kristne skalkeskjul over det som egentlig er en ukristelig egoisme, nesten for banal til å være blasfemisk. Pave Leo har kunngjort at han ikke er redd for Trump. For angst er ingen god rådgiver.
Smilet vinner
Trumps motstandere bygger ikke bare opp motstand, de bygger også opp noe eget, de forsøker å overvinne den lammelsen og blodfattigheten som i mange år har preget kreftene til venstre for Trump og Orbán: I Europa arbeider EU-president Ursula von der Leyen utrettelig for en rekke handelsavtaler i et globalt nettverk av konstruktivt innstilte land, deriblant India, Canada, Brasil, Sør-Afrika og Australia – snart halve verden.
I New York er Zohran Mamdani i ferd med å finne opp en ny sosialpolitikk basert på menneskelig velvilje. Når smilet hans vinner, er det nettopp fordi det ikke er triumferende. I Spania prøver Pedro Sánchez ut om venstreorientert politikk igjen kan vinne flertallet – og holde på det. Nylig inviterte han til en konferanse i Barcelona, der slitne sentrum/venstre-krefter diskuterte nye strategier. Det er sikkert mye å innvende mot hvert enkelt av disse forsøkene på å skape en alternativ fremtid. Men er dét i seg selv en innvending?
Når iboende motsetninger kommer til overflaten, når motstanden utenfra intensiveres, når grensene for et minstemål av menneskelighet er nådd: Da er det tydelige tegn til at høyrepopulismen kan ha passert senit. Dette gjenspeiler seg også i deres mentale forfatning: «Trump-administrasjonen befinner seg i en psykotisk tilstand», skrev New York Times nylig. Høyrepopulistene ville gjøre sin verdensoppfatning til virkelighet. Men kanskje slår virkeligheten tilbake.
Kanskje.
