Regissøren bak den kinoaktuelle filmen Młyn i Krzyż («Møllen og korset»), som er inspirert av et Bruegel-maleri, forteller om hvorfor klassisk kunst tiltrekker ham mer enn moderniteten.
Polityka 17. mars 2011
Janusz Wróblewski: Premieren til Møllen og korset fant sted under Sundance-festivalen. Senere ble den vist på Louvre og på reisemessen i Berlin. Hvordan var publikums reaksjoner?
Lech Majewski: Variety publiserte en rosende anmeldelse, og nå har vi fått kinodistribusjon i USA og Kanada. Japan, Frankrike, Tyskland, Spania og et titalls andre land har også kjøpt filmen. Jeg har blitt invitert til biennalen i Venezia. Og den 31. mars åpner en retrospektiv utstilling av arbeidene mine fra de siste 11 årene på Nasjonalmuseet i Kraków. Der skal de blant annet vise den nåværende utstillingen på Louvre: videokunst fra serien «Bruegel-øvelser».
Janusz Wróblewski: I filmen trer vi så og si inn i Bruegels 500 år gamle maleriVeien til Calvary. Hva handler den om?
Lech Majewski: Filmen er en refleksjon rundt bildet og Bruegels filosofi generelt. Hva forteller Bruegel om? At store, historiske hendelser passerte uten gehør da de skjedde. De begynte å skinne og gjennomtrenge hverdagen først senere. Han sier: «Når det store skjer, ser vi det ikke.» På bildet Veien til Calvary stirrer flamlenderne mot venstre, mot hendelsene med soldatene, mens Jesus er dekt til, og man må gjøre en innsats for å se ham i det hele tatt.
Janusz Wróblewski: Hvorfor er du mer tiltrukket av Bruegel og klassisk kunst enn av moderniteten?
Lech Majewski: På 1900-tallet foregikk det en teppebombing av alt som med møye og tålmodighet hadde blitt frembrakt av kunstnere og håndverkere i de foregående århundrene. Man tok avstand fra et skjønnhetsbegrep definert gjennom begrepene om tro og sannhet. Og ødeleggelsens kanon triumferer fortsatt. Formen har blitt knust. Kunstneren er overlatt til den moderne verdens bestialitet. Det jeg finner interessant i klassisk kunst – foruten åndeligheten som er innskrevet i den – er den enestående perfeksjonen i håndverket som eksisterer samtidig med begrensede tekniske muligheter. I dag er man likegyldig til denne typen perfeksjon. Håndverk og kunst. Grunnen til denne tilstanden er at den akademiske kanon begrenser seg til søppeldyngens og kvasisjokkets estetikk. Det holder å knuse tv-en og stille den ut på et galleri. Kritikerne kommer til å spekulere om det gjelder en protest mot konsumsamfunnet, massemedienes terror, osv. Baudrillard tok det på kornet da han klagde over at relativismen har blitt såpass opphausset at hele verden har blitt «fiksjonalisert».
Janusz Wróblewski: I Møllen og korset er det noen som sier at det viktigste må forbli skjult. Hvorfor?
Lech Majewski: Hvis jeg hadde blitt bedt om å definere sannhetsbegrepet, ville jeg sagt at det er noe hemmelig. Hemmeligheten er kjernen i vår væren, i alt som omgir oss (noe vitenskapsmennene vet utmerket godt). Samtidig vil et menneske som blir stilt ansikt til ansikt med hemmeligheten øyeblikkelig prøve å avsløre den. Det streber og ser seg nøyd med smuler og fragmenter. For hemmeligheten kan aldri knekkes. Samtidig forsvinner begrepet om noe skjult og hemmelig fra populærkulturen. Alt må bli forklart. Det er åpenlyst hvem som drepte hvem og hva saken gjelder. Fortellingen danner en lukket helhet; eskene passer inn i de større eskene. For meg er det eksistensens spenn i flertallige dimensjoner som gjelder.
Janusz Wróblewski: Som betyr?
Lech Majewski: Å se toneskalaens fulle bredde: fra venstre til høyre. Jung ville ha beskrevet det fint: Det vertikale går fra guddommelighet til fordømmelse; det horisontale fra ondskap til godhet, fra det mannlige til det kvinnelige, osv. Alt det skjønne man kan se i for eksempel Dantes Guddommelige komedie.
Janusz Wróblewski: Stereotypen sier at det moderne mennesker opplever er følelsen av tomhet, mangelen på mening, Guds fravær. Du vender imidlertid stadig tilbake til det esoteriske, til falmende symboler og gnostiske leteaksjoner. Er det ikke anakronistisk?
Lech Majewski: Ikke nødvendigvis. Det er ikke lenge siden det fantes kunstnere som klarte å integrere disse feltene i kunsten sin. Eksempelvis Mesteren og Margarita av Bulgakov. For meg er det den beste beskrivelsen av Russland etter revolusjonen, inneholdende både et dantesk moment og metafysisk dybde.
Janusz Wróblewski: Øyeblikket da man holder pusten i Møllen og korset kommer da flamlenderne blir ydmyket. De er blitt holdt nede av de spanske styrkene uten å oppdage at Jesu skjebne blir fullført like ved siden av. Er det hemmeligheten?
Lech Majewski: Et øyeblikk tidligere samtaler Bruegel med en som samler på bildene hans. Samleren hevder at det man er vitne til kan man ikke uttrykke. Kunstneren svarer ham at det ikke stemmer. Deretter kommuniserer han med en høyere makt (personifisert i mølleren) og tiden stopper. Det som er umulig å uttrykke har blitt beskrevet. Men ikke med ord. Jeg mener at de viktigste emnene unnslipper språkets makt. Det er spesielt tydelig når vi tilbringer tid med klassiske kunstskatter. De færreste kan uttrykke hva man føler – dette flyktige inntrykk – når man står foranStormen av Giorgione. For ikke å snakke om Bosch’ symbolske malerier.
Janusz Wróblewski: Å dechiffrere kodene i klassisk kunst har blitt populært gjennom romanene til Dan Brown, som blant annet etterprøver kjetterske konspirasjonsteorier i Leonardo da Vincis kunst. Har denne trenden vært en inspirasjon i arbeidet ditt?
Lech Majewski: Jeg beundrer håndverket til Dan Brown, selv om bøkene hans er fulle av forenklinger, noe som er forbundet med kravene i krimsjangeren. Jeg setter pris på det han gjør, selv om bildeanalysene i bøkene hans mildt sagt er uoriginale. For å være ublu, så kunne jeg sagt mer om Det siste måltidet enn han kan. I årevis har jeg holdt foredrag på utenlandske universiteter om den symbolske kunstens hemmelige språk. Sist på Universitetet i Cantenbury, New Zealand. Samtidig med besøket fikk jeg anledningen til å filme fantastiske, skydekte himmellandskap, som kan ses i filmenMøllen og korset.
Janusz Wróblewski: Hvilke skjulte motiver, som ikke kommer til uttrykk i filmen, kan man oppdage i Veien til Calvary?
Lech Majewski: Bildet rommer fem hundre skikkelser. Representasjoner av dem finnes i filmen, og til sammen danner de et tverrsnitt av samfunnet. De kommer fra hverdagen, historien, mytologien, religionen. Alle har en betydning. La oss ta kvinnen som sitter under galgen. For å forstå hva hun fremstiller, trenger man å forklare hvorfor galgen ser ut som den gjør og skissere den økonomiske og kulturelle konteksten. Jeg vet ikke om vi har nok tid til det. Alle bilder fra den klassiske perioden, selv et ordinært stilleben, inneholder en kodet overlevering. Kanskje kommer det av at hverdagen for datidens kunstnere også var en form for kode? Spørsmålet er hvor disse kodede beskjedene ble sendt fra? Noen antok at en høyere makt sender dem det i form av et brev. Andre at det skjer deus ex machina. I dag ville man ha sagt at vi prøver å knekke koden til et evolusjonært brev. Generelt når vi snakker om hvordan livet fungerer, definerer vi det som en overvekt av informasjon over energi. Motsetningen er ikke-levende materie, der proporsjonene er omvendt – energi dominerer over informasjon. Hvis det finnes informasjon, vil den bli lest av den levende organismen. For hvis den ikke leser, dør den.
Janusz Wróblewski: Bruegel smelter lidelseshistorien sammen med historiske realiteter. Den polske romantikken lærte oss også at fedrelandets lidelse kan identifiseres med Jesu Golgata. Hadde det vært lettere å akseptere visjonen din etter en skoletime i messianisme?
Lech Majewski: Jeg ser annerledes på saken. Møllen og korset er for meg en film med to offerdimensjoner: en anonym og en mytologisk. Komposisjonen gjenspeiler begge dimensjonene slik de foregår, i løpet av en dag. Det dagligdagse offeret og det som er ladet med en enorm mengde mytologiske fortellinger. Offerfiguren er universell. Likegyldig hvilken religion vi går til, møter vi alltid oppofrelse, tortur, pasjon, lidelse. Men jeg har selvsagt vokst opp med den polske romantikken. Det er vår kultur som har formet meg, og ikke eksempelvis buddhismen eller shintoismen. Likevel vil jeg ikke lukke meg inne i min egen sivilisasjonskrets. Som et bevisst, tenkende menneske observerer jeg andre religioner. Taoismen interesserer meg. Det er vanskelig å ikke beundre religion. Likevel bør man være forsiktig når man rører ved eskatologiske spørsmål. Jeg liker ikke forenklinger. Og å snakke om det som ligger utenfor vår forestillingskraft, som slipper unna ordenes grep, er dømt til å mislykkes. Stillheten virker bedre i dette henseende. Etter min oppfatning har jeg kommet til en grense jeg ikke kan krysse: jeg har et inntrykk av hemmeligheten.
Janusz Wróblewski: Bruegel skaper det tredimensjonale rommet ut ifra en todimensjonal flate på en enestående måte. Man kan finne syv forskjellige perspektiver på lerretene hans. Hvordan taklet du denne kompleksiteten?
Lech Majewski: Bruegel skapte den optiske illusjonen ved å skissere et bilde fra syv ulike perspektiver. I dette var han en mester. Jeg var naiv da jeg tenkte at jeg kunne gjenskape illusjonen. Jeg tenkte at jeg kunne sette skuespillerne på et sted, og at det eneste problemet ville være å finne riktig setting. Det viste seg å være umulig. Filmingen måtte foregå ved hjelp av den moderne teknologien blue box. Det tok to år for en stab av spesialeffekt-eksperter å pusle sammen de forskjellige lagene av himmel, lys, skygge og luft. Tråd for tråd vevde de et enormt, elektronisk veggteppe. Noen av passasjene forente scener vi hadde spilt inn i saltgruvene i Wieliczka, det polske jurahøylandet, dataanimerte bilder i 3D og spesielle scenografimodeller. Et langt opptak som inneholdt kameraets sakte, majestetiske ferd langs klippen som møllen står på, ble postprodusert i 9 måneder.
Janusz Wróblewski: Hva var vanskeligst?
Lech Majewski: Å bygge et harmonisk, tredimensjonalt rom skapt av et 1600-talls geni. Ta for eksempel spindelvevet med duggdråper som skal duve i vinden. Datamaskinen lager et spindelvev. Det er perfekt. Men hvis vi ser på et spindelvev laget av en edderkopp, finner vi masse snarveier, hull og tilkortkommenheter. For at noe skal ligne naturen, må vi ødelegge datamaskinens mekaniske perfeksjon og stadig gjøre feil.
Lech Majewski (f. 1953) – en av de mest originale polske filmregissørene, mannen bak blant annet Wojaczek (1999) og Angelus (2000). Han er også forfatter, billedkunstner, og videokunstner. Studerte ved Kunsthøyskolen (ASP) i Warszawa og ved filmskolen i Łódz. Bor og jobber i utlandet siden 1982. Filmet The Gospel According to Harry (1992) i Hollywood og var medprodusent av Basquiat (1996) i New York.
Oversatt fra polsk av Joanna Rzadkowska
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=fiJK-qaJUXQ&w=320&h=240]
