Et ekko ved Umberto Ecos død

På 1980-tallet, midt under ceauşist-dikaturet, kom Umberto Eco til Bucureşti for å lansere den rumenske oversettelsen av Rosens navn.

Tegning: Andreas Töpfer.

Med Umberto Ecos død var det mer enn en forfatter som forlot oss, om han var enda så stor. I virkeligheten var navnet hans et av de mest betydningsfulle blant verdens intellektuelle selv før han utga sin første roman.

Jeg leste og studerte ham på universitetet i hans rolle som semiotiker, forfatter av et revolusjonerende skrift om litterær teori, Opera aperta (Det åpne verk). Fram til i dag har jeg lest vitenskapelige bøker med mer lidenskap enn skjønnlitterære. Av dem har jeg lært mye grunnleggende om hvordan fiksjonsbøker er oppbygd. Som teoretiker var ikke Eco bare en lærd og skarpsindig vitenskapsmann, men også en kunstner, en mann av paradokser og uventede konklusjoner. Jeg vil si at han skrev «romaner», vitenskapelige romaner, ideenes romaner, selv før Rosens navn.

Denne «munkethrilleren» som kom ut i 1980, da min generasjon sto klar til å springe ut, overrasket og sjokkerte imidlertid den litterære verden. En outsider, en professor i semiotikk, viste seg i stand til å forfatte et komplekst, dypt, metafysisk romanverk, som likevel på et visst nivå var tilgjengelig for mannen i gata. Sjelden har en «høylitterær» bok fått en slik mottakelse. Et helt år leste man bare Rosens navn, som umiddelbart ble oversatt til all verdens språk.

Bildet av Eco som vitenskapsmann ble uklart og litt urolig av det ferske bildet som framgangsrik forfatter. Folk visste ikke hvordan de skulle forene dem, og jeg tror det var et stort problem også for Eco selv, som plutselig oppdaget at han var blitt en internasjonal stjerne. Antakelig ble han, mot sine egne hensikter, drevet mot litteraturen av presset fra den første suksessen, og han fortsatte helt til det siste å skrive interessante, varierte, inspirerende, lærde romaner, men uten friskheten til debuten. All framgangen gjorde ham også til en opinion maker, en stemme som ble lyttet til og respektert. Men den overdrevne mediatiseringen hindret ham trolig i å få Nobelprisen, som han var evig kandidat til, og som han hadde fortjent både for sitt vitenskapelige verk og absolutt for sitt litterære. Denne dobbelte personligheten, som universitetsprofessor og kunstner, som lærd og visjonær, har alltid minnet meg om Mircea Eliade.

På 1980-tallet, midt under ceauşist-dikaturet, kom Umberto Eco til Bucureşti for å lansere den rumenske oversettelsen av Rosens navn. Møtet var hemmelig, bare noen omhyggelig utvalgte forfattere var til stede. Men noen åttitallister hadde oppdaget det og prøvde med mye støy å komme inn i salen. Av frykt for skandale (Eco kunne ankomme hvert øyeblikk), etter at en viktig kritiker grep inn, fikk de også delta på møtet. Slik klarte vi å få sett og hørt forfatteren som var på alles lepper over hele verden. Eco lyttet tålmodig til de offisielle talene og svarte høflig på noen spørsmål som var klarert på forhånd. Men midt under møtet ble alt snudd på hodet: En av oss reiste seg og sa at det manglet flere sider i den rumenske versjonen av romanen, som ikke hadde sluppet gjennom sensuren. Han la også fram bevis på det han hadde sagt, ved å lese vekselvis fra den italienske utgaven og den rumenske. Mer enn ti sider manglet. Eco ble svært overrasket. Noe slikt hadde aldri hendt før noe sted. Han visste ikke at på den tida ble til og med kokebøkene sensurert. Det ble stort oppstyr etter denne episoden, for Securitate hadde sine folk i det litterære miljøet.

En siste støy skapte Umberto Eco ikke lenge før han forlot denne verden, gjennom et voldsomt angrep på sosiale medier, særlig Facebook. For ham besto disse medienes verden av imbesile: «landsbyidioten» fikk komme til orde med sine meninger. Selv om jeg er langt unna å være enig i dette, gir utspillet likevel anledning for enhver til ettertanke. Når alt kommer til alt, utover det som er igjen etter ham, har vi ved Umberto Ecos død mistet en uerstattelig stemme, en av de mest intelligente og forstandige som vårt gamle kontinent har frambrakt.

Oversatt fra rumensk av Steinar Lone. Først publisert på qmagazine.ro 13.03.2016.

Oversetterens randbemerkninger

Det var noe kjent ved Mirceas beskrivelse av episoden med Umberto Eco i Bucureşti. Hvor hadde jeg hørt om eller lest dette før? Jeg gikk bort til hylla og trakk ut Claudio Magris’ store bok om Donau (1986). Siste del handler om Bulgaria og Romania, og han beveger seg langt utenfor elveleiet og opp i Karpatene og Transilvania. Var det ikke en episode der med Magris og andre italienske forfattere i Bucureşti på 1980-tallet – også Umberto Eco?

Det var det. Langt ute i boka – Donau renner snart ut i Svartehavet – er Magris sammen med Umberto Eco og to andre italienere, Lorenzo Renzi, romansk filolog, og Bianca Valota, historiker og barnebarn av den store rumenske historikeren Nicolae Iorga, offisielle gjester i Bucureşti. Magris oppgir ikke noe årstall, men boka kom på italiensk i 1986, og han beskriver en by som minner om tidlig 1980-tall, en av de verste periodene i kommunistregimet.

Høytidelige arrangementer med pompøse personer og like pompøse taler. Første møte holdes i Forfatterforeningens hus, vert er et berømt medlem av Det rumenske akademi. Magris oppgir ikke noe navn, men det er ikke usannsynlig at det dreier seg om forfatterforeningas mangeårige leder, Dumitru Radu Popescu, medlem av Akademiet, varamedlem av Sentralkomiteen i kommunistpartiet, ofte omtalt som «Gud» eller «Vårherre» av de som ikke likte ham, men var avhengig av hans gunst. Det gjaldt de fleste forfattere på den tida. Magris er uansett ikke nådig mot ham: «[M]ens en øvrighetsperson holder en av de konvensjonelle og stereotype høflighetstalene, sitter han og himler med øynene, i dårlig skjult, hånlig resignasjon, men da det blir hans tur, reiser han seg og holder uforstyrrelig en like triviell og platt ordgytende tale.» (S. 412 i Kjell Risviks norske oversettelse, Cappelen, 1991.)

Og lenger nede: «Diskusjonen er ikke helt uten dristige innlegg og spørsmål fra de yngste blant publikum. Følgen er at vi dagen etter overflyttes til et annet lokale, Iorga-instituttet, hvor vi fortsetter arbeidet. Det tallrike publikum, som ikke vet noe om dette, vender selvsagt tilbake til Forfatterforeningen, ifølge det offisielle programmet. Bare noen ganske få og oppfinnsomme unge mennesker har fått kjennskap til forandringen og har funnet veien til oss. Mens så folk, lokket især av Umberto Ecos navn, men også av velvilje overfor Italia og av en allmenn interesse for kontakter med utlandet, venter desorienterte på oss i Forfatterforeningen, fortsetter vi arbeidet et annet sted, og vi er nå mer tallrike enn tilhørerne.» (s. 413-414.)

Gjennom et av disse omstridte sosiale mediene spurte jeg Mircea. Jo, det er dette møtet han viser til, det hadde jo vært flere italienere som var invitert. Men som Magris selv innrømmer, folk var kommet for å høre på Eco. Den gangen var det ikke mange som hadde hørt om Claudio Magris.

Ikke om Mircea Cărtărescu heller, for den saks skyld.

Steinar Lone

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.