Et angrep på den progressive makten

Bazarovs barn
Illustrasjon: Andreas Töpfer

ESSAY. Bazarovs barn var en mystikers protestskrift mot presteskapet i et marxistisk, kulturradikalt og feministisk teokrati. Kaj Skagen ser tilbake på en av 1980-tallets mest debatterte norske bøker.

Bazarovs barn
Illustrasjon: Andreas Töpfer

[dropcap]J[/dropcap]eg skrev Bazarovs barn i 1983 som frafallen radikaler og hemmelig esoteriker. Den ble til på samme måte som en roman, og jeg skrev den siste versjonen i ett eneste strekk på syv uker. Det var aldri meningen å skrive litteraturkritikk. Jeg husker ennå min stumhet under den interne lanseringen av boken på Gyldendal, i en liten forsamling med det meste som tellet av litteraturkritikere, litteraturprofessorer, forlagsfolk og journalister, hvor alle i det tette lille lokalet lot til å koke av sinne, bortsett fra Sigmund Hoftun, som ledet møtet i egenskap av forlagsredaktør. Én eneste støttet boken, og det var jeg. I min innledning kalte jeg Bazarovs barn nettopp en «roman» som var blitt skrevet av hele det norske kulturmiljøet. Med det mente jeg at boken var blitt fremkalt – eller «skrevet» – av nettopp de som nå angrep den, og at alle forfatterne i boken, inklusive jeg selv, kunne betraktes som «romanpersoner»: Gjennom den seirende kulturradikalismen, den toneangivende venstresosialismen og fortrengningen av verdikonservative og metafysiske orienteringer, var den kulturelle makten blitt så ekskluderende at et krast motangrep, en protest fra de marginaliserte, ble unnngåelig. Ved å kalle Bazarovs barn en roman, ville jeg at den skulle ses på avstand og forstås ut fra disse rådende maktforholdene. Min stumhet inntraff da professor Otto Hageberg grep ordet. Det var ingen talerstol der, såvidt jeg husker, men et bord, og der satt Hoftun, og de som holdt innlegg, satt ved siden av ham. Hageberg kom opp og slo i bordet mens han ropte ut: «Dette er litteraturkritikk!» Men det var ikke litteraturkritikk, det var et tidsoppgjør som brukte samtidsforfattere som representanter for tidsånden.

Fra det samme møtet husker jeg en annen professor, Helge Rønning, som kommenterte Bazarovs barns omslagstekst, der det stod at «siden Hamsuns hudfletting av den tids litterære koryféer i Paa Turné, har det neppe kommet et innlegg i den litterære debatt med større idémessig perspektiv og høyere intellektuell temperatur». Tenk å nevne Hamsun i forbindelse med Skagens makkverk! Mens professoren sydet og skummet over dette, satt Sigmund, som hadde skrevet baksideteksten, rett ved siden av ham og fortrakk ikke en mine, men jeg syntes det glimtet i brillene hans, som om de i et kort sekund skulle ha vært innfattet i gull. «En roman!» sa han til meg etterpå: «Det var dristig, det likte de ikke!» Men Sigmunds tekst som presenterte den innbundne utgaven, anga helt presist hva boken dreide seg om, og jeg gjengir den derfor i sin helhet:

Bazarovs barn er et sviende, velopplagt oppgjør med dagens toneangivende norske forfattere. Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Kjartan Fløgstad, Tor Obrestad og Erling T. Gjelsvik ribbes for ideologisk staffasje. Oppsiktsvekkende bredsider fyres av mot Knut Faldbakken («Bøddel i busserull») og kvinnelitteraturen (Liv Køltzow, Tove Nilsen, Gerd Brantenberg). Skagen foretar ingen nærsynt litteratur-estetisk tekstanalyse. Hans ærend er mer ambisiøst. Det er selve den europeiske kultur i vid forstand, presset mellom en pågående undergang og en påkrevet fornyelse, som motiverer ham. Han tar utgangspunkt i den nihilisme som Turgenjevs romanhelt Bazarov var den første artikulerte eksponent for. Hos hovedpersonene i den norske samtidslitteraturen finner han den samme blodtørstige utopisme, den samme forakt for individet, det samme hat til historien, den samme mangel på sans for livsviktige og livsbærende verdier og idealer.

Skagen, som selv har bakgrunn i venstrebevegelsen, vil vise enheten mellom den moderne radikalistiske ideologi og det tekno-kapitalistiske establishment. Han finner nye frontlinjer og uventede allianser, en ubevisst sammensvergelse mellom den radikale og den konservative leir.

Anklagen er alvorlig nok: De toneangivende forfatterne er hoffskalder for en teknokratisk dataadel, viktige brikker i et spill som sikter mot menneskenes endelige ødeleggelse.

Siden Hamsuns hudfletting av den tids litterære koryféer i Paa Turné, har det neppe kommet et innlegg i den litterære debatt med større idémessig perspektiv og høyere intellektuell temperatur.

Sigmund Hoftun, som hadde vært pådriver og redaktør for Bazarovs barn, oppfattet helt riktig boken som et angrep på den dominerende marxistiske og kulturradikale tankeretningen som hentet mye av sin kraft fra sin selvforståelse som radikal og opposisjonell, mens den i virkeligheten var blitt herskende ideologi. Fredrik Wandrup, som dekket begivenheten for Dagbladet, illustrerte kultursituasjonen med et bilde fra salen hvor jeg peker anklagende på marxist-leninisten Espen Haavardsholm, som iakttar meg olmt, og under bildet blir jeg sitert: «Dere har vært opprørere så lenge at dere ikke har merket at dere er makthavere!» Dette var kjernen i Bazarovs barn, dens drivkraft og motiv, og dens egentlige budskap. Også Hans Fredrik Dahl i Dagbladet oppfattet på sin måte dette, da han valgte tittel til sitt mordforsøk på boken: «Opprør fra høyre» – bare at opprøret ikke kom fra høyre, det kom nedenfra. Det var den fortrengte metafysikkens opprør mot en kultur og en epoke som fornektet åndens eksistens i mennesket, i naturen, i historien, i verden.

*

At jeg ikke hadde sans for 1970-årenes norske litteratur, var igrunnen en annen sak. Mine forfattere var folk som Jens Bjørneboe, August Strindberg, Knut Hamsun, Arne Garborg, Aksel Sandemose, Jack Kerouac, Henry Miller, Thomas Mann, Hermann Hesse, Agnar Mykle, og naturligvis russerne Dostojevskij, Tolstoj, Pasternak og Solsjenitsyn: forfattere som hadde sin egen stemme og stil, og som skrev ut fra en dypt personlig opplevelse av livet. Det var dette personlige som var kvalitetsstempelet for meg. Men de toneangivende norske samtidsforfatterne, de som førte ordet og tok mest plass, var først og sist ideologer som formidlet upersonlige livsopplevelser: marxist-leninister som Haavardsholm og Obrestad, kvinnesaksforfattere som Tove Nilsen og kvasifreudianere som Knut Faldbakken. For meg var slik litteratur nærmest uleselig, skjønt jeg gjorde et unntak for Dag Solstad og Gerd Brantenberg, og for Edvard Hoem, som etter mitt syn ikke hørte idémessig til i disse kretsene i det hele tatt.

For meg, som betraktet marxistene, kulturradikalerne og nyfeministene som avantgardister for selve det samfunnssystemet og verdensbildet de trodde de angrep, ble verden nokså kompakt, og min egen opposisjon desto mer isolert.

Det ville ikke ha falt meg inn å bruke tid på denne litteraturen om jeg ikke hadde ment at den var representativ for tidens herskende, underliggende ideologi. Som jeg skriver i min selvbiografi Den forseglede ordre (2019), var det noen år tidligere begynt å demre for meg at de radikale grunnholdningene jeg selv delte, falt sammen med grunnverdiene i den etablerte verden jeg trodde jeg stod i opposisjon til. Spørsmålet om hva som er makt og hva som er opposisjon, hva som er fremskritt og hva som er reaksjon, er et spørsmål om hvilken motsetning som er den fundamentale. For marxistene gikk hovedmotsetningen mellom borgerskapet og arbeiderklassen, eller mellom Vesten og den tredje verden; for nyfeministene gikk frontlinjen mellom patriarkat og likestilling, eller mellom menn og kvinner; for kulturradikalerne gikk hovedmotsetningen mellom autoritær puritanisme og fri selvrealisering, eller mellom kristendom og individualisme. Disse tre retningene slektet på hverandre, og kunne til tross for indre uenighet stå sammen i kampen mot kapitalisme, mannssamfunn og kirkelig kristendom. 

Spørsmålet om hva som er makt og hva som er opposisjon, hva som er fremskritt og hva som er reaksjon, er et spørsmål om hvilken motsetning som er den fundamentale.

For meg var dette ikke hovedmotsetningen. Marxistene, kulturradikalerne og nyfeministene stod sammen med kapitalisme, teknologi, naturvitenskap og dogmatisk kristendom i sin uvitenhet om og fiendskap til den religiøse mystikken, som var det bærende grunnlaget i den europeiske sivilisasjonen, slik jeg så det, inspirert av Rudolf Steiners antroposofi, Dostojevskijs romaner, Finn Alnæs’ Gemini (1968) og Stein Mehrens Myten og den irrasjonelle fornuft (to bind, 1977 og 1980)

Også flere av reaksjonene på Bazarovs barn viste at den føyde seg inn i en slik kulturkritisk, verdikonservativ og motkulturell tradisjon. Filosofen Hans Skjervheim mente at boken ville få store konsekvenser fordi den hadde «røykt ut ein heil del ting, og gjort det synleg for den vanlege lesar», og poeten Olav H. Hauge skrev i dagboken: «Siste dagane Bazarovs barn av Skagen. Tungt skrivi bok, men vektig. Eg er samd med han i det meste.»

*

Det lå i Bazarovs barn en mistanke til selve det dypere grunnlaget som marxisme, kulturradikalisme og nyfeminisme hadde til felles med kapitalismen, det autoritære mannssamfunnet og den dogmatiske kristendommen. Jeg trodde at den europeiske opplysningstiden hadde kastet en skygge over vesentlige sider ved mennesket, naturen og verden, og at det var denne mørkleggingen av virkeligheten som plaget oss og gjorde at vi ikke kunne se hvor vi gikk – mot én eller flere katastrofer: økologisk sammenbrudd fordi vi kunne manipulere naturen, men ikke forstod den; sosialt barbari fordi vi ikke hadde innsikt til å innrette samfunnene slik at det beste i oss kom frem, og fordi all tradisjon ble innholdsløs og kastet til side; personlig desperasjon fordi menneskets innerste vesen ble opphevet og fornektet, slik at vi mindre og mindre kunne finne andre verdier enn tilfredsstillelse av våre umiddelbare begjær, som måtte lede til alles krig mot alle.

Kritikken av denne kultursituasjonen måtte rette seg mot radikalerne, siden de i egenskap av radikalere la beslag på all opposisjon. Hvordan skulle vi kunne komme videre så lenge opposisjonen dypere sett gikk i ett med makten? Det er dette synet som lå bak det innledende avsnittet i Bazarovs barn, der det heter om Bazarov at «han bestiger barrikader nå og da, men møtes av seg selv i uniform, da er han som en annen enn seg selv, en Fyrste med en selsom makt som øker desto mindre han blir sett, da er han som et mektig karneval i én person, en computer og en Marx, en junta og en opprørshær, en mann med allslags boliger overalt, muret inn i bankpalassers marmorprakt og ribbet naken i Rio de Janeiros redningsløse slum». Jeg så med andre ord selve samfunnsmakten i radikalerne, enten de var maoister eller feminister. Jeg hadde skrevet om det før, i essayet «I opplysningens slagskygge» (1982) i tidsskriftet Arken:

Som radikaler gjennom snart femten år, oppleves det som et stort skritt plutselig å gi begrepet «radikal» et negativt fortegn. […] Det kan synes som om radikalismens misjon er fullført uten at radikalerne har oppdaget det. 

Hvis radikalismens misjon var å stille spørsmål ved tradisjonene og frigjøre individene fra falske autoriteter, innebærer radikalismens grenseovergang at den, etter å ha fullført sin frigjørende misjon, nå selv blir en falsk autoritet vi må frigjøre oss fra. Radikalerne stod engang på kjetterbålene; nå står de på talerstolene og ærestribunene, hvorfra de administrerer nye kjetterbål gjennom sin makt som toneangivende innenfor massemedia, universitetsliv og litteratur. De representerte engang fremskrittet, de nye og uredde tanker; idag representerer de dogmatisme og etterplapring, motetenkning og masseadferd.

Det ligger i selve den radikale stil å rive ned, rydde vekk, gå til roten. En slik stil var konstruktiv så lenge forherdet religionsvesen og senil politikk rådde grunnen, og så lenge tomme tradisjoner stengte for ethvert utsyn. Men når marken er ryddet bar, blir den radikale stil destruktiv. Den nøyer seg da ikke med å frigjøre kjærligheten, men vil utrydde kjærligheten; den stanser ikke med å etablere religionsfrihet, men går videre for å utrydde religiøsiteten. Idet den har oppnådd større personlig frihet ved å knekke autoritetene, står den på bar mark og kaver i samme stil, først forvirret over sin uventede arbeidsledighet, og går dernest blindt igang med å knekke selve friheten – individuelt som i mye av moderne psykologi, politisk som i all marxisme. I kunsten kjemper den først for fri ytring av den kunstneriske inspirasjon, kaver så fritt i luften og kaster seg inn i arbeidet med å utrydde inspirasjonen ved å frata den rasjonell begrunnelse. Den kjemper i første omgang for friere barneoppdragelse ved å legge vekten på barnets behov for kjærlighet, og setter i annen omgang alle krefter inn på å utrydde morskjærligheten.

Ved alt dette er radikalismen idag blitt en historisk ny, destruktiv kraft. Enhver radikaler i begrepets opprinnelige, konstruktive betydning, befinner seg nå utenfor den radikale leir. […] Hver tid har sin konstruktive opposisjon, og ved at denne opposisjonen vinner frem, forherdes den i sine forestillinger, stagnerer, og ved at historien går videre, går også den konstruktive opposisjonen over til nye bærere. Den opprinnelige opposisjon blir makthaver, og i kraft av makthaver trekker den til seg flokker av medløpere, etterplaprere og tankeslaver […].

Bazarovs barn ville jeg slå en revne i denne muren, en råk i isen, oppsøke en ny opposisjon innenfor en annen motsetning, som løp mellom metafysikk, mystikk og tradisjon på den ene siden, og den eksistensielle blindhet og tradisjonenes rasering på den andre siden. Det kunne naturligvis ikke lykkes. Men øksen traff trollet i foten, og jeg fant et uttrykk for mitt eget bilde; i denne forstand var det en «roman».

*

Det var en del av sytti- og åttitallets radikale strategi å fortie reelle motstandere. Hvis du ikke blir nevnt, finnes du ikke. I Klassekampen hausset de opp nynazismen, for dét var en motstander de likte. Lavpannede bøller og tatoverte rasister var gode fiender som lot stalinistene fremstå som humanistiske helter. Tidsskriftet Arken ble gjennom tolv år ikke omtalt én eneste gang i Klassekampen; heller ikke i Dagbladet. Begge avisene unnlot konsekvent å omtale noe av det jeg skrev, inntil førsteprisen i Gyldendals romankonkurranse i 1982 gikk til Broene brenner. Deretter ble det vanskelig, og jeg forstod at prisen var min mulighet til å bli hørt, mitt «vindu» til en større offentlighet, og bestemte meg for å bruke det.

Det var en del av sytti- og åttitallets radikale strategi å fortie reelle motstandere. Hvis du ikke blir nevnt, finnes du ikke. I Klassekampen hausset de opp nynazismen, for dét var en motstander de likte. Lavpannede bøller og tatoverte rasister var gode fiender som lot stalinistene fremstå som humanistiske helter.

Prisen i romankonkurransen og det offentlige flomlyset fikk det til å fare en anarkist i meg. Det siste jeg ville var å la suksess gå meg til hodet på en slik måte at jeg ble oppslukt av det gode selskap jeg i bunn og grunn foraktet. Jeg var ikke ute etter å lage skandale, men ville bevare meg selv og holde på min egen stemme. Det var mye kallsbevissthet i meg, og jeg så det som en oppgave å si det jeg mente var sant, og særlig nå som Sigmund Hoftun hadde tatt meg med inn i den fine litterære stuen med alle marxistene, nyfeministene og kulturradikalerne. Men jeg tror også det var viktig for meg å markere hvem jeg var, for å hindre meg selv i å gli inn i salongen, og jeg fikk det for meg at tiden var inne til å holde et oppgjør med de toneangivende samtidsforfatterne jeg hadde ergret meg over i årevis.

Jeg begynte å arbeide med stoffet høsten 1982, og skrev først en helsides artikkel som ble trykket i Arbeiderbladet i romjulen. Den inneholdt krass kritikk av flere kjente forfattere, men de nedlot seg ikke til å svare på slik kritikk. Nå begynte prosjektet å vokse av seg selv. Jeg skrev til forlagene og fikk tilsendt bøker av alle de kjente radikale forfatterne, som jeg leste systematisk, men raskt gjennom, mens håret sakte reiste seg på hodet mitt. Med få unntak – Dag Solstad, Edvard Hoem, Gerd Brantenberg – fant jeg romanene tankemessig ureflekterte, grove i uttrykket og fremfor alt forkynnende, men verst var fraværet av alt dypere, personlig, motsigelsesfylt liv. Jeg skrev et essay på hundre sider og sendte det til Hoftun, som bad meg komme til Oslo så fort jeg kunne. Han møtte meg i Gyldendals foajé, og på veien inn til kontoret sitt stoppet han, snudde seg såvidt og sa: «Har du alltid skrevet så godt, eller er det noe du er begynt med i det siste?» Men da vi satte oss ned, hadde han innsigelser, ikke fordi han var uenig, men fordi essayet etter hans mening var en kladd, jeg måtte skrive lenger, ta i av all kraft, finne en kunstnerisk ramme, gjøre det til et generaloppgjør, det var akkurat rette tid.  

Nå skiftet prosjektet karakter til å bli en mystikers protestskrift mot presteskapet i et marxistisk, kulturradikalt og feministisk teokrati. Jeg tok med meg en koffert med syttitallslitteratur – dengang hadde vi jo ingen laptoper, pdf-er eller internett – og dro hjem til mine gamle foreldre på Neslandsvatn i Drangedal, hvor jeg satt i en kjellerstue og hamret ned Bazarovs barn på en mekanisk reiseskrivemaskin, uten å se andre levende vesener enn mine foreldre og flokkene av elg og rådyr som tidlig om morgenen krysset den lille innsjøen nedenfor huset. Boken ble altså ikke skrevet som en vitenskapelig avhandling, eller som «litteraturkritikk» på grunnlag av litterære analyser. Den ble skrevet på samme måte som når jeg skrev en roman: Etter at råstoffet var gjennomgått, grunnideen grepet og stemmen funnet, ble boken til i en konsentrert energiutfoldelse. Derav dens høye temperatur, men også dens enhetlige stil og stemning. 

*

Bazarovs barn slo inn som årets store litterære mediebegivenhet i 1983, og utløste en lidenskapelig debatt som i Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 (2016) betegnes som «en av de mest omfattende som har vært ført i norsk litterær offentlighet». Pressen i hele landet, fjernsynet og radioen, og siden tidsskriftene, deltok med sterkt motstridende innlegg i en debatt som varte til langt ut på nyåret i 1984, og hvor jeg selv deltok med foredrag og i paneler i månedsvis, flere enn jeg idag kan huske. Dette engasjementet i den tids offentlighet står i en iøynefallende kontrast til de følgende snart førti års taushet og misbilligelse på litteraturvitenskapelig side, der man i over en generasjon enten har latt som om Bazarovs barn ikke finnes, eller angrepet den så godt man kunne, sågar i det adstadige og balanserte verket Norges litteraturhistorie (bind 3, 1998), der Øystein Rottem i sin omtale av boken for det meste leverte kontekstløse sitater som skulle demonstrere mine «kyklopiske utfall» mot den litt eldre forfattergenerasjon, som om han forfattet et leserbrev og ikke en almen litteraturhistorie. 

Hvor polemisk Rottem var, fremgår tydeligst av hvordan han plukket ut noen setninger fra et tresiders utbrudd i boken der det i nærmest prosalyrisk stil gås til angrep på hva jeg oppfattet som flatheten i sosialrealismen, mangel på dybde i menneskeskildringen og overfloden av billige løsninger på eksistensielle problemer, som når man ville løse personlige gåter og konflikter med å gå i demonstrasjonstog mot «dyrtida» eller ved å la en romanperson arve en leilighet. Innenfor dette prosalyriske angrepet skrev jeg om litteraturen at «du skal reise en himmel over alle liv» ­– og med det mente jeg at forfatteren ikke skulle skrive som om jorden er flat, men som om livet har dypere dimensjoner enn bare penger, politikk og deprimert sex. Det utla Rottem som om jeg ville at forfatterne skulle skrive andaktsbøker og drive med «oppbyggelighet» ut fra en «helhetlig forklaringsmodell», idet han underslo alt i Bazarovs barn som kunne peke på andre veier, som for eksempel slutten, med dens oppfordring til å «videreføre Dostojevskijs prosjekt». Den dag idag, tyve år senere, står «Skagens program» i Rottems forvrengning å lese i vår litteraturhistorie, og såvidt jeg vet har ingen litteraturhistoriker funnet det bryet verd å stille spørsmål ved denne fremstillingen.

Dagsrevyen sendte et langt innslag på lanseringsdagen, mens Morgenbladet fylte hele forsiden i flere dager på rad med kjempeoppslag som gjenga angrepene på kjente forfattere, og dynget opp med lange intervjuer og et helt kapitel fra boken. ArbeiderbladetDagbladetBergens Tidende og mange andre aviser slo opp artikler og reportasjer om Bazarovs barn på førstesidene; til slutt måtte jeg, for å få fred, si nei til både aviser og fjernsyn. Kritikken spente fra Dagbladets kulturredaktør Hans Fredrik Dahls karakteristikk av boken som «et illeluktende lass fra den europeiske søppelhaug» og et forsøk på gjenopplive det nazistiske kulturprosjektet fra okkupasjonsårene, til sosiologen og anarkisten Arvid Weber Skjærpes omtale i Ny Tid, der han kalte Bazarovs barn «80-åras viktigste bok» og «en atombombe i den politiske og kulturelle debatt». Men atombomben var snarere Dahls anmeldelse i Dagbladet, siktet inn på meg; anklagen om nazisme satte premissene for mye av debatten, som så langt fra å handle om destruktive krefter i samtidskulturen, radikalerne som kulturelle makthavere eller nødvendigheten av et metafysisk perspektiv på livet, dreide seg om min kamp for å overleve som offentlig person, presist beskrevet med en apokryf kommentar fra Dag Solstad. Da det norske kulturmiljøet kjempet om plassen i Club 7 på møtet den 7. oktober, der man mellom over tusen tilskuere kunne se utenriksministeren og kjente professorer i filosofi, og Dag Solstad ble spurt om hvorfor han også var der, skal han ha svart: «Jeg liker å se på tyrefekting.»  

*

For å forstå temperaturen i Bazarovs barn må man ta med i beregningen det politiske klima fra slutten av 1960-årene og litt inn i 1980-årene.

Det såkalte ungdomsopprøret fikk i Norge et sterkere marxist-leninistisk innslag enn i noe annet vestlig land, samtidig som mellomkrigstidens elitære kulturradikalisme slo gjennom på bred front, ikke minst gjennom den nye kvinnebevegelsen. Selv om de borgerlige og sosialdemokratiske miljøene var mye større enn den nye politiske og kulturelle opposisjonen, var det lett å se hva som var på vei opp og hva som hadde tapt sin kraft. En mett borgerlighet uten energi og ideer hadde ingenting å stille opp mot en pågående marxisme og en tradisjonsfiendtlig kulturradikalisme ladet av trangen til personlig frihet og selvrealisering. Fundamental kritikk av radikalismen fantes, men var marginal. I alle fora av betydning dominerte den nye venstresiden, som betraktet sine motstandere som rudimentære rester av en forgangen tid det ikke skulle føres dialog med; den skulle i stedet nedverdiges og tilintetgjøres med alle tjenlige midler: først fortielse, og om dette ikke gikk, med anklager om fascisme og nazisme. I Studentersamfundet, på gymnasene, i Den norske Forfatterforening, på gaten når det skulle vises solidaritet med den tredje verden: Overalt var marxistene det drivende kraftsentrum, og rundt dem graviterte en rekke mer halvhjertede venstreorienterte miljøer i politikk, presse og litteratur. For meg, som betraktet marxistene, kulturradikalerne og nyfeministene som avantgardister for selve det samfunnssystemet og verdensbildet de trodde de angrep, ble verden nokså kompakt, og min egen opposisjon desto mer isolert. 

Det fantes liten hørbar eller synlig motstand mot sekstiåtterbevegelsen. Den bestående verden lot ikke til å ha noen anelse om at det skrekkbildet som var dukket opp på verdens ytterste rand ikke bare var dens eget speilbilde, men dessuten snart skulle spre seg fra samfunnets ytterkanter til dets alminnelige sentrum, og i nær sagt alt annet enn økonomisk og politisk organisering, bli alles verdensbilde og livsform. Man kunne så å si med det blotte øye se hvordan de sosialdemokratiske, liberale, borgerlige og halvkristne aktørene størknet i sin sklerose, krakelerte og raste sammen som eldgamle utklekningsruiner for den nye tidens maoister, hippier, nyfeminister og punkere, som i neste omgang lot seg moderere og frisere til innbyggere i en postmoderne verden der ytterliggående tankeformer var blitt normalisert. Man kunne lytte etter andre stemmer og hørte ingenting. Et unntak var Stein Mehren med sine verdikonservative innspill, ofte dypt tenkt, men også så poetisk skrevet at ingen var istand til å gjengi hva han egentlig hadde sagt; et annet var Hans Skjervheim, som aldri beveget seg ned på et så populært nivå at han kunne fattes; endelig var det Tore Stubberuds tidsskrift Kontinent Skandinavia, men heller ikke dette miljøet nådde utover seg selv. Den nye radikalismen hadde ingen motstand som kunne bygge opp en eneste barrikade; marxister og kulturradikalere var nye mennesker uten et land som kom til et land uten mennesker, og det syntes klart at fremtiden tilhørte dem. 

Man kunne så å si med det blotte øye se hvordan de sosialdemokratiske, liberale, borgerlige og halvkristne aktørene størknet i sin sklerose, krakelerte og raste sammen som eldgamle utklekningsruiner for den nye tidens maoister, hippier, nyfeminister og punkere, som i neste omgang lot seg moderere og frisere til innbyggere i en postmoderne verden der ytterliggående tankeformer var blitt normalisert.

Bazarovs barn var et geriljaangrep på denne umåtelig overlegne hær, en sabotasjeaksjon mot en makt ingenting kunne stanse. Det var en slags énmannsdemonstrasjon i gater som hadde vært tomme for slikt i en årrekke. Jeg trodde aldri at jeg kunne oppnå noe som helst med boken når det gjaldt hvilken retning utviklingen skulle ta. Alle terninger av betydning var forlengst kastet, alt ville utvikle seg etter en plan ingen kjente, og ikke i noen retning jeg for min del oppfattet som fordelaktig. For meg var poenget simpelthen å si hva jeg tenkte og trodde i en tid som passet meg dårlig.

*

I de 36 årene som er gått siden slagsmålet om Bazarovs barn har boken levd sitt stille liv utenfor og under den litterære offentlighet. I slutten av 1980-årene overtok jeg et restopplag av Fakkel-utgaven på to tusen eksemplarer, som i løpet av årene forsvant nærmest uten annonsering. Av og til dukket den opp, som sjøormen i Loch Ness. I Vagant 1/2010 roste litteraturkritikeren Ane Farsethås plutselig sin kollega Øystein Rottems polemiske vidd da han et kvart århundre tidligere hadde kalt meg «en rasende kyklop som har mistet det ene øyet han har, og slår om seg med blindt raseri». Jeg svarte på dette med et innlegg som beskrev hvordan jeg hadde opplevd den kulturelle og litterære situasjonen i 1970- og 80-årene:

Rottem og vennene hans leste romaner med marxistiske øyne og en arrogant ideologikritikk som de glemte å anvende på sin egen ideologi. Når de selv ble gjort til gjenstand for den type undersøkelse som de mente å være så gode på, svarte de med vulgære politiske personkarakteristikker. Sant nok mente Rottem at jeg ikke var nazist, slik som Hans Fredrik Dahl hadde mer enn antydet i Dagbladet, selv om – som Rottem skriver – «Bazarovs barn innbyr til denne form for invektiver». Jeg var altså ikke nazist; jeg bare skrev på en måte som forledet andre til å kalle meg det. Jeg var heller ikke «kulturfascist», men led bare av supermoralisme, anti-amerikanisme, anti-realisme, anti-vitenskapelighet og irrasjonalisme, for å nevne noen av Rottems karakteristikker. Men jeg var «pre-fascist». For i Bazarovs barn gav jeg uttrykk for «rabiat (og misforstått) anti-marxisme og anti-freudianisme (i den kulturradikale tapning) på den ene side, og anti-kapitalisme på den annen side», hvilket var «typisk» for «det pre-fascistiske tankegodset» som i Tyskland gikk forut for og ledet til nazismens seier. «I dette selskapet er det Skagen hører hjemme,» skrev Rottem, som med den marxistiske eleganse som Farsethås later til å beundre, kalte Bazarovs barn ikke bare en «injuriesamling», men også en «sykejournal». Så sent som i 1983 var det altså nok å være motstander av marxisme, freudianisme og kapitalisme for å bli stemplet som (pre)fascist, samt ansett som moden for innleggelse. Det sier litt om hvilken ideologisk forblindelse som rådde grunnen. Det er forbausende at denne gamle blindheten så lenge etter hylles som klarsyn.

Den politiske kritikken i Bazarovs barn kom ikke fra høyre, men fra venstre. Den kulturelle kritikken var oppstått i berøringer med verdikonservative, kristne og antroposofiske tradisjoner, som bokens kritikere var lite fortrolige med. De leste Bazarovs barn inn i en «dialektisk sammenheng» og spyttet den ut igjen som nazisme eller (pre)fascisme.

Rottem mente som sagt at jeg tilla de enkelte forfattere holdninger som de i romanene egentlig bare hadde villet vise og ta avstand fra: «Skagen beskylder sine motstandere for å hate menneskene.» Etter min mening hadde Rottem som kritiker oversett et menneskesyn som lå implisitt i verkene. Først da anklagen om nihilisme i syttitallslitteraturen ble reist i Bazarovs barn, sa Rottem at disse romanene egentlig tok avstand fra seg selv, og at dette var så opplagt at en annen oppfatning var saklig umulig og følgelig falt inn under moralen; den andre oppfatningen var «intellektuell uredelighet». Det er kanskje dette Farsethås tenker på når hun roser Rottems summariske påstander som «analyse av essayenes stråmannsargumentasjon», det vil si at jeg skulle ha tillagt forfatterne synspunkter de ikke hadde. I virkeligheten hadde jeg bare tillagt romanene synspunkter hverken forfatterne eller Rottem hadde. Med vilje!

For min del interesserte jeg meg ikke for hva forfatterne rent privat stod for, eller hva de hadde villet med sine bøker. De var sikkert gode mennesker med de beste hensikter. Men jeg mente at mange av de romanene som Rottem og nesten alle andre kritikere dengang skrøt av, og som i dag heldigvis er stort sett glemt, formidlet et antihumanistisk verdensbilde. Det mener jeg ennå. Hovedsaken i Bazarovs barn var å vise at ideologiske strømninger som ville frigjøre mennesket fra tradisjonen, religionen og kapitalens lenker, tvert imot fornektet og underminerte aspekter ved mennesket som er selve grunnlaget for såvel personlig som politisk frihet. Kaller man ideologikritikk man ikke liker for «stråmannsargumentasjon», argumenterer man vel mot seg selv.

Temperaturen i Bazarovs barn må man lese ikke bare i sammenheng med det redselsfulle selskap jeg etter Rottems og mange andres mening hørte hjemme i, men også med tanke på 1970- og 80-tallets kultursituasjon. De som dengang ikke fant seg til rette i den ideologiske varmestuen, følte seg fortiet eller forkjetret. Det fantes forfattere som la manuskripter til side av frykt for reaksjonene fra en aggressiv maktgruppe. Man kan bestride objektiviteten i denne følelsen, slik Rottem gjorde i innlegget sitt. Men den som vil bestride at den ble delt av mange mennesker både i kunstneriske og akademiske miljøer, er historieløse. Det er mulig at vi var for følsomme. Men følsomheten krevde et svar. Og reaksjonen viste vel at frykten for å legge seg ut med makten ikke hadde vært helt grunnløs.

Farsethås fant ikke grunn til å svare på dette innlegget. Slik arroganse er typisk for det litterære miljøets mandariner, som fremfor konflikt ansikt til ansikt foretrekker å utdefinere sine utfordrere med politisk brennemerking på avstand. De tror slikt går i all evighet. I desember 2017 så jeg rent tilfeldig at det ble invitert til litterær hyggekveld med Bazarovs barn på Nasjonalbiblioteket, der evenementet ble annonsert med den gode, gamle nazianklagen: 

Høsten 1983 utga Kaj Skagen Bazarovs barn, et kompromissløst oppgjør med 1970-tallets politiske litteratur. Boka utløste en av de heftigste diskusjonene i norsk litteraturhistorie om forholdet mellom litteratur og politikk. I Dagbladet skrev Hans Fredrik Dahl at Skagen kjørte i «brune spor» og at han ville «reetablere det kultursyn som har ligget nede siden 1945».

Arrangøren hadde ikke gjort meg oppmerksom på begivenheten, langt mindre invitert meg til å kommentere hva deltagerne kunne komme til å si. Antageligvis trodde de at jeg var død. Av selvopptatthet fulgte jeg med på overføringen, og det var særlig rørende å høre den delen av samtalen der Jahn Thon, Bernhard Ellefsen og Kaja Schjerven Mollerin grunnet over hva som kunne ha fått Hans Fredrik Dahl til å koble Bazarovs barn til nazistisk kultursyn. Kunne det ha vært en idé om «mandighet» i boken, for der var det visst noe, synet på det feminine som noe mørkt og skummelt? Eller, nei, det var nok anti-marxismen, for kjernen i nazismen var jo anti-marxismen? Eller jo, det var nok likevel kjønnet, for om man ellers kunne strides om mye i Bazarovs barn, så var det jo ingen tvil om at forfatteren er «kvinnehater». Da lo alle tre i panelet hjertelig. Men rett skal være rett: Bernhard Ellefsens hovedsynspunkt var at Bazarovs barns «mange harde vurderinger» av norsk litteratur i 1983 idag «står seg egentlig ganske godt»:

Jeg tror at de ulike lesningene han gjør, kvalitetsvurderingene i møte med forfattere som Faldbakken, Haavardsholm, Tove Nilsen, Solstad – det har jo vist seg at de romanene som Skagen trekker frem som positive eksempler, de leser vi jo fremdeles, de fleste han hamrer løs på er det nesten litt rart å lese behandla med den type aggresjon, for de er i mine øyne glemt. Og han er overraskende følsom og skarp i en del av de – eller, det er jo ikke så mange nærlesninger – men der han sveiper innom teksteksempler, så synes jeg han er ganske god. Det er helt åpenbart at det er litteraturkritikk, og den er – kanskje overraskende – lite kontroversiell, hvis du tar vekk alle skjellsordene.         

I en kommentar til dette arrangementet i Klassekampen 16.12.17 var Eyvind Myklebust enda klarere enn Ellefsen i vurderingen av litteraturkritikken i Bazarovs barn:

I samtalen på Nasjonalbiblioteket antyda Bernhard Ellefsen at Skagen på sett og vis har vunne. Om ein fjernar skjellsorda, er boka overraskande lite kontroversiell, meinte han. Skagens litteratursyn er med andre ord vårt litteratursyn […]. I dagens litterære landskap har i alle fall Skagens syn på 70-tallslitteraturen etablert seg som norm.

Likevel klarte hverken Ellefsen eller Myklebust la være å kolportere gamle dumheter som at jeg skulle ha «misforstått» Turgenjevs romanperson Bazarov fra Fedre og sønner, fordi den Bazarov som opptrer i Bazarovs barn ikke stemmer med norske litteraturkritikeres oppfatning av denne skikkelsen. Men hvem Bazarov er, bestemmer selvsagt jeg, for jeg lager ham slik jeg trenger ham i min bok, uansett hva Turgenjev måtte ha å si til det.

Litteraturkritikernes hang til «nærlesninger» i tråd med deres egen spesialitet, gjør dem nærsynte. De leser Bazarovs barn først og fremst som litteraturkritikk, mens boken som sagt er en ideologikritikk. Det så Hans Skjervheim ved første blikk. I et brev til Rune Slagstad, gjengitt i Slagstads samlig av polemikker fra 2005, pekte Skjervheim på at «den reellt eksisterande Bazarov var Tsjernysjevski», avantgardisten som peker videre mot Lenin og Stalin, hvis idémessige motpol var Dostojevskij, og at Bazarovs barn fundamentalt er en kritikk av en venstreside som selv ikke vet at dens ideologi har totalitære konsekvenser, idet han siterte det følgende avsnittet fra bokens forord: «Kanskje er Bazarovs barn først og fremst et forsøk på å gjennomlyse og gjennombore den hybris, det intellektualistiske hovmot som alltid vokser frem av et totalt opprør som ikke kan skille mellom de omstendigheter som er politisk betinget og de betingelser som konstituerer livet.»

Slik så jeg boken den gangen, slik ser jeg den idag: Den var et utbrudd rettet mot de totalitære tendensene som ligger skjult både i venstrebevegelsen og i den moderne naturvitenskap og teknologi. Jeg er egentlig forbauset over at Bazarovs barn etter snart førti år blir gitt rett i så mye av Slagstad, Ellefsen og Myklebust, unntatt selvfølgelig alle skjellsordene, for pent skal man oppføre seg i litteraturen, særlig overfor makten. Men jeg tror bokens intensjon var grunnleggende riktig, og at bekreftelsen på dette dessverre bare vil bli sterkere og sterkere i tiden som ligger foran oss.

Høsten 2019 utgir Dreyers forlag en nyutgave av Bazarovs barn, der denne teksten utgjør forordet.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.