Fernando Savater:
El arte de ensayar. Pensadores imprescindibles del siglo XX
Galaxia Gutenberg/Círculo de Lectores, Barcelona, 120 s.
Jordi Gracia og Domingo Ródneas (red.):
El ensayo español. Siglo XX
Crítica, Barcelona, 1008 s.
(Tidligere publisert i Revista de libros, 155, november 2009,www.revistadelibros.com. Alle rettigheter forbeholdt.)
En betydelig del av skribentene som velger essayformen, eller som vet at de kommer til å bli rubrisert innenfor denne, kan ikke unngå impulsen som driver en til å rettferdiggjøre seg foran et hypotetisk publikum; det er nesten som noe som ligger der a priori. Dette publikummet vil formodentlig be en redegjøre for sitt vågemot, bebreide en for mangel på «vitenskaplig» grunnlag, eller rett og slett stemple en som overfladisk eller dilettant; som om skribentene var en slags skvaldrebøtter som ikke skiller seg nevneverdig fra de pedantiske deltakerne i offentlige ordskifter – pseudoekspertene – som det finnes så mange av i massemedia. Dessuten er essayet i seg selv en sjanger som er svært vennlig stemt overfor denne typen avklaringer eller innledende rettferdiggjørelser. Det befinner seg i et ingenmannsland mellom det å påvise og det å synse, mellom vitenskap og litteratur, mellom det kjølig analytiske og den personlige stil, mellom harde fakta og metafor. I nesten alle tilfeller er noen av disse ingrediensene til stede. Selv i Fernando Savaters sammenfattede verk settes det av et tomrom – de innledende sidene, det skulle bare mangle! – til noen betraktninger omkring «kunsten å skrive essay». Betraktningene er uten særlig dybde og like nøkterne som de er treffende. Den spanske filosofen finner en særlig treffende sammenlikning med en handling fra familielivet: Essayet minner om barnets gjøren idet det vil spise på egen hånd. Barnet forsøker med hele sin viljestyrke og besluttsomhet. Samtidig er utgangspunktet at det (enda?) ikke vet hvordan man skal spise selv, eller er i stand til å gjøre dette på fullverdig vis. For å si det med andre ord: Snarere enn en inntrenger eller erobrer, er essayisten rett og slett en «vågal utforsker». Vi vil fortsatt følge Savater i hans lange argumentative kjølvann. Men for å fjerne oss fra metaforene, som står den baskiske tenkeren så nært, la oss enkelt og greit si at essayforfatteren er bevisst på at temaet går ut over hans kapasitet. I så måte søker han ikke å fastslå noe, men snarere å komme med forslag. Dette på samme vis som han ikke higer etter å uttømme emnet, men å utvide det. En viss skeptisk distanse er en iboende egenskap hos essayister, og dermed blir resultatet et verk preget av en viss «uavsluttethet» (noe forfatteren vet før han begynner å skrive).
Om disse premissene fremstår som akseptable og til og med attraktive for enkelte, blir konsekvensen i praksis at de tegner opp et forvirringens panorama. Sagt med andre ord: man får gjennomtrengelige skott og en utvisking av grenser som gjør det svært vanskelig å etablere essayets yttergrenser (selv om det er sant at en liknende hybridiseringsprosess i dag også påvirker romanen og andre litterære, kunstneriske og dessuten vitenskaplige uttrykk). Boken som Jordi Gracia og Domingo Ródenas har redigert – på alle måter så ulik Savaters (man kan, for enkelhets skyld, begynne med dens omfang) – kommer heller ikke utenom refleksjoner av denne art, det vil si, omkring sjangerens betydning, egenart, målsetninger og spesifikke trekk. Også her henter man frem den klassiske metaforen, den som beskriver essayisten som en jeger, et bilde som stammer fra Ortega y Gasset. Men med tiden har denne jegeren fått en mer kompleks karakter enn det den berømte filosofen fra Madrid hadde kunnet forutse: Hans ego har vokst seg abnormt og gjemmer seg ikke, snarere det motsatte: det viser seg frem på romanaktig og vilkårlig vis, uten av den grunn å si fra seg sin rolle som poet, kronikør eller profet, for bare å nevne noen roller. Med Marichals ord gjør «essayets føyelighet» forfatteren «kameleonsk», og med det – noe som inngir ham en følelse av stolthet – uklassifiserbar og uforutsigbar. Å i denne sammenheng snakke om «essayets krise», slik Dobrée gjør, gir rett og slett ikke mening. Hva befinner seg vel ikke i krise i postmoderniteten? Mer hensiktsmessig vil det være å gripe fatt i det konkrete og, som Gracia og Ródenas skisserer, opprette et generelt rammeverk for essayskriving i dag. Essaysjangeren beveger seg, i følge de to, mellom vinkelspissene på en trekant som representerer «den eklektiske refleksjonen omkring verden, den spesialiserte refleksjonen og refleksjonen knyttet til den journalistiske aktualiteten».
Nåvel, etableringen av et slikt minimumsrammeverk bidrar ikke stort til å løse de fundamentale problemene, det duger knapt nok for det mest presserende. For å si det så tydelig som man kan: Nøyaktig hva er et essay? Hva er det i dag vi vil plassere i denne kategorien, hvordan skjelner vi et essay fra noe som ikke er det? (Og la oss så se hvilket navn vi gir til «dette andre» og hvor vi plasserer det: I avlukket for journalistikk, memoarer, vitnesbyrd, akademisk virksomhet, monografier, manifester, studier av teknisk eller fagspesifikk karakter …?) Jeg vil ikke og kan heller ikke her skrive utfyllende om en problemstilling som ville lede oss svært langt bort fra det en bokanmeldelse bør være, men har ikke annet valg enn å insistere på at dette er et helt grunnleggende spørsmål, som selvsagt overskrider den ørkesløse spekulasjonen. Når Savater fikk i oppgave fra bokklubben Círculo de Lectores å utforme en «samling av samtidsessays» valgte han den løsningen det er vanskeligst å stille spørsmål ved: han gikk frem ved hjelp av «akkumuleringsmetoden». Slik steg de frem, det ene etter det andre, og endte opp med en promiskuitet rettferdiggjort bare av det kronologiske kriteriet (det 20. århundre). Unamuno og Foucault sammen med Russell og Weber, Mishima og Lukács med Benda og Freud, McLuhan og Lévi-Strauss med Monod og Aron … Vel, og hva så? Hvem tør kaste den første steinen? Etiketten eller undertittelen «Uunnværlige tenkere i det 20. århundre» tåler alt. Til syvende og sist er jo dette sentrale tenkere i vår tid; selv om vi underveis har tapt av syne hvilken «tenkning» det er snakk om.
La oss, for å sammenfatte, være enige om at den manglende avgrensningen av en antologi av tenkere, altså, selve tilpasningen av elveløpet, gjør at alle passer inn, eller at ingen trenger å gjøre skikkelig rede for deres tilstedeværelse. Men denne mangelen på beslutning, denne toleransen idet man slipper inn de ulike forfatterne, for å si det så nøytralt som jeg kan si det – har paradoksalt nok en høy pris når man snevrer inn koordinatene for tid og rom. For når det man tar til orde for er å gi et koherent overblikk (og jeg vil gjerne legge vekt på dette siste begrepet) av det som essayet har vært – merk: i entallsform – i Spania i det 20. århundre, er det uunngåelig at vi stiller oss noen spørsmål. Det er også uunngåelig at vi holder fast på visse minimumskrav og bestreber oss på ikke å gi etter for – i det minste, innledningsvis; i det minste, uten kamp og en viss motstand – denne løse sjangerforståelsen. Forstå meg rett: jeg ønsker ikke her og nå å stille spørsmål ved arbeidet – på den ene siden prisverdig og utmerket – til personer som utarbeider tekstsamlinger. Dette vil jeg senere komme nærmere inn på. Jeg vil heller ikke diskutere den spesifikke listen over forfattere som er tatt med her. Jeg refererer snarere til noe som ligger til grunn for selve initiativet, altså ideen som skal rettferdiggjøre en bok om «det spanske essayet» i det 20. århundre.
Jeg skal være konkret. Hvis det som ligger til grunn for denne anstrengelsen, er et ønske om å tegne opp «det spanske essayets utvikling gjennom det 20. århundre» i en kontekst som omfatter «hele Spanias samtidshistorie» – som det glimrende og omfangsrike forordet (174 sider) fremhever – og derav de mange og tilhørende allusjonene til de politiske, økonomiske, sosiale og til og med militante bevegelsene, hvorfor har man ikke da valgt ut forfattere og verk, som på sitt tidspunkt utgjorde milepæler eller avgjorde retningen ideene tok? Gir det mening å ikke ta med i antologien – som pretenderer å gi et overblikk over det spanske essayet i det forrige århundre – debatten Castro/Sánchez Albornoz? (Ganske riktig dukker ikke denne sistnevnte opp i samlingen.) Hva med polemikken mellom Laín og Calvo-Serer? Eller debatten omkring Don Quijote og el quijotismo i kjølvannet av trehundreårsjubileet? Eller, for å se mot det andre ytterpunktet av århundret, sporene av «desillusjon» under overgangen fra Francos diktatur til demokratiet. Og hva skal man si om gjenopprettelsens hydra1, eller om Europa-debatten, om kampen mot Franco-regimet eller om de spesifikke kjennetegnene ved det spanske, for å begrense meg til en liten bukett emner som ikke er til å komme utenom. Man kan argumentere for at det i denne samlingen er snakk omforfattere snarere enn temaer, men selv om man valgte å sette til side hvor diskutabel, kunstig og vilkårlig denne distinksjonen kan være, har samlingen to karakteristika som bryter ned dette argumentet. Det første er at man har tatt med tekster som er unnværlige og hvis tilstedeværelse bare kan forstås som et forsøk på å gjengi en epokes tidsånd eller bekymringer (det vil si,temaer, og i dette tilfellet, av svært underordnet karakter). Som eksempel kan man nevne «Femten år med spansk litteratur», en gammel tekst av Arconada (1933), eller Antonio Espinas anmeldelse av El nuevo romanticismo(Den nye romantikken) av José Díaz Fernández. For det andre er det også lett å se at man har tatt med forfattere som er representert med en rekke de av temaene som «sådde frø» i sin samtid: Manuel Sacristán med sin berømte tekst om «filosofien i de høyere studier», Antonio Machado med «Juan de Mairena», Azaña med sine «krigens årsaker», Giménez Caballero med sin «genialitet», Juaristi med sin «bucle»2 …
Det kuriøse i dette tilfellet er at den allerede omtalte introduksjonen til Gracia og Ródenas så visst gir et generelt overblikk over ideene, problemområdene og kontroversene i det 20. århundrets Spania, i den grad at de klarer å lage et sammenfattet, men oppklarende resymé av den intellektuelle historien i vårt land i den aktuelle perioden. Det er sant at disse tettpakkede sidene, innledet med en kategorisk overskrift («Sammenfattet biografi av en litterær sjanger») ender opp med en tone som minner om en lærebok for universitetsstudenter, i den forstand at den går i bredden snarere enn i dybden, har en oppramsende stil og en kald og distansert tone fremfor personlig og dristig tolkning. Men i den konteksten som jeg skisserer opp, er dette knapt noe annet enn en svært liten innvending, og trolig et nesten uunngåelig valg for en bok av denne typen. Jeg tror heller ikke det har mye for seg å henge seg opp i det som ikke er tatt med, selv om noen tomrom vekker ens oppmerksomhet (for eksempel Eugenio Noel og Gutiérrez Solanas fravær). Dette fremfor alt når man tar i betraktning visse andre forfatterestilstedeværelse (Marichalar, Sánchez Rivero). På samme vis finnes andre kontraster som ikke er lett å forstå, som at Tierno Galván er representert med en tekst av begrenset betydning, og andre (Castilla del Pino, José Antonio Marina) med sine mest representative verk, at Ganivets Idearium er med, men ikke Unamunos Sentimiento trágico (Om den tragiske livsfølelse), eller at man har tatt med Ortegas anerkjennelse av Laín i stedet for La generación del 98 (98-generasjonen). Jeg nevner alt dette fordi jeg ikke har annet valg enn å anføre det, men jeg vil ikke forville meg inn i hengemyren av kriterier for utvelgelse av forfattere og verk, som utgjør den evige og ørkesløse diskusjonen omkring en hvilken som helst antologi.
For å vende tilbake til hovedsaken, befinner det grunnleggende problemet seg i selve essaysjangerens mening og i essayets kapasitet til å fange opp og reflektere de store intellektuelle problemfeltene i vår tid. Men hvis vi allerede fra starten av vedgår at vi ikke vet så veldig godt hva et essay egentlig er – vi sier med andre ord at vi ikke vet så godt hva vi snakker om – så kan vi ikke siden la oss overraske over at resultatet blir et totum revolutum, et vågalt initiativ – det vil aldri ende opp som noe annet, og antologen sikrer seg ryggdekning på bekostning av en leser som blir sittende igjen perpleks etter å ha blitt angrepet på det groveste. Fernando Savater sier at det eneste kriteriet– min kursivering – for utvalget er at «det må være verk som er av avgjort betydning» – hans kursivering. Han klargjør at han med dette mener at verket er «i stand til å skape nye og fruktbare former for essayistikk». Hvis ikke dette er en ond sirkel, så lurer jeg på hva som er det. Gracia og Ródenas sier på sin side – idet de snakker om grensen mellom essayet og de journalistiske arbeidene skrevet av folk som Ayala, Vicent og Millás – at «ingen ville finne på å si om en hvilken som helst av disse artiklene, at det er snakk om et essay, og likevel er de ytringsmessige og tematiske kravene for å kunne regnes som det, til stede» (s.170). En troskyldig leser vil gripe fast i lengdeargumentet, som er som en brennhet spiker, for siden å kaste det fra seg i all hast: «Og slik er det at argumentet som går på tekstens lengde, som så ofte blir gjentatt når man skal skille mellom det ene og det andre [essay og artikkel], til syvende og sist blir inkonsistent» (ibidem). Slik kan vi somle i labyrinten uten å nærme oss utgangen med et eneste skritt. Man sitter bare igjen, for å si det på godt spansk, med cortar por lo sano3, og å overlate saken til skjebnen.
Og det som blir igjen, som den mest tungnemme kunne ha gjettet, så vel i Savaters som i Gracia og Ródenas’ antologier, er en liste over mer eller mindre hellige forfattere, med mer eller mindre diskutable verk, med fragmenter av større eller mindre betydning, og, i siste instans når man leser verket som helhet, av tanker som flyter i alle tenkelige retninger, fra de mest ulike utgangspunkt, med de mest ubestridelige metodologiske redskap, i et elveløp hvor de mest ulike disipliner møtes, og med de mest heterogene siktemål. Tillat meg ytterligere to kommentarer til slutt: I antologien om spansk tenkning i det 20. århundre finnes det mange litterære essays og noe knyttet til andre disipliner. Man finner tekster forbundet med alt fra historie til psykologi – og man beveger seg langs politikk, estetikk, kokkekunst, etikk eller musikk. Savnet er imidlertid skrikende når det gjelder biologi, fysikk, og mer generelt, de vitenskaplige disiplinene. Som om essayet, nok en gang, sleper med seg gamle spanske defekter, som om det var en «humaniora-ting» (i bunn og grunn, metafysisk spekulasjon?). Ettersom han ikke er tatt med, blir heller ikke den stakkars Ramón y Cajal stilt til ansvar, han som alltid trekkes inn i disse tyrefekterkampene, som skrev tekster som selv barn kunne lese uten å la seg forvirre. Og en siste sak som kan fremstå som mindre betydningsfull, men som etter mitt syn er viktigere enn en simpel anekdote, og som blir et nytt utgangspunkt for analyse, i tråd den tidligere argumentasjonen: Av de tre spanske forfatterne i Savaters samling – Unamuno, Ortega og Zambrano, er det bare i ett tilfelle man har valgt ut den samme teksten som i Gracia og Ródenas’ antologi. Det kan se ut som, til slutt, at Ortega y Gassets La rebelión de las masas (Massenes opprør) er det eneste udiskutable vi sitter igjen med og det eneste felles referansepunkt når vi ønsker å diskutere essayet som fenomen.
Oversatt fra spansk av Even Sandvik Underlid
1 Viser til «el regeneracionismo», en uttrykt bekymring for det som i sin samtid ble oppfattet som Spanias dekadens, blant annet etter tapet av koloniene på slutten av 1800-tallet. O.a.
2 «El bucle melancólico» av Jon Juaristi, et tidlig ETA-medlem, som nå har et kritisk syn på baskisk nasjonalisme. O.a.
3 «Fjerne sykdommen ved å skjære der hvor kroppen enda er frisk». O.a.
