Jeg pleier ikke å beklage meg over bokutgivelser. Men så pleier de da heller ikke å plage meg. Vanligvis sover jeg godt om natta. Men så fikk jeg ei diktsamling i hende som forandra det. Erlend O. Nødtvedts Olav Nygards seng, med dikt som ikke bare dreier seg om drømmer, men som får en til å tvile på virkelighetens rasjonelle orden.
Etter å ha lest boka sju ganger og både forfra og bakfra, dro jeg med kona mi Janne på besøk til min sønn, samboeren hans og deres åtte måneder gamle gutt Snorre, på Bøler. «Olav Nygards veg ligger rett ved der de bor», sa Janne, så da la vi veien dit, gjennom den trolske Bølerskogen, fram til det åpna seg ei lysning i skogen: et stort boligfelt med to hundre rekkehus i hvit betongstein, men med ulike konstruksjoner, samt flere lave boligblokker.
Olav Nygards veg besto ikke av én vei, men hadde avstikkere i flere retninger. Her måtte poeten ha stått og fått ideen til Olav Nygards seng med et konglomerat av innfall i enda flere retninger enn det var skilt med husnumre i veien. Og den brokete arkitekturen i boka, med ulike marger i dikta, noen venstrevridde, noen med ujevn høyremarg og så enkelte snorrette med like lange linjer, likna bebyggelsen i en slags eventyrskog, der du aldri kan vite hvor neste sti tar veien, inn i et buskas, en park, en lekeplass, ei treklynge eller en blindvei til en søppeldunk, og så står du plutselig midt i strukturen i diktsamlinga: den episk-lyrisk-dramatiske forma som en skjult forening av Arne Garborgs Haugtussa og Ivar Mortensson-Egnunds Or duldo (begge 1895), nynorsktradisjonens naturmystiske høydepunkter før Olav Nygard, som kanskje fikk inspirasjonen til dikt basert på folkeviser og naturmystikk da han bodde hos Arne og Hulda Garborg i Asker i 1909–1910 og året etter turnerte med Hulda og Det norske Spellaget.
Erlend O. Nødtvedt skriver seg inn i denne tradisjonen av draumkvæde, der en annen verden åpenbarer seg i nattlige drømmesyner. Som i bokas eneste dikt på nynorsk, «Hulda Garborg ved Olav Nygards seng» der Olav Nygard ligger «som i ein sæl draum» på dødsleiet i februar 1924.
Rekord i å drømme
Sjøl om jeg også drømmer mye, setter nok bergenspoeten en rekord få kan drømme om å slå: 97 drømmer på 13 netter, i alfabetisk rekkefølge! Dette ifølge bokas «Drømmeregister 13 netter i Olav Nygards seng», like mange netter som Olav Åsteson i Draumkvædet. Registeret slutter med «Ånden i flasken» etter drømmer om at «Freud urinerer», om kvinner som «serverer whisky i en kirke» og om en «senil metodistprest». Hans første drøm må ha vært en dagdrøm, «Baklengs ned berget», en klassisk anabasis, nedstigning, som Dante til underverdenen, med en freudiansk dagsrest som utgangspunkt.
Erlend O. Nødtvedt skriver seg inn i denne tradisjonen av draumkvæde.
Vår nedstigning fra Nygardshøyden ned til hovedveien var så bratt at den ville ha vært farlig å gå baklengs, her måtte Marte feste håndleddsreima til barnevogna så den ikke skulle rutsje ned til blokka, Olav Nygards veg 85 b, der husmannsplassen skal ha befunnet seg, stedet der dikteren bodde i skauen ved Ulsrud. Men nedstigninga gikk like bra som poetens vei «langs egne arterier/ til den underjordiske byen», der han begir seg «ut på de mørke bølgene/ av eget blod».
Vel nede øker åndedrettet og hjerterytmen min som i diktet, for der, på veggen av blokka, står det, med store bokstaver, et sitat av Olav Nygard: NO KVIL DEG FOT. NO HEV DU VUNNE FRAM. Det stemte. Vi var framme ved konseptet i Olav Nygards seng. Der det heter at «Olav Nygards sengs komposisjon» ble «drømt i meg» under skråtaket av et ordpar, «i to ord/ fra ordparets mansard»: læresveinrida og ævedogg, sa Roman: Se! Som en profan åpenbaring sto vi ved borettslagets returpunkt med noen store runde igloliknende beholdere til å sortere avfall i, rett under sitatet. Var det her poeten fikk ideen, ved resirkuleringstønnene som så ut til å føre ned til underjordiske beholdere, skjult under jorda i mørke? I Olav Nygards seng resirkuleres historie og litteratur fra Gilgamesjkvadet og Bibelen, gresk og romersk antikk, via barokken og fram til den foreløpige portalen til nedstigninga, parabasen: poeten sjøl.
Der alle stier taper seg
På veien hadde vi som en Oidipus passert et veikryss der alle stier tapte seg, mellom Mikkel Revs vei og Tor Jonssons veg. Reven viste seg i folkediktinga så tidlig som på 1600-tallet, og satt som kjent seinere og skreiv på ei lita tavle som sprakk og spratt opp i en flosshatt som tegn på den lekende surrealismen som finnes i Nødtvedts diktsamling, påvirka av Olav Nygards hermetiske dikting.
Tor Jonssons hang til det depressive finnes det også reminisenser av, mindre av det politiske som i 1949 fikk Jonsson til å melde seg ut av Arbeiderpartiet i protest mot Norges innmelding i NATO. Politikk finnes det lite av i Olav Nygards seng, men likevel noe høyst aktuelt. På vei ned til T-banen på Bøler, passerte vi Fritz Røeds skulptur av Don Quijote på Rocinante, plassert ved inngangen til kjøpesenteret.
Ridderen av den bedrøvelige skikkelse på kjøpesenteret – det likner Nødtvedts poetiske kunstgrep: montasjen, av ord og setninger som normalt ikke opptrer sammen, det var den historiske avantgardens nye komposisjonsprinsipp rundt 1920, collasjen. Ordkonstruksjoner som får poesiens gnister til å sprake og fyke av gårde, som i «henrykkelsens sekund/ giljotinbladøyelokket kutter de balsaminklare fnugg mellom fnugg/ ve meg! jeg ser smykker som engler/ ligger under byrden av Alruner Valmuer/ Viindruer Vampyrer Priapusser Suk Gjengang’re og Løvverk/ sammenrinlet i den dystre tykning mellom trærne/ ut i det dvelende fjerne/ o minne o vemod/ alt groteskt uhyre skjøndt»: det groteske, burleske, sammenkjedinga av høyt og lavt både i språket og virkeligheten. Nødtvedt er ingen bedrøvelig ridder, han likner mer en Sancho Panza som viser en annen forståelse av virkeligheten enn verdens rådende ratio.
Glidende bevissthetstilstander
Dette gikk opp for meg da jeg føyk videre fra Bøler til Berlin. Jeg satte meg på kroa Schildkröte, «skilpadda» for å skrive ferdig om poeten fra Bergen. Guten Tag, Herr Professor, sa Giorgio, kelneren.
Visste han at jeg var professor?
Det så jeg på 150 meters avstand, svarte han og kom med et glass hvitvin fra Nahe. Det var som å se et fotavtrykk i hagen morgenen etter en drøm og forstå at det hadde vært en grunn til drømmen. For en student jeg engang hadde, hilste meg alltid slik når han kom inn i auditoriet, bukka og sa: God dag, herr professor! Det var herr litteraturstudent Erlend O. Nødtvedt, som fulgte mine forelesninger i litteraturteori og moderne lyrikk. Var han reinkarnert i Schildkrötes kelner slik han selv avslører seg som en reinkarnasjon av Olav Nygard i dikterens seng ved slutten av bokas drømmereise? Om jeg etter dette dagdrømte, eller fortsatt befant meg i skilpaddas virkelige verden, er usikkert.
Men slik bevissthetstilstandene glir over i hverandre i Olav Nygards seng, svevde jeg nå mellom tre tider samtidig; fortid og nåtid og tidsstrømmen midt imellom, den tidsstrømmen boka viser til med et motto fra Henry James, «Tell a dream, lose a reader» som skaffa James mange lesere fordi han med drømmemetoden oppfant stream of consciousness-teknikken. Hva er bevissthet, hvordan fungerer den? Borges skal ha sagt om James at han ikke kjente rarere litteratur. Et utsagn Nødtvedt ikke gjør skam på.
Fornuftens Andre
Mens jeg var havna i den tilstanden i kunsten som Theodor W. Adorno kalte «Fornuftens Andre», en fornuft som motsier rådende fornuft som ufornuftig. Sittende ved stambordet på Schildkröte ser jeg meg stå i auditoriet på Sydneshaugen skole og snakke om August Strindbergs Ett Drömspel (1902). I minnets drømmebilde stikker student Nødtvedts hode opp når jeg foredrar om drømmens funksjon i dikting. 1) Drøm som litterært motiv. 2) Drømmen som kunstgrep. 3) Drømmens epistemologi, hvilken kunnskap drømmen gir. I Nødtvedts draumkvæde er drømmetradisjonen resirkulert sånn: 1) Drøm er hovedmotivet. 2) Slik drømmens logikk var surrealistenes forbilde for det poetiske språket, er drømmens alogiske logikk Nødtvedts kunstgrep. 3) Kunnskapen drømmen gir oss, er opplevelsen under søvn av at skillet mellom sansning og forestilling er opphevet: «så lenge sinnet betrakter seg selv/ kan ikke sinnet falle i søvn/ bare når det beveger seg usett og absorberes i bildene/ oppløses selvbevisstheten». I sammenheng med dette la jeg antakelig ut om estetikk som sanselære, samt om surrealismens utopi om det hele mennesket, der bevissthetens nattside og dagside skulle forenes. Den skulle revolusjonere verden.
Så husker jeg at jeg i pausen gikk opp vindeltrappa til venstre bak kateteret, og der i den trange korridoren mellom Sydneshaugen og HF-bygget plutselig kom inn i en annen dimensjon. Smalgangen åpna seg ut mot et opprørt hav, der jeg var en los på vei for å redde ei skute i drift, jeg greide å hoppe bort til en tynnslitt leider og borde skipet, men det var ingen ombord, det var et spøkelsesskip! Før jeg brått sto i den elegante Birger Jarls passasje i Stockholm slik den var på 1990-tallet! Nei, nei! Jeg var like forvirra som losen, som til sist bare befant seg i ei eventyrfortelling. For dette var jo det samme som jeg nettopp hadde fortalt til studentene om «Lodsens vedermödor», en av Strindbergs Sagor (1903), som han skreiv samtidig med Ett drömspel, og der fantasi og virkelighet virkelig glir over i hverandre på en ny måte. Her la Strindberg grunnlaget for surrealismen: Episoden blir plagiert av Louis Aragon i Le Paysan de Paris (1926), der han går inn i en passasje i Paris og kommer inn i et undersjøisk lys, blågrønt som i et menneskeakvarium.
For Walter Benjamin ble Aragons scene inngangen til beskrivelsen av passasjene i Paris i Passasjeverket. Der sier Benjamin at det svunne er en drøm, at vi både ser historia i vårt eget liv og den kollektive historia som drømmebilder. Passasjene var kapitalismens fantasmagorier, forløperne for kjøpesentrene, fantasmagori av agora (som betyr marked) og fantasi, det kapitalistiske samfunnets selvforherligende fantasibilder av seg selv. Don Quijote på Bøler, sa jeg nå til meg sjøl.
Tankens virkemåte
Men da jeg den gangen kom inn igjen i auditoriet, var salen tom. Ikke engang student Nødtvedt var å se. Jeg gikk og la meg på den stygge svindyre sofaen Universitetet hadde installert på kontoret mitt og som var så vond å hvile på at jeg straks fikk verre mareritt i halvsøvne enn Nødtvedt i Olav Nygards seng, jeg skled over terskelen mellom drøm og våken tilstand som i Alfred Kubins fantasiroman Die andere Seite fra 1909. Den tsjekkisk-østerrikske grafikerens roman var formidleren mellom Strindberg og fransk surrealisme og handler om hvordan utopien om en drømmeverden kan forvandles til en skrekkvisjon. Dersom noen får herredømme over bevisstheten og drømmene våre, er vi fortapt.
Uten å spekulere mer over dette, våkna jeg. Til Freuds drømmeteori. Om drøm som språk, det ubevisstes språk med to nivåer, et manifest og et latent, drømmens historie slik vi kan huske at vi har drømt den, og drømmens skjulte betydning. Herfra stammer den moderne varianten av mistankens hermeneutikk, og Nødtvedts dikt gir mange historiske eksempler på slik drømmetydning. Men også drømmens manifeste historienivå har sitt eget språk, mente Freud, vi drømmer poetisk, i metaforer eller metonymier, ting fortetter seg, mening forskyves. I Freuds drømmeteori fant lingvisten Roman Jakobson også noe av grunnlaget for sin egen teori om språkets to akser og den poetiske språkfunksjonen.
Uten å spekulere mer over dette, våkna jeg. Til Freuds drømmeteori.
Surrealistene eksperimenterte med automatskrift for å utforske tankens virkemåte hinsides logikken. Problemet oppsto straks. Det å ville skrive slik vi drømmer, kunne jo ikke bli det samme som drømmens eget språk, som er intensjonsløst. For vi drømmer ikke. Det drømmes i oss, som det også så fint heter i denne drømmeboka. Som allerede Platon sa, og Adorno understreka: Ting kommer til oss, vi må ta dem imot. Det er en kritikk av den instrumentelle fornuften, der mennesket er herre over naturen.
Ved vebande
I tidenes katarakt hører jeg meg selv i auditoriet sitere fra Strindbergs forord til Ett drömspel: «Tid och rum existerar icke; på en obetydlig verklighetsbakgrund spinner inbillningen ut och väver nya mönster; en blandning av minnen, upplevelser, fria påhitt, orimligheter och improvisationer. – Personerna klyvas, fördubblas, dunsta av, förtätas, flyta ut, samlas. Men ett medvetande står över alla, det är drömmarens; för det finns inga hemligheter, ingen konsekvens, inga skrupler, ingen lag.»
Strindbergs synopsis av Ett Drömspel treffer Nødtvedts drømmesuite. Er det noe mer å tilføye? At Nødtvedt lik fire av de store i nynorsktradisjonen, Garborg, Egnund, Nygard og Fosse, åpner mot Nygards «ved vebande», det hellige. «Gud finnes!» utbryter skriveren Nødtvedt ekstatisk, «en materiell visshet/ om at de jeg elsker er udødelige».
Jon Fosse sa en gang til meg at det lå et gudsbegrep på lur hos Jacques Derrida. I dekonstruksjonen. At den endelige betydninga unndrar seg. Og at skriften framviser dette ved at mening stadig forskyves, endres, uopphørlig, fra tegn til tegn, tenker jeg idet jeg våkner midt på natta i ei ukjent seng på et hotellrom i Berlin jeg ikke før har vært i, jeg holder Olav Nygards seng i hånda, husker fra i går at omtalen er klar, kan sendes til Vagant. «– Gud, lær mig søvnens sprog», sier jeg til meg sjøl med ei linje fra Rolf Jacobsen. For ennå har vi ikke tyda den utydelige skriften som skjuler seg mystisk i mørket: den som er skrevet med usynlig blekk på den sorte baksida av Olav Nygards seng etter at poeten i det siste diktet har reinkarnert seg som poeten Nygard, og sier, kanskje svøpt i likkledets lyriske silkepyjamas: Det var bare en drøm, det var ikke bare en drøm.
