Ved årsskiftet inntok Vagant nye redaksjonslokaler i bydelen Wedding i Berlin. Herfra vil vi fortsette å kople det norske og skandinaviske ordskiftet på den kontinentale litteraturen og samtidsdebatten.
Alle fotografier ved Ingrid Pop.
Like før jul kjørte en fullastet varebil fra Nygårdsgaten 2a i Bergen til Gerichtstraße 23 i Berlin–Wedding. Veien gikk om Fredrikstad, der noen hundre kilo tidsskrifter ble lastet av. I bilen satt to Vagant-redaktører, som i løpet av turen fikk en håndfast forståelse av hva tradisjonens tyngde innebærer. Etter et tiår med hovedkvarter i Bergen, var tiden moden for å leve opp til tidsskriftets navn med en aldri så liten geografisk forflytning: Ikke for ingenting oppsto ordet «vagant» i middelalderen for å betegne en vandrer uten permanent hjemsted.
Flertallet i dagens Vagant-redaksjon møttes i 00-tallets aktive litterære miljø i Bergen, og lenge var det derfor åpenbart at bladets rette postadresse var i sentrum av Vestlandets hovedstad. Siden redaksjonsskiftet i 2006 har bladet hatt en ambisjon om å være et bindeledd mellom norsk, skandinavisk og europeisk offentlighet: Bergen har gitt gode muligheter for dette, som universitetsby med et ambisiøst litteraturvitenskaplig institutt, landets fremste kunsthall, en offensiv kommunal kulturpolitikk og en rik, omskiftelig blanding studenter, forfattere og kunstnere. Like fullt begynte vi i fjor å lete etter et nytt hovedkvarter fra 2013 – 25 år etter at bladet ble grunnlagt av studenter på Blindern i Oslo.
Dagens redaktører er ni i tallet, og bosatt i seks ulike byer. Én er fast ansatt ansvarlig redaktør, én jobber deltid med nettsidene og resten arbeider med bladet på idealistisk basis. Arbeidet har i hovedsak foregått over nettet, med intensive redaksjonssamlinger for ferdigstilling av numre i Bergen og Berlin. Etter en del pendling frem og tilbake bestemte vi oss for å gjøre kort prosess, ta Vagants status som farende fant bokstavelig, og flytte hovedkontoret til Tysklands hovedstad – i likhet med så mange andre kunstnere, forfattere og studenter fra hele Europa. Foreløpig jobber to redaktører fra lokalet i Gerichtstraße – klare til å ta imot den øvrige redaksjonen for nye arbeidsøkter!
Vi hører lokkingen fra et sted der livsstilene og bybildene ennå har til gode å bli homogenisert i samme grad som i andre vesteuropeiske land, men ikke uten samtidig å se hvilke overgripende endringsprosesser vi dermed blir en del av. Dagens situasjon er av mange blitt sammenlignet med 1920-tallets løsslupne, kontrastfylte og nyskapende Weimar-kultur. Berlin, herjet av verdenskriger og lenge delt som følge av stormaktspolitikk, er i dag en gjenforent metropol. De åpne plassene, brede gatene og nedslitte leilighetene fylles i stigende tempo opp av en broket flokk, som tiltrekkes av en by beskrevet av den sosialdemokratiske borgermesteren Klaus Wowereit som arm, aber sexy – fattig, men sexy.
Den høye arbeidsledigheten og synlige fattigdommen utgjør bakgrunnen for et gunstig prisnivå for ressurssterke kosmopolitter. I løpet av sine mer enn ti år i embetet har Wowereit høstet mye kritikk for tiltak som skulle gjøre byen attraktiv for de tilflyttende. Den delstatseide boligmassen ble solgt, forbudet mot kontorisering ble opphevet og omdannelsen av leie- til selveierleiligheter fremtvunget. Det siste tiåret er Berlin i tillegg blitt et stadig mer populært hyttemarked, med en snittpris på rundt 15 000 kroner per kvadratmeter. Antallet ferieleiligheter anslås å være nærmere 16 000, og den store pågangen av kjøpesterke utlendinger har bidratt til å øke leieprisene. Dette skaper konflikter og provoserer til motstand, ikke minst blant venstreradikale grupper og mindre velstående innbyggere med tilhørighetsforhold til nabolag som med ett befinner seg i «rivende utvikling». Initiativene er mange og spenner fra rasende bilpåtenninger i gatene til nøye koordinerte boligaksjoner.
At gentrifiseringen er noe annet enn en blind, historisk prosess, viser seg i den politiske evnen til å innta pragmatiske posisjoner. Fra og med februar i år har bydelen Friedrichshain-Kreuzberg besluttet å forby ferieutleie. Dermed skal leiligheter omgjort til ferieboliger igjen bli tilgjengelige på det vanlige leiemarkedet.
Men det er ikke bare mer eller mindre velfødde nordboere som strømmer til Berlin. I perioden 2002–2012 var den største gruppen av utenlandske tilflyttere hjemmehørende i Italia, med Frankrike og Spania på plassene bak. Arbeidsinnvandring står for de fleste av tilfellene, og det er vanskelig å si hva situasjonen i et land som Hellas vil ha å si for statistikkene i tiden som kommer. Ingen steder på kontinentet er sjansene for å møtes over landegrensene større enn i Berlin, der den babelske summingen i kafeene og t-banevognene kan skilles ut i snart polsk, snart dansk, snart tyrkisk, snart fransk. Umberto Eco snakket nylig om en større europeisk omveltning – kulturell som genetisk – som følge av de mange møtene i kjølvannet av universitetenes Erasmus-programmer og bevegelsesfriheten EU har åpnet for. I sin ukuelige optimisme slo han et slag for en utvidet forståelse av begrepet utveksling: «I call it a sexual revolution: a young Catalan man meets a Flemish girl – they fall in love, they get married and they become European, as do their children. The Erasmus idea should be compulsory – not just for students, but also for taxi drivers, plumbers and other workers.»
Virkningene av de store tilflytningene er ennå ulikt fordelt. Et sentrumsnært byområde som Wedding har til gode å smake ordentlig på gentrifiseringen. Konfliktene som putrer under overflaten mellom fattige innfødte og bittelitt-rikere tilflyttere, kan nok føre til mer spektakulære hendelser enn vedtaket om forbud mot utleie av ferieleiligheter – hendelser som paradoksalt nok vil gjøre byen enda mer attraktiv, nettopp fordi de bekrefter byens ry som et sted for aksjonisme, radikalisme og vilje til å forme byen i innbyggernes heller enn storkapitalens bilde. Og det er altså til Wedding Vagant nå har søkt for å finne et nytt hovedkvarter for den redaksjonelle tilværelsen – vi tilslutter oss gjerne Ecos «Erasmus-idea», oppkalt som den er etter Erasmus av Rotterdam, renessansemennesket som definerte humanismens udogmatiske, erkjennelsessøkende og folkeopplysende idealer.
I Wedding deler vi kontor med tre frilansere (en fotograf, en skribent og en korrekturleser), i en etasje av et gårdskompleks som tidligere huset småindustri og håndverkere. For tiden blir verkstedene bygget om til atelierer og kontorer for ulike typer kreative arbeidere. Slik er bygningen i seg selv uttrykk for den utviklingen som finner sted i byen for øvrig, og motsetningene som ledsager Berlin-tilværelsen.
Forbindelseslinjene til Skandinavia og Bergen er selvsagt ikke brutt – vi har fortsatt to redaksjonsmedlemmer vandrende rundt blant hanseatenes norske etterkommere, og daglig kontakt med byens unike litterære miljø. Norge er bosted for brorparten av redaksjonen, og den norske offentligheten er vårt viktigste virkeområde. Samtidig gjør flyttingen av kontoret at vi enda ivrigere enn tidligere kan koble det norske og skandinaviske ordskiftet på debattene som løper på kontinentet. Som et første skritt på veien har vi engasjert Neukölln-beboer, småbarnsfar og zombolog Simen Hagerup til å rapportere fra gentrifiseringens frontlinjer. Prototeksten for serien så dagens lys i Vagants temanummer om Berlin fra 2012, og fremover vil han bidra med månedlige essayistiske vandringer.
Vi håper leserne vil sette pris på fruktene av utferdstrangen – velkommen med videre på ferden!
