Lars Halse Kneppe arbeider som psykolog ved flere videregående skoler i Oslo, og har tidligere skrevet bøkene I hodet på en tenåring (2019) og Sykt flink. Hvis du alltid kan bli litt bedre, blir du aldri god nok (2021). Hans siste bok En ungdomstid på vent er en gjennomgang av pandemiårene sett fra skolepsykologens (hjemme)kontor.
Kneppe beskriver sjokket vi alle følte i mars 2020, da Norge stengte ned: «Fra en dag til den neste ble alle rammene som ga livet trygghet, fjernet.» I månedene og årene som fulgte ble det viktig for psykologen å understreke nettopp dette i møte med fortvilede elever – de var ikke unormale, de hadde bare normale reaksjoner på en abnormal situasjon.
En ungdomstid på vent er opplysende lesning for de av oss som ikke selv gikk på skolen eller hadde barn i skolealder da pandemien raste som verst. Her får vi høre om en elev som ikke kunne ha kameraet på under digitalundervisningen fordi resten av klassen da ville oppdage at han satt og arbeidet på do, det eneste rommet han kunne ha for seg selv i en ellers knøttliten leilighet.
Kneppe skriver om spiseforstyrrede elever som fikk panikk ved tanken på stengte treningssentre (det er ikke uvanlig at «veien ut av en spiseforstyrrelse for mange går via en periode med treningsavhengighet»), og om hvordan den plutselige omstillingen til hjemmeskole bidro til å øke forskjellen i læringsutbytte, og med det de sosiale forskjellene blant elevene.
Psykologen gjør også leseren oppmerksom på hvor katastrofale de små kohortene var for ungdommenes sosiale liv. Plutselig var beskjeden fra øverste hold at man ikke skulle inkludere alle, ikke invitere alle med, men holde seg med én eller to, slik at noen alltid falt utenfor. Mange av elevene som havnet i gliper mellom de ulike kohortene, greide aldri å komme tilbake; «det var for flaut å skulle møte tidligere venner i gangene på skolen, venner som hadde valgt dem bort».
Forventninger og press
I En ungdomstid på vent blander Kneppe opp disse alvorlige eksemplene med mer hverdagslige problemer, som ungdommens stress og skuffelse. De var skuffet over avlyste russearrangementer og ble stresset av usikkerheten rundt faglige vurderinger. Mange hadde sett for seg at disse ungdomsårene skulle bli de beste i deres liv, at de skulle «peake», som én gutt uttrykker det. I stedet måtte de sitte hjemme alene foran skjermen.
Selv om boken er skrevet med den dypeste medfølelse for elevenes sorger og skuffelser, gjør Kneppe det like fullt klart at ungdomstiden er overvurdert: «Verken skolestart eller ungdomstiden blir like bra som det vi har sett for oss på forhånd. Det blir som regel litt kjipt og veldig mange ulike følelser må håndteres. Og til slutt så går det over.» Litt som livet sjøl, med andre ord.
Dette er et perspektiv jeg savnet underveis i pandemien, da godt voksne mennesker stadig rykket ut i mediene og fikk det til å høres ut som om den beste tiden i ungdommens liv var i ferd med å renne ut i sanden, og stadig begråt alt det de nå ikke ville få oppleve – festing, puling, reising, nye vennskaper. Men som psykologen skriver: «Det er ikke alle som trives på skolen eller som er avhengig av den som en sosial arena. (…) Det er heller ikke alle som liker så godt å være ungdom.»
Mer problematisk blir det når Kneppe skriver om den normale ungdomstiden som om den er én bestemt ting. For selv om forfatteren tilkjennegir sitt eget syn på ungdomsliv og russetid, er En ungdomstid på vent helt tydelig skrevet på elevenes premisser.
For generasjonen som har vokst opp på sosiale medier, er selv egne minner blitt en arena for selvfremstilling.
Forfatteren skriver flere ganger om hvordan ungdommenes liv på sosiale medier gjorde pandemien og nedstengningene mer belastende – for noen av de som satt alene hjemme føltes medelevenes retusjerte selvfremstilling på Instagram og Tiktok nesten uholdbar. Andre igjen følte det frigjørende – nå kunne de endelig leve det tilbaketrukne livet de foretrakk, uten ytre press.
En gutt som før pandemien syntes det var slitsomt hele tiden å føle at han gikk glipp av ting, forteller Kneppe at «han skammet seg over at det skjedde så lite i hans liv sammenlignet med livene til de andre i klassen. Nå skjedde det ikke en dritt i noens liv». En annen elev «skulle så gjerne ønske at noen hadde fortalt henne det da hun selv startet på videregående, at det var greit at ungdomstiden ikke trengte å være fantastisk».
Å skape minner
Disse ytterpunktreaksjonene peker mot hvordan ungdomskulturen, som har gjennomgått mange ulike faser og reiterasjoner siden den oppsto på 1950-tallet, i den digitale tidsalderen har endt opp som en tid nesten utelukkende viet egen selvrealisering. Ideen om den normale ungdomstiden er for mange blitt en tvangstrøye, et ferdigskrevet manus de slavisk må følge for å senere kunne se tilbake på en ungdomstid som var komplett – i alle fall utenifra.
Én gutt forteller at ungdomstiden for ham er tiden for å «skape minner» han kan se tilbake på gjennom et kjedelig voksenliv. Dette uttrykket – «skape minner» – er i mine øyne symptomatisk for generasjonen som har vokst opp på sosiale medier, der selv egne minner er blitt en arena for selvfremstilling.
Kneppe identifiserer disse tendensene blant elevene, men pirker aldri borti dem; i stedet beskrives ukulturen på Instagram og Tiktok som en slags naturkatastrofe det er umulig for ungdommene å verge seg mot. Det har nok aldri vært forfatterens intensjon å skrive en dyptpløyende analyse, men et mer ideologikritisk blikk på dagens ungdomskultur ville gjort En ungdomstid på vent til noe mer enn den litt tannløst repetitive boken den har endt opp som.
Fordi forfatteren gladelig innrømmer at han, om han fikk velge, gjerne ville avlyst hele russetiden for godt, skulle jeg gjerne sett at han gikk enda lenger, og behandlet tenåringenes rabiate besettelse med russetiden som det sykdomstegnet det tross alt er.
Og til tross for at unge jenter blir utsatt for overgrep fra sine medelever hvert eneste år, blir russetiden fremdeles ansett som en selvfølgelig del av dagens normale ungdomsliv. Men om resten av det Kneppe skriver også er sant, nemlig at mange jenter aldri kom seg tilbake på skolen etter å ha blitt voldtatt under den forlengede russetiden sommeren 2020, så er kanskje ikke en normativ ungdomstid så mye å trakte etter?
Et mer interessant spørsmål ville kanskje vært: Hva er egentlig en normal ungdomstid, og hvor mange prosent av den unge befolkningen ville opplevd en sånn en under ikke-pandemiske omstendigheter? For den forferdelige sannheten er jo at det finnes flust av ungdommer som av ulike årsaker ikke hadde festet, reist, pult eller fått nye venner om samfunnet hadde vært aldri så åpent.
Dyptgripende konsekvenser
Når man leser psykologens beskrivelser av pandeminedstengningens sosiale konsekvenser, og hører om hvordan mange som opplevde pandemien sent i barndommen eller tidlig i tenårene nå sliter med å fungere sammen med andre, blir det klart at ungdommen under pandemien mistet noe langt viktigere enn muligheten til å feste i stygge snekkerbukser.
Hva er egentlig en normal ungdomstid, og hvor mange prosent av den unge befolkningen ville opplevd en sånn en under ikke-pandemiske omstendigheter?
For skoledagen, sammenkomstene, de små interaksjonene i hverdagen, de har ikke bare én funksjon. Selv om skolen i dag er blitt nok en arena for selvrealisering, handler skolehverdagen først og fremst om å lære å samhandle med andre. Sett i bakspeilet er det helt tydelig at det under nedstengningene ble lagt mer vekt på de ytre markørene ved en normativ ungdomstid, enn på de dyptgripende konsekvensene av at mer hverdagslige sosiale møteplasser plutselig falt bort.
Dette har vist seg å ha store ringvirkninger; ifølge Kneppe var høsten 2022 svært utfordrende. Det var da «pandemikullet», de som hadde opplevd hyppige nedstengninger hele ungdomsskolen, begynte i første klasse på Oslos videregående skoler. «Den beste måten å oppsummere høsten 2022», skriver Kneppe, «er at det har vært mer av alt, mer russebusstrøbbel, mer ensomhet, flere som er deprimerte og mye mer skolevegring.»
Psykologen kan fortelle at det denne høsten rådet en «voldsom uro i elevmassen». Flere unge gutter dukket opp med ekstreme holdninger à la den misogyne influenseren Andrew Tate, og mange manglet sosial trening. Jeg kan ikke se at noe av dette er resultatet av at ungdommen først og fremst ikke hadde fått festet eller reist nok under pandemien.
Kneppe er inne på det, men hans solidaritet med elevene hindrer ham i å utfordre det normative synet på ungdomstiden. Det kan godt hende at den normale, idealiserte ungdomstiden virkelig er noe å etterstrebe, men da er det ikke for minnene den «skaper», men for hvordan den er med på å utvikle oss som mennesker, indirekte og i det stille.
