Tidligere publisert i Vagant 1/2020.
Hva er skandinavismen?
Bevegelsen spilte en viktig rolle på 1800-tallet, med virkninger utover på 1900-tallet. Den danske politikeren og forfatteren Andreas Peschcke Køedt definerte skandinavismen slik i 1916: «Et fredeligt samarbejde mellem 3 nordiske Folk til Fremme af fælles aandelige, økonomiske og politiske Interesser.» Ifølge Køedt opptrådte nordmennene med en viss kjølighet og kantethet, som ofte virket frastøtende. Men under skallen var det en sunn kjerne, hevdet han. Svenskene var mer høflige og hensynsfulle og opptrådte med en høytidelig verdighet som ga aristokratiske fornemmelser. Det framkalte smil hos de «mer demokratisk opptragne» danskene. Men i virkeligheten var nordmenn, dansker og svensker «Børn av samme Familie med en klar Forstand, en højt udviklet Kultur og varmt Følelsesliv».[1]
Skandinavismen vokste fram i 1830- og 40-årene og var særlig virksom fram til rundt 1870. Det var framfor alt én sak som sterkt mobiliserte og ga et tydelig samlingspunkt for skandinavistene. Det var Danmarks kamp for å forsvare og fordanske Slesvig i konflikt med tysk separatisme i Slesvig-Holstein og krefter rundt samlingen av Tyskland under ledelse av Preussen. Det danske nederlaget mot Preussen og Østerrike i 1864 og tapet av begge hertugdømmene svekket bevegelsen betydelig.
Skandinavismen bygde på forestillinger om at Norge, Sverige og Danmark gjennom felles språk og kultur, samt felles opphav som folk og stamme, burde danne tettere og mer forpliktende bånd. Samarbeid og kontakt ville gi en dypere forståelse av en særskilt rik og verdifull kulturarv i kunst, litteratur, levemåte, karaktertrekk og dannelses- og frihetsidealer. Skandinavene hadde en norrøn arv i skaldedikting og i kongesagaer, hadde lange tradisjoner for frihet og folkestyre, og var av natur stolte, sterke, uavhengige og sunne. Bevisstgjøringen av dette fellesskapet ville gjøre at nordmenn, svensker og dansker så behovet for å hjelpe og støtte hverandre mot større, fiendtlige land, slik som Tyskland og Russland. For noen begrenset engasjementet seg til ønsket om sterkere samarbeid mellom de tre landene gjennom møter, organisasjoner og avtaler. Innenfor den gruppen var det mange som først og fremst ville begrense samvirket mellom de skandinaviske landene til åndelige og kulturelle saksfelt. For en annen gruppe gikk engasjementet lenger, nemlig med et mål om fullstendig sammensmeltning i én skandinavisk stat. Vi kan derfor snakke om en svak og en sterk form for skandinavisme.
Pan-skandinavisme, pan-germanisme og pan-slavisme ble uunnværlige forståelsesrammer som måtte komme i forlengelse av enhver nasjon.
Jens Arup Seip så skandinavismen i et rent politisk nytteperspektiv. Den tjente de liberales ønske om reformer, den danske regjeringens behov for hjelp til forsvar mot tysk aggresjon og svenske monarkers drømmer om å bli statsoverhode i en nordisk union. Norske embetsmenn hadde egeninteresse i en forsterket union mot en liberal nasjonal opposisjon.[2] I kontrast til Seip har Tor Ivar Hansen i sine studier av Skandinavisk Selskab 1864–1871 påpekt at de idealistiske motivene sto sterkt. Det hersket en utbredt forståelse av at det å fremme skandinavisk fellesskap i kultur og åndsliv ville ha stor positiv betydning for samfunnsutvikling og modernisering, og dette ble kombinert med tanker om politisk samling og enhet.[3]
Den kulturelle, idealistiske skandinavismen kan nok i enkelte sammenhenger være vanskelig å skille fra den politiske og instrumentelle formen. Slik Magdalena Hillström beskriver, kom den kulturelt orienterte skandinavismen til å utvikle politiske strategier for å spre ideen om et nordisk folk og en nordisk nasjonsfølelse, og følgelig siktet man mot å få realisert en skandinavisk politisk union, selv om det var stor uenighet om form og innhold i en slik politisk sammenslutning.[4] Hillström mener at de politiske samlingsambisjonene i Skandinavia ble videreført etter 1864, og ikke led noe varig sammenbrudd i årene 1864–1871. Ruth Hemstad oppfatter derimot den politiske skandinavismen som et avsluttet prosjekt etter 1870–1871, og hevder at skandinavismen etter den tid i hovedsak var kulturelt og praktisk orientert. Hun bygger på et større empirisk grunnlag enn det Hillström gjør.
For mange nordmenn virket den politiske skandinavismen, også i storhetstiden 1845–1864/1871, truende.[5] Hemstad er imidlertid ikke uenig i at årene 1864–1871 kom til å innebære en revitalisering av skandinavismen i form av nye nordiske tidsskrifter, møterekker mellom profesjoner og fag og flere skandinaviske selskaper. Ellers har Hemstad vist at nyskandinavismen på slutten av 1800-tallet synes å ha større kraft enn tidligere forskning har lagt til grunn. Særlig fra våren 1899 til 1905 kom skandinaviske møter, arrangementer, foreninger og tidsskrifter til å skape «Skandinavismens gjenfødelse», noe som skulle få positive konsekvenser for nordisk samarbeid etter første verdenskrig. Nettopp i 1899 kom det i stand flere nordiske foreninger, også i utlandet, og disse dannet rammer for nordiske møter og tidsskrifter.[6] Mange av dem som målbar den kulturelle skandinavismen i årene 1864–1905, ønsket ikke en politisk sammenslutning i én skandinavisk stat, eller så i høyden dette som en fjern og urealistisk mulighet.
Kirkehistoriker Dag Thorkildsen får godt fram at skandinavismen var en bred, sammensatt bevegelse som det er vanskelig å definere: «Den var både liberal og konservativ, både opposisjonell og på parti med makthavere og fyrster, både kosmopolitisk og isolasjonistisk.»[7] Samtidig hadde bevegelsen først og fremst oppslutning hos studenter, akademikere, skribenter og elitepersoner i offentligheten. Ikke desto mindre var dette miljøer som hadde betydelig påvirkning på sentrale politikere, i og med at rekrutteringen til politikk og administrasjon stort sett foregikk fra den akademiske verden.
Historikere som Øystein Sørensen i Norge og Bo Stråth i Sverige har valgt å nedtone skandinavismen nettopp fordi den rene nasjonalismen kom til å bety så mye mer også i årene 1840–1870. Den rene nasjonalismen lå i konflikt med skandinavismen.[8] I tillegg påpeker Sørensen at bevegelsen var splittet mellom aktører med ulike mål, og at den hadde begrenset appell hos de brede massene. Den nyeste forskningen på skandinavisme har derimot en tendens til å oppvurdere skandinavismen. Ikke minst har Rasmus Glenthøj gjort det i sine arbeider.[9] Det leder over til debatten i Vagant.
Debatten
I sin artikkel i Vagant 4/2017 hevder Thomas Bredsdorff at skandinavismen først og fremst var en dansk idé og bevegelse på 1800-tallet som ikke hadde noe å tilby nordmenn og svensker. Vi må tolke Bredsdorff slik at skandinavismen var et tjenlig redskap for danskene i forsøkene på å mobilisere politisk og militær støtte til kampen mot tyskerne om Slesvig og Holstein.
I et motsvar i Vagant 1–2/2018 tilbakeviser Rasmus Glenthøj ikke bare hovedsynet til Bredsdorff. Han tar også et oppgjør med det han mener er en grunnfortelling hos mange forskere, ikke minst i Danmark, noe Bredsdorff etter Glenthøjs oppfatning er en eksponent for. Denne utbredte grunnfortellingen går ut på at skandinavismen fikk liten utbredelse og begrenset seg til studentmiljøer, og at den ble utnyttet av danske regjeringer i forsvaret mot Tyskland og av svenske konger ut fra dynastiske ambisjoner om å samle alle tre rikene under seg. Ifølge denne grunnfortellingen var skandinavismen orientert mot idealistiske mål uten særlig realisme.
I sterk opposisjon til grunnfortellingen trekker Glenthøj fram at skandinavismen vant betydelig oppslutning i alle tre landene hos monarker og regjeringer, nasjonalforsamlinger, studenter, kunstnere og forfattere og ledende aktører i offentligheten. Sentralt hos Glenthøj i dette motsvaret, og enda mer i bidraget han har i boka Skandinavismen. Vision og virkning (Syddansk Universitetsforlag 2018), er hans markante syn på hvordan nasjonalismen og skandinavismen må vektlegges.[10] Den rene nasjonalismen i de skandinaviske landene på 1800-tallet er ifølge ham blitt tillagt en overdreven stor betydning, mens skandinavismen ufortjent har kommet i skyggen. Slik Glenthøj utlegger det, har dette sammenheng med at ettertidens forskning har lidd under metodologisk nasjonalisme. For forskerne har nasjonen – den danske, svenske eller norske nasjonen – vært hovedrammen og dannet perspektivet, og etter 1864 kom det nasjonale perspektivet til å bli dominerende blant historikerne ettersom de nasjonale bevegelsene rykket fram, seiret og ble enerådende.
Glenthøj argumenterer for at skandinavismen på flere måter var mer realistisk enn den rene nasjonalismen. Han anvender Eric J. E. Hobsbawms the threshold principle, terskel-prinsippet, som Hobsbawm mener fikk gjennomslag i mange europeiske land på 1800-tallet.[11] Prinsippet gikk ut på at en nasjon ikke kunne stå alene politisk og militært, men var avhengig av fellesskap og sterke bånd til andre nasjoner som den delte språklige, kulturelle, etniske likheter og kjennetegn med. Prinsippet hadde særlig aktualitet for små land, som de skandinaviske, og for områder i samlingsprosesser mot større nasjonalstater, som Italia og Tyskland. I tråd med Hobsbawm argumenterer Glenthøj for at pan-skandinavisme, pan-germanisme og pan-slavisme ble uunnværlige forståelsesrammer som måtte komme i forlengelse av enhver nasjon. Skandinavismen i Norden var rundt 1840–1870 en politisk nødvendighet. På 1800-tallet var det lenge slik at en nasjonalstat ikke ga tilstrekkelig beskyttelse og en realistisk politisk-militær ramme mot aggressive nabostater. Pan-nasjonalismen fikk derfor på 1800-tallet sterkt fotfeste og begrenset framveksten av bevegelser med et ensidig fokus på nasjonalstaten.
For en annen gruppe gikk engasjementet lenger, nemlig med et mål om fullstendig sammensmeltning i én skandinavisk stat.
Thomas Bredsdorffs innlegg har en underholdende og polemisk form, og hans påstand om at skandinavismen eksisterte som prosjekt kun i Danmark, er selvfølgelig feil. Dette er nok Bredsdorff klar over. Både nordmenn, svensker og dansker deltok som sentrale aktører i den skandinavistiske bevegelsen. Derimot er det klart at skandinavismen hadde størst oppslutning fra dansker og hadde størst betydning for dansk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Mye av skandinavismen kretset nettopp rundt forsvaret av Danmark mot Tyskland i oppgjøret om Slesvig-Holstein, slik Bredsdorff får fram. Det er betegnende at skandinavismen mistet mye av sin berettigelse da Preussen og Østerrike påførte Danmark et knusende nederlag i 1864, og Danmark måtte avstå hele Slesvig-Holstein til Preussen. Bredsdorffs sterke vektlegging av Danmark som hovedområde for skandinavismen, har altså en viss berettigelse. Men den danske skandinavismen hadde sine klare begrensninger. Omvendt er det åpenbart at skandinavismen i noen år hadde betydning i Sverige, og i mindre grad i Norge.
Rasmus Glenthøj, som lenge har forsket på skandinavisme og nasjonal identitet på 1800-tallet, står på langt tryggere grunn enn Bredsdorff. Glenthøj får godt fram i antologiartikkelen at både nordmenn, svensker og dansker betraktet en union, en sammenslutning eller tettere politiske bånd mellom landene som en politisk nødvendighet for Skandinavia eller Norden i møte med trusselen fra Tyskland eller Russland.[12] Imidlertid synes han å vurdere skandinavismen uten i tilstrekkelig grad å sammenligne den med de rene dansk-nasjonale, svensk-nasjonale og norsk-nasjonale strømningene. Dermed kan han komme til å overdrive betydningen som skandinavismen hadde på 1800-tallet.
Mitt utgangspunkt er dette: Nasjonalismen og skandinavismen kunne i årene 1840–1870 forenes og være komplementære størrelser. Skandinavismen kom til å fortone seg som en utvidelse av norsk, svensk og dansk nasjonalisme der forkjemperne søkte å løfte fram et større fellesskap der norsk, svensk og dansk identiteter gjensidig styrket hverandre. Samtidig rommet norsk, svensk og dansk nasjonalisme symboler, institusjoner og nasjonale fortellinger som skandinavismen manglet. Den nasjonale identiteten sto fram som sterkere, lettere tilgjengelig og langt mer bærekraftig. Nasjonalismen manifesterte seg i tydeligere symboler, slik som nasjonaldag, nasjonalsang, nasjonalflagg og institusjoner (grunnlov, nasjonalforsamling, nasjonale feiringer), og tok opp i seg særtrekk ved kultur og folkekarakter (tradisjoner for frihet, folkestyre, lovverk, sunnhet, offervilje, sagaer, folkeeventyr, diktekunst og så videre), historiske personer, hendelser og steder. Den norske, danske og svenske nasjonalismen bygde på et fastere grunnlag for nasjon, folk, stamme, historisk opphav og lignende enn det den skandinaviske og nordiske identiteten kunne oppvise. Det nasjonale hadde større emosjonell kraft og kunne brukes til å bygge et sterkere fellesskap enn det skandinavismen bød på. Det nasjonale kunne ikke minst kombineres med antiskandinavisme. Skandinavismen kom til å sprike i flere retninger, og ble brukt til helt forskjellige formål av ulike grupperinger, slik som liberale og konservative, maktpolitiske konger og regjeringer og idealistiske og romantiske studenter.
Samling og splittelse
Kjernen i skandinavismen var studentene. Studentmøtene mellom danske og svenske studenter på begge sider av Øresund fra 1838–39 og fram til og med møtene i Christiania i 1869 og i Uppsala i 1875 skapte dynamikken, og påvirkningskraften overfor politiske miljøer, pressen og kultureliten var til tider stor. Mellom 1000 og 1660 studenter deltok i arrangementer som varte to–tre uker eller mer.[13] Det ble hevdet at en skandinavisk samling mellom likesinnede brødre i alle tre landene ville styrke kampen for avskaffelse av eneveldet i Danmark og skape liberale reformer i Sverige, og at den ville kunne få de tre landene til å stå sterkere i møte med trusselen fra Tyskland og Russland. Studentmøtene i Lund og København samtidig i 1842 og 1845 og i Uppsala i 1843 mobiliserte mange og fikk stor oppmerksomhet i pressen, og i 1851 ble det avholdt møte i Christiania.[14] Niri Ragnvald Johnsen har nylig gjennomført et nybrottsarbeid om det skandinaviske pressenettverket i en masteroppgave.[15] Redaktørene Carl Ploug i københavnsavisen Fædrelandet og Oscar Patrik Sturzen-Becker i Öresunds-posten i Helsingborg fikk etablert et nært samarbeid og drev betydelig agitasjon, og etter hvert kom en rekke svenske aviser med i en transnasjonal presseoffentlighet. Stockholm skjøt opp som et nytt sentrum for skandinavismen, og flere aviser i ulike deler av Sverige sluttet seg til. Etter hvert kom også aviser i Christiania med i nettverket. Skandinavistiske forlag drev omfattende billige opptrykk av skillingsviser, som fikk stor spredning, slik en undersøkelse av svenske forlag viser.[16]
Det er viktig å påpeke at skandinavismen i alle tre land hadde sine begrensninger. Inntrykket blir ikke minst sammensatt når vi vet at kongen, de konservative og bondebevegelsen i Danmark lenge motsatte seg skandinavismen, og at kongen og konservative krefter lenge forsvarte den gamle helstatspolitikken. Så sent som i 1856 sto den konservative regjeringen i København fast på at også Holstein og Altona måtte være en del av Danmark for framtiden.[17] Fram til 1848 var skandinavismen en liberal borgerlig bevegelse med et stort tyngdepunkt i København. Troppene var studenter og yngre liberale rundt hovedstadsavisen Fædrelandet. Det begynte i begynnelsen av 1830-årene. Kampen for trykkefrihet, de sterke reaksjonene på dommen og suspensjonen av professor C.N. David for dristige politiske ytringer i 1834, samt dannelsen av Trykkefrihedsselskabet i 1835, hadde sterk brodd mot regimet. Dette dannet grunnlag for en bred opposisjon som så for seg vesentlige samfunnsendringer, og gjennombruddet kom i 1834–1835. Innføringen av provinsstender med rådgivende funksjon i 1831 hadde på ingen måte tilfredsstilt drømmene og reformiveren til de liberale. Hovedmålet for liberale studenter i 1830- og 1840-årene ble mer og mer å få innført en liberal forfatning med den norske Grunnloven som modell og å føre de nordiske landene inn under ett kongehus og dynasti. Dette truet eneveldet og de mange støttespillerne for regimet. De nasjonalliberale kom til å gå sterkt inn for at Danmark skulle kvitte seg med Holstein og Lauenburg, som hadde en overveiende tysk befolkning, og få sterkere integrert hertugdømmet Slesvig – som både hadde dansk og tysk befolkning – i Danmark. Ejderen – grenseelva mellom Holstein og Slesvig – ble av danske nasjonalliberale gjort til den nye grensen for Danmark og for Norden.
Svenskene var høflige og hensynsfulle og opptrådte med en høytidelig verdighet som ga aristokratiske fornemmelser.
Christian 8., regjeringen og hans politiapparat fulgte den liberale skandinavistiske bevegelsen årvåkent, og i 1843 ble bevegelsen oppfattet som et utenrikspolitisk problem da den støttet Sverige i konflikten med Russland. Danmark ville nødig fornærme Russland. Den tilspissede situasjonen endte med at regjeringen dette året innførte et forbud mot Skandinavisk Samfund, som nylig var blitt stiftet. Samme år ble den sentrale redaktøren Carl Ploug tiltalt for å ha forsøkt å få til en endring av den danske styreformen – kongens arvelige enevelde – gjennom bestrebelsene for å danne et skandinavisk forbund. Ploug ble også tiltalt for sine sterkt antirussiske uttalelser. Men stormen stilnet. Fra 1845 dempet den skandinaviske bevegelsen sin konfronterende retorikk mot eneveldet og rettet mer og mer av oppmerksomheten mot den tyske trusselen i sør, som i verste fall kunne bety tysk amalgamasjon og Danmarks undergang. Dette gjorde at konge og regjering i København kom til å se muligheter for politisk gevinst i skandinavismen.[18] Spørsmålet om hvorvidt Danmark skulle forsvare hele helstaten, eller fordanske Slesvig etter grenseelva Ejderen og la Holstein bli selvstendig, kom ellers til å skape politisk strid mellom ulike danske politiske miljøer fram til 1864.
Også den svenske regjeringen stilte seg i begynnelsen avvisende til skandinavismen og uttalte seg skarpt mot den i både 1837 og 1842. Koplingen mellom skandinavismen og liberale reformkrav gjorde at regjering og konservative i Sverige lenge dannet front mot bevegelsen.[19]
Når skandinavismen fikk stor oppslutning i 1848, skyldtes det opprøret som tyske separatister startet i Slesvig-Holstein, og som de mange tyske statene i Det tyske forbundet støttet. Det ble bestemt at Sverige-Norge skulle sende 15 000 svenske soldater og 3000 norske soldater til Danmark. Carl Johan begrenset den militære innsatsen til forsvaret av det danske kongeriket, ikke Slesvig-Holstein. Et mindretall i den norske regjeringen – Frederik Stang, Hans Riddervold og Søren A.W. Sørenssen – ga til kjenne sterke antiskandinaviske synsmåter og umiskjennelig antidanisme. De mente Danmark hadde begått stor urett i konflikten i Slesvig-Holstein og at danske konger hadde gjort seg skyldig i forrædersk ferd i hertugdømmet. Ejderen-politikken var historisk, folkerettslig og moralsk ubegrunnet, het det. Flere delte skepsisen. Stortinget uttrykte stor tvil. Da Stortinget samtykket i militær bistand, kom det med forbeholdet om at man ikke måtte sikte «mot varig tilnærmelse til Danmark». Man fryktet en union med Danmark.[20]
Diplomatisk intervensjon fra Europas stormakter sikret Danmark seier over opprørerne. Dernest kom krigen til å piske opp skandinavistiske stemninger, og gjorde at både den nye danske kongen Frederik 7. og den svensk-norske kongen Oscar 1. så klare politiske fordeler med bevegelsen. Mot midten av 1850-årene økte kontakten mellom landenes regjeringer. Forhandlinger om en forsvarsallianse mellom Danmark og Sverige-Norge kom i gang i 1857 uten hell. I 1860 ble forhandlingene gjenopptatt, og i august 1863 lyktes det partene å nå fram til enighet om en nokså utvannet traktat. Nå ble Danmark lovet militær støtte på 20 000 soldater fra Sverige-Norge. Imidlertid valgte utenriksminister Manderström å torpedere avtalen høsten 1863.[21] I det hele tatt kom det svensk-norske statsrådet og den svenske regjeringen til å trenere alle forsøk som den svenske kongen Karl 15. og den danske kongen Fredrik 7 gjorde for å få i stand et forsvarssamarbeid, slik Ole Elgström har påvist.[22]
For den danske monarken utgjorde Preussen og de tyske samlingskreftene en alvorlig trussel mot hans rike. For Oscar 1. betydde et samarbeid med Danmark også forsvars- og sikkerhetspolitiske gevinster. Fra 1855 så Oscar muligheten for å samle Skandinavia under en krone, når Frederik 7. neppe kom til å etterlate seg sønner og den danske arvefølgen var usikker.
I Danmark kom nasjonalliberale regjeringer i 1857–1863 til å skape usikkerhet om hva slags politisk linje Danmark ville føre overfor Slesvig-Holstein. I tillegg var mange danske politikere skeptiske til svenske planer om en nordisk union med Sverige som ledende makt. Enda større var motstanden blant nordmennene.[23] Den svenske nasjonalismen, som nå fikk aggressive utslag – rettet mot gjenerobring av Finland og svensk dominans i Norden – bidro avgjørende til stort frafall fra skandinavismenes rekker. Det gjaldt også blant svensker – særlig borgerstanden i Riksdagen – som kritiserte den aggressive politikken til Oscar 1.[24] I Sverige kom politisk reformisme knyttet til ønsket om innføring av et mer demokratisk-representativt politisk system i konflikt med den dynastiske skandinavismen. Den liberale justisminister Louis de Geer og hans fraksjon innen regjeringen, riksdagen og opinionen seiret i årene 1863–1864 over den politiske skandinavismen. Regjeringen i Sverige ville ikke ha noen allianse med Danmark.[25] I tillegg framsto den danske kampen mot Tyskland som en mislykket mobilisering, og skuffelsen var svært stor i Danmark over sviket fra Norge og Sverige.
Kampen mot svensk amalgamasjon og nasjonalromantikk
I 1845 kunne redaktøren i avisen Den constitutionelle slå fast at skandinavismen i alle de tre nordiske rikene hadde sin berettigelse. Redaktøren stilte seg positiv til skandinavismen, men advarte mot uklarhet i begreper som «Nordens Enhed». Han mente rett nok at skandinavismen ikke kunnes begrenses til tilnærming og enhet innenfor litteratur og vitenskap, selv om mange argumenterte for dette. Det ville gjøre bevegelsen kraftløs og målene til meningsløse talemåter. Også en politisk samling måtte være et mål, men først langt inn i framtiden. Flertallet av skandinavistene var ennå ikke modne til å tenke seg Norden som en politisk enhet. I første omgang måtte politiske samarbeid begrense seg til forsvarsallianse og økonomisk samarbeid. Redaktøren påpekte at Sverige i århundrer hadde stått «i et uafbrudt fiendtlig Forhold til Norge og Danmark». Trass i dette, vitnet ansiktet, tungen og tanken om enheten av Nordens folk.[26]
Alt i 1851 og 1852 kunne man merke spenningene mellom norsk og svensk presse. Avisen Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning beskyldte nordmennene for å bidra lite økonomisk til unionen, ikke minst til konsulatvesenet. Det haglet også med beskyldninger om at nordmennene tok seg til rette i svenske skoger. Enda et stridsspørsmål var toll og konkurransen mellom norske og svensk sukkerraffinerier. Ifølge Åke Holberg ble den antinorske agitasjonen i svensk presse i disse årene slagkraftig og sto i veien for planer om økonomisk samarbeid. Den gjensidige mistroen var stor.[27]
Den norske juristen og historikeren Michael Birkeland talte i 1864 varmt for nødvendigheten av skandinavismen, og han argumenterte for at det var viktig for Norge at Danmark kunne bestå som nasjon. «Det aandelige Livsværk» og «den aandelige Udvikling» i Norge hadde skjedd i tilknytning til det danske åndsliv. Falt Danmark for tysk amalgamasjon, ville en viktig åndelig livsbetingelse forsvinne for nordmennene. En tysk annektering av Danmark ville også bane veien for at Norge gikk inn i en amalgamasjon med Sverige. Også for en skandinavist som Birkeland var det norsk-svenske forholdet problematisk. Birkeland skriver: «Vi tro, at Norges Opgaaen i Sverige vil være en langsom, men uudeblivelig følge ad Danmarks Opgaaen i Tyskland.»[28]
Flere skandinavister så en skandinavisk eller nordisk union som lite ønskelig, slik som Nicolaj F. Severin Grundtvig i Danmark. Han sto fram som en kulturell skandinavist, og han ville helst se at båndene mellom Norge og Danmark ble styrket. Det var de to landene som utgjorde «det sande Skandinavia». Grundtvig tok sterkt avstand fra en enhver form for politisk union i Norden. Slike visjoner hadde man aldri lykkes med å gjennomføre, og de ville heller aldri lykkes. Ellers var han en sterk eksponent for dansk nasjonalisme.[29]
I virkeligheten var nordmenn, dansker og svensker «Børn av samme Familie med en klar Forstand, en højt udviklet Kultur og varmt Følelsesliv».
Verken H. C. Andersen eller Georg Brandes interesserte seg for en politisk samling. De var opptatt av åndelig samling.[30] Teolog og filosof Marcus Jacob Monrad i Norge var en konservativ politisk ideolog som omfavnet skandinavismen, men som advarte mot amalgamasjon om de nordiske landene gikk opp i en større union. Juristen Ole Munch Ræder ønsket seg en sterk norsk-svensk union, men anså en nordisk politisk samling for å være urealistisk.[31] Bjørnstjerne Bjørnson gikk langt i sin agitasjon for skandinavismen. Imidlertid kritiserte han den danske skandinavismen for å være autoritær og sjåvinistisk, og han beskyldte regjeringenes bruk av bevegelsen for å være instrumentell og lite idealistisk.[32] Nøytralitetserklæringene mellom Danmark og Sverige-Norge i 1834 og 1854 og forhandlinger om forsvarsallianse rikene mellom i 1857 og 1860–1863 hadde en politisk-instrumentell funksjon som monarker og regjeringer initierte, og som inngikk i en dynastisk skandinavisme.[33] Denne skandinavismen tjente forsvars- og sikkerhetshensyn, og den ble fulgt av frykt for de liberale og reformistiske kreftene.
I alle tre land ble skandinavismen beskyldt for å være maktpolitisk i og med forsøket på å bringe landene under en konge og krone. Morgenbladet var nådeløs i sin vurdering av skandinavismen i 1857. Redaktøren skrev at skandinavistene ikke lenger kunne skjule at målet var «Sammensmæltning av de tre Nationaliteter til en eneste ny, fælles Nationalitet», og at det også ville føre til «Sammensmæltning i politisk Henseende». En slik plan ville bli møtt med «Kulde og Tilbageholdenhed fra Nordmændenes Side». Særlig fryktet redaktøren dansk dominans i unionen, og at en ny nordisk stat ville kunne føre til gjeninnføringen av eneveldet.[34] Ellers påpeker den svenske historikeren Hans Lennart Lundh om Oscar 1. på midten av 1850-årene at «Skandinavismen förvandlades till en storpolitisk rörelse i konungens tjänst».[35]
I 1855 reagerte den norske regjeringen og stattholder Severin Løvenskiold sterkt på at Oscar 1. ville trekke Norge inn i Krimkrigen for å vinne tilbake Finland.[36] I 1864 var antiskandinavistene i flertall i regjeringene og nasjonalforsamlingene i Sverige og Norge, noe som førte til at Danmark ikke fikk militær støtte fra Sverige-Norge. I Stortinget var viljen til å støtte Danmark svært liten. Da Sverige-Norge ikke kom Danmark til unnsetning i 1864, og Preussen og Østerrike erklærte og vant en ny krig og tvang Danmark til å avstå Slesvig-Holstein, var mye av grunnlaget for bevegelsen borte.[37]
Etter 1864 ble Danmark stadig mer preget av en sterk og voksende antinasjonal bondebevegelse og antinasjonale liberale som utfordret de nasjonalliberale og de konservative, og opposisjonen samlet seg rundt kravet om parlamentarisme. «Bondevennerne» oppfattet skandinavismen som bakstreversk og antidemokratisk.[38] Men det fantes også bondepolitikere som ble revet med, slik som i Norge. Stortingsmann fra Nordland Johannes Olsen Veseth skrev i 1866 til Ole Gabriel Ueland: «… om faa Aar er vi Russere. Vi er Vergeløse. De smaa Staters Tid er forbi. Det eneste Nødanker er maaske Skandinavismen, og den skyter Man fra sig.»[39] Fra midten av 1850-årene til midten av 1860-årene blomstret den aggressive storsvenske finlandsaktivismen og revansjismen mot Russland opp i forbindelse med Krimkrigen, og den ble koplet til skandinavismen. Dette skremte både nordmenn og dansker, og virket ekstra truende på unionspartneren Norge.[40] Den norske pressen reagerte i 1850-årene svært negativt på Sveriges planer om erobring av Finland. Om de lyktes, ville det forrykke maktbalansen mellom landene i unionen. Den svenske pressen reagerte med hets mot nordmennene.[41]
I 1849 agiterte Ludvig Kristensen Daa sterkt for skandinavismen, som hadde fått betydning i litteratur, opplysning og vitenskap. For ham var skandinavismen og en nordisk samling helt nødvendig for at de enkelte landene skulle få bevare sin selvstendighet. Tittelen på hans innlegg i Christianiaposten, «Danmark – russisk eller skandinavisk?» var talende. Samtidig uttrykte han bekymring for at antiskandinavisme og ren norsk nasjonalisme var dominerende i landet.[42] Ernst Sars kom i 1866–1867 til å rette sterk kritikk mot skandinavismen og mot den nordiske amalgamismen. Den norske historien og kulturen ble trukket fram og beskrevet som en organisk vekst som kunne føres tilbake til middelalderen.[43] Grunnleggelsen av den norske historiske skolen i 1830- og 1840-årene, som Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch sto for, hadde banet vei for nasjonal selvhevdelse og antidanske og antisvenske holdninger i studier av norsk historie, kultur og språk. Keyser utviklet sammen med Munch teorien om at nordmennene etter siste istid hadde innvandret til Norge fra nord til sør, og at nordmennene hadde et annet opphav og var et annet folkeslag enn de to andre skandinavistiske stammene, som kom sørfra. Nordmennene representerte en renere og mindre oppblandet gren av germanerne enn svenskene og danskene. Munch kom etter først å ha vært skandinavist til å bli en ihuga antiskandinavist.[44] Teorien til Keyser og Munch ble etter hvert kullkastet. Men norske forskere, forfattere og politikere konsoliderte tanken om at Norge hadde en rikere, mer dramatisk, mer gloriøs historie enn nabolandene, og overbevisningen om at den felles nordiske kulturarven fra vikingtid og middelalder i hovedsak var norsk. Norrønt og norsk ble synonymer, og temaer fra middelalderen inspirerte forfatterskapene til både Bjørnson og Ibsen.
I Norge levde frykten for svensk amalgamasjon gjennom 1840- og 1850-årene. I tiårene etter 1814 hadde norsk presse – særlig Det Norske Nationalbladet – uttrykt sterke antisvenske og antidanske holdninger.[45] Kampen mot Carl Johans framstøt for å revidere Grunnloven med den hensikt å øke kongens makt og kompetanse i 1820-årene, og Stortingets kamp for å utvide sin kompetanse overfor kongen i 1830-årene, bidro til å skape en varig norsk skepsis og fiendtlighet overfor den svenske kongen og Sverige. Dessuten er det påfallende at formannskap i flere norske kommuner i 1840- og 1850-årene direkte og indirekte uttalte seg negativt om embetsmannsstanden som dansk og fremmed og dens representanter som forkjempere for det danske eneveldet.[46] Den liberale pressen forble antisvensk i forsiktige og moderate former.
I 1840 uttrykte Ås formannskap i Follo at «Vore Embedsmænd kan blive farlig nær Enevældens og Dansketidens Efterfølgere, om de ikke retter sig efter Grunnlovens Aand».[47] Denne kritikken, som formannskapet ytret om embetsmennene i Akershus amt, rettet seg mot deres udemokratiske håndtering av lokale veiønsker, og man brukte negative merkelapper knyttet til dansketiden og eneveldet. Den 13. mars 1844 gjorde redaktøren i Morgenbladet det klart at han satte sin lit til at den nye kongen Oscar 1. ville reformere og forbedre den offentlige retten i Sverige, som sto tilbake for den norske. Norge hadde en fri og god offentlig rett. Imidlertid var det klart at «det demokratiske Element» i Sverige «med dets Adel og Stænder» ikke kunne få samme betydning og utvikling som i Norge. Her ga Morgenbladet uttrykk for en ram kritikk av det politiske systemet i Sverige, og indirekte også av den avdøde kong Carl Johan. Bondebevegelsen i Norge og mange liberale kom aldri til å nære sympati for eller ta opp i seg ideer fra skandinavismen. Snarere tvert om. Fra slutten av 1860-årene kom den i økende grad til å være både antiskandinavisk og antiunionell, på samme måte som bondebevegelsen i Danmark. De konservative embetsmennene i Norge utviklet en ambivalens overfor skandinavismen. Den kunne bety en farlig reformisme, men også en styrking av monarkiet og samfunnsbevarende garantier.
Skandinavisk Selskab ble dannet i Christiania i 1864, og var sterkt knyttet til Studentersamfundet. Tilsvarende selskaper var blitt stiftet i Sverige (Nordiska Nationalföreningeni Stockholm med filial i Lund, og en skandinavisk forening i Göteborg) og Danmark (Det Nordiske Samfund). Svært viktig ble Nordisk Tidskrift för Politik, Ekonomi och Litteratur. Enhetstanken sto sterkt i Skandinavisk Selskab, men man kunne ikke enes om hva slags statsfellesskap Skandinavia skulle utgjøre, og hvor integrert landene skulle være i det. En økende skepsis meldte seg mot svensk dominans og det som kunne true norsk autonomi. De norsk-nasjonale forlot selskapet, og selskapet gikk i indre oppløsning i 1871. Sentrale agitatorer som Bjørnstjerne Bjørnson og Bernhard Dunker hadde hele tiden valgt å stå utenfor selskapet. Samtidig demonstrerte selskapet i Norge vilje, mot og evne til å gi bevegelsen en fastere organisasjon og et politisk program. Felles forsvar, korresponderende lovgivning og juridisk samarbeid vant fram som mål, noe som la føringer på ettertiden. Tor Ivar Hansen har argumentert for at 1864–1870 på mange måter representerte et høydepunkt i skandinavismen i alle tre land når det gjaldt aktivisme, organisasjon og ideologi.[48]
«… om faa Aar er vi Russere. Vi er Vergeløse. De smaa Staters Tid er forbi. Det eneste Nødanker er maaske Skandinavismen, og den skyter Man fra sig.» (Johannes Olsen Veseth)
Vi har flere eksempler på skandinavistiske prosjekter. De skandinaviske kirkemøtene i 1850- og 1860-årene skapte strid, fikk liten tilslutning og satte få spor etter seg.[49] Men Selskabet for nordisk Konst, Oldsagskommissionen og Oldnordisk Museum var bærekraftige formidlere av skandinaviske ideer og enhetsambisjoner.[50] I 1860 kom det i stand et skandinavisk bokmarked som flere sentrale skjønnlitterære forfattere og forlag sluttet seg til, og 1880-årene representerte et høydepunkt i litterært hopehav mellom landene.[51] Imidlertid gikk kunstselskapet i oppløsning etter den store grunnleggeren N. L. Høyens død i 1870. Det kan også diskuteres om Høyen like mye var en eksponent for dansk nasjonalisme. Etter 1870 kom kunsten fra det nedlagte selskapet til å inngå i dansk-nasjonale museer. Samarbeidet mellom de skandinaviske landene om oldsaker og museum gikk i stå da en ny leder – orientert mot det dansknasjonale – tok over i 1865. Dette skjedde i en tid da rene nasjonale strømninger hadde fått økt betydning.[52]. Når det gjelder Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, kom norske og islandske forskere tidlig til å stille seg svært kritisk til selskapet, og angrep det arbeidet som ble gjort i regi av selskapet for å være uvitenskapelig.[53]
Nordmennene dannet i 1845 sin egen oldskriftkomité – Norsk Oldskrift-Commitee – som en underavdeling under Det nordiske Oldskriftselskab. Alt i 1849 førte uenigheten med danske forskere til at nordmennene dannet sin egen Forening til norske Oldskrifters Udgivelse, senere omorganisert som Det norske Oldskriftselskab.[54] Den historiske forskningen i landet var i årene 1840–1870 i det hele tatt svært antidansk og antisvensk og tjente norsk nasjonsbygging. Det norsk-nasjonale dominerte innen kunst, litteratur, forskning og politisk retorikk fra 1814, og dette ble forsterket fra 1840- og 1850-årene, slik tilfellet også var i Danmark og Sverige. Det var nettopp i tiden ca. 1840–1870 at nasjonalromantikken preget Norge. Øystein Sørensen formulerer det slik: «Sentrale kulturelementer fra det nasjonalromantiske prosjektet fikk et varig gjennomslag i den norske kulturen.»[55]
Grunnloven kom kort tid etter tilblivelsen til å stå som referansepunktet i all norsk politisk debatt, og ble en nasjonal helligdom. Stortinget som institusjon bandt Norge sammen og fylte raskt rollen som et nasjonalt bolverk mot Sverige. Det gjaldt ikke minst mot Carl Johans forsøk på å revidere Grunnloven allerede i 1818, for blant annet å styrke kongens lovgivningskompetanse i spørsmålet om veto og provisoriske anordninger overfor Stortinget, og å kneble trykkefriheten. Dette toppet seg i framstøt fra kongen i 1821 og i en tydelig og steil grunnlovskonservativ reaksjon fra Stortinget i 1824.
I 1820 ville Den Norske Tilskuer ha konkurranse om en norsk fedrelandssang, slik danskene alt hadde gjennomført. Henrik Anker Bjerregaard vant med sangen «Sønner af Norge», og fra 1824 kom 17. mai til å bli et viktig tema i nasjonalsangene som nordmenn benyttet.[56] I 1821 fikk Stortinget gjennom et eget norsk flagg, inspirert av det danske og svenske flagget, den franske trikoloren og det kristne korset, selv om kongen fikk begrenset bruken av det. I 1820-årene gjorde borgerskapet i byene 17. mai til en nasjonaldag, og Trondheim ledet an. I 1826 var feiringen blitt landsdekkende i byer og bynære bygder, og i 1827 kom det i stand store festligheter i byene, ikke minst i hovedstaden. Bakgrunnen var at stattholderen hadde sagt ja da han trodde at Carl Johan ville akseptere offentlige festarrangementer. Det viste seg at kongen kun ville godta private tilstelninger. I 1828 hadde Carl Johan utkalt 2000 soldater utenfor hovedstaden klare til å rykke inn om det ble store offentlige markeringer av 17. mai, og i brevs form hadde embetsmenn fått klar beskjed om forbud. I 1829 kom Torgslaget til å demonstrere norsk vilje til å markere 17. mai, samtidig som det ble klart at kongen ikke ville tåle nasjonale feiringer på denne dagen. Militært kavaleri jaget folkemassen med køller ut av Stortorget i Kristiania. Feiringer av 17. mai fortsatte i mer beskjedne former i 1830-årene, men tiltok først etter 1844. Da var Carl Johan død, og 17. mai-feiringene foregikk med bred deltakelse i byene og uten hindringer i gatene. I 1844 kom det første borgertoget i stand i Kristiania.[57] Imidlertid kom flere embetsmenn til å forsvare unionen av 4. november og en mer unionsvennlig feiring av nasjonaldagen. Et eksempel på unionsvennlig forsvar for 4. november, finner vi hos sorenskriver Hans Møller i Romsdal i 1829. For ham skulle ikke feiringen av nasjonaldagen bare dreie seg om norsk suverenitet og selvstendighet, men om troskap og hengivenhet til den svenske kongen.[58] Både det norske flagget og 17. mai-feiringen som symboler utfordret unionen, og det svenske riksstyret fant dem problematisk.
Kongesagaene og en rekke kilder fra middelalderen kom utover på 1800-tallet i bokform. Historieverkene fant stadig flere lesere, og ble beviset på norsk fordums storhet. Norge fikk egne historiske helter og forbilder. Adolph Tidemand og Hans Gude ble viktige eksponenter for nasjonalromantikken i billedkunsten. Tidemands Brudeferden i Hardanger (1848) portretterte modige, sterke og sunne nordmenn omgitt av et dramatisk og storslagent landskap. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe løftet fram norske folkeeventyr og sagn på en måte som bidro til norsk identitetsskaping. Askeladden ble et sterkt norsk symbol, som personifiserte viktige nasjonale egenskaper som iherdighet, mot og oppfinnsomhet, og at man stilt overfor hån, hundsing og overmakt likevel vinner til slutt. Ivar Aasen og Knud Knudsen var banebrytende i arbeidet med å skape et eget norsk skriftspråk i et oppgjør med det danske. Imidlertid kom Knud Knudsen også til å følge en skandinavistisk linje, og han virket for samarbeid mellom landene for språkreformer. Han sto bak rettskrivningsreformene slik som f.eks. fra «aa» til «å», og fra «fv» til «v» på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869.
Muligheter og begrensninger
Mulighetene for skandinavismen på 1800-tallet lå i sterke nettverk, bundet sammen av studentforeninger og forlags- og pressesamarbeid mellom krefter i Danmark, Sverige og Norge. Få naboland hadde så store likheter i språk, kultur, religion og så mye felles historie som de skandinaviske. En rendyrket nasjonalisme føltes ikke tilstrekkelig for intellektuelle og kulturelle elitepersoner. Man søkte et større historisk opphav og en rik kulturarv som måtte videreføres. Videre fant skandinavismen næring i ytre trusler som Tyskland og Russland. Viktig var også de liberales behov for å finne våpenbrødre i nabolandene i kampen for demokratiske reformer. Dessuten så konger og regjeringer store forsvarspolitiske og dynastiske fordeler i den skandinavistiske bevegelsen.
Begrensningene for bevegelsen lå i at den rendyrkede nasjonalismen sto mye sterkere og vant langt større oppslutning, og at den til dels kom i konflikt med skandinavismen. Svensk ekspansjonisme og dominans skremte, og danskenes overlevelseskamp krevde for mye av nabolandene. Nordmennene hadde et sterkt behov for å markere avstand til både det danske og det svenske. I Norge var vilkårene for skandinavismen magrere enn i Danmark og Sverige. Nordmennene skilte seg i tiden 1814–1905 ut fra sine naboer i øst og sør ved at de måtte skape en ny nasjonal identitet etter bruddet med det danske hegemoniet, og ved at de måtte beskytte det norsk-nasjonale mot svenske konger og regjeringer som søkte å smelte Norge sammen med Sverige.
Mens Nordisk forening som startet opp i København i 1899 fikk tolv avdelinger i Sverige, var Norge knapt representert.[59] Skandinavismen ble dessuten en for abstrakt og uklar idékrets, produsert av en akademisk verden uten særlig folkelig appell, og det rådde stor uenighet innenfor bevegelsen om midler og mål. Den danske kampen mot tysk separatisme og tyske samlingsbestrebelser fenget ikke i samme grad som nasjonale spørsmål, og skandinavismen manglet de samlende symbolene som den rene nasjonalismen bød på.
«[Skandinavismen] var både liberal og konservativ, både opposisjonell og på parti med makthavere og fyrster, både kosmopolitisk og isolasjonistisk.» – Dag Thorkildsen
Den nye forskningen dokumenterer godt at skandinavismen må sees som uttrykk for transnasjonale forbindelser. Bevegelsen oppsto gjennom møter, foreninger, bokmarkeder, avissamarbeid og nettverk som bandt ildsjeler og entusiaster sammen over landegrensene, og som skapte allianser mot andre bevegelser. Men det som fikk skandinavismen til å dabbe av, var ikke bare nederlaget mot Tyskland og brustne drømmer om broderhjelp. Det var like mye nasjonale særinteresser og konflikter mellom landene. Avideologiseringen av skandinavismen begynte senest i 1860-årene, selv om de skandinaviske selskapene sto for en revitalisering. I dette tiåret meldte frafallet i foreningene seg med økende styrke og antiskandinavismen fikk vind i seilene.
I 1899 hadde en mindre forpliktende samarbeidstanke for lengst erstattet drømmen om en nordisk enhet i form av en forbundsstat, en union eller en felles konge.[60] Unionsstriden mellom Norge og Sverige i 1890-årene og fram til 1905 kastet lange skygger. Nyskandinavismen i 1899–1905 måtte bli svakere enn skandinavismen mellom 1840 og 1870. Etter første verdenskrig kunne ikke lenger samarbeidet og kontaktene mellom Norge, Danmark og Sverige, og senere Finland, bygge på en tydelig skandinavisk ideologi og en sterk iver etter skandinavisk samling. Samvirket og samhandlingen var blitt praktisk og pragmatisk, selv om fellesskapet fantes.
I dagens forskningsprosjekter om skandinavisme glemmer man kanskje hvor viktig nasjonen var, og gjennom kritikken av metodologisk nasjonalisme, rettet mot de mange tidligere forskerne, kan man lett komme til å kaste barnet ut med badevannet. Nasjonen på 1800-tallet er både en konstruksjon og en realitet av stor betydning, og det nasjonale dominerte i Norge, Sverige og Danmark, til dels under gjensidig påvirkning og som en del av større transnasjonale strømninger over hele den nordatlantiske verden. Ikke minst kom store indre politiske oppgjør til å dominere de tre landene fra 1860-årene av, mellom konservative og liberale, og etter hvert med arbeiderbevegelsen som en tredje gruppering. Den nasjonale arenaen og forestillingene om det nasjonale ble langt viktigere enn Skandinavia og skandinavismen. Samtidig er det viktig at det gjøres mer forskning på skandinavismen, slik Glenthøj og andre har gjort med hell.
[1] A. Peschcke Køedt, Skandinavismen, København: Gyldendalske Boghandel/Nordiske Forlag 1916, s. 5.
[2] Jens Arup Seip, Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, bd. 2, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1981, s. 39–44.
[3] Tor Ivar Hansen, Et skandinavisk nasjonsbyggingsprosjekt. Skandinavisk Selskab (1864–1870), masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2008.
[4] Magdalena Hillström, «Nordiske museet och skandinavismen», i Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.), En rörelse och en idé under 1800-talet, Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm 2014, s. 214–247.
[5] Ruth Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter: Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen. Oslo: Akademisk publisering 2008.
[6] Hemstad 2008.
[7] Dag Thorkildsen, «Skandinavismen – en historisk oversikt», i Øystein Sørensen (red.), Nasjonal identitet – et kunstprodukt? KULTS skriftserie nr. 30, Nasjonal identitet nr. 5, Oslo: Norges forskningsråd 1994, s. 191.
[8] Øystein Sørensen, «Kampen om Norges sjel», i Norsk idehistorie, bd. 3. Aschehoug: Oslo 2001, s. 227; Bo Stråth, Union og demokrati, Den sameinte Noreg-Sverige 1814–1905, Oslo: Pax forlag 2005, s. 189 ff.
[9] Se for eksempel Magdalena Hillström & Hanne Sanders, Skandinavism. En rørelse och en idé under 1800-talet, Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm: Makadam förlag 2014; Rasmus Glenthøj, «Skandinavismen som en politisk nødvendighed. Politisk skandinavisme i et teoretisk og komparativt perspektiv», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 227–255.
[10] Glenthøj 2018.
[11] Eric J. Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780. Programme, Myth, Reality. Cambridge: Cambridge University Press 1990.
[12] Glenthøj 2018.
[13] Hemstad 2008, s. 50–51.
[14] Henrik Becker-Christensen, Skandinaviske drømme og politiske realiteter 1830–1850, Aarhus: Arusia-Historiske skrifter 1981.
[15] Niri Ragnvald Johnsen, «Vi hafva ifrån morgon till qväll varit ute och agiterat» Skandinavismen og pressen 1848–1864, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2018.
[16] Hanna Enfalk, «Billig Skandinavism. Om skandinavistiska texter. Skillingstryck vid 1800-talets mitt», i Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.), Skandinavism. En rörelse och en ide under 1800-talet,Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm: Makadam förlag 2014, s. 114-147.
[17] Stråth 2005, s. 209.
[18] Becker-Christiansen 1981, s. 107 ff, 117 ff, 143 ff, 154 ff.
[19] Åke Holmberg, Skandinavismen i Sverige vid 1800-talets mitt (1843–1863), Göteborg: Elanders Boktryckeri Aktiebolag 1946, s. 73.
[20] Alf Kaartvedt, «1814–1905. Unionen med Sverige», i Narve Bjørgo, Alf Kaartvedt og Øystein Rian (red.), Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, Norsk utenrikspolitisk historie, bd. 1, Oslo: Universitetsforlaget 1995, s. 278–279.
[21] Morten Nordhagen Ottosen, «Den dynastiske skandinavismens grobunn og grenser, ca. 1845–1870», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 265 ff.
[22] Ole Elgström, Images and Strategies for Autonomy. Explaining Swedish Security Policy Strategies in the 19th Century,Dordrecth: Springer Science & Business Media2000, s. 13–14.
[24] Holmberg 1946, s. 301–302.
[25] Holmberg 1946, s. 404-405.
[26] Den Constitutionelle, Om skandinavismen, 25. aug. 1845.
[27] Holmberg 1946, s. 210-211.
[28] Michael Birkeland, Skandinavismen fra norsk synspunkt. Betragtninger i anledning af femti-aars-festen den 17de mai 1864, Christiania: Johan Dahl 1864, s. 30.
[29] Jes Fabricius Møller, «Grundtvig, Danmark og Norden», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 99-120; Ole Vind, «Nordiska museet och skandinavismens idé», i Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.), Skandinavism. En rörelse och en idé under 1800-talet, Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm: Makadam förlag 2014, s. 287–314.
[30] Kari Haarder Ekman, «Från Andersen och Bremer till Bonnier och Brandes», i Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.), Skandinavism. En rörelse och en idé under 1800-talet, Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm: Makadam förlag 2014, s. 187–213.
[31] Sørensen 2001, s. 234-236.
[32] Sørensen 2001, s. 245.
[33] Ottosen 2018, s. 271.
[34] Morgenbladet, 13. og 14. april 1857.
[35] Hans Lennart Lundh, Skandinavismen i Sverige, Stockholm: Bonniers Boktryckeri 1952, s. 39.
[36] Stråth 2005, s. 205-206.
[37] Sørensen 2001, s. 239 ff, Becker Christensen 1981, s. 177, 222; Holmberg 1946, s. 191.
[38] Claus Friberg, «Forfatningskampen i Danmark 1866–1901», i Rudi Thomsen (red.), Historiske kilder. Viborg: Gyldendal 1974.
[39] Sigfrid Andgren, «Den svensk-norske unionen 1814–1905», i Sigfrid Andfren og Arne Bergsgård (red.), Omstridda spörsmål i Nordens historia, Helsingfors: Föreningarna Norden 1950, s. 179.
[40] Stråth 2005, s. 182.
[41] Holmberg 1946, s. 235.
[42] Ludvig Kristensen Daa, Danmark – russisk eller skandinavisk? Aftryk af en Opsats i Christianiaposten, Christiania: forlagt C. A. Dybwad 1849.
[43] Narve Fulsås, Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur, Oslo: Universitetsforlaget 1999.
[44] Ottar Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, Oslo: Universitetsforlaget 1990 (fjerde utgave), s. 43–85.
[45] Yngve Skjæveland, Nasjonal retorikk i Det norske Nationalbladet 1815-1821, KULTs skriftserie nr. 62, Oslo 1996.
[46] Knut Dørum, «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet. Dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814-1850», Historisk Tidsskrift, bd. 92, s. 91-123.
[47] Ås kommunearkiv, Ås Formannskap, korrespondanse 1840. Brev fra formannskapet til amtet, 11. okt. 1840.
[48] Hansen 2008.
[49] Dag Thorkildsen, «Kirkelig skandinavisme», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 211–225.
[50] Kristoffer Schmidt, «Det Old Verdens Museum», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 187–210; Karina Lykke Grand og Gertrud Oelsner, Selskabet for nordisk Konst – en skandinavisk kunstagenda, i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavismen. Vision og virkning, Odense: Syddansk universitetsforlag 2018, s. 121–162.
[51] Tor Ivar Hansen, «Bøker og skandinavisk forbrødring. Et forsøk på en bokhistorisk tilnærming til skandinavismen», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavisme. Vision og virkning, Odense: Syddansk Universitetsforlag 2018, s. 163–186.
[52] Schmidt 2018; Grand og Oelsner 2018.
[53] Kim Simonsen, «The Cultivation of Scandinavism. The Royal Society of Northern Antiquaries’ International Network, Seen Through the Letters of Carl Christian Rafn», i Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller og Dag Thorkildsen (red.), Skandinavismen. Vision og virkning, Odense: Syddansk universitet 2018, s. 73–97.
[54] Dahl 1990, s. 76.
[55] Sørensen 2001, s. 161.
[56] Rasmus Glenthøj, Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og etter 1814, Odense: Syddansk universitetsforlag 2012, s. 316.
[57] Sigurd Aarnes, «Oppfinnelsen av 17. mai», Nytt norsk tidsskrift 1994, årgang 11, s. 10–23; se også Glenthøj 2012, s. 321–329.
[58] Hans Møller, Hvilken av 17de Mai eller 4de November er Dagen hvorpaa Norges nugjeldende Grundlov blev given, og hvilken af disse bør vi, om enten af dem skal feires, at feire som Nationalfest i landet. En historisk, juridisk Undersøkelse, Christiania: trykt hos Johan Krohn 1829.
[59] Hemstad 2008, s. 293.
[60] Hemstad 2008.
