Forordet til Jan Erik Volds nye bok rommer en gåte, kanskje også for ham selv. Ein kubikkmeter lyrikk, utgitt av det kresne nynorskforlaget Fonna («Takka nei til Jon Fosse i 1982», ifølge egen nettside), samler Volds diktspalte i Dag og Tid, som han skrev hver tredje uke fra 2013, hver gang i form av et utvalgt dikt av en avdød eller nålevende norsk lyriker eller sanglyriker og en kort kommentartekst, eller «epistel». Han begynte vel å merke som diktspaltist tilbake i 2009, da alternerende annenhver uke med litteraturforskeren Asbjørn Aarnes, inntil Aarnes gikk bort i januar 2013; Volds spalter fra denne perioden er antologisert i Poesi ad lib (Gyldendal, 2013). Tekstene i Ein kubikkmeter lyrikk er «redigert kronologisk» fra 2013 og frem til han pensjonerte seg som spaltist i desember 2024, «og i den rekkjefølgja kan boka oppfattast som ein ‘roman’», foreslår han i forordet. «Av og til ser eg føre meg dei mange aktørane som fotfolk i ein stor massekamp, der ingen veit kven som skal ‘sigra’. Eller kva dét vil seia?»
Ja, hva vil det si? Og hvordan kan introduksjonstekster på mellom 1500 og 2000 tegn – for det meste bestående av biografiske og bibliografiske opplysninger om ukens utvalgte dikter, pluss og en og annen subjektivt kanoniserende setning – oppfattes som en roman, sett under ett? Og hva har det med saken å gjøre at det hele er sortert kronologisk?
Det er dette som er gåten, en herlig mystisk leseguide, som ikke blir noe mindre mystisk av hva Jan Erik Vold sa en gang jeg møtte ham på kopirommet til Gyldendal, min gamle arbeidsplass (forlaget, ikke kopirommet), som han stadig var innom for å stensilere opp artikler til sin årvisst utgitte klippmappe-fanzine Voldposten. «Hver tredje uke skriver jeg i Dag og Tid», konstaterte han, «og det vet jeg i grunn ikke hvorfor jeg gjør.»

Sorgen. Sangen. Veien
Én grunn er i alle fall åpenbar, når man leser introduksjonstekstene hans i sin helhet: savn. Jan Erik Vold skriver om «Juli» (1969) av Kjell Heggelund (1932–2017) fordi «vi saknar deg». Han skriver om «Tanta til Beate» og sanglyrikken til Lillebjørn Nilsen (1950–2024) fordi han er «elska og sakna». Han skriver om poeten, kritikeren og den mangeårige Vagant-medarbeideren Torunn Borge (1960–2014) fordi hun er «sterkt sakna».
En spalte om Ragnvald Skredes allegoriske dikt «Reven» (1952) leder til en påminnelse om at Skrede i sin tid også var «ein av dei fremste litteraturkritikarane våre (vi saknar eit utval av bokmeldingane hans)». Revyforfatteren Finn Bøs vise «Bare døtt på!» (1942), om en konduktør på Oslo-trikken, minner Vold om at «[v]i saknar ein fyldig, ajourført antologi med dikt frå hovudstaden». «Blant antologiar på norsk er det minst to vi saknar: ein med Oslo-dikt og ein med lange dikt», utdyper han etter å ha delt Magli Elsters dikt «Kjærlighetserklæring» (1955), hvor han finner «mykje som ville passa i båe». Annabelle Despard har «ein gløgg observans vi stundom saknar i norsk poesi». Mens det Ernst Orvil «saknar – og sakna – er lesarar på høgd med diktets avsendar». Og det han selv «iblant kan sakna», bekjenner han midtveis i Ein kubikkmeter lyrikk, er «ei meiningsbryting, mellom ulike diktoppfatningar».
Filateli og selvironi
Jan Erik Volds lyriske formidlingsprosjekt kan nok oppfattes som en kamp mot vindmøller. Påfallende mange poeter han skriver om, er tilsynelatende glemt, ignorert i sin samtid og/eller ettertid, neglisjert av forlagene, misforstått av kritikerne, stemoderlig behandlet av akademia, for ikke å si av oss alle. «I seinare år har det vore lite snakk om Olaf Bull», begynner han en spalte. «Kvifor bryr ingen seg om Nils Collett Vogt?» begynner han i en annen. Og hvis det er noen som lurer på når Drammen-dikteren Stein Backe sist ble viet mer enn to linjer i et litteraturhistorisk verk, så var det i 1955, av Philip Houm.
[…] på en eller annen måte blir det plutselig lettere å se dem for seg, rygg mot rygg, i den lyriske massekampen.
Det er håpløst og Jan Erik Vold gir seg ikke. Men han har også, som det kanskje anes, selvironi på at det er et sisyfosarbeid. En spalte om Haldis Moren Vesaas’ hyperromantiske alderdomsdikt «Ferdaminne frå sommaren 1985» (1995), for eksempel, begynner med en observasjon av at hun så vidt han vet er den eneste norske poeten som har fått noen diktlinjer sitert på et frimerke («Innestengde i den vesle boksen / blir vi med eitt så inderleg to-eine / at vi alltid må kysse kvarandre / så snart heisen set seg i gang»), og da med feil linjedeling, påpeker han (det skal være linjeskift mellom «eitt» og «så» også). Før han legger til: «Elles går vi filatelistar og ventar på frimerke til heider for slike som Obstfelder, Uppdal, Olaf Bull, Claes Gill, Inger Hagerup, Gunvor Hofmo, Olav H. Hauge.»
Øyeblikkets poesi
Han har viet spalter i Dag og Tid til både krimforfatteren Karin Fossum, fotballkommentatoren Bjørge Lillelien, NRK-personligheten Bjørn «Stutum» Sand, revyskuespilleren Harald Heide-Steen jr. og den utrettelige leserbrevskribenten Ola Bog – et sjenerøst poesibegrep, uten at det fremstår demonstrativt sjenerøst. Bjørge Lilleliens improviserte «sigersharang» etter at Norge slo England i 1981 er ikke dikt, «men det er poesi […] Augneblinkens poesi», Harald Heide-Steen jr. er «[d]en makelause ord-ekvilibristen» og Karin Fossum har i sine sporadiske diktsamlinger lyktes med å søke «mot eit naknare plot enn det som høyrer romanen til». Det finnes i det hele tatt knapt en kjedelig person- eller forfatterskapskarakteristikk: Olav Angell er «ein diktar som ikkje hentar inspirasjon frå norsk natur», kort og godt, Einar Økland er «ein uakademisk libero», Zinken Hopp «ber danninga si utan å pranga», Torgeir Schjervens tilskudd til norsk poesi er «ein oppdatert barokk livskjensle» og det Mona Høvring «byd på, er ikkje norsk raudvinssurrealisme».
Tilfellet Ingeborg Flood
Tekstene er også forbausende frie for kjepphester og forpostfektninger. Én sjelden gang tillater forfatteren seg en personlig polemikk, mot en anonymisert kritiker som hevdet at Ingeborg Floods linjedelte prosaberetning «En hustrus beretning» (1945) ikke hadde noe i antologien Moderne norsk lyrikk. Frie vers 1890–1980 (1985) av Kjell Heggelund og Jan Erik Vold (red.) å gjøre. «Er alle samde?» spør han leserne. Boken sier ikke noe om dette opptok Dag og Tids debattsider i ukene frem mot neste spalte, men det får man inderlig håpe, ikke minst for meningsbrytningens skyld.
Yngre poeter er også representert (om ikke overrepresentert) i Ein kubikkmeter lyrikk, blant dem Anne Helene Guddal, Karoline Brændjord, Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Og en eldre poet blir formelig som ung igjen, da Jan Erik Vold for en gangs skyld gjør et unntak fra sitt ideal om å «unngå private koplingar – helst tala om teksten åleine og plasseringa i forfattarskapen», og introduserer et dikt av en av bokens fiksstjerner på følgende måte: «Det var ei som sende meg ein konvolutt full av tekstar jola 1967 og spurde om dette var dikt. Sidan den tid har eg visst at sekstenårige Cecilie Løveid – som etter kvart vart prosaforfattar, dramatikar, sjangeroverskridar, fabeldiktar, barnebokforfattarinne pluss pluss […] – ho var poet».
Rygg mot rygg, side om side
Så tilbake til spørsmålet: Hva er det romanmessige ved Ein kubikkmeter lyrikk? Forordet gir altså ingen annen tolkningsnøkkel enn at Jan Erik Vold ser for seg bokens aktører «som fotfolk i ein stor massekamp» – ikke mot hverandre, formodentlig, men for lyrikken. Det i seg selv gjør kanskje ikke en roman. Men innimellom er det som om aktørene hans blir til et sammenhengende persongalleri. Kosmiske forbindelser oppstår. Jan Jakob Tønseth (1947–2018) var «ein gamalmodig modernist», skriver han en uke, og mener det for ordens skyld som et kompliment. 200 sider seinere: Erik Byes fabulerende vise «Vårherres klinkekule» (1973), derimot, «er neppe modernisme, men det er heller ikkje gamaldags». Jan Jakob Tønseth og Erik Bye forblir kanskje et umake tankepar, men på en eller annen måte blir det plutselig lettere å se dem for seg, rygg mot rygg, i den lyriske massekampen. Og ved minst én anledning ser man for seg et vaskeekte romanplott. Jan Erik Vold skriver om Tor Jonssons nynorsk, som er «forfriskande skarp og klår» (ikke ulikt hans egen); Dikt i samling (1956) var da også en av de første diktbøkene unge Vold leste. Men Tor Jonsson «høyrde til dei desperate» og tok i januar 1951 en dose sovepiller som han aldri våknet fra. På neste side handler det om Gunvor Hofmo, som var utenlands i januar 1951, opplyses det, først noe forvirrende. «Dei to hadde den største vørdnad for einannan, men møttest aldri. Gunvor Hofmo fortel den danske veninna Grethe Risbjerg Thomsen at Tor Jonsson var ‘den eneste mann hun kunne ha elsket’», skriver Jan Erik Vold. «Synd at det ikkje vart noko av.» Men om ikke annet knyttes de sammen, side om side, i Ein kubikkmeter lyrikk.









