Entomolog i evigheitsriket

Boualem Sansals framtidsvisjonar vekkjer åtgaum i Frankrike.

Publisert i Vagant 1/2016.

Boualem Sansals 2084. La fin du monde (Gallimard 2015)
Boualem Sansals 2084. La fin du monde (Gallimard 2015)

I november 2015 blei Boualem Sansals 2084. La fin du monde kåra til årets beste roman av magasinet Lire. Boka, som skildrar eit totalitært framtidssamfunn, delte også Det Franske Akademiet sin årlege romanpris med Hédi Kaddours Les Prépondérants, og var lenge favoritt til den gjevaste Goncourt-prisen – men den rauk ut i siste nominasjonsrunde. Då dei fire finalistane blei annonsert i Bardomuseet i Tunis, som i mars 2015 blei råka av islamistisk terror, uttrykte juryleiar Bernard Pivot ein bodskap som kunne vore henta frå Sansal: «I dette museet, der det mest grufulle og idiotiske tyranniet har uttrykt sin fridomsforakt, er vi, Goncourt-akademiet, komne for å utføre ei demokratisk handling. […] Vi har røysta, og denne røystinga er eit sterkt symbol.»

Sansal har velvillig møtt journalistar for å drøfte spekulasjonane om framtidssamfunnet i 2084. I eit intervju med tv-kanalen France 24 hevda han å skrive «ord som skal kjempe mot obskurantismen» (6.11.2015), og særleg mot den religiøse obskurantismen han kjenner frå maktapparatet i heimlandet. Sansal lever framleis i Algerie – sensurert og fordømt i eit slags indre eksil – men har opne vegar til Frankrike og franske medier.

Då Michel Houellebecqs Underkastelse kom ut i januar 2015, var det på ingen måte overraskande at samtalen kom til å dreie seg om islam og islamofobi, og etter kvart om opplysningstradisjonen og religionanes påståtte tilbakekomst. Personleg lét eg meg overraske over at Houellebecqs kunstnariske påfunn dei føregåande åra sjeldan blei løfta fram, og at den unike forfattarrolla hans i Frankrike – prisvinnande «poète maudit» – ikkje var eit større tema i samtalen.

I Kartet og terrenget (2010, no. 2011) tek Houellebecq livet av seg sjølv. Rettare sagt lèt han romanpersonen Michel Houellebecq bli tatt av dage – men også udødeleggjort i eit av den fiktive kunstnaren Jed Martins måleri. I Guillaume Nicloux’ mokumentar Kidnappingen av Michel Houellebecq (2014) spelar Houellebecq dessutan hovudrolla som seg sjølv, og både forkludrar og forsterkar mytane som sirkulerer. På både provoserande og unnvikande vis smett han fiksjonane sine inn i den politiske og kulturelle samtalen. Det florerer av eintydige påstandar hos Houellebecq, men summen av dei blir aldri eintydig: Houellebecq kler jokerens narrelue vel så godt som profetens kappe.

På TV-programmet «On n’est pas couché» (29.8.2015) skrytte Houellebecq av 2084, og påpeika at visjonane i romanen er dystrare enn hans eigne, tidvis godslege framstillingar av islam i Underkastelse. I den franske offentlegheita, med sin unike tradisjon for sekularisme, har Sansals roman vist seg å vere kjærkomen å diskutere, ikkje minst etter terroråtaka i 2015.

Medan Underkastelse blei fanga i den mediale malstraumen etter åtaka på Charlie Hebdo, kom 2084 ut i ettertankens tid, og Sansals tydelege bodskap har plassert han sentralt i debatten om islam og ekstremisme. «Eg er islamistofob, ikkje islamofob,» uttalte han i eit intervju med FranceTV (22.9.2015). Ein kan vanskeleg førestille seg Houellebecq servere slike oppklårande, ufarleggjerande utsegn, og dermed blir det lettare å forstå kvifor Sansals møte med media har vore meir forsonlege.

Då Sansal fekk Dei tyske bokhandlaranes fredspris i 2011 skreiv forfattaren Stefan Weidner at det var eit «godt og feigt val», sidan islamkritikken hans er så lett å svelgje for eit vestleg publikum, som slepp å sjå seg sjølv i spegelen. Fem år etter rører Weidners ord framleis ved saka, og har ei viss forklåringskraft: 2084 er mindre tvetydig enn Underkastelse, og meir sjølvtilfredsstillande for franske lesarar. Der Houellebecqs satire råkar Gud og kvarmann – og ikkje minst lesaren – rettar Sansal all skyts mot den religiøse makta i Algerie. Houellebecq held fram manglar og veikskapar ved den franske opplysningstradisjonen, medan Sansal gjer seg flid med å gjenreise ideala frå den same tradisjonen.

Ein annan som har gått laus på den autoritære religionen i Algerie, er Sansals landsmann Kamel Daoud, i romanen Meursault-saken (2013, fr. 2014, no. 2015). Daoud trengjer seg inn i det smertefulle, koloniale fellesrommet til Frankrike og Algerie, og i gjenforteljinga av Camus’ Den fremmede rører han ved ømfintlige punkt også i den franske sjølvforståinga. Daoud fekk Goncourt-prisen for beste debutroman i 2015, og har fått mykje merksemd for boka, men kompleksiteten hans synest ikkje å passe like godt inn i tv-studio og flatskjermar.

Det er verd å nemne at islam faktisk ikkje er nemnt i 2084. Likevel etteraper Sansals religiøse diktatur utvilsamt islamistiske utopiar, og framtidsriket Abistan – namngitt etter Abi, guden Yölahs representant på jorda – henter fleire av lovene og skikkane frå vår tids teokrati. I opninga er hovudpersonen Ati ferdigbehandla på eit tuberkulosesanatorium på (trolldoms-)fjellet Ouâ. Han blir sendt attende til hovudstaden Qodsabad, men på vegen møter han Nas, som jobbar for eit arkiv i statsapparatet og har gjort funn under ei arkeologisk utgraving: Han har oppdaga at Abistan ikkje er eit evigheitsrike, slik offisiell historieskriving fortel, men at andre samfunn har eksistert før.

«Slaven som veit han er slave, vil alltid vere friare og større enn herren hans, om han så var kongen av verda,» skriv Sansal. Møtet med Nas openberrar ein sprekk i det mørke universet – der historia er utsletta og ei evig notid rår, der menneska, som ei følgje av dette, ikkje evnar førestille seg eit anna liv. Når Ati byrjar søkje svar, har han allereie forbryte seg mot Abis bok, der Yôlah proklamerer: «Det Gode og det Vonde tilhøyrer meg, det er ikkje gitt dykk å skilje mellom dei.»

I eit radiointervju med RFI Afrique (12.11.2015) hevdar Sansal å ha lagt an eit vitskapleg blikk på den religiøse totalitarismen, «som ein entomolog som studerer ei maurtue: Kva gjer dronninga? Kva gjer arbeidarane? Kva gjer krigarmaurane, soldatane?» Romanfigurane lèt seg prege av dette. Dei er lite sjølvstendige, rommar ikkje store psykologiske djupner, men er fanga i ei form for fornuftig paranoia. Rørsla går anten mot opprør eller underkasting, fridom eller fangenskap, godt eller vondt, noko som gjer 2084 til mindre av ei utforsking, slik Sansal vil ha det til, og meir av eit utrop og ei åtvaring. Kanskje er den algeriske kritikaren Nadia Ghanems samanlikning mest treffande: 2084 er som ein «CNN news flash».

Nyheitssendinga synest i alle fall å kle Sansal godt – hans varsame, lågmælte vesen vekkjer tillit i ein polariserande debatt. «Ein må ikkje vere redd. Det er betre å vere styrt av islamistar og militaristar enn av frykta,» uttalte han i programmet «L’Invité» på TV5Monde (30.9.2015), og tett etter Bataclan-åtaket i november understreka han overfor Deutsche Welle (20.11.2015) at «idear må nedkjempast med idear, ikkje kanoner».

Særleg romanpersonen Toz, som byggjer opp eit Louvre-liknande museum med gjenstandar frå 1900-talet, er ein eventyrleg illustrasjon av Sansals ideal: Toz’ undergravande museumsarbeid kveikjer kulturhistoriske glør i dystopien, og får samstundes dystopien til å gløde mellom artefaktane i vår vestlege kulturhistorie:

Den nest siste salen var dedikert til aldringa og døden. Døden er éin, men gravferdsritane er talrike og mangslungne. Ati blei der ikkje lenge, synet av kister, likvogner, krematorium, likhus og eit anatomisk skjelett som såg ut til å more seg over situasjonen, inspirerte han ikkje.

Religion er medisinen som drep i 2084, og med blikket retta mot eit Algerie der både privat og sosialt liv er underlagt religiøs kontroll, kan ein vanskeleg vere avvisande i møte med Sansals religionskritikk. Samanlikna med Houellebecqs religiøse grubleri – der utopi og dystopi hoppar bukk over kvarandre og gjer lesarane usikre på kva ein skal tru og kva ein skal frykte – er 2084 meir av ein klaps i andletet på den politiserte religionen, frå ei røyst som blir tvinga til tagnad i Algerie, men som får synge sine protestsongar i den femte republikken.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.