For noen uker siden lanserte filosofitidsskriftet Agora sitt temanummer «Anti-Ødipus – 50 år etter», med en rikholdig temaavdeling viet de franske filosofene Gilles Deleuze og Félix Guattaris avantgardistiske verk fra 1972. I anledning lanseringen 18. januar ble nummerets redaktører Hans Jacob Ohldieck og Gisle Selnes intervjuet av Klassekampens Elise Winterthun. En uke senere fulgte en hoderystende reaksjon på intervjuet i samme avis.
I et innlegg titulert «Politisk begjær?» luftet Jon Langdal (25.1.2024) hva han synes om at Deleuze og Guattaris teorier trekkes frem igjen og tillegges politisk relevans i vår tid. Langdal gjenga de franske tenkernes syn på fascismen som at «fenomenet skuldast forhold ved mennesket rett og slett, og ikkje […] materielle forhold, så som klasseinteresser og ideologiske preferansar». Han rundet av sitt knappe innlegg med å stille spørsmål ved hva begrepet om begjær har å bidra med for å forstå forbindelsen mellom Adolf Hitler og massene som sluttet opp om ham. Langdal selv kunne i beste fall se det hele som «kreativ nyskriving av historia», der «begjæret» etter føreren opphøyes til en universalforklaring som angivelig går på bekostning av klasseforhold, interessekamp og ideologisk overbevisning.
I innlegget «Innsnevring av kampsonen?» (6.2.2024) utdypet redaktørene Ohldieck og Selnes overfor Langdal og Klassekampens lesere hva Deleuze og Guattaris tilnærming til fascismen går ut på. Mens redaktørenes motinnlegg spesifikt rettet seg mot Langdals korte harselas, antydet Ohldieck og Selnes samtidig at denne var symptomatisk for holdninger blant en – sikkert ikke ubetydelig – del av norsk venstreside. (Langdal selv hadde da også vært freidig nok til å hevde at han hadde «dei fleste lesarane» med seg.) Ohldieck og Selnes avsluttet sitt svar med en aldri så liten appell: «Den intellektuelle venstresiden er ikke tjent med at ideologisk trangsynthet skal begrense ytterligere en allerede nokså snever radikal offentlighet. Vi har en verden å vinne, og bare våre fastspikrede oppheng å tape.»
Jeg slutter meg helhjertet til appellen. Det er dessverre noe symptomatisk og dypt kontraproduktivt ved Langdals reaksjon, som stiller opp grovt forenklede motsetninger for å gi uttrykk for en aversjon mot tilnærminger til politiske spørsmål som bryter med rasjonalistiske – for ikke å si utilitaristiske – antakelser. En slik aversjon blir typisk vekket ved ethvert tilløp til «psykologisering», og den polemiske responsen blir deretter: Sosiale/sosiologiske omstendigheter settes opp mot psykologiske tilnærminger, klassebegrepet mobiliseres på reduktivt vis, mens ideologi og manipulasjon blir anført for å unngå at forklaringsvekten lander på det Langdal beskriver som «forhold ved mennesket rett og slett». At det nettopp er denne hangen til motsetninger som låser debatten og står i veien for gode analyser av fascismen – alt mens den er back with a vengeance –, er kanskje den viktigste innsikten å ta med seg fra Deleuze og Guattaris Anti-Ødipus.
Fascismen i oss
I sitt forord til den engelske utgaven av Anti-Ødipus (1977), som også ble innlemmet i Knut Stene-Johansens norske oversettelse (2002), foreslo Michel Foucault at verket kunne leses som en filosofisk fortolkning av tendensene som hadde løpt sammen i 1968. Hadde opprørene vært «[e]n blanding av revolusjonær og anti-repressiv politikk? En krig som ble utkjempet på to fronter – mot sosial utbytting og psykisk undertrykkelse? En oppblomstring av libido avpasset gjennom klassekampen?» Mot slike «freudo-marxistiske» forklaringer hos eksempelvis Herbert Marcuse, som utviklet sinnrike kombinasjoner av Marx’ og Freuds analyser, antydet Foucault at Anti-Ødipus var verket som viste ut over dem begge.
Med en berømt formulering kalte Foucault Anti-Ødipus en «Introduksjon til ikke-fascistisk liv». Det teoretiske tofrontstoppgjøret med freudianerne og marxistene handlet til syvende og sist om å forstå fascismens problem: «Og ikke bare den historiske fascismen, Hitlers og Mussolinis fascisme – som var i stand til å mobilisere og bruke massenes begjær så effektivt – men også fascismen i oss alle, i våre sinn og vår hverdagsatferd, fascismen som får oss til å elske makt, og til å begjære den samme ting som hersker over oss og utbytter oss.»
Allerede i 1933, året før han ankom Norge på flukt fra nazistene, hadde den frisinnede Freud-eleven og sosialisten Wilhelm Reich påtalt marxistenes tendens til å betrakte fascismen som noe utvendig, noe som manipulerer utenfra. Reich ville forstå hvordan reaksjonære tilbøyeligheter virker i den enkelte gjennom det han kalte «tradisjonelle bindinger». Fascismens problem stakk dypere enn analysene av propagandaens virkemidler, mente Reich; det handlet om hvordan begjæret kan dreies mot å ønske sin egen undertrykkelse. Deleuze og Guattari krediterte Reich med å ha gjenoppdaget et spørsmål de sporet tilbake til Spinoza: Hvorfor kjemper folk for sin egen underkastelse som om det var deres frelse?
Blant sine marxistiske forbundsfeller hadde Reich merket en hang til å bortforklare problemstillingen. De viste gjerne til en «falsk bevissthet» som skygget for objektive klasseinteresser. Psykoanalysen banet på sin side vei for å forstå makt som et følelsesmessig kompleks: hvordan mennesker utvikler en kjærlighetsladet tilknytning til autoriteter, og hvorfor vi kan finne nytelse både i å utøve makt – for ikke å si brutalitet – og i å være gjenstand for maktutøvelse. Men for Deleuze og Guattari var det nettopp ikke snakk om å redusere fascismen til et psykologisk fenomen, som om den simpelthen var en oppsamling av individuelle sadistisk-masokistiske tilbøyeligheter. Snarere ville de sprenge dikene mellom det psykologiske og det sosiale, det subjektive og det objektive, basis og overbygning. Heller ikke Reich hadde klart å tenke forbi disse skillene.
«Når subjekter, individer eller grupper klart går imot sine klasseinteresser, når de støtter klasseinteresser eller -ideer som deres egne objektive situasjon burde få dem til å bekjempe, er det (…) ikke nok å si: De er blitt lurt, massene er blitt lurt. Det er ikke et ideologisk problem, ikke mangel på forståelse, eller illusjon, det er et begjærsproblem, og begjæret er del av infrastrukturen.»
Det universelle deliriets problem
I innlegget sitt i Klassekampen harsellerer Langdal over en «kreativ nyskriving av historia» som Deleuze og Guattari angivelig åpner for: «Den sovjetiske motstandskampen mot Hitler skuldast djupast sett begjæret etter Josef Stalin, og parlamentarismen i Norge blei gjennomført, ikkje på grunn av interessene til bondefleirtalet og den urbane middelklassen, men begjæret etter Johan Sverdrup!»
Det er ikke godt å si om dette virker overbevisende på «dei fleste lesarane» eller for den del på Langdal selv. Men at det i det hele tatt publiseres som debattinnlegg om Deleuze og Guattari skriker etter ytterligere oppklaringer.
Anti-Ødipus angrep en forestilling om begjæret som hadde heftet ved psykoanalysen siden Freud. Deleuze og Guattari hevdet at Freud og hans etterfølgere oppviste en tilbøyelighet til å forveksle den sosiale undertrykkelsen med det ubevisste selvet. Kritikken hadde et visst slektskap med marxistisk ideologikritikk: Den klassiske psykoanalysens naturalistiske forståelse av begjæret tjente som en naturalisering av den borgerlige familien og dens psykologiske drama, som Freud hadde funnet et litterært forelegg for i sagnet om Ødipus. Deleuze og Guattari mente at psykoanalysens problem bunnet i denne misforståelsen. Man fremstilte begjæret som om det hadde en fastlagt retning, som individet ble avstengt fra å forfølge. Slik havnet det sosialiserte individet i en permanent utilfredsstilt mangeltilstand, hjemsøkt av skam- og skyldfølelser. For Deleuze og Guattari måtte begjæret heller forstås som skapende og overskuddspreget – som livskraft:
Begjæret truer ikke et samfunn fordi det er begjær etter å ligge med moren, men fordi det er revolusjonært. Og dette innebærer ikke at begjæret er noe annet enn seksualiteten, men at seksualiteten og kjærligheten ikke holder til i Ødipus’ soveromsværelse, de drømmer snarere om vidåpne rom, og setter i sirkulasjon fremmedartede strømmer, som ikke lar seg lagre opp i en etablert orden.
Ambisjonen om å frigjøre begjæret fra psykoanalytikernes begrensende teorier sto samtidig i forbindelse med et marxistisk frigjøringsprosjekt knyttet til en analyse av kapitalismen som historisk samfunnsform. Det er denne dimensjonen ved Deleuze og Guattaris «begjærsfilosofi» som går helt tapt i de enkle motsetningene Langdal spiller opp for å avvise dem. Mens Deleuze og Guattari er blitt annammet i toneangivende deler av den intellektuelle venstresiden fra Frankrike og Italia til Storbritannia – sistnevnte ikke minst synlig i Mark Fishers innflytelsesrike Den kapitalistiske realismen (2009) –, vitner Langdals banale fremstilling i venstresidens dagsavis anno 2024 om hvor fremmedartet dette fortsatt virker her til lands.
For Deleuze og Guattari var kapitalismen både revolusjon og reaksjon. De betraktet den som en historisk og kulturell dynamikk som utfolder seg i spennet mellom to ytterligheter de kalte deterritorialisering og reterritorialisering. Mens det første forenklet kan forstås som tendensen Marx og Engels beskrev som at «alt som er fast, fordamper», viser det andre til en motsatt virkende tendens, som gjenoppretter det faste ved å begrense hvilke bevegelser og forbindelser som er tillatt. Arkaiske etterslep blir liggende latent i den moderne kulturen, en kultur som på den ene siden er «schizofreniserende», grenseoppløsende, strømmende og frigjørende, og som på den andre siden tyr til «paranoiske» figurer for å demme opp mot den overveldende og truende fornemmelsen av at alt er i bevegelse, at det strømmende er revolusjonært. Ifølge Deleuze og Guattari måtte fascismen analyseres i lys av dette «universelle deliriets problem»:
«Man svinger mellom reaksjonære paranoiske overbelastninger og underjordiske, schizofrene og revolusjonære ladninger. Hva mer er, man vet ikke helt hvordan det ender på den ene siden eller den andre: deliriets to tvetydige poler, deres forvandlinger, måten en arkaisme eller en folklorisme under visse omstendigheter plutselig kan lades med farlig progressiv valør på. Hvordan noe blir fascistisk eller revolusjonært, dette er det universelle deliriets problem (…).»
Eller som Ohldieck og Selnes skriver i sitt svar til Langdal: «Disse [ubevisste begjærs]investeringene finner ikke sted innenfor ideologiens rammer, men snarere under dem, skriver Deleuze og Guattari. Følgelig kan en ubevisst begjærsinvestering av fascistisk karakter godt sameksistere med en ’bevisst’ revolusjonær habitus.»
Fra revolusjon til reaksjon
Det universelle deliriets problem: For Deleuze og Guattari var dette en beskrivelse av hvordan erfaringer som kan åpne for frigjøring – når sprekkene i den sosial orden blir stadig flere og videre, som i vår tid – samtidig kan vekke en lengel etter mer autoritet og innstramming. Ikke minst handlet det om å forstå hvordan forsvaret av rådende sosiale forhold under slike omstendigheter kan ta stadig mer psykotisk form.
Slik sett åpner Anti-Ødipus for en annerledes tilnærming til spørsmålet om fascismens gjenkomst i vår tid. I spørsmålet Deleuze og Guattari sporet tilbake til Spinoza, ble fokuset flyttet fra føreren til massene. Men dette grepet lar seg ikke simpelthen beskrive som Langdal gjør: «forhold ved mennesket rett og slett». Snarere handlet det om at vi ikke kan forstå oppslutningen om det autoritære hvis vi ikke tar høyde for svingningen mellom «deliriets to poler», som utfordrer ethvert forsøk på å trekke tydelige grenser mellom samfunnets rasjonelle og irrasjonelle sider: «Selv den klarest erklærte fascisme taler formålenes, rettens, ordenens og fornuftens språk.» Spørsmålet er ikke så mye hvor de reaksjonære ideene kommer fra – om kilden så later til å være nasjonalkonservative forfattere eller nettets chan-fora, Koranen eller Bibelen –, som hvor mottakeligheten for disse ideene kommer fra: hvor de finner gjenklang og grunnlag for sin appell.
I flukt med Deleuze og Guattaris begrep fortoner vår tids allmenne politiske reaksjon seg som en «reterritorialiserende» understrøm, som mobiliserer til en slags identitetspolitisk kontrarevolusjon på vegne av figurer som skal representere det faste, ordnede og evige: Nasjonen, Rasen, Tradisjonen, Kjønnet, Religionen, Sivilisasjonen.
Et vesentlig poeng er at slike figurer kun kan vekkes til live på paranoisk vis. Reaksjonen er en form for politisk paranoia, som henter sin oppildnende kraft fra evnen til å gjøre det politiske gjenkjennelig, følbart, nærmest til en projeksjon av ens indre tilstand. Som Reich bemerket, vibrerer nasjonalismens ideologi som en «materiell kraft». Den nasjonale paranoias retoriske drama finner en diffus gjenklang i den enkeltes selverfaring, ved å spille det faste opp mot det flytende, det rene opp mot det blandede. Slik blir det fremmede noe man fornemmer under huden, noe som strømmer på innsiden av en selv.
Foucaults forord til Anti-Ødipus ble avsluttet med en oppfordring om å fortsette «[k]lappjakten på alle former for fascisme, fra de kolossale som omgir oss og knuser oss, til de mindre formene som utgjør den tyranniske bitterheten i vår hverdag». Nå som de kolossale formene er tilbake for alvor, innstilt på å knuse oss både i Øst og Vest, er tiden overmoden for å spisse de analytiske redskapene. Spørsmålet er ikke hvorvidt Trump representerer den herskende klasses interesser – svaret er åpenbart ja –, men hvorfor han på tross av dette appellerer til millioner av sosialt underprivilegerte, og mange av dem endatil er beredt til å ofre seg for ham. Det kan være en vond og vanskelig erkjennelse, men den er for viktig til å bli overlatt til fienden: Ingen fascisme lykkes hvis den ikke har massenes begjær med seg.
