Bizimkiler En tilværelse på grensen

Bizimkiler betyr «våre folk» på krymtatarsk og er tittelen på den femte antologien i serien Krymsk fiken – et litteratur­prosjekt initiert av den krymtatarske journalisten og menneskeretts­aktivisten Alim Alijev. I dette essayet reflekterer han omkring viktigheten av å løfte frem krymtatarenes identitet og historie.

*

En morgen i Mexico by, på jobbreise, før en travel dag i det høylytte Cuauhtémoc-området, var jeg så heldig å snuble over en rolig sidegate med en liten kafé. Trebordene sto tett sammen ute på gaten, som om de inviterte til en pause midt i den støyende byen. Da jeg bestilte kaffe og snakket engelsk i stedet for spansk (noe man ikke hører så ofte her), fanget jeg oppmerksomheten til en lokal innbygger. Han hilste, presenterte seg som professor ved et av universitetene og spurte hvor jeg kom fra.

I samtalen nevnte jeg min krymtatarske bakgrunn. Professoren tenkte seg om et øyeblikk og sa:

– Dere har en utrolig interessant historie. Verden vet nesten ingenting om dere. Kanskje er det nå, under krigen, at dere må sørge for at folk får vite om hvem som egentlig er herrer på Krym.

Ja: Hvilken plass tar vi i verden?

For både oss selv og verden er det avgjørende å forstå at krymtatarene er et grensefolk. Et folk som har oppstått – og i stor grad fortsatt utvikler seg – på grensen: mellom havet og steppen, mellom imperier, mellom kolonialt press og ønsket om en egen stat, mellom den turkiske og den europeiske verden, mellom hjem og eksil. Dette har påvirket hvordan vi opptrer i verden. Tilhørigheten vår til grenselandet fører til et mangfold av identiteter som vanligvis ikke står i konflikt med hverandre: Etnisk sett er vi krymtatarer, mens vi sivilt og politisk sett er ukrainske statsborgere og med på å bygge den ukrainske politiske nasjonen. 

Ser man på det grunnleggende – fremveksten av vår etniske identitet – så er det flere titalls folk og stammer som har deltatt i denne prosessen: taurere og kimerere, skytere og hellenere, gotere og hunere, kiptsjaker og khazarer, adygeer og mange andre. Disse samhandlet på områder der fyrstedømmet Theodoro [krymgoternes land] og Den Gylne Horde eksisterte i ulike epoker. Senere oppsto krymkhanatet som en aktør i internasjonal politikk. I Bağçasaray [norsk: Bakhtsjysaraj] var det for eksempel ikke bare religiøse og administrative institusjoner, men også diplomatiske nettverk som knyttet Krym til kontinentet. Derfor var forbindelsene i khan-tiden så viktige, ikke bare med de nærmeste naboene, men også med sentrale europeiske aktører – Sverige, Østerrike, Danmark og Frankrike. På 1900-tallet kom denne innstillingen til uttrykk i samarbeidet mellom Folkerepublikken Krym (1917–1918) og Folkerepublikken Ukraina (1917–1921). I dag utvikles samarbeidet videre gjennom kontakter med den demokratiske verden, med mål om å deokkupere halvøya. Dette er ikke tilfeldige episoder, men et uttrykk for kontinuiteten i en politisk kultur som har oppstått i skjæringspunktet mellom ulike verdener.

Av dette følger enda en viktig konklusjon: Den materielle arven fra de gamle kulturene, som skytisk gull, kiptsjakkiske våpen eller de antikke byene på halvøya, er også en del av arven vår. Det er disse kulturelle lagene, disse fragmentene av minner, som gradvis har dannet vår identitet. Å bli bevisst dette utvanner ikke identiteten, men gjør den tvert imot dypere og mer sammensatt.

Identiteten vår er en form for forsvar som har oppstått gjennom våre kollektive traumer, for i løpet av de siste par århundrene har vi vært tvunget til å kjempe for vår rett til en plass under solen mot stater som har forsøkt å frata oss denne retten (her dreier det seg både om det russiske imperiet og Sovjetunionen). I kritiske øyeblikk forårsaket av ytre farer – som okkupasjon eller undertrykkelse – legger vi instinktivt bånd på åpenheten vår. I sovjettiden ble for eksempel familien det viktigste stedet for å bevare religiøse skikker, språk og tradisjoner.

Slik fungerer familien og de nærmeste omgivelsene som en slags forsvarslinje, for det er dem man stoler på og finner trygghet hos. Samtidig begrenser man kontakten med et bredere nettverk som potensielt kan utgjøre en trussel. Det er nettopp familien som bevarer minnet og viderefører erfaringer til de neste generasjonene, som bruker morsmålet, om enn bare på et grunnleggende nivå som hverdagsspråk, og som kan organisere seg raskt når det trengs.

For krym­tatarene er minnet et uttrykk for politisk handlings­kompetanse, for det dreier seg om å legitimere retten til en framtid. Et av uttrykkene for traumet vårt er at vi hele tiden må tilbake­vise myten om at vi er «et forrædersk folk» – en klisjé som imperiet gjentatte ganger har forsøkt å sette på oss. Dette ble gjort i krigstid for å rettferdig­gjøre imperiets ødeleggende under­trykkelse: Det skjedde under Krym­krigen, under andre verdens­krig, og i dag under vår kamp for uavhengighet.

Man kan ikke opprettholde tilværelsen på grensen alene: Man må være i konstant bevegelse og søken. Dette setter oss i et spenn med hensyn til verdier. På den ene siden holder vi fast ved tradisjonelle verdier som familiens og fellesskapets betydning. På den andre siden streber vi etter å uttrykke oss selv: å finne mening med det vi gjør, å oppnå materiell velstand og å styrke kvinnenes stemme i samfunnspolitiske sammenhenger.

Friheten er blitt en helt grunnleggende verdi. For oss er frihet ikke et abstrakt begrep eller et politisk slagord, men snarere en forutsetning for å eksistere. Å være fri betyr å leve på vårt eget land etter våre egne regler. Det handler om retten til å avsette khanen dersom man er uenig i hans politikk; om opprettelsen i 1917 av verdens første muslimske demokratiske republikk; om bred deltakelse i arbeidet for å kunne vende tilbake til hjemlandet og om å bygge horisontale nettverk, som ble en viktig faktor for tilbakevendingen etter folkemordet i 1944; det handler også om det demokratiske valgsystemet til Mejlis på ulike nivåer, som fungerte frem til 2014; om den aktive, ikke-voldelige motstanden mot russisk okkupasjon på halvøya i dag og om å slutte seg til Ukrainas væpnede styrker.

Se også

Netteksklusivt

Välkommen till berättelsernas öken

Joni Hyvönen

Denne friheten har aldri vært lett å oppnå, for den har vært en trussel for dem som har gjort krav på halvøya. Vi er et folk som i århundrer har levd mellom imperier, men som aldri selv har blitt et imperium og aldri har tilegnet oss en imperialistisk tankegang. Vår politiske kultur handler ikke om ekspansjon, men om å bevare vårt område. I diskusjoner om nasjonalt og territorialt selvstyre – som en gjenopprettelse av urbefolkningens kollektive politiske rettigheter – definerer vi derfor nettopp Krymhalvøya som området der dette skal realiseres, og ikke Kuban eller Kherson-regionen, som i sin tid også var en del av Krym-khanatet. Vi anerkjenner og respekterer også rettighetene til andre som ønsker å bo i det ukrainske Krym etter deokkupasjonen.

Vår posisjon som grenseområde har gitt oss enda en viktig evne – å være oversettere mellom verdener. Mellom Europa og den turkiske verden, mellom islamsk tradisjon og modernitet, mellom Øst og Vest. Ikke som mellommenn uten en egen posisjon, men som bærere av erfaringen vi har med å leve i et «mellom». Grenseland-karakteren forklarer også mangfoldet innenfor vår egen gruppe, som vi er nødt til å tolerere, siden ulike levemåter sameksisterer innenfor et tallmessig lite folk: Man kan møte både de som ber fem ganger om dagen, og de som driver vinproduksjon. Her ligger også en utfordring for oss – dette kan bli en grobunn for konflikter og gjensidig mistro: Hvem er den mest «ekte» krymtataren?

Vår grenseposisjon har også en bakside, og jeg ser tegn på denne i dag. På grunn av den konstante uroen risikerer vi å ende opp i en kollektiv utmattelse, der våre unge institusjoner ikke rekker å slå rot og blir ødelagt av kriser. Det er vanskelig for oss å tenke langsiktig og strategisk eller drømme om en framtid 100, 50 eller til og med bare 30 år fram i tid. Her ligger fallgruven i vår måte å leve på: i overlevelses­logikken, der det er viktigere å bevare enn å utvikle, og der lojalitet veier tyngre enn profesjonalitet eller sunn konkurranse; der det er vanskelig å legge offer­rollen bak seg, og lettere å gi avkall på sin egen status som subjekt enn å måtte kjempe for den hele tiden. Men, for å si det med markedsførings­språk: Verden kjøper ikke dette. Verden har en tendens til å synes synd på ofrene, men ikke ta hensyn til dem; i stedet lytter verden til dem som er i stand til å skape noe nytt.

Derfor står vi overfor en krevende oppgave: å styrke vår egen stat fra innsiden, å kommunisere med verden ikke bare gjennom traumer, men også gjennom egen innsats, å bygge opp egne institusjoner og kompetanse (utdanne historikere, forskere, ledere), å lære å drømme om framtiden. Da vil det være interesse for oss både i Mexico, Norge og Indonesia.

Krymtatarer Krymtatarene er urbefolkningen på Krym, sammen med folkegruppene karaim og krymtsjakker. Krymtatarene kan se tilbake på flere perioder med statsdannelse, den lengste med krymkhanatet (1441–1783). Da det russiske imperiet annekterte Krym i 1783, utvandret svært mange krymtatarer, som på det tidspunktet utgjorde rundt 95 % av halvøyas befolkning, til det osmanske riket. I kjølvannet av det russiske imperiets fall i 1917, etablerte krymtatarene en uavhengig, men kortvarig republikk på Krym, som ble nedkjempet av bolsjevikene. I 1944 tvangsdeporterte sovjetiske styresmakter samtlige gjenværende krymtatarer, cirka 200 000 mennesker, fra halvøya i løpet av en tredagers aksjon. De fleste ble sendt til Usbekistan. Krymtatarene ble kollektivt beskyldt for å ha samarbeidet med tyskerne, og fraktet vekk i tettpakkede, forseglede jernbanevogner. Flere titalls tusen døde under den flere uker lange transporten, uten tilgang på mat, vann eller fasiliteter. Anklagen ble erkjent ugyldig i Sovjetunionen i 1967, men krymtatarer ble fortsatt ofte omtalt som «forrædere» – i den grad man i det hele tatt snakket om dem. I 1954 ble Krym overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken av økonomiske og geografiske grunner. Først fra 1989 kunne krymtatarene begynne å vende hjem. I 2014 utgjorde de 12 % av befolkningen på Krym. Da den russiske føderasjonen brøt internasjonal lov i 2014 og okkuperte og annekterte den ukrainske halvøya, måtte flere titalls tusen krymtatarer igjen flykte fra hjemlandet sitt. Krymtatarenes styringsorgan Mejlis, som hadde vært i funksjon siden 1991, er i dag stemplet som en «ekstremistisk organisasjon» av Russland.