Fortellingen om i morgen En teknologisk-vitenskapelig elite har lagt verden i støpeskjeen

Teknologien har alltid endret mennesket og sivilisasjonen. Kontinuerlig endring av de tekniske forutsetningene for produksjon, kommunikasjon og destruksjon gjør historien om homo sapiens til en historie der innsatsen stadig økes og fallhøyden stadig stiger. Om mennesket ikke utsletter seg selv først, er det en overhengende fare for at dets egen selvforståelse stryker med i et samfunn bygget på tekniske overmakter.

Blant bøkene som skildrer denne trusselen, finner vi Shoshana Zuboffs The Age of Surveillance Capitalism (2019), som fikk sin norske oversettelse i 2020. Filosof-psykologen fra Harvard går informasjons­alderens nye form for kapitalisme etter i sømmene og beskriver en gryende industri som akter å innlemme alle sider av menneskets liv i markedet, muliggjort av kunstig intelligens og allesteds­nærværende målings­teknologi. Også i Norge har sakprosa­forfattere fundert over hvordan morgen­dagens samfunn formes – og eventuelt bør formes – av kunstig intelligens’ fremmarsj: Journalisten Bår Stenvik og den meritterte humanisten Dag Hareide skuer inn i algoritmenes fremtid med henholdsvis Det store spillet (2020) og Mennesket og teknomaktene (2020). Begge beskriver seg selv som individer med en desperat trang til å forstå, i et samfunn hvor samtalen om de grunn­leggende problem­stillingene uteblir. Begge forsøker de å formulere et menneskelig alternativ til Silicon Valleys fremtids­visjoner.

Teknologiske gjennom­brudd har gjennom historien vært kilder til fest­taler om bekjempelse av sykdommer og ekstrem fattigdom så vel som til kultur­pessimistisk fremtids­angst. De tre forfatterne føyer seg til de advarende stemmene når de skildrer morgen­dagens utfordringer: Kunstig intelligens sprenger grensene for hvilke arbeids­oppgaver og beslutninger som kan overlates til maskiner, og skyver mennesket over i en tilstand av under­legenhet. Dette er riktignok ikke nytt med informasjons­teknologien og ei heller en akutt trussel; verre er det at utviklingen av den digitale atmosfæren som sakte, men sikkert blir våre livs­betingelser, i økende grad dikteres av et lite knippe kommersielle selskaper. Den samme indre sirkelen av teknokrater går igjen i bøkene: Googles Larry Page og Ray Kurzweil, Facebooks Mark Zuckerberg og Peter Thiel, Amazons Jeff Bezos samt pionérer i flere mindre selskaper som før eller senere kjøpes opp av de ovennevnte. Forfatterne drømmer om en virkelighet hvor teknologien tjener et idealisert fellesskap, men ser seg nødt til å rope varsku om kyniske gribber som kaprer eventyret i kapitalens navn. Og kapital blir til makt.

Zuboff er den som tydeligst går i strupen på børsens nye keisere. Hun diagnostiserer kapitalismen med en mutasjon som har gjort den til et eneste stort overvåkings­apparat, en diagnose både Stenvik og Hareide lener seg på i sine bøker. Fortellingen begynner når Googles grunn­leggere i selskapets etablerings­fase oppdager en gullkantet forretnings­modell som skal kunne løse alle deres økonomiske problemer: Ved å bruke selskapets søkemotor etter­later brukerne seg fotspor som kan analyseres og utgjøre grunn­laget for forutsigelser om deres fremtidige valg. Annonsører som ønsker å vite mest mulig om sine potensielle målgrupper, får vann på mølla av slikt og betaler i dyre dommer for å kjøpe seg høyere treff­sikkerhet. Derfra ruller snøballen: Google innser at deres nye levebrød forutsetter en så omfattende informasjons­innsamling om brukerne sine som overhodet mulig, og under­legger seg dermed imperativer om at enhver tjeneste de tilbyr, må bygge på forsynings­strømmer av person­definerende informasjon. Å tilfreds­stille brukerne er kun et delmål; de virkelige kundene er annonsørene, og jo sikrere forutsigelser Google kan selge, desto mer penger til aksjonærene. Den nyliberale kapitalismens nådeløse konkurranse garanterer at resten av markedet følger etter den enormt lukrative forretnings­modellen, mens lovgivere i USA og Europa ennå ikke lukter lunta.

Denne og andre analyser av informasjons­alderen utgjør grunnlaget for Stenviks og Hareides oppdagelses­ferder i den nye teknologiens samfunn. Sammenlignet med Zuboffs kjølige utlegninger, som i all hovedsak er et produkt av hennes egen bane­brytende forskning, betrakter de verden fra ståstedet til folk flest. Resonnementene er senket ned til det hverdagslige, men med desto mer blottlagt sinn; de gir et innblikk i hvordan våre humanistiske intuisjoner utfordres av tech-kjempenes hårete ambisjoner, og disse intuisjonenes tilkort­kommenheter i å hanskes med de nye idéstrømningene.

I sin søken etter svar på hvordan den AI-drevne fremtiden ser ut, gransker Stenvik arbeids­markeder, byplan­løsninger i emning og den nye digitale økonomien. Grunn­ideen er denne: Klokker­troen på at alle kollektive problemer best løses av mer avansert teknologi, gjør oss blinde for hva det verdi­fulle ved mennesket i bunn og grunn er, og forvandler våre tekniske midler til egne mål uten at vi ser det selv. I overvåkings­kapitalismens grep gir den dessuten alle trumfkort til de allerede mektige teknologi­selskapene; Stenviks mareritt er et Norge «kolonisert» av dataprofitørene, hvor norske data som kunne ha vært drivstoff for effektive velferds­løsninger, heller havner i algoritmene til kommersielle aktører utenlandsfra. Samtidig forvitrer den offentlige samtalen som følge av falske nyheter skrevet og spredt av kunstig intelligens og sosiale mediers økonomiske incentiver til å spille på opphissede følelser, mens de trygge og givende arbeids­plassene hører fortiden til.

Dystopien er lett å se for seg for den som våger å dagdrømme om hva teknologien bringer. For teknologien forsterker også etablerte makt­sentra og sender spenninger på vei mot bristepunktet. Militær­maktenes hunger etter herredømme over selve utslettelsen tok ikke slutt med atom­bomben; Hareide tar turen til Pentagons innovative hjerte DARPA, hvor verdens dyktigste hjerner får frie tøyler til å pønske ut den amerikanske hærens neste mirakel­våpen. Bak lukkede dører utvikles morgen­dagens destruksjons­midler av langt på vei den samme skaren som Stenvik frykter skal innta Norge med sine overvåkende algoritmer: Både Hareide og Zuboff observerer hvordan Silicon Valley og Washington mellom seg etablerer en direkte­linje av direktører og ingeniør­talenter. Zuboff døper det en form for eksepsjonalisme hvor den amerikanske regjeringens og Googles interesser smelter sammen i kjølvannet av terror­angrepet 11. september 2001: NSA og CIA finner i Google en leverandør av overvåkings­teknologi som ikke er bundet av det offentliges byråkrati, mens Google ser sitt snitt til å utvikle immunitet mot rettsstatens lange arm. Symbiosen muliggjør siden militær kunstig intelligens i autonome våpen. Mens kapitalen hoper seg opp i Mountain View, vever Pentagon et volds­monopol av et nytt kaliber.

Den nye undergangen

Science fiction-scenarier om teknologisk frembrakt dommedag har ofte bygget på en tanke om en kunstig super­intelligens som blir bevisst sin underlegne posisjon sammenlignet med sin skaper, før den snur opp ned på makt­forholdet. Fagmiljøene er heller ikke fremmed for tanken: AI som oppnår en selvstendig evne til å videre­utvikle seg selv og påfølgende algoritmer, ble beskrevet av Stephen Hawking som menneske­hetens potensielle slutt, og Hareide siterer filosofen Nick Bostrom på hvordan «gjennom­bruddet» vil være en éngangssjanse til å unngå katastrofe. Undergangsforskeren Toby Ord anslår faren for at kunstig intelligens på avveie – altså en algoritme som ser på menneske­heten som et hinder i oppgaven den har fått – utrydder det siste mennesket i løpet av de neste hundre årene, til rundt ti prosent.

De lærde strides om hvor langt unna en slik vending er – dersom den i det hele tatt kommer. Før den tid er det imidlertid enda mer presserende å hanskes med en annen trussel: Selv om menneskeheten skulle leve videre i overskuelig fremtid, legges det tyngre og tyngre press på det menneskelige. Alle de tre forfatterne går til kamp på vegne av det selvstendige subjektet – i form av følelser, fantasi og fri vilje – som er i ferd med å fortæres av teknomaktenes umettelige apetitt.

Konseptet jeg er en tanke med enorm slagkraft og tilsvarende sårbarhet. Forestillingen om ethvert individ som egen årsak til egne handlinger, med en iboende autoritet over egne tanker, utgjør fundamentet for menigmanns samfunnsdeltakelse så vel som meningsfulle menneskeliv. Den er grunnlaget for begrepene menneskeverd og moralsk ansvar; de forutsetter frie subjekter som eier sin egen person. Bare ordet «individ» er et radikalt begrep: Vi er alle kjerner som ikke lar seg dele opp i annet enn personen vi velger å være, og adgang til det som finnes bak øynene, har ingen andre.

Utgangspunktet for Googles økonomiske nyvinning er imidlertid det stikk motsatte: Menneskesjelen er et regnestykke. En forretningsmodell som selger forutsigelser av menneskers fremtidige valg, bygger på en naturalisme som ser på mennesket som som et mekanisk urverk det er mulig å forstå og forklare i rent vitenskapelige termer. Å vite hva en gitt person kommer til å foreta seg i neste øyeblikk, handler dermed i første rekke om å avdekke variablene og knuse tallene. Sett gjennom overvåkingskapitalistens briller kan mennesket reduseres til abstrakt informasjon om atferd – summen av ens handlinger og kausalkjedene som venter i fremtiden. Borte er enhver tanke om et suverent selv med kontroll over sine valg.

Zuboff dokumenterer hvordan det som begynte med å samle inn enkle data om bruker­mønstre, utviklet seg til ambisjoner om «å oppnå en atferd som på pålitelig, entydig og forutsigbart vis fører til de ønskede kommersielle resultatene». Hun sporer overvåkings­kapitalismens intellektuelle grunnlag tilbake til den radikale behavioristen B.F. Skinner, som demonstrerte hvordan atferden til enkle dyr på kunstig vis kan formes gjennom systematisk betinging – et regime av stimuli og respons. Ifølge Skinner er det ingen prinsipiell forskjell mellom rotter og mennesker: Vår evne til å foreta frie valg er kun en illusjon som har sitt opphav i at vi ikke tilstrekkelig forstår årsaks­sammen­­­hengene bak atferden vår; «frihet» er et uttrykk for uvitenhet. Skinner anså ikke dette som nødvendigvis nedgraderende for menneskets selvutfoldelse: Han beskrev fantastiske muligheter i å forstå atferd på et strengt vitenskapelig plan. Likevel lurer en frykt­inngytende implikasjon under overflaten: Å forme andre menneskers valg – til for eksempel kommersiell vinning – krever kun gode nok kunnskaper. Google-gründeren Larry Page beskriver selskapets visjon som å «samle all informasjon i verden» – en drøm om endelig å anvende Skinners beryktede forskning på en samlet menneskehet.

Søkemotorer og sosiale medier var de første forsynings­strømmene av atferds­informasjon. Tjenester som kart, oversettelse og bilde­gjenkjenning føyde seg snart inn i rekken, og den endelige visjonen er et sammen­hengende nettverk av produkter også i den fysiske verden som kommuniserer med hverandre og kontinuerlig høster informasjon om menneskene som tar dem i bruk. Googles tidligere konsernsjef Eric Schmidt oppsummerte det i 2015 med å si at «internett vil forsvinne», i den forstand at det digitale rommet vil omfavne hele vår begripelige virkelighet og ikke lenger være en egen avgrenset sfære: Uansett hvor du beveger deg, unnslipper du ikke markedets observasjon. Endemålet er en full­stendig kartlegging av handlings­mønstre og dermed også forutsigelse av forbrukerens valg i morgen. Stenvik poengterer: «Følelsene og valgene våre er blitt mono­kulturer, store åkre i oppmerksomhets­økonomien som høstes maskinelt. For hver og en av oss er det et eksistensielt spørsmål om hvorvidt vi har frie valg.» Dermed blir kampen om den teknologiske fremtiden en kamp om å definere mennesket.

Det blir i så fall en reprise av en kamp som har definert Vestens menneskesyn de siste to hundre årene. I An Enquiry Concerning Human Understanding (1748) anvendte naturalisten David Hume natur­vitenskapens iskalde logikk på begrepene om jeget og viljens frihet, og satte dermed resten av menneskets åndsliv på vaklende grunn. Den lite mote­riktige tanken om at mennesket er underlagt de samme ubrytelige årsaks­sammenhengene som resten av naturen, ble fremstilt som den eneste rasjonelle konklusjonen. Det skulle bli Immanuel Kants prosjekt å tilbake­vise det naturalistiske menneske­bildet til fordel for en humanistisk filosofi som ser subjektet innenfra, en bragd som kanoniserte ham som den største vestlige tenkeren siden Aristoteles.

Humes betraktninger var en gravalvorlig trussel i kraft av hvor tilsyne­latende enkle de var. Ved å snu opplysnings­tidens vitenskapelige idealer mot mennesket representerer han den uunngåelige utfordringen ethvert samfunn med en kultur for objektiv kunnskap pådrar seg selv: Hvordan skal vi forholde oss til bildet av oss selv som autonome vesener i en verden som bare blir mer og mer avmystifisert og avslørt som et begripelig system av årsaks­sammenhenger? Våre fore­stillinger om frihet og menneskeverd som hellige verdier bygger på en antatt immunitet mot natur­viten­skapens analyser. Den moderne humanismen – som Zuboff, Hareide og Stenvik alle faller innunder ­– er en arv etter Kants oppgjør med naturalismen og dens angivelig skandaløse påstander om organismen mennesket.

Overvåkings­kapitalismen springer med andre ord ut fra et dilemma som har hjemsøkt mennesket siden det satte seg fore å forstå omverdenen i systemer hvor B følger A: De sjelelige privilegiene mennesket tillegger seg selv, som fri vilje og et ureduserbart selv, ser ut til å måtte vike for det viten­skapelige prosjektet. Dilemmaet går fra å være irriterende til eksistensielt truende når det gir økonomiske incentiver uten historisk sidestykke. På 1700-tallet begrenset den praktiske verdien av naturalismen seg til ubehagelige teoretiske implikasjoner; med storm­skritt gjør teknologien den til et tilsyne­latende utemmelig beist.

Drikkevannet som surnet

Kjernen i data­økonomien er altså et dogme om at man ikke lenger trenger å tilfreds­stille egenrådige mennesker som setter premissene for hva som er av verdi. Kunden har ikke alltid rett; tvert imot lar kunden seg forme til hva det skulle være, bare man har funnet de rette knappene å trykke på. Dette nye makt­forholdet er av en så eksistensiell karakter at forsøkene på å beskrive og problematisere det fort blir offer for et dysfunksjonelt begreps­apparat.

Ett eksempel er hvordan Stenvik bruker ordet «data»: «Dataene våre lages på samme måte som veiene, låvene, og fotball­turneringene – på samme måte som det norske felles­skapet.» Det som gjør samtalen om Google, Facebook og Amazons kartleggings­prosjekt så vanskelig, er at data kun er informasjon, avtrykk fra en empirisk virkelighet. Samtidig bruker Stenvik uttrykk som «data­eksport» og «ta vare på egne data», basert på en forestilling om data som noe som produseres av arbeidende mennesker og som så forbrennes i en stor industriovn av teknologi­selskapene. Det tilslører det faktum at det overvåkings­kapitalistene bedriver, er en sofistikert form for observasjon og dokumentasjon av verden, som så legger grunnlaget for å observere morgendagen før den finner sted. Det tilslører også den radikale nye makten som ligger i data­økonomien, som Stenvik underspiller betydningen av når han skriver: «Akkurat nå sitter vår tids fremste hjerner og finpusser algoritmer for å få folk til å klikke på annonser.» Vår tids fremste hjerner gjør noe større enn som så; de utarbeider en arkitektur for kontinuerlig regulering av menneskers åndsliv og atferd.

Det store spillet fanger likevel hvordan de nye kapital­kreftene har gått under radaren til regulerings­myndighetene og generelt sneket seg unna den offentlige samtalen. Sammen­ligningen med da nærings­middel­industrien ble lagt under strengt oppsyn for å sikre en frisk og trygg befolkning, illustrerer data­økonomiens dimensjoner:

Hvis Mattilsynet hadde fulgt samme strategi som reguleringen av internett­selskapene, ville vi i dag vært nødt til å signere lange kontrakter hver gang vi kjøpte godteri eller sminke, der vi bekreftet at vi visste hva vi gjorde, og godtok følgene, med potensiell risiko for å utvikle ADHD eller kreft. I stedet har nærings­middel­kontrollen i de siste årene jevnlig vurdert skade­virkningene av stoffer som for eksempel parabener og farge­stoffer i kosmetikk og godteri. Når de har konkludert med at stoffene kan være farlige, har de senket grensene eller forbudt stoffene helt.

Informasjonsøkonomien gjør krav på en så omfattende sfære at det også er hold i Stenviks drikkevann-metafor: «[L]a oss si at et privat selskap tok over vann­verket og begynte å eksperimentere med å putte sukker og andre kjemikaler i vannet, for å se hva som fikk folk til å drikke mest.» Når teknologien – og markedet som bygger på den – løper fra demokratiet, blir grunn­leggende samfunns­strukturer tegnet opp på nytt av et knippe skygge­figurer de færreste borgere kjenner navnet på før de allerede har tatt seg til rette.

Den meningsløse meningen

Den greske matematikeren Pytagoras skal på 500-tallet f.Kr. ha sagt at alt er tall. Slik pytagoreerne i sin tid fremsto som sekterister som hemmelig­holdt sin lære fra utenfor­stående, omtaler Zuboff teknologene som et nytt presteskap skjermet fra offentlig­heten. Deres endelige visjon kan forstås som å identifisere tallene som skjuler seg bak den tilsyne­latende kompliserte virkeligheten, for så å knekke koden. De gjør med andre ord krav på en vitenskapelig grunn­festet autoritet til å redusere menneske­livet til en objektivisert ligning og i prosessen viske ut begrepene som har sitt opphav i fore­stillingen om det menneskelige jeg: moral, frihet, rett­ferdighet og verdighet.

Det absurde i dette kommer frem i Hareides møte med trans­humanismen, ideologien som ved hjelp av avansert teknologi akter å heve menneskets biologiske liv til et nytt, grense­sprengende stadium. Den trans­humanistiske grunn­ideen er at tilværelsen lar seg kode, og at å eliminere alle menneskelige lidelser dermed handler om å utvikle god nok teknologi til å omdefinere våre materielle forutsetninger – nirvana kan skapes i dette livet. Ikke minst forutsetter de fleste trans­humanistiske visjoner en hedonistisk nytte­filosofi som hevder at menneskets følelsesliv består av to motstående poler: lykke og lidelse, mens våre resterende begreper om mer og mindre menings­fulle gleder reduseres til midler til den samme teoretiske lykken.

Erkehumanisten Hareide konkluderer slik: «Teknomaktene har fortrengt de viktige spørsmålene om meningen i livet.» Han viser til de konkurrerende verdiene fra opplysnings­tiden – frihet og menneskeverd – som utfordrer lykkens tron­plassering, og argumenterer for at gjensidig hjelpesløshet og sårbarhet er det som gjør oss til «dette bemerkelses­verdige, intelligente, følsomme vesenet som mennesket er». Kjernen i argumentet lyder: «Sårbarhet og lidelse er en del av det å være menneske.»

Hareides resonnement mister mye av sin slagkraft fordi han og tekno­maktene opererer i helt forskjellige begreps­verdener. I en trans­humanists øyne er verdiene Hareide sverger til, kun uttrykk for det feil­barlige menneskets ufullstendige orientering i verden; ser man mennesket som en organisme utenfra gjennom viten­skapens analyser, er det en selv­innlysende sannhet at biokjemiske prosesser som kulminerer i en tilstand av lykke (forstått som det menneske­organismen i en eller annen forstand «gleder seg ved»), er det eneste i livet som kan tillegges noen normativ verdi. «De viktige spørsmålene om meningen i livet» er noe kun et subjekt som opplever seg selv som fritt, kan ta stilling til. Den naturalistiske livsvisjonen – enten den manifesterer seg som transhumanisme eller som et atferds­regulerende overvåkings­prosjekt – består i å abstrahere vekk selve dette subjektet.

Det absurde består i at Hareide likevel ikke kan annet enn å argumentere på denne måten. Det autonome jeget som naturalismen hiver på skraphaugen til fordel for sin ansiktsløse logikk, er nettopp forutsetningen for menneskets begreps­apparat om eget liv. Mennesket kan ikke annet enn å se seg selv innenfra; samtidig bygger den enorme makten i naturalismens teknologi­velde på å betrakte mennesket fra utsiden og redusere dets subjektive opplevelse til noe meningsløst uten implikasjons­verdi. Det er med andre ord en frihets­berøvelse som kun lar seg artikulere av ofrene, mens røverne er i stand til å løpe av gårde med tyvegodset fordi de antar at det aldri fantes i utgangs­punktet.

Fortellingen om i morgen

Denne skjevheten gir en særegen dynamikk hvor de humanistiske protest­ropene stanger i en tilsynelatende ugjennom­­trengelig vegg og selv står igjen med sine skjøre, menneskelige begreper. For eksempel kjemper Zuboff med nebb og klør mot overvåkings­kapitalistenes invasjon av hennes eget åndsliv og hever fanen for «selvstendig dømmekraft». Samtidig er den eksistensielle trusselen som overvåkings­kapitalismen utgjør og som hun kjemper mot, i seg selv et uttrykk for at selvstendig dømme­kraft slettes ikke finnes utenfor subjektets optimistiske ordlek. Behavioristen fnyser av humanistens angivelig tomme begreper, mens Zuboff blir nødt til å forsvare fore­stillinger som selv går i oppløsning i møte med ren akkumulering av informasjon. Naturalismens brutale slagkraft er også dens rustning mot angrep.

Hareide gjør imidlertid en vesentlig observasjon: «Materialister og positivister som Kurzweil og Page kan gjerne beskrive selve bevisstheten som algoritmer eller gener eller atomer – men det er like fullt deres subjektive jeg som beskriver det.» Ethvert verdensbilde som utelukkende bygger sitt meningsinnhold på en positivistisk vitenskap, møter før eller senere på en blindvei. Den iboende subjektive opplevelsen av å være til, gjerne omtalt som bevissthet, unnslipper den naturalistiske kynismen fordi den innrammes av livets fundamentale spørsmål: Hvorfor eksisterer det noe i det hele tatt? Samtidig som spørsmålet er fullstendig ubesvarlig, er det også kjernen i menneskets kreative fundering som det ikke kan være foruten. Det tvinger mennesket til å fortelle seg selv en historie om mål og mening, som et grunnlag for i det hele tatt å være i stand til å handle. Stenvik uttrykker det slik: «Fortellingene er […] et av de beste håpene vi har for å forstå verden rundt oss, fordi de er den teknologien bevisstheten vår er bygd rundt.»

Mark Zuckerberg, Jeff Bezos og Larry Page bygger også sine virkeligheter rundt fortellinger. Deres selvpålagte oppdrag i livet er mer enn bare å tjene penger; de er vår tids profeter med et budskap om en kommende singularitet hvor vår egen teknologi plasserer oss i en verden hinsides vår fatteevne. Ikke minst er de erobrere: Stenvik noterer seg at Zuckerbergs beundring for keiser Augustus strekker seg så langt at han oppkalte sin egen sønn etter ham, og i Google bærer lederen av utviklings­avdelingen tittelen «Captain of Moonshots», klar for stadig mer ambisiøse tokt. Bezos snakker gjerne om sine planer om å kolonisere verdens­rommet med livaktige kopier av storbyer på Jorden.

Fortellingen om de digitale fyrstenes erobring av jeget er den mest kraft­fulle og farligste fortellingen av dem alle. Den legitimerer undergraving av demokratiet, siden demokratiets grunn­premiss er at hvert individ bærer en ukrenkelig autoritet i kraft av å være noe eget og ikke-reduserbart. Den legitimerer en fullstendig omveltning av det mellom­menneskelige liv på grunnlag av en fiks idé. Og på en pervers måte er den samtidig en fortelling om fremskritt: Den beskriver jeget som en utdatert illusjon, som selve rasjonalitetens fiende. B.F. Skinner erklærte at det radikale fremskrittets største hindring er et samfunn som klamrer seg til ideen om det autonome mennesket; fortellingens endepunkt er frelsen fra vår egen selvgodhet. Og om vi må frelses fra vår selvopplevde frihet, er det altså en håndfull styrtrike selskaper som er de barmhjertige frelserne – mens det glade budskap først og fremst materialiserer seg som enda grønnere tall i regnskapet. Den menings­fulle kjernen i livene våre – våre egne valg – er blitt gjort til verdens­historiens mest lukrative handels­vare av en teknologisk-vitenskapelig elite som legger verden i støpe­skjeen uten demokratisk deltagelse. Prologen har kanskje satt tonen, men fortellingen er langt ifra ferdig skrevet. Hvorvidt fortsettelsen skrives av et opplyst kollektiv eller en sekt fra Silicon Valley, kan bli blant menneske­historiens mest skjebne­svangre spørsmål.