NEKROLOG. Minneord om Rune Sebulon Guldbrandsen (1958–2022).
I april 2022 døde miljøvernforkjemperen og nedrustningsaktivisten Rune Sebulon Guldbrandsen. Dette er en bearbeidet versjon av en tale holdt i minnestunden 12. mai.
For ufattelig mange år siden – 41 år når det blir august – satt to unge herrer og snakket sammen i kantinen på Menighetsfakultetet i Oslo. At de befant seg akkurat der, skyldtes ikke at de skulle bli konservative teologer, men at de nylig hadde begynt å studere litteraturvitenskap, og dette faget hadde sine lokaler i MF-bygningen. Kantinen ble også brukt av ansatte og studenter ved musikkvitenskap og teatervitenskap, som holdt til i nabobygget Chateau Neuf – den hadde følgelig et relativt sammensatt klientell.
De unge herrene var 23 år gamle Rune Guldbrandsen og 22 år gamle Henning Hagerup. Dette var første gang de møttes, og nå var de i ferd med å innlede et livsvarig vennskap. Det varte frem til Runes triste død av hjertesvikt 20. eller 21. april, vennskapet vil vare så lenge jeg kan puste – og enda lenger.
Rune, kjære Rune – Sebulon, som du senere også ble hetende – husker du hvor lett samtalen danset av sted? Vi snakket naturligvis om litteratur, men like mye om politikk, miljøvern, musikk og filosofi. Det fremgikk snart at vi var enige om det meste; vi var venstreorienterte idealister med et typisk romantisk syn på kunsten, noe som innebar at vi blant annet betonte dens sterke politiske potensial. Runes yndlingsforfatter viste seg å være Bjørneboe. Min var Shelley.
Etter hvert trakk Rune frem en fyrstikkeske som inneholdt mer enn bare fyrstikker. «Er dette noe for deg, Hagerup?» spurte han. «Ja visst, Guldbrandsen,» svarte jeg, så vi innledet vårt vennskap ved å ta en rev på baksiden av Menighetsfakultetet, med irrgrønt gress, strålende sol og høy, blå augusthimmel.
Minnet om dette første møtet får meg alltid til å tenke på et vakkert vennskapsdikt av en stor poet Rune hadde mye til felles med – Wergelands «Til Sylvan (En botaniker)», hvor sluttlinjene lyder:
En dunkelblaa «Hepatica»
her af min Sjæl udsprang.
Thi der, Sylvan, blev Foraar, da
vi mødtes førstegang.
I vårt tilfelle ble det riktignok ikke vår, det gikk mot høst, men en og annen sjelelig hepatica – altså en blåveis – slo nok rot. Fysiske blåveis ga vi imidlertid heldigvis aldri hverandre.
Gjennom Rune ble jeg snart kjent med broren Erling – en etter hvert svært nær venn – og med noen av de andre medlemmene i Framtiden i Våre Hender, der Rune var uhyre aktiv: Mads B. Nakkerud, Anders og Anne Haugestad, Per-Erik Skramstad, Tor Thraasdahl, og selve sjefsideologen Steinar Lem. Sistnevnte vekslet mellom å opptre som en tordnende Amos og en elskverdig, regelrett frivol livsnyter med løssluppen humor og utsøkt smak når det gjaldt mat og vin.
Med tiden kom flere kjærester inn i Runes liv, deriblant Grete Helle og Kari-Anne Sæther, til slutt May-Britt Andersen; nydelige mennesker, alle sammen.
Høsten 1981 møttes Rune og jeg ustanselig, ofte hjemme hos ham i Majorstuveien, i en leilighet han delte med Mads («søstrene» kalte de to seg), eller på min hybel på Sogn studentby. Det var fuktig, det var røykfylt, det var intenst, og jeg skjønte raskt at Rune i motsetning til meg så avgjort ikke var noen sofaidealist. Han var politisk militærnekter, i protest mot NATOs førstebruksdoktrine – en rettssak ventet –, hadde startet nedrustningsgruppa i FIVH og vært med på å skrive heftet Nedrustning nå i 1979 eller 1980, han var en ypperlig, særdeles rutinert foredragsholder, og alt annet enn feig. En natt jeg var hjemme hos ham, ringte han daværende forsvarsminister Anders Sjaastad og ga ham grundig inn. Sjaastad hørte faktisk på ham en stund.
Rune fikk svi for sitt konsekvente idealistiske mot. Hans beslutning om ikke å avtjene verneplikten ble belønnet med tre måneders fengsel, siden han ikke la for dagen det påtalemyndighetene (sitert etter hukommelsen) kalte en «tilstrekkelig veloverveid begrunnelse». I likhet med mange andre var jeg til stede under rettssaken mot ham på Jessheim tidlig i 1983, og selv aktor – som bar den ominøse yrkestittelen «krigsadvokat» – måtte medgi at Runes lange, reflekterte, dokumentasjonsspekkede forsvarstale var usedvanlig god. Men i buret med ham! For min egen del slapp jeg unna militærtjenesten ved å si at jeg er pasifist, ferdig med den saken; og til tross for at dette er fullstendig sant, kostet det meg lite å understreke det. Runes uhyre veloverveide begrunnelse skapte imidlertid et mangeårig helvete for ham.
Moralen de fra høyeste samfunnsmessige hold ønsker å innprente oss, må sies å være klar nok: Ikke vær ærlig, ikke stå for det du tror på, IKKE kjemp for alt hva du har kjært. Da blir du en aktet borger og får leve lenge i landet. Rune ble ingen aktet borger, det ønsket han ikke heller, men han ville nok gjerne ha levd lenger, om enn under andre forhold enn dem han måtte forsone seg med.
30. april 1977 ble Rune utsatt for en ulykke som drastisk forandret hans liv. Han skulle være russ dette året og var sin vane tro entusiastisk inntil det ekstatiske – the world was all before him. Erling og to andre opplevde den fatale hendelsen på nært hold; jeg gir ordet til Erling:
Mens vi stod i Kirkeveien og ventet på bussen nedover mot Bygdøy allé, fikk Rune det innfall å løpe over gata og klatre opp i stillasene. Man pusset opp bygningen der. Jeg løp med ham, de andre to ble stående. Vel oppe i stillaset så vi at bussen vår kom nedover fra Majorstua. Tiden var knapp. Vi satt på kanten av stillaset (og spaset) og kikket ned, det var kanskje tre meter ned til gata. Skal vi hoppe? sa Rune raskt. Jeg ville ikke, det var for høyt, men bussen kom.
Det Rune ikke beregnet, var at fortauet var overbygd av stillaset, så han hoppet rett ned i selve kjørebanen. Vi kikket ikke til venstre. Han hoppet, og i lufta, før han nådde bakken, ble han rammet av en folkevognbuss som dundret inn i ham fra venstre. Lyden var forferdelig. Rune ble kastet mange titalls meter oppover Kirkeveien og landet med et nytt, forferdelig klask. Folkevognbussen skjente forbi ham og bråbremset. Jeg styrtet ned til ham og huket meg ned. Han lå dødsstille på siden, øynene lukket. En liten stripe blod rant ut fra munnviken og ned på asfalten. Bussen hadde stanset, sjåføren ringte ambulanse og politi. Bilføreren huket seg ned ved siden av meg, han var langhåret, hadde et brukket gevær på jakka, han gråt og jamret stille: «Han kom jo OVENFRA, for faen!» Jeg var nummen. Det tok tolv minutter før ambulansen var der. Politiet sperret av gaten. Skuelystne ble holdt på avstand. Jeg ble med inne i ambulansen og satt med ham til Ullevål Sykehus. Han lå i koma i tre døgn, ble operert og våknet med totalt hukommelsestap. Siden ble ingenting helt det samme.
Hodeskaden denne ulykken påførte den falne engelen Rune, reduserte hans konsentrasjonsevne. Han var utpreget intellektuell – og også en dyktig idrettsmann – men han klarte heretter ikke å gjøre seg ferdig med et studium, bortsett fra ex.phil, heller ikke litteraturvitenskap tok han eksamen i. Han tydde til selvmedisinering, med store mengder alkohol (helst sprit) og det han kalte hysj-hysj. Samtidig arbeidet han flere år i rusmiddelomsorgen, noe han håndterte fint.
Den unge Rune var uansett ikke primært ulykkelig, selv om han møtte mye ytre motgang og hadde sine indre demoner å slåss mot. Rune var pen – han var slank, atletisk bygd, hadde skjegg og bart og ganske langt hår. «Den unge Zevs» kalte jeg ham, og i likhet med Zevs var han utpreget kvinnekjær. Så har vi språket hans, som virkelig var noe for seg selv, en slags poetisk kansellistil, med hyppig anvendelse av pronomenet «man»: «Ja, man har det ofte slik at man skulle ønske man kunne utrette adskillig mer enn man i realiteten presterer, men man forblir en ussel eksistens.» Heideggers idé om det anonymiserende «das Man» hadde gjort dypt inntrykk på ham da han tok forberedende, men han anvendte ordet på et vis som eliminerte all anonymitet: «Das Man c’est moi.» Dette språket er blitt briljant gjengitt i Erlings roman Brødre (2016), hvor skikkelsen Vidar både er og ikke er Rune – skikkelsen er selvsagt fiksjonalisert.
Erling og Rune er et helt eget kapittel som det i siste instans utvilsomt er opp til Erling å skrive, for som han sier i sine vakre minneord om broren: «Ytterst få mennesker på planeten har stått meg nærmere. Ytterst få.» Rune hadde det på den samme måten angående Erling, og slik var det fra barndommen av, da de delte køyeseng, og Rune om natten lå og fortalte historier om de eventyrlige bragdene deres. Fortellingene pleide å ende på denne måten: «Løp for livet! Brødrene Guldbrandsen kommer!»
Et lyst minne stammer fra en magisk aprilnatt i 1982, da det var fest hos meg på Sogn-hybelen. Rune, som dukket opp senere enn de andre gjestene, gjorde sin entré på spektakulært vis: Han steg inn gjennom vinduet – ja, jeg bodde i første etasje –, han var iført skjørt, palestinaskjerf og beksømstøvler, hadde sekk på ryggen, og i yr vårglede og menneskekjærlighet jodlet han: «TI-TI-TI-TI-TI-TI-TITT!» Vill jubel fra de tilstedeværende, hvorpå festen nådde ekstatiske høyder, under det uuttalte mottoet «Alle Menschen werden Brüder und Schwestern.»
Eller dette minnet, fra det senere 80-tallet: Rune, Erik V. Jacobsen og jeg utgjorde på denne tiden et trekløver og var blant annet to ganger i Lofoten, hvor Erik hadde kjøpt et gammelt hus. En gang besøkte vi også min families hytte Kiljordet på Sørlandet, i nærheten av Risør – det var i november og underlig mildt og vårlig. Nede på stranden lå det en kano, og Rune og jeg bestemte oss en dag for å vise hvor flinke vi var til å padle og dra ut til noe som går under navnet Dameøya, ettersom en mystisk dame holdt til der i den varme årstid, alltid alene. Turen ville vanligvis ta cirka et kvarter, men ikke med oss to om bord. Vi begynte umiddelbart å padle i hver vår retning, kanoen gikk hit og dit, men aldri i rett linje. Tittelen på Johanne Åmlids bok om hvordan Norge ble innmeldt i NATO, Ut av kurs (1966), passet godt på det vi drev med. Rune begynte å le og ropte høyt og jublende: «Vi KLARER det ikke!»
Men vi nådde da omsider frem og tråkket litt rundt på øya, som forble gåtefull og preget av selvvalgt isolasjon. Hvorpå vi padlet inn igjen – og det gikk ikke i en håndvending. Da vi endelig kom i land, tok Erik lattermildt imot oss: «Det var to steile individualister som satt i den kanoen,» sa han.
Ja, gjett om det var; hadde vi vært medlemmer av et roerlag, ville vi blitt lite populære.
Som Anders og jeg snakket om i telefonen, dukker det nå opp så mange minner for oss som kjente Rune, et helt liv brettes ut foran oss; vi husker for eksempel hans enorme, smittende selvironi – det var umulig å bli selvhøytidelig når man førte en samtale med ham. Og som vi lo! For øyeblikket klarer jeg ikke å le når jeg tenker på ham, men en dag vil latteren komme tilbake, allerede nå merker jeg tilløpene – for, som Wessel sa i en gravskrift:
Man græder, thi han er ei meer.
Man husker hvad han var, og leer.
Heinrich Heine har skrevet et vakkert dikt om en soldat som i tredve år kjempet i Frihetskrigen, en krig Rune deltok pasifistisk i hele sitt liv. Siste strofe lyder;
Ein Posten ist vakant! – Die Wunden klaffen –
Der eine fällt, die andern rücken nach –
Doch fall ich unbesiegt, und meine Waffen
Sind nicht gebrochen. – Nur mein Herze brach.
Gjengitt på urimet og urytmisk norsk, kan dette bli slik:
En post er ledig! Sårene gaper.
Den ene faller, de andre rykker etter.
Likevel faller jeg ubeseiret, og mine våpen
er ikke blitt brukket. Bare hjertet brast.
Dette er deg, Rune. Til tross for all motgang og elendighet forble du ubeseiret, men ditt store, varme hjerte felte deg.
Litt mer poesi til slutt, et dikt av Runes yndlingsforfatter. For sikkerhets skyld presiserer jeg at jeg ikke mener det som står der kan overføres direkte på ham, men noe passer utvilsomt, og stemningen og årstiden er riktig.
Så her følger Jens Bjørneboes dikt «Ved Brendan Behans båre»:
En blåveisduft av Irlands vår,
Av blomsterstøv og lengsel
I skolehjem og luftegård
i tukthus, slum og fengsel!
En fangegård er denne jord
Men himmelen har bedre plass.
Nu har han skrevet siste ord
Og tørket står hans whiskyglass.
Mens hele Irland luktet vår
Slapp himlen Brendan Behan inn
til engler små på tyve år
Og whisky, dynamitt og gin.
For whisky, dynamitt og gin
Røk mangt et engelsk pengeskap!
Et mere fromt og ærlig skinn
Ble aldri dømt for drap!
En mann blir hengt og én blir skutt
I fengsel og i fangegård
Og luftegården lukter krutt
Mens hele Irland lukter vår.
Kjære, kjære Rune; når vi treffes igjen, blir det for alltid.
