En ny mediesituasjon

Tidligere publisert i en kortere versjon som lederartikkel i Vagant 3/2015.

Å kommentere forbindelsen mellom krise og kritikk er en av litteraturkritikkens kjæreste øvelser. Nettopp når noe ikke lenger er selvsagt for oss, byr det seg frem som gjenstand for kritisk undersøkelse. Et omfattende bidrag til denne tradisjonen leverte Frode Helmich Pedersen i Norsk litterær årbok 2015. Ser man tilbake på kritikkåret 2014, vil man, hevder han, måtte spørre seg «om ikke krisen har forandret karakter, om den ikke har gått fra å være et nødvendig aspekt ved [den kritiske] virksomheten til å bli noe i nærheten av en eksistensiell trussel».

Den utløsende årsaken til denne diagnosen er Verdens Gangs kutt i antallet bokanmeldelser. Prognosen er at de andre avisene vil følge VG hakk i hæl, og at dette veivalget «leder direkte til kanten av stupet for litteraturkritikkens del».

At ingen vil finne på å lese VG i dag ene og for litteraturstoffet, er hevet over tvil. Men Helmich Pedersen trekker altså mer vidtgående konklusjoner. Han baserer resonnementet sitt på «VGs rolle som avisnorges California: Dersom man vil få et gløtt inn i fremtiden, er det i denne retningen man må kikke.» Reduserer VG satsningen på kritikk, vil snart det samme skje i alle medier.

Kikker vi retning av virkelighetens California, yrer det imidlertid av litterært liv, rundt festivaler, universiteter, småforlag – og tidsskrifter på nett. Det californiske litteraturinitiativet som de siste par årene har fått størst oppmerksomhet, er Los Angeles Review of Books, grunnlagt i 2012. LARB publiserer daglig tekster som kombinerer klassiske litteraturkritiske dyder med nettets muligheter. I intensjonserklæringen heter det at magasinet ønsker å svare på forfallet i avisenes bokdekning ved å «gjenoppfinne kulturtidsskriftet for en ny generasjon».

Ifølge Helmich Pedersen må litteraturen, om den ønsker å ha noen reell betydning, diskuteres i sammenheng med samfunnets viktigste anleggender. Dette er opplagt riktig; ikke uten grunn står kritikken sentralt i den idealtypiske borgerlige offentligheten. Men hvor ofte lever dagsavisanmeldelser opp til en slik ambisjon? I aviser flest er kritikken først og fremst forbrukerveiledning – en kjapp vurdering av et produkt med et forfatterportrett attåt. Det er ikke der man blir oppmerksom på forbindelseslinjene mellom estetiske værskifter og mentalitetsendringer i samfunnet for øvrig.

Nei, for å spå om kritikkens fremtid – den ambisiøse, kulturdiagnostiske, problemaktivistiske kritikkens fremtid –, må vi se helt andre steder enn til pressede norske mediehus, der økonomismen rår. Helmich Pedersen har nemlig helt rett når han slår fast: «Det er ikke innholdet som er avisenes egentlige produkt, slik mange fremdeles later til å tro. Avisenes egentlige produkt er lesere, som selges til avisenes annonsører.»

Men en kartlegging av endringene i avisenes litteraturdekning, uttømmer ikke spørsmålet om litteraturens plass i fremtidens offentlighet. Fraværende i Helmich Pedersens analyse er hvordan endringene av publikums mediebruk også kan utvikle litteraturkritikken, ja, medielandskapet som sådan. Den faste lesningen av en enkelt avis, som samler nyheter og nyhetsanalyser av alle slag, er i ferd med å bli erstattet av lesning av artikler fra hele verden, som deles via lenker og diskuteres på sosiale medier. En poengtert bloggoppføring eller et engasjerende tidsskriftsessay er prinsipielt like tilgjengelig som en artikkel publisert på en avis’ nettsted, og får reelt ofte større spredning enn saker i de tradisjonelle mediene. Dette er den nye mediesituasjonen.

I skrivende stund (20. september 2015) er to av tekstene som diskuteres med størst heftighet på sosiale medier Terje Tvedts artikkel om den norske bombingen av Libya i Nytt Norsk Tidsskrift 3/2015 og Ylve Gudheims intervju med Cecilie Hellestveit om hva som gikk galt med den arabiske våren i Syn og Segn 3/2015. Den aktive delingen av disse artiklene – som ligger tilgjengelig for alle – er bare ett av mange eksempler på at dagens digitale situasjon må kalles et Klondyke for ambisiøs journalistikk. Disse to artiklene går bak nyhetsbildet og leverer solide maktkritiske analyser; nettopp slikt presse-Norge trekker frem når de skal begrunne hvorfor staten skal fortsette å dele ut mediestøtte. Men mediestøtten får ingen av de to tidsskriftene ta del i. Av uutgrunnelige årsaker inngår nemlig ikke tidsskriftene verken i statens mediepolitikk eller medie-Norges selvforståelse.

Da Kulturdepartementet i september nedsatte Mediemangfoldsutvalget, som skal utrede hvordan staten skal kunne legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», ble det samtidig klart at utvalget skal ledes av Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås. Det er å håpe at den tidligere Samtiden-redaktøren Åmås husker på tidsskriftene – de har nemlig ikke en eneste representant i utvalget, som derimot er tett befolket av medlemmer fra Mediebedriftenes Landsforening. Utvalgslederens første utspill var imidlertid lite lovende i så måte. Der kunne man lese: «Utvalgets mandat er å komme med forslag og anbefalinger som gjelder nyhets-, debatt- og aktualitetsmedier – både aviser og allmennkringkastere.»

For et utvalg som skal levere en offentlig utredning (en NOU) om fremtidens mediebilde, er det oppsiktsvekkende at man møter den nye tiden med så bastant bruk av gamle begreper. Fremtidens hovedmedier er ikke «aviser» eller «kringkastere», men hybridplattformer på nett, som vil ha trekk både av avisa, tv-en, radioen og tidsskriftet.

Ordbruken legger opp til en fortsettelse av dagens medielandskap, heller enn å åpne opp spørsmålet en slik utredning burde legge til grunn: Hvis vi skal lage en ny mediepolitikk, hvordan kan vi best sikre at vesentlig journalistikk når ut til flest mulig? En perpetuum mobile basert på dagens norske mediehus er neppe svaret.

For hva slags medier er det landet har i dag? En stikkprøve: Når årets mediepriser deles ut hver vår i forbindelse med Mediebedriftenes Landsforenings Årskonferanse og Nordiske mediedager i Bergen, blir det delt ut priser som «Årets forbrukersak» og «Årets inspirasjonssak». MANN ble i 2014 kåret til «Årets magasin». Man finner ingen «Årets analyse», «Årets gravesak», «Årets kommentar», «Årets kritikk» – altså lite og ingenting av det stoffet medienes offentlige støtte begrunnes med. Men hvorfor skulle man det? Som Helmich Pedersen sier, avisenes produkt er lesere, som selges til annonsører. Slike mediehus kan i dagens pressede situasjon vanskelig forventes å prioritere vesentlig kommentarjournalistikk.

Mediemangfoldutvalgets utredning er en anledning til å stoppe opp og spørre: Hvordan havnet vi her? Er det her vi vil være?

Alt som er historisk oppstått, kan endres. Mange lesere og skrivere har allerede søkt seg over mot kvalitetsbevisste nisjemedier. Norsk mediepolitikk kan følge etter.

Digitaliseringen innebærer alt annet enn kanten av stupet for kritikken og den vesentlige kommentar- og reportasjejournalistikken – tidsskriftene står klare på utskytningsrampen.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.