I debatten om «eliter» er det tilsynelatende blitt viktigere å kritisere den symbolske makten enn den materielle.

Lederartikkel i Vagant 2/2011.

I et kampskrift «for en kritisk kulturjournalistikk» skrev daværende Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås i 2002:

I det egalitært autoritære Norge er den dypeste mentaliteten at nesten alt egentlig bør være tilgjengelig for nesten alle. Dette er den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledt som «folkelighet». Norge trenger medier som ikke ser sine lesere, lyttere og seere som en masse. (Samtiden 2/2002.)

Karakteristikken «egalitært autoritær» har ikke mistet kraft siden da, snarere tvert imot: Selv om Aftenposten (under Åmås) og Dagbladet har gjort kritikken til sitt nye satsningsområde på kultursidene, har ikke avisenes nye kritikere til nå maktet å heve nivået på anmeldelsene. Dersom vi skal lese Vidar Kvalshaugs artikkel om Karl Ove Knausgårds såkalte arbeidsmetoder (Aftenposten, 23.02.2011) som et bud på «den kritiske kulturjournalistikken», ser bildet nokså mørkt ut: «Knausgårds metode er å ikke spørre først. Han er et skrivende menneske med begrensede muntlige overtalelsesevner.» Her er det ikke mye igjen av Åmås’ observasjon fra 2002 om at kulturjournalistikk ikke er «et emne eller et område», men heller «en tone, en atmosfære, en måte å se virkeligheten på». Kvalshaugs artikkel om Knausgård representerer en fullstendig utjevning av forskjellene mellom romankunst og et journalistisk virkelighetssyn.

De senere månedene har flere debattanter diskutert begrepet elitisme via en offentlighetskritisk inngang beslektet med den vi finner i Åmås’ kampskrift: Spesielt svenske Håkan Lindgren i Expressen (16.2.2011) og redaktørene i det amerikanske tidsskriftet n+1 (Issue #10, november 2010) har rettet oppmerksomheten mot forholdet mellom økonomiske og kulturelle «eliter». At elitisme, slik det opptrer i amerikanske culture wars, er et hyklersk begrep, synes åpenbart nok: «Ingen ville komme til å kalle en storkjeftet firestjerners general for elitist, selv om han kommanderer en hær; ikke mer enn man ville bruke ordet om en eiendomshai som leier Rod Stewart til å hylle seg på 60-årsdagen. Kultur, og ikke makt, bestemmer hvem som oppnår epiteten.»

Også i Norden har elitisme blitt et skjellsord rettet mot dem som søker seg utover den middelkulturelle fellessfæren, heller enn en betegnelse på materiell makt og innflytelse. Sosiologen Ove Skarpenes har tidligere vist hvordan enhver tendens til kulturell hierarkidannelse blir slått ned på av den norske middelklassen selv (Tidsskrift for samfunnsforskning 4/2007). I et stort materiale av intervjuer med representanter for den høyt utdannede middelklassen, kommer det fram at lite er så støtende som kulturelle dommer. Det er tilsynelatende viktigere å få bukt med den symbolske makten enn med den materielle. I Expressen skriver Lindgren:

Enligt LO växer löneskillnaderna som om vi vandrade baklänges genom 1900-talet. 1950 tjänade de bäst betalda företagsledarna 26 industriarbetarlöner, 1980 var de nere i nio, 1995 hade lönegapet återvänt till 1950 års nivå, och 2007 tjänade de i snitt 50 arbetarlöner var. Men vill man hitta en verkligt upprörd opinion ska man studera läsarkommentarerna till artiklar om kultureliten som vägrade skriva dikter till prinsessbröllopet. Jämför sedan med stödet för Kamprad efter Uppdrag granskning.

Bak motsetningen mellom «masse» og «elite» ligger en tilsløring som virker begge veier. Den litteraturhusdiskuterende Tomas Espedal er bare en av flere som har fått erfare at man ikke kan antyde folkelighetsforståelsens begrensninger uten å vekke harme.

En tilsvarende indignasjon settes i spill når Espen Schaanning, i sin anmeldelse av Espen Søbyes biografi om Johan Scharffenberg (Arr 1/2011 og Morgenbladet, 11.02.2011), går til frontalangrep på det han ser som en elitistisk skrivemåte. Etter å ha kritisert Søbye for sviktende kjennskap til kildene og subjektive gjengivelser av materialet, avslører Schaanning hvilket ærend han egentlig er ute i:

Det er mulig at boken er et kunstverk, som så mange i kritikerkorpset hevder. Men jeg som ikke har peiling på kunst føler meg helt utenfor og tilsidesatt overfor disse «kunstneriske» innfallene som gjør Søbyes tekst springende, usammenhengende og ubegripelig. I suveren forakt for «folk flest», som forventer en historisk fortelling, talende kilder, innsikt i historiske sammenhenger og analyser av forholdet mellom liv og skrift, disker Søbye opp med rot, virvar og de underligste påfunn. Skjønnåndene synes tydeligvis at dette er «festlig», så gudene skal vite at han her har fått napp. Selv føler jeg meg i samme situasjon som Scharffenberg da han ifølge Søbye hevdet at de senere bildene til Munch ble «mer og mer ’rare’» – derfor lurte Scharffenberg på om det var «berettiget å være så rar og sær, det måtte være lov å fordre at gjennomsnittsmennesker skulle forstå bildene».

Hva Schaanning mener med «folk flest» er heller uklart, men det er grunn til å spørre seg hvem han taler på vegne av: seg selv eller et tenkt publikum? Dersom det siste er tilfellet, er det snakk om en uholdbar overføring av enkeltmenneskets fordommer på noe som aldri taler med én stemme. Kierkegaard formulerte dette sylskarpt i 1845: «Det enkelte Individ kan i sin lille Kreds være medvirksomt i Nivelleringen, men denne er en abstrakt Magt, og Nivelleringen er Abstraktionens Seier over Individerne.» (En literair Anmeldelse, Samlede verker bd. 8) Når den enkelte leser byttes ut med en formløst og abstrakt størrelse, blir «elitisme» – et begrep som kunne fungere produktivt i kulturradikalismens antiautoritære glansdager – mer tilslørende enn kritisk.

Ifølge Freddy Fjellheim (Dagbladet, 19.2.2011) gjør en annen inkarnasjon av det egalitært autoritære seg for tiden gjeldende i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa. Til tross for at vurderingsutvalgets leder Sindre Hovdenakk har kritisert sakprosaen for manglende formell selvbevissthet og oppfinnsomhet (Klassekampen, 6.2.2011), synes innkjøpene i hans periode å ha favorisert konvensjonelle utgivelser, ut fra et problematisk begrep om det allmenne: «Etter pressemeldingen fra Kulturrådet 2. februar 2011 å dømme, har nemndleserne funnet kodeordet for å underkjenne det som har sterk egenart: ‘allment’.» Fjellheim fortsetter:

Det oppsiktsvekkende er altså at Hovdenakk etterlyser det ukonvensjonelle, vraker nettopp slike bøker av utmerket kvalitet og bidrar til innkjøp av det sikre og trygge. […]En engstelig og forsiktig definisjon av allmennbegrepet vil også ramme essayets mange varianter, som både gir språkrom til subjektive skrivemåter, lærde betraktninger og opprørske anslag. Essayet er den sjangeren som med få titler kan garantere betydningsinnholdet i det stadig mer uthulte mangfoldsbegrepet.

For å sette det på spissen: Slik Kulturrådet har praktisert sine innkjøp i 2010 betyr mangfold «mange» og allment kun «alminnelig». Om et så begrensende og begrenset litteratur- og språksyn får etablere sin makt gjennom flere års innkjøp, blir resultatet et kulturelt tap. Det konvensjonelle blir fort til enfold når det oppnår dominans: Forlagene blir engstelige(re) for å utgi de ukonvensjonelle bøkene, og forfatterne vil betakke seg for å skrive dem.

Essayet og den formmessig ekspansive sakprosaen har til alle tider vært avgjørende for kunstnerisk og intellektuell utvikling (tenk på Holbergs Epistler, Georg Johannesens Den norske tenkemåten, Karin Moes Kjønnskrift, essayene til Alf Larsen, Ronald Fangen osv.). Når man kan lese at Gisle Selnes’ bok Det fjerde kontinentet (Vigmostad & Bjørke, 2010) og Tommy Olssons Gift (Cappelen Damm, 2010) er blant bøkene som ikke ble kjøpt inn, er det vanskelig å være uenig med Fjellheim i at allmennhetsbegrepet blir en begrensning.

Anti-elitismen fungerer ikke lenger demokratiserende, og kravet om litteratur tilpasset massene minner i realiteten om masseforakt, eller slik Skarpenes skriver: «’Det der er ikke noe for oss,’ sier den franske arbeiderklassen om den ‘høye’ kulturen (Bourdieu), og det samme sier den norske høyt utdannede middelklassen om tilsvarende former for kultur.» Redaktørene i n+1 peker på den perverterte Bourdieu-posisjonen som ligger bak slike fraser, og imøtegår den med José Ortega y Gassets argumentasjon i La rebelión de las masas (1930). Ortega y Gassets grep var å underkjenne de sosiale distinksjonene til fordel for de eksistensielle: «Den mest radikale inndelingen av menneskeheten er utvilsomt den som skiller mellom to ulike klasser av skapninger: de som krever mye av seg selv og som påtar seg vanskelige oppgaver, og de som ikke fordrer noe spesielt, og for hvem det å leve utelukkende er å være det de allerede er.» Et skille som gir gjenklang hos Skarpenes, mellom de som «uttrykker at kultur har en danningsfunksjon» og dem som «vektlegger at kultur primært blir brukt for å slappe av eller la seg underholde».

Sistnevnte kategori representerer ikke massene, men heller en leser som ikke kommer til å være interessert uansett hva som skrives. Cathrine Holst har rett når hun i sin første leder i Nytt Norsk Tidsskrift (1-2/2010) skrev at målgruppespørsmålet er «et lurespørsmål». Holst kommer likevel farlig nær fellen hun selv har advart mot, når hun bruker elitebegrepet slik det kommer ferdigpakket fra høyresidens kulturkjempere. Hun skriver: «’Folk flest’ har slik sett en egeninteresse i å holde seg med en ‘elite’.» Heller enn å abonnere på et skille mellom elite og masse, bør vi åpne tenkningen og skrivingen opp for alle som er villige til – som Ortega y Gasset skriver – «å kreve mye av seg selv og påta seg vanskelige oppgaver». Her finnes det forsiktige og ambisiøse i ønsket om å lese og skrive best mulig, oppløftende formulert på lederplass i n+1: «Likevel, bedre enn å bruke mange ord på å renvaske elitismen, er det sannsynligvis å ta opp den ydmyke selvforbedringen som program.»

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.