Noen mennesker danner gjennom sin unike væremåte et mønster vi andre forsøker å leve opp til, uten at vi egentlig har mulighet til å lykkes med det. Henning Hagerup var et av disse menneskene – ikke minst for de mange Vagant-redaktørene som har fulgt etter ham eller arbeidet sammen med ham.
Han debuterte som kritiker i Kritikkjournalen i 1984 med det han i ettertid kalte «et rabiat slakt» av Jon Michelets roman Panamaskipet (hver gang han nevnte denne anmeldelsen, sørget han samtidig for å understreke sin store respekt for Michelet, som han senere lærte å kjenne personlig). I 1990 ble han med i redaksjonen til litteraturtidsskriftet Vagant, som noen av hans medstudenter ved Universitetet i Oslo hadde startet to og et halvt år tidligere. De litterære kreftene som dermed ble frigjort, forandret den norske litterære offentligheten grunnleggende.
De kommende årene publiserte Henning i Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet i tillegg til i Vagant og andre tidsskrifter. Impulsene strømmet på, fra historien, utlandet og de unge forfatterne, og ble kvesset av redaksjonsarbeidet. Henning ble en fortaler for samtidslitteraturen. Samtidig ble han kjent for en i norsk sammenheng uhørt fortrolighet med de litterære klassikerne. På 1990-tallet sørget han for at både franske, tyske, spanske, engelske og latinspråklige verk som tidligere var blitt neglisjert av norske forlag, utkom i sober bokmålsdrakt.
Henning oversatte fra – og kunne i alle mulige og umulige sammenhenger sitere fra – syv språk, og få litterære former var ham fremmed. Han oversatte Donald-historier med samme nidkjærhet som Voltaire. Han var en andre ønsket å være like nysgjerrig og vitebegjærlig som, lese like mye og oppnå samme språkkunnskaper som, reflektere på samme nivå som og ha samme humanistiske grunner til å bli engasjert som. Uten at man hadde noen som helst sjanse til å nå Hennings eget nivå, ellers hans dybde, eller finstemthet. Han var på et vis for god for denne verden. Vi fristes til å bruke Ole Robert Sundes ord om Tor Ulven: «jeg kunne ha tenkt på en høyere grad av følsomhet, som om han har en større bredde på nervetrådene, et bedre syn og en formidabel hørsel og et så tynnvalset skinn at det er selve kjøttet som tar imot alle berøringene.»
Hva som gjorde Henning så ekstraordinært smart og sensibel, er uvisst, men noe var det. Vi som var så heldige å få jobbe med ham, fikk igjen og igjen oppleve hans usedvanlige medmenneskelighet. Var man i selskap med Henning, slik Vagants redaksjon digitalt var døgnet rundt i nesten ti år, følte man seg sett og tatt på alvor. Han var uselvisk inntil det selvutslettende; han ga, og krevde lite tilbake. Han var mild som en prins Mysjkin, og satte aldri sine behov høyest, selv når de var prekære. Man kunne få følelsen av at han snart ville gå opp i luft og bli et eterisk vesen: ren ånd. (Blant diskusjonstemaene han tok opp innad i redaksjonen de siste årene, var ateismen han mente å kunne identifisere blant de yngre redaktørene; han kunne leve seg inn i det meste, men ikke i en materialistisk verdensforståelse.)
Dessverre var det også noe ved Henning som gjorde at han aldri fikk erfare den økonomiske eller statusmessige oppdriften som kjennetegner «vellykkede» nordmenn. I Stockholm ville han ha blitt tatt opp i De Aderton; i Oslo ble han sosialklient. Han eide ikke praktisk sans eller «feltstrategisk» forståelse (for å bruke et ord fra litteratursosiologien, som nok var det eneste litteraturkritiske perspektivet han aldri viste interesse for). Et mindre kynisk menneske har neppe eksistert, og han kunne heller ikke se for seg at andre handlet ut fra egeninteresse. Henning søkte ikke ytre anerkjennelse.
Vi som i viktige år av våre liv fikk jobbe i nærheten av Henning Hagerup, må regne oss blant menneskehetens heldigste medlemmer. Vi har tusener av e-poster fra Henning på harddiskene våre, og så å si hver eneste en av dem inneholder et språklig, grammatikalsk, litterært eller menneskelig poeng verdt å merke seg. Vi er mange som kan vitne om at vi oppdaget Hennings essays og anmeldelser på et tidspunkt og på en måte som ble avgjørende for vårt livsløp. Virket hans hadde langt større ringvirkninger enn han noensinne fikk anerkjennelse for.
Henning kunne være nådeløs i sine offentlige ytringer om etablerte kritikerkolleger han mente gjorde slett arbeid, men var svært raus med oppmuntring og støtte til mindre erfarne kolleger som ga sitt beste. Å få kommentaren «Glimrende!» fra Henning til en nyutklekt tekst føltes som et ridderslag for yngre skribenter. Hans gode venn, poeten Øyvind Berg, har kommentert at han ikke ønsket å gjøre en flue fortred. Som Hennings medredaktører i et kritisk tidsskrift, kunne man av og til lure på om den etiske integriteten hans ville gjøre alle vurderingsprosesser til et evighetsarbeid. Men nei, Henning var også mesteren av den kontante avfeielsen. Den skjedde bare med en galant armbevegelse vekk, aldri med et knusende klask nedover.
I redaksjonsarbeidet kunne det bli opphetede diskusjoner om politiske og metafysiske temaer, og uenighetene var mange, ikke minst med bakgrunn i 20 og 30 års aldersforskjell i redaksjonen. Når det gjaldt det konkrete tekstarbeidet var det derimot lite å krangle om: Henning skar gjerne gjennom med en uovertruffen språklig intuisjon, enten det gjaldt treffsikkerheten i en formulering, brukbarheten av en neologisme eller plasseringen av et komma. Hennings kjærlighet til språket lyste over det hele.
Og den virket inn på oss andre: Ingen ville vel levere en bare halvveis gjennomtenkt setning når Henning kunne være blant de første leserne! Og der Henning foreslo tilpasninger, kom det sjelden innsigelser. Det skyldtes ikke noe bastant eller belærende, for han forble evig ydmyk og lærevillig, også overfor yngre medredaktører. Det var rett og slett ingen grunn til å tvile på hans språklige teft: Her hadde han så godt som alltid rett. Hennings forslag var til det bedre.
Henning Hagerup hadde utallige beundrere i det litterære Norge. Få har vel hyppigere blitt nevnt som en mulig mottaker av statsstipend. Dessverre materialiserte det seg aldri. I stedet måtte han leve sine siste to tiår fra hånd til munn, ikke minst etter en strålebehandling av kreft i tungen i 2012, som fratok ham mye krefter. Flere ganger var han sulten og utkastelsen nær, og kom seg bare videre med bistand fra støttespillere. Etter hvert fikk han ved gode venners mellomkomst grunnleggende hjelp fra det offentlige, og en kommunal leilighet sammen med sin samboer Elin Brodin på sitt elskede Grünerløkka.
Uansett hvor dypt nede han var i sykdom og materiell nød, forble Hennings litterære lyst og engasjement intakt. Da han på nytt ble med i Vagant-redaksjonen fra 2016, fikk vi kjenne denne gløden igjen. Ideene sprudlet, diskusjonsviljen var stor og gleden over å arbeide med alle slags tekster smittet over på oss andre.
Vagant mistet natt til søndag 19. oktober 2025 en pregende pioner og sin tydeligste skribent. Norsk kulturliv har mistet en sjelden litterær kapasitet og en av sine mest markante stemmer. Vennene og familien har mistet et uendelig godt medmenneske.
Henning Hagerup er uavvendelig borte og vil bli dypt savnet. Hans ånd og vidd tar vi så godt vi kan med oss videre.
Vagant-redaksjonen
