En liten norsk juvel

Roald Dahl

ESSAY. I april er det 30 år siden den norske sjømannskirken i Cardiff ble gjenåpnet, etter en mangslungen kampanje som omfattet nordmenn, briter, prinsen av Wales, Hordaland fylkeskommune – og en verdenskjent forfatter.

Britiske avisutklipp

Fra Vagant 1/2022

Fra 1920 til 1932 tilbragte Roald Dahl hver eneste sommer i Norge. «Vi snakket norsk og alle slektningene våre bodde i Norge. Derfor var det å reise til Norge hver sommer akkurat som å komme hjem,» skrev han senere i den selvbiografiske boken Gutt (Gyldendal Norsk Forlag, 1986, oversatt av Tor Edvin Dahl). Selv om Dahl etter hvert mistet grepet om det norske språket og omtalte seg selv som «really very English», opprettholdt han livet gjennom en forbindelse til sine foreldres gamle hjemland, og reiste stadig tilbake på besøk. 

Da jeg gransket Dahls norske bakgrunn ved Roald Dahl-arkivet i Great Missenden høsten 2019, gjorde arkivaren meg oppmerksom på en bunke hånd- og maskinskrevne brev som ennå ikke var falt i det fri. Korrespondansen vedrørte en mangeårig kampanje fra 1980-tallet for å redde den norske sjømannskirken i Cardiff fra å bli revet. Dahl, som ble døpt i sjømannskirken, endte opp med å bli kampanjens gallionsfigur, og var involvert i den omfattende pengeinnsamlingen som muliggjorde kirkens gjenreisning i 1992. 

Roald Dahl (1916-1990) på Strand Hotel Fevik i Agder. Foto: Sally / Flickr (CC BY-NC 2.0)

Da disse brevene falt i det fri i januar 2020, hadde den norske kirken i Cardiff nok en gang havnet i økonomisk vanføre. Lenge så det ut til at det lille landemerket skulle overtas av kommersielle aktører. En pengeinnsamling organisert av Welsh Norwegian Society samlet inn over £4000 for å redde kirken, og da de nådde innsamlingsmålet i mai 2020, beskrev foreningen det hele som «en hjertevarm påminnelse om den internasjonale innsamlingsaksjonen som reddet og gjenreiste den norske kirken på 80-tallet».  

Oppkalt etter Amundsen

Da jeg besøkte den norske sjømannskirken i Cardiff i januar 2020, var kirkens fremtid usikker. En mild britisk vinter fylte hele Cardiff Bay med dempet solskinn, og et stort skilt viste vei langs bryggene – høyre mot Eglwys Norwayidd, den norske kirken, og venstre mot «Roald Dahls Plass». Skiltene var skrevet på norsk, hvert eneste ett feilstavet på litt forskjellige måter. 

Roald Dahl ble født i den walisiske forstaden Llandaff i 1916 som tredje barn av Harald Dahl og Sofie Magdalene Hesselberg. Harald kom opprinnelig fra Sarpsborg, men hadde arbeidet som skipsreder i Wales siden 1890-tallet. Familien frekventerte flittig den lille kirken ved havna, og alle fem barna ble døpt der. I 1918 ble Roald Dahls fødsel registrert i Den Norske Sjømannskirken. Han ble oppkalt etter farens store helt Roald Amundsen, som kom før britiske Robert F. Scott til Sydpolen samme år som Harald og Sofie giftet seg. Dahl hadde senere et bilde av polarhelten og navnebroren klistret opp på veggen i skrivestua i Great Missenden. 

I 1987, da kirken var begynt å forfalle, ble den aldrende Dahl gjort til ærespresident i den nystartede stiftelsen Norwegian Church Preservation Trust. Kirken ble til slutt reddet av denne stiftelsen, som sørget for at den ble omhyggelig demontert og bygget opp igjen en snau kilometer lenger borte, ved vannkanten i Cardiff Bay. I dag er den lille hvite trebygningen et blikkfang blant byens moderne glassfasader. Fra sin nye plassering har kirken utsikt over hele bukta og ut mot det åpne havet, nesten helt til England og Weston Super-Mare, der unge Dahl ofte lå søvnløs på kostskolen St. Peter’s og lengtet over Bristolkanalen.  

Den norske sjømannskirken i Cardiff ble grunnlagt av teolog og sjømannsprest Herman Lunde og vigslet i 1869, en tid da den walisiske hovedstaden var hjem for svært mange nordmenn. I førkrigstiden hadde Wales en av verdens største havner for kulleksport. Norske lasteskip fraktet tømmer som ble brukt som pitprops i walisiske kullgruver (disse ble kalt «Norways» av gruvearbeiderne), og til gjengjeld fikk skipene fylle lasterommene med ettertraktet walisisk kull før de stevnet nordover. 

Den da bølgeblikkbekledde kirken var derfor like mye et nasjonalt som et religiøst samlingssted; lesesalen ga sjømennene muligheten til å lese norske aviser og skrive brev hjem til familien, og mange møttes over kaffe og vafler for å samtale på sitt eget språk. Kirkens posisjon ble styrket ytterligere under annen verdenskrig, da mange norske sjømenn ble hindret fra å dra hjem på grunn av den tyske okkupasjonen. Under Cardiff Blitz ble kirken malt mørkegrønn som kamuflasje, og overlevde bombingen nærmest uten en skramme. 

Ironisk nok var det likevel tysk industri som skulle gjøre det av med den norske kirken – i alle fall for en stund. Under første verdenskrig hadde tyskerne utviklet dieselmotorer, som krevde mindre drivstofftanker og ga skipene større lastekapasitet. Kulltransportens æra var over. Færre og færre skip tok turen inn til Cardiff Bay. Den Norske Sjømannskirken fjernet sin støtte til kirken på 60-tallet, og i 1974 ble den offisielt avvigslet. Bygningen ble senere offer for vandalisme, og bilder fra denne tiden viser hele havneområdet forlatt og forfallent. Bare rustrøde Pierhead Building, med sin terrakottakledde fasade og fransk-gotiske klokketårn, vitnet om Cardiff Bays tidligere storhetstid. 

Kunst- og kultursenter

Om man seiler inn i bukta, er den hvite bygningen ved vannkanten det første du ser av byen. Et skilt utenfor kirken ønsker et trespråklig velkommen («Croesco – Welcome – Velkommen»), ledsaget av en illustrasjon fra Dahls bok SVK(1982). Da jeg besøkte kirken var kafeteriaen stappet med skravlende cardiffere. Etter gjenåpningen i 1992 ble kirken gjort om til et såkalt kunst- og kultursenter. Religiøse seremonier og «festlig samvær» ble erstattet av håndverksmesser og yogakurs, og bygget mistet noe av sitt norske særpreg. Det serveres ikke lenger lapskaus eller vafler med brunost; nå står tunfisksandwich og cawl – en tradisjonell walisisk kjøttsuppe – på menyen. 

Den falleferdige, vandaliserte kirken en gang på 1980-tallet. Foto: Sjømannsmisjonen i Bergen

I desember 2019 feiret kirken sitt 150-årsjubileum. Over hundre gjester hadde klemt seg inn i den lille bygningen. Kong Harald sendte sine gratulasjoner til deltakerne; det ble danset rundt juletreet og arrangert foredrag om forskjellige aspekter ved kirkens historie, blant annet dens tilknytning til Dahl. Da jeg tok turen innom, var jubileumsutstillingen «Et lite stykke Norge i Wales» fremdeles tilgjengelig oppe på det som blir kalt Dahl-galleriet. Alt fra selbuvotter og gamle bunader til bøker om norsk kokekunst var utstilt. Døpeskålen i sølv som ble brukt til å gi Roald Dahl og søsknene hans sine tradisjonelle norske navn, stod utstilt i en glassmonter, inngravert med Dahls storesøster Alfhilds navn og året hun ble døpt. 

Selv om Harald Dahl kunne finne på å jage barna rundt i stua mens han nynnet på Edvard Griegs «I Dovregubbens hall», var Sofie Dahl barnas sterkeste bånd til Norge. Hun tok godt vare på bunaden sin, og nektet å oppgi sitt norske statsborgerskap, selv da Norges nøytralitet under første verdenskrig førte til ergrelse i hennes adopterte hjemland. Ofte leste hun for barna fra Asbjørnsen og Moes Barne-eventyr fra 1909. Eventyrenes morbide blanding av det nifse og det mørkt humoristiske skulle senere bli et kjennetegn ved Dahls eget forfatterskap.

Dahls barnebok Heksene (Gyldendal Norsk Forlag, 1985, oversatt av Tor Edvin Dahl)om en ung gutt og hans norske bestemors forsøk på å undergrave en hemmelig hekseorden med hovedkvarter i det kalde nord, er den eneste av bøkene hans der han aktivt bruker sin kunnskap om det norske språket. I bokens håndskrevne førsteutkast la Dahl ved en liste over ulike stavemåter han håpet ville få den grusomme Hennes Høyhet Storheksas uttale til å fremstå mer norsk. Han valgte til slutt å erstatte W med V: «vhat, vhy, vhich, vith, vant, vont» («vont» viste seg å bli særlig utfordrende å implementere, og Dahl noterte nederst på siden: «Pass på denne. Det er mulig den ikke er konsekvent»).

Førsteutkastet av Heksene inneholdt såpass mange detaljerte beskrivelser av Norge at Dahls redaktør ba ham ta dem ut og i stedet bruke dem til å skrive en selvbiografi. Resultatet ble Gutt, som inneholder hele tre hele kapitler om Norge (ytterligere ett «norsk» kapittel ble kuttet og finnes i dag i Roald Dahl-arkivet). Her la Dahl ut om ulike helnorske fenomener, fra krokanis til utedo. Det han ikke skrev, var at somrene i Norge var et resultat av en tragedie: I 1920 døde faren Harald Dahl og Roalds syv år gamle søster Astri med bare få måneders mellomrom. Etter dette innførte Sofie Dahl en ny familietradisjon som førte dem nærmere hennes gamle hjemland: Hver sommer de neste 12 årene ble tilbragt i Norge. 

Fra Bexley til Tjøme

Som tenåring noterte Dahl hele den lange reiseveien fra Bexley til Tjøme omhyggelig ned i en liten notatbok, supplert med norske postkort, selvtegnede kart og små faktasetninger. Første stopp var besteforeldrenes villa i Josefines gate i Oslo, der de ble servert et overdådig festmåltid. «Dette var et norsk hjem, og for nordmennene finnes det ikke noe som er bedre enn fisk,» skrev han senere i Gutt. Dahl hadde et nært forhold til sine fire besteforeldre. I brev hjem ble de konsekvent kalt «bestepeople» eller «the bestes», og de sendte ofte norske bøker til barnebarnet for at han ikke skulle glemme språket («just what I wanted to keep up my Norsk»). 

Videre gikk turen til Havna Hotell på Tjøme, hvor familien tok inn for å bade, fiske og ro. Dahl beskrev senere disse somrene tilbragt ved skjærgården som «den beste tiden i våre liv», og gjenskapte tradisjonen med sin egen familie på 1960- og 70-tallet, da han sammen med kona Patricia Neal og deres barn ble faste gjester ved Strand Hotel Fevik på Sørlandet. Dahl endte opp med å bli Strand Hotels mest beryktede gjest; den nesten to meter høye mannen kunne godt finne på å troppe opp på den elegante hotellrestauranten iført avklipte olabukser og med en flaske akevitt i hånden, og stemningen kunne bli amper om bord nummer 10, forfatterens foretrukne, ikke var ledig.  

Fra Dahl-galleriet har man utsikt over det oktagonale kirkeskipet. Sollyset filtreres gjennom to smale glassmalerier av fiskestimer, og veggene er dekket med malerier, plaketter og minnesmerker. På sørveggen henger et portrett av Roald Dahl signert kunstneren John Kent. Kirken kan fremdeles leies ut til bryllup og konferanser, og før pandemien ble den brukt av Welsh Norwegian Society til deres månedlige sammenkomster og samlinger rundt jul, St. Hans og 17. mai. I tillegg blir Dahls fødselsdag 13. september feiret hvert år med et barneselskap. 

Welsh Norwegian Society, som i dag består av rundt 90 medlemmer, ble grunnlagt i 1995 som et samlingspunkt for landets omfangsrike norske enklave. Mange medlemmer var også med i den opprinnelige kirkeforsamlingen. Foreningen har gått i bresjen for arbeidet med å hindre at kirken blir overtatt av private aktører. I mai 2019 hadde Cardiff Council et vedlikeholdsetterslep på nesten tre milliarder kroner, som de ønsket å kompensere for ved å selge og leie ut eiendom, blant annet den norske kirken. Da jeg besøkte kirken fortalte flere medlemmer, blant annet foreningsleder Tyra Oseng-Rees, at de fryktet bygget ikke lenger ville kunne fungere som et kulturelt samlingspunkt om dette skjedde. 

Dahl ble ikke involvert i pengeinnsamlingen til inntekt for kirken før mot slutten av 1980-tallet. Cardiffs falleferdige havneområde forble et rustent ingenmannsland helt frem til våren 1987, da Cardiff Bay Development Corporation ble grunnlagt. Målet var å modernisere havneområdet, og kirken, som hadde fått råtne uforstyrret i over ti år, stod nå i fare for å bli revet. 

Til slutt var det byrådet som tok det første skrittet. Norwegian Church Preservation Trust, med byrådspolitiker Duncan Longden i spissen, sørget for at den styrteferdige bygningen ble forsiktig demontert. Hver eneste planke ble merket med en messingplakett og lagt til lagring, mens det svarte spiret ble løftet ned ved hjelp av en kran. 12. desember 1987 kunne lokalavisen South Wales Echo rapportere at «Cardiffs lille stykke Norge skal reddes», men at det ville bli en «kostbar affære.» Norwegian Church Preservation Trust informerte avisen om at de planla å samle inn nærmere tre millioner kroner. 

Gallionsfigur

Den nystartede stiftelsen hentet inspirasjon fra Vestlandet. På midten av 1980-tallet hadde bergenseren Terje Inderhaug, som studerte byplanlegging ved universitetet i Cardiff, fått nyss om at kirken skulle rives og blitt sjokkert over at ingen kom det verneverdige bygget til unnsetning. Han begynte å ringe rundt til lokalpolitikere i både Hordaland og Cardiff. Etter hvert ble fylkesmann for Sogn og Fjordane Ingvald Ulveseth og fylkesordfører i Hordaland Ole Dramdal involvert, og sammen med reiselivsorganisasjonen S-Info i Sogn stiftet de Norwegian Support Committee og startet en omfattende innsamlingsaksjon for å redde kirken.

Norwegian Church Preservation Trust ønsket å samle inn halve summen i Norge og halve i Storbritannia. Stiftelsen trengte en gallionsfigur, og valget falt på Roald Dahl. Mens norske medier alltid passet på å smette inn en setning om «den norskættede verdensberømtheten» når Dahl ble nevnt, var det få engelske lesere som hadde kunnet gjette at Dahl hadde norske aner før han publiserte Gutt i 1984. Nå var det derimot allment kjent at han var blitt døpt i den norske sjømannskirken i Cardiff. Duncan Longden tok kontakt med den britiske forfatteren i februar 1988 med et tilbud om å fungere som stiftelsens ærespresident, og skrev at han håpet Dahl ville fronte innsamlingsaksjonen, signere viktige brev og delta på evenementer («antakelig rundt tre stykker»). 

I sitt svar forsikret Dahl om at han så det som «en stor ære å bli spurt om å være ærespresident», og at han ville «gjøre alt jeg kan for å hjelpe så langt alderen og helsen tillater det». Han opplyste også om at han snart skulle delta på samme bankett som Kong Olav, og om han fikk muligheten ville Dahl oppfordre den aldrende kongen «så kraftfullt som jeg bare kan» til å besøke Cardiff. Den nye ærespresidentens berømte navn ble raskt oppført på forsiden av Norwegian Church Preservation Trusts offisielle brosjyre. 

Under mitt besøk i 2020 snakket jeg med Ebba Astrup Lovering og Signe Davies, som begge husket miljøet rundt den opprinnelige kirken og Dahls rolle i gjenreisningen av det lille landemerket. «Uansett hvor du befant deg i verden, så var den norske sjømannskirken alltid et hjem,» forklarte Davies, som møtte sin walisiske ektemann Ken til sjøs mens hun jobbet som kokke. «Den norske sjømannskirken var annerledes enn andre kirker. Den var mer avslappet. Alle var velkomne».

Ifølge de to kvinnene hadde kirken vært et populært samlingspunkt helt siden gjenåpningen i 1992. Ebba Astrup Lovering hadde kontakt med Duncan Longden i årene han arbeidet for å samle inn penger til den nye kirken, og var aktiv i den gamle kirkens Kvindeforening, som hun nå beskrev som en «stor norsk koloni». Kvinnene møttes annenhver uke for å prate, drikke kaffe og gjøre håndarbeid, men dette fredsommelige utgangspunktet var ingen garanti for at alt ville gå stille for seg på disse møtene; Lovering kunne fortelle at to av foreningens medlemmer ofte kranglet så heftig at det nærmest endte i slåsskamp. På spørsmål om hva det ble kranglet om, svarte hun: «Som oftest om hva de skulle selge på basaren.» 

Artikkel i Aftenposten

Den 9. november 1988 skrev Longden til Dahl og ba om et møte. Til tross for en ekstravagant lansering i Cardiff Castles utsmykkede banketthall, hadde Norwegian Church Preservation Trust gjort få fremskritt. Dahl svarte kort tid etterpå:

Jeg lurte på når du ville komme til å skrive til meg igjen, og for å være ærlig gruet jeg for det (…). Jeg er en temmelig gammel mann og har ikke så mye energi til overs til å fly rundt og samle inn penger, så du får si om det er en liten måte jeg kan være til hjelp på. 

Den engelske forfatteren foreslo at de kunne møtes i hans hjem i Great Missenden, «men ikke om ettermiddagen vær så snill, for da hviler jeg». Dahl var nesten 72 år gammel og levde et rolig landsbyliv i Buckinghamshire sammen med sin andre kone Felicity Crosland. Han hadde hverken tid eller energi til å engasjere seg personlig i stiftelsen. De ble enige om at Dahl heller skulle skrive en artikkel i Aftenposten der han skulle be det norske folk om donasjoner. 

Faksimile Aftenposten 7. januar 1989
Snakket norsk i søvne

Dahl skrev artikkelen på engelsk. Selv om forfatteren hadde mistet sitt grep om det norske språket da barnepiken Birgit Svensson forlot Dahl-familien på slutten av 1920-tallet, hevdet Dahls første kone Patricia Neal at han fortsatt snakket norsk i søvne. «Den dag i dag forstår jeg norsk utmerket men jeg snakker det dårlig,» fortalte Dahl i et intervju med Aftenposten på tampen av 1988, der han også varslet at han kom til å skrive en artikkel i avisen på nyåret. «Aksenten min er blitt helt engelsk, og min norske rettskriving er mer enn vaklende, for jeg lærte aldri norsk på skolen.» 

Når Dahl snakket norsk som voksen, måtte han hele tiden lete etter ord, og skiftet ofte til engelsk og tilbake igjen i løpet av en enkelt setning. Som mange tospråklige barn begynte han å snakke sent, og i artikkelen i Aftenposten hevdet Dahl at han ikke sa et eneste ord før han fylte tre år. Det gikk så langt at Sofie Dahl, som ifølge sønnen snakket engelsk med «en bred norsk aksent», bestemte seg for å ta ham med til legen. Morgenen før legetimen kom Harald Dahl inn på barnerommet i bare morgenkåpen, hvorpå lille Roald utbrøt: «Pappa, du har glemt tøflene dine!» på perfekt norsk. Han hadde ingen problemer med språket etter det, selv om barnepikens bergenske skarre-r visstnok gjorde ham ute av stand til å rulle r-en før han ble 20. I intervjuer som voksen gadd han bare å rulle r-en når han demonstrerte hvordan navnet hans skulle uttales (noen trodde navnet rett og slett var en feilstavelse av det engelske «Ronald»).

Mens Dahl skrev sin appell til det norske folk, var Norwegian Support Committee i ferd med å nå sitt innsamlingsmål. Underveis utviklet det seg et nært bånd mellom den walisiske hovedstaden og Vestlandet; fylkesmann Ingvald Ulveseth besøkte selv Cardiff våren 1989 og fikk takkebrev fra Dahl, mens Howard J. Gough, leder av byrådet i Cardiff, besøkte Hordaland og skrev til Dahl om hvor rørt han ble av nordmennenes dedikasjon til den lille hvite kirken. 

«Vi gjorde faktisk et internasjonalt nybrottsarbeid med Cardiff», forteller Terje Inderhaug meg i dag. Det ble etablert et bilateralt samarbeid med Cardiff, og ifølge Inderhaug ble mediekollektiver som Media City Bergen og Norwegian Film Commission utviklet «etter modell fra Cardiff». Norsk sjømat ble en gjenganger på Cardiff International Food and Drink Festival, og Vestland fylkeskommune har i dag et helårlig utvekslingsprogram for skoleelever som ønsker å besøke den walisiske hovedstaden. 

Den 7. januar 1989 sto Dahls artikkel på trykk over to sider i Aftenposten. Under overskriften «Roald Dahl om sin norske fortid» fortalte den britiske forfatteren om «sine helnorske røtter» og barndommen i Cardiff, før han fokuserte på «en liten, meget vakker bygning» der han selv var blitt døpt:

Det er mitt håp at det norske folk – kanskje noen av dem som har kunnet glede seg over en enestående velstand fra Nordsjø-oljen – vil hjelpe oss (…). Når kirken er gjenreist i sin gamle glans, vil den stå der som en liten norsk juvel i hjertet av Cardiffs havneområde og være et senter for lokal aktivitet og også et varig minne om de mange nordmenn som levet der for år tilbake.

Pengedonasjoner og personlige historier

Aftenposten opplyste om at enhver som ønsket å kontakte forfatteren om midler til kirkeprosjektet kunne skrive til ham, «c/o Aftenpostens utenriksredaksjon». Så snart artikkelen sto på trykk, begynte brevene å strømme inn. Mange inneholdt personlige historier om familiemedlemmer som hadde vært involvert i Cardiffs norske miljø. 

Herr Varder skrev til Dahl samme dag som artikkelen ble offentliggjort. Brevet var skrevet på engelsk, men postlagt fra Bærum. Herr Varder beskrev seg selv som «en vanlig norsk fyr», og ønsket sårt å se kirken gjenreist og gjenåpnet. I brevet forklarte han hvordan han likte tanken på at «én planke ble spikret opp på grunn av meg?!», og la ved den veldig spesifikke summen £41.95, ifølge ham prisen på den ene planken. Dahl skrev tilbake ikke lenge etter og takket for donasjonen: «Det var virkelig utrolig omtenksomt av deg.»

Et annet brev kom på norsk fra Fru Width i Oslo, som hadde blitt døpt i kirken i 1915 av Ivar Aarseth, den samme presten som døpte Dahl. I sitt nostalgiske brev fortalte Fru Width om familiebesøk hos Dahls foreldre i Wales, der barna satte opp ballettforestillinger i regi av Røde Kors, og hun forårsaket en liten skandale da hun ved et uhell neide med ryggen til publikum. «Ideen med å reise kirken i Cardiff er fin, og jeg sender min lille skjerv», skrev hun og la ved en donasjon på tusen kroner. I sitt svar takket Dahl henne for donasjonen og fortalte at han hadde gitt brevet videre til storesøsteren Alfhild, «the great keeper of the family tree», som elsket å skrive til gamle venner i Norge: «Alfhild er 74, enke og har masse tid til disse tingene. Jeg er 72 men er redd jeg har veldig lite tid.»

Et annet brev fra Oslo kom med en noe større pengesum. «Jeg håper du vil være tålmodig nok til å lese brevet mitt, selv om jeg ikke er så flink til å skrive på engelsk», skrev Fru Kolstad unnskyldende. Hennes avdøde ektemann hadde tilhørt samme menighet som Herman Lunde, grunnleggeren av sjømannskirken i Cardiff. Lunde hadde en gang forært Herr Kolstad en illustrert utgave av H. C. Andersens eventyr, og når Herr Kolstad senere valgte å auksjonere bort samleobjektet ble pengene plassert i det han valgte å kalle «Herman Lundes fond». «Da jeg leste om din interesse i den gamle kirken,» skrev Fru Kolstad til Dahl, «tenkte jeg det ville være en god idé å gi pengene til kirken. Jeg tror mannen min ville likt det.» Vedlagt lå en sjekk på 12 000 kroner.

Brevene fortsatte å strømme inn utover vinteren og våren. Avsenderne la ut om norske bestefedre og grandonkler som hadde bodd i Cardiff («hans stadig mer alvorlige astma hindret ham i å tilbringe pensjonisttilværelsen i Norge»), de sendte anglonorske tidsskrifter, hjemmesnekrede limericks og små pengesummer. Arkitekter og antikvarer tilbød sin ekspertise, mens Ansgar Forlag ønsket å fylle kirkens bibliotek. Dahl svarte omhyggelig på hvert eneste brev, og i midten av februar ga han et kort intervju til Aftenposten under overskriften «Takk, gode nordmenn!», der han rettet en spesiell takk til innsamlingsaksjonen på Vestlandet. 

Ved hjelp av både små og store donasjoner greide til slutt Norwegian Church Preservation Trust å samle inn tre millioner kroner. Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet og Cardiff Bay Development Corporation bidro med midler, mens Norwegian Support Committee endte opp med å samle inn én million kroner, en tredjedel av hva det kostet å gjenreise kirken. I dag mener Terje Inderhaug at Dahl var «en viktig inspirator» under innsamlingsarbeidet. Det samme sier Martin Price, lederen for arbeidsgruppen som har jobbet med å finne nye løsninger for kirken. «Dahl var mer enn bare en gallionsfigur,» mener Price. «Han lot navnet sitt bli brukt på en helt bestemt måte».

Grandgrandtante Maud

Høsten 1989 var Duncan Longden frustrert over at Cardiff Bay Development Corporation brukte for lang tid på å finne en ny tomt til kirken. «Vi har derfor bestemt oss for å prøve å involvere Hans Kongelige Høyhet Prins Charles,» skrev Longden til Dahl 4. oktober. «Han er, som du vet, interessert i arkitektur generelt og gjenoppbygningen av Cardiff spesielt.» Vedlagt lå et ferdigskrevet brev adressert til Prinsen av Wales’ privatsekretær. Dahl ble bedt om å signere, og to dager senere skrev han tilbake til Longden:

Jeg har signert og videresendt brevet til Prins Charles, og for å gi det et litt personlig preg, la jeg til følgende: «P.S. Jeg kan fortsatte huske hvordan jeg som barn reiste fra Newcastle til Oslo ombord SS Blenheim og at din grandgrandtane, Dronning Maud av Norge, var i kahytten ved siden av.»

«Poenget er», skrev Dahl tørt til Longden, «at jeg har møtt ham flere ganger og vet at barna hans har alle de atten barnebøkene mine, så han er klar over min eksistens.» 

Det er uvisst hvorvidt Prince Charles faktisk hadde noen innflytelse over kirkens nye beliggenhet. Den ønskede tomten ved vannkanten i Harbour Drive ble til slutt innvilget av Associated British Ports. 2. september 1990 la fylkesordfører i Hordaland Ole Dramdal den første grunnsteinen. Både norske og britiske aviser skrev om hvordan «Dahls kirke» nå var blitt reddet. 

Gjenåpning

Etter å ha samlet inn nok penger våren 2020, fikk Welsh Norwegian Society gjennomført en studie som tilsa at kirken, med litt innsats, fremdeles kunne driftes med overskudd. Foreningen Norwegian Church Cardiff Bay ble stiftet, med Martin Price i styret. Ifølge Price er et av målene å gjøre kafeteriaen «større, bedre og mer norsk». De vil blant annet begynne å selge vafler igjen. Gjenåpningsdagen er satt til 6. april.

8. april 1992 var en grønnkledd og smilende prinsesse Märtha Louise med på den offisielle gjenåpningen av den norske sjømannskirken i Cardiff, sammen med byens ordfører, den norske ambassadøren, medlemmer av Norwegian Church Preservation Trust, Norwegian Support Committee – og Signe Davies. Da jeg snakket med Davies, var hun fremdeles opprørt over at de som hadde frekventert den gamle kirken ikke fikk plass i det nybygde kirkeskipet på gjenåpningsdagen – det var reservert for betydningsfulle personer. Etterpå delte hun drosje med et prominent Cardiff-par. For å holde samtalen i gang fortalte Davies at hun var fra Skien, Henrik Ibsens fødeby. «Åh, Ibsen!» hadde kvinnen utbrutt, «jeg kjenner til Ibsen – jeg elsker ‘Onkel Vanja’!»

Takket være Norwegian Support Committee er den nye kirken full av vestlandske referanser. Kirkeskipet blir kalt «Grieg-rommet» etter den bergenske komponisten, og Terje Inderhaug forteller at da bygningen skulle utbedres i 2011, fraktet han treverk over havet fra Bergen til Cardiff i «en seilbåt uten motor, der vi også tok med oss matvarer til matfestivalen». Treverket ble brukt til å sette opp en stor platting ut mot vannkanten, som høytidelig fikk navnet «Hordalandsterrassen». Til den offisielle gjenåpningen på 17. mai 2022 håper både Inderhaug og Price å få tilbake døpefonten som ble brukt til å døpe Roald Dahl på utlån fra Sjømannsmisjonen i Bergen.

Bare én mann manglet på gjenåpningsdagen i 1992. Roald Dahl gikk bort i november 1990 i en alder av 74, så Norwegian Church Preservation Trusts første ærespresident fikk aldri se den vesle kirken gjenoppstå ved vannkanten i Cardiff Bay. Det fikk derimot enken Felicity og Dahls tre søstre. «Dette er helt i Roalds ånd,» uttalte Felicity til Aftenposten på åpningsdagen. «Han var vel ikke den helt store kirkegjenger, men ville satt pris på at stedet brukes til moro og lek.»

Kilder:

Ulf Andenæs «Mester i nattsvart humor», Aftenposten, 27.12.1988
Ulf Andenæs, «Takk, gode nordmenn!» Aftenposten, 14.02.1989
Svein Bjørnerem, «På sporet av Roald Dahl», Classic Norway Magasinet, Mai 2018
Øivind Bratberg, Roald Dahl. Grensesprengeren (Dreyers Forlag, 2016)
Roald Dahl, Heksene (Gyldendal, 1985, oversatt av Tor Edvin Dahl) 
Roald Dahl, Gutt (Gyldendal Norsk Forlag, 1986, oversatt av Tor Edvin Dahl) 
Roald Dahl, Love from Boy: Roald Dahl’s letters to his mother, red. Donald Sturrock (John Murray, 2016)
Roald Dahl, «Roald Dahl om sin norske fortid», Aftenposten, 07.01.1989
Kjell Dragnes, «En kirke til moro og lek», Aftenposten, 09.04.1992
Audrey Marshman, «Famous city landmark to be restored», South Wales Echo, 12.12.1987
Donald Sturrock, Storyteller: The Life of Roald Dahl (HarperPress, 2011) 

Roald Dahl Archive: 
Uferdig utkast av Heksene: RD/2/21/1 
TV-intervju med Dahl: RD/12/1/18 
Lydopptak av intervju med Dahl: RD/12/2/13
Norsk dagbok: RD/13/3/8 
Brev fra Dahl til moren Sofie: RD/14/3/19/13 
Korrespondanse om den norske kirken i Cardiff: RD/16/1/10 
Dahls norske fødselsattest: RD/16/2/8 

Intervjuer med Tyra Oseng-Rees, Terje Inderhaug, Martin Price, Wenche Davies, Signe Davies og Ebba Astrup Lovering. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.