En klokke til besvær

Til det aktuelle nummeret av det svenske tidsskriftet Ord&bild, inviterte redaksjonen Vagants medredaktør Bernhard Ellefsen til å uttale seg om den svenske kritikkdebatten som har pågått de siste månedene. Vi publiserer innlegget også her.

00-tals siste nummer for tiåret (#30/31) oppsummeres og vurderes tilstanden i svensk litteraturkritikk. Mengden av intervjuer, essays og kommentarer gir et flertydig bilde, men hovedtendensen i bidragene er like klar som den er forutsigbar: Kritikken er i krise, først og fremst på grunn av stadig dårligere produksjonsbetingelser i form av lave honorarer, korte tidsfrister, tabloide kulturredaktører og et publikum som er mest opptatt av reality-tv og kongehuset. Det er noe dypt konservativt i disse mangelerklæringene, og dunsten av møllkuler er sterkest i kritikeren Mats Gellerfelts lille essay «Paris bästa ostron». Han innleder med å kritisere kulturredaksjonenes stadige «best of»-kåringer og lister: «Kritiken (gällande alla konstarter) har drabbats av en sorts generaliserings- og listsjuka, som om gamla tio-i-topp väckts till liv igen. Man gör upp listor på snart sagt allting och det intill det parodiskas gräns.» (s. 77) Grunnen til listetrangen er, ifølge Gellerfelt, at den seriøse kritikken har mindre betydning enn før, at «även de seriösa kultursidorna ofte hellre vill ha korta, snärtiga texter snarare än analys och kommentar» (s. 78). Konklusjonen er tilnærmet resignasjon: «Vi kommer nog aldrig tillbaka til ett helt seriöst litteratur- och kritikerklimat.» (s. 79)

Gellerfelt gjentar sin indignasjon i en anmeldelse i Svenska Dagbladet fra desember i fjor (3/12-09): «Det ska vara listor på allting numera, samt kategoriska värderingar av generaliserande slag (‘Puttes bar har stans bästa latte’).» Senere i anmeldelsen finner vi også et ekko av den oppgitte tilbaketrekningen, «ingen skulle hellre än jag se att böcker verkligen kunde förändra denna jämmerdal till det bättre». Man kan ikke annet enn å tenke: Hvorfor gir du ikke bare opp, Mats? Hva er poenget med å skrive, lese og leve i dette mørket som er vår verden? Svaret må vel være et håp om å kunne skrive tekster med kritisk potensial? Med en ambisjon om forandring, om å kunne tilby et blikk – en optikk – som er annerledes? Det viser seg at Gellerfelts defensive konservatisme ikke tilbyr denne muligheten, og ved videre lesning i hans senere litteraturkritiske virksomhet ser vi at den gretne pennen stadig avtegner lett gjenkjennelige positurer. Flere anmeldelser henviser til kultursidenes provokasjoner: «På sista tiden har en rad rätt yviga debattörer efterlyst en renässans för det gamla, goda berättandet, vad det nu egentligen är för en skvader.» (30/11-09) Likevel hyller Gellerfelt småborgerskapets favorittforfatter, den svært så konvensjonelle Lars Saabye Christensen, i en formulering som kunne vært bestilt av markedsavdelingen i Wahlström & Widstrand: «Bisättningen är alltså ett nytt mästerprov av Lars Saabye Christensen, både djupt tänkvärt och mycket underhållande. Det är en roman om det förlorade i allas våra liv och en spaning efter den tid som flytt.» (15/10-09) Konklusjonen på anmeldelsen av Kjell Westös seneste roman Gå inte ensam ut i natten følger samme mønster: «Att vi här har en av Nordens främsta prosaister tvekar jag inte en sekund om.» (11/9-09) Hvordan er slike tannløse formuleringer annerledes enn «Puttes bar har stans bästa latte»? Forsvarsposisjonen stenger av mulighetene for en åpen og konfronterende kritikk.

Kritikeren som hygienisk problem

I sentrum av 00-tals kritikknummer finner vi Maurice Blanchots berømte essay «Qu’en est-il de la critique?» som tar utgangspunkt i Heideggers metafor for kritikken: «[I] det ickepoetiska språkets högljudda larm är dikten som en klocka i tomma luften, som det räcker med ett lätt snöfall för att sätta i vibration, en okänslig stöt, som dock förmår att skaka klockan harmoniskt ända till missljud. Kanske är kommentaren endast en smula snö som får klockan att vibrera.» (s. 59) Også dette kritiske paradigmet bygger på en selvutslettende og konservativ gest: Vi kritikere kan egentlig ikke si noe om kunstverket, og når vi prøver gjør vi vold på kunstens egenart. Blanchots oversetter Horace Engdahl fortsetter tilsynelatende denne bakoverbevegelsen når han knytter an til Wittgenstein og skriver at «man kan inte vara tredje person i ett gudomligt yttrande» (s. 67). Men i denne umuligheten finner Engdahl en mulighet. Mislyden som skapes i snøfnuggets møte med klokken kan være kreativt, skapende og kritisk: «En riktig kritiker skall vara ett permanent hygieniskt problem för vanetänkande människor.» (s. 68) Respekten for litteraturens erkjennelsesmodi kan snus om og bli til en ny og kraftfull skrive- og tenkemåte, der målet ikke er konsensus, men kant og brodd: «Jag tycker att kritikern har fel, men jag blir i alla fall tvungen att fundera, och en rest av osäkerhet dröjer kvar även när jag kommit till min egen uppfatning.»

Den av Blanchot influerte kritikken synes ofte å ha tomrommet eller aporien som sitt sentrum, litterære tekster leses opp mot et ideal av ubestemthet, indre motsetninger og ironi. I en anmeldelse av Sara Stridsbergs nye roman Darling River innleder Ingrid Elam med spørsmålet «När jag tittar i spegeln, ser jag då mig själv eller en bild sammansatt av andras föreställningar om en kvinna?» (Dagens Nyheter, 26/3-10) Romanen leses inn i et etablert, postmodernistisk skjema der destabiliseringen av låste kategorier utgjør kardinaldyden – litteraturens styrke og raison d´être. Elams kritiske prosa er likevel lett og elegant, og den sannhetens og sikkerhetens umulighet som ofte kan bli for vag og beskyttet bak forbehold, fremstår som et produktivt apparat for vurdering. Hun skriver: «Så rinner en svart flod från den ena berättelsen till den andra, de kvinnliga existensvillkoren stavas prostitution och är märkta av död och forrutnelse, och när de första tecknen på förfall syns slocknar också den blick som ger liv och gör kvinnan åtråvärd.» Samtidig viser Elams kritikk en tiltalende interesse for historiske tekster, for eksempel i en artikkel om 1800-tallets reisebrev. Uten å tvinge vår tids forståelseshorisont på forfatterne, gleder hun seg over friskhet og liv i tekstene, her om Madame de Staël: «Hotet kommer från en enda man: Napoleon. Hennes skildringar av hans svekfulla och småsinta natur är uppvisningar i vitrioldoftande retorik.» (DN, 10/2-10)

Egenrådig moralisme

Mest overraskende og kraftfull av alle kommentarene i 00-tal-nummeret er Aase Bergs moralistiske manifest, «Hjärnan eller ägget?». Utgangspunktet er på mange måter velkjent, et ønske om en kritisk praksis som ivaretar litteraturens uregjerlighet: «Jag längtar efter en kaosteori som verkligen står ut med oordning, vilket inte den kaosteori som var så inne på 1980-90-talen gjorde – den var ju mest inne på att skapa ordning, system och fraktaler, att domesticera kaos.» (s. 53) Men Berg er kompromissløs innenfor dette premisset; det er likevel kritikerens ansvar å vurdere og forsøke å forstå. Under forståelsen ligger en idé om ansvar: «[M]an vill att texten ska ta ansvar. Författaren har ansvar, det är bara att hacka i sig. Kritiker har ansvar. Alla vuxna människor har ett ansvar.» (s. 55) Følgende fordring til litteraturen føles befriende direkte og relevant:

Att ställa moraliska krav på texten betyder inte att texten inte får spela teater, men den ska inte göra det på ett slappt sätt, genom att åka snålskjuts på gammal skåpmat i bildspråk och stämningsbeskrivning. Texten ska vara medveten om sina syften. Den ska inte gå omkring som en martyrisk hemmafru och utstråla grejer den själv inte har koll på.

Igjen, poenget er ikke konsensus, men et ønske om å handle gjennom kritikken. Når tilbaketrekningen til kulturkonservative fantasmagorier truer, må vi heller søke nye posisjoner og tenkemåter som innfører uenighet og muligheter for kritisk samtale.

Bergs egen kritikk i Expressen viser hvordan hun anvender sitt moralske kompass i møte med litteraturen. En anmeldelse av Eva Ströms seneste bok innledes med spørsmålet «Är perfektion fascism?» (29/5-09) Den uredde lesningen forsøker å besvare spørsmålet gjennom en undersøkelse av kniven som metafor og motiv i Ströms bok. Et annet sted blir Ulf Lundell gjenstand for åpen og vennlig vurdering, men når det kommer til hans maskulinitetsessensialisme, der menn av naturlige årsaker er avskåret fra tilgang til kvinners sinn, er Berg knallhard: «Nu råkar det vära såhär: ingen människa kan förstå en annan, och att överhovud vilja förstå är bara räddhågset kontrollbehov, det enda man behöver göra är att samexistera och stå ut.» (8/4-10) Som Engdahl påpekte; man trenger ikke være enig, men så lenge lesningene og påstandene har kraft og tendens blir vi «tvungen att fundera». Berg lykkes med å skape en retning og en mulighet for sin kritikk.

For litteraturkritikken gjelder den gamle klisjeen, «angrep er det beste forsvar». Konservative og anemiske mangelerklæringer gir oss ingenting: Det som skal til er egenrådige og offensive forsøk, et oppriktig ønske om gjennom kritikken å kunne sinoe om litteraturen og dens forhold til verden. I sin fine 00-tal-artikkel med (den noe pessimistiske) tittelen «Tyckandets olidliga lätthet» skriver Tomas Forser: «[A]lla de texter som är gjorda med lätt handlag, säker observation och med adress tar litteraturens parti också när de är kritiska. Den kritiken har förmått anpassa sig till nya villkor med bibehållen självmedvetenhet och har hittat nya former for uppdraget.» (s. 24) Dette perspektivet må utgjøre kritikkens holdning i møte med nye utfordringer og endrede betingelser.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.