ESSAY. Den tause majoriteten anses ofte som et reaksjonært vepsebol. Under koronakrisen har den vist seg å være en stabiliserede kraft.
Det var en glohet lørdag i august. På motorveien sto plutselig alt stille, GPS-en viste en kø på ti kilometer foran meg. Gjennom frontruten så jeg en endeløs rekke av biler som sneglet seg fremover.
En slik situasjon kan slite på nervene. En av de mange hundre bilistene kunne finne på å tute, som om det skulle være til noen hjelp. Og når én tuter, tilsier all erfaring at andre vil stemme i. Snart kunne det oppstå et forferdelig tutekor, som igjen ville provosere andre bilister til å forlate bilene, gå frem til kjøretøyet foran og klage over lydterroren. Slikt kan lett utvikle seg til håndgemeng. Men det skjedde ikke. Ingen tutet.
Og alle holdt seg på riktig side i kjørefilen, slik at en utrykningskorridor ble holdt åpen, som forskriftene tilsier. Alle nye biler som ankom køen, føyde seg inn i det samme mønsteret. Utrykningskorridoren var mer enn bred nok til å gi plass til en bergingsbil. Helt uten dirigerende politifolk eller helikoptre til å overvåke koreografien. Det gikk av seg selv. Takket være en stilltiende overenskomst mellom hele den anonyme massen av bilførere. Selvsagt er de fleste klar over at man kan få bot for å blokkere utrykningskorridoren. Og ingen som sitter fast på motorveien ønsker seg en slik bot. Hele scenen kan altså forklares med lovlydighet, og med litt uvilje tolkes som underdanighet.
Men følelsen jeg satt igjen med, var en annen: Det var forbløffelsen over en sivilisatorisk bragd, båret frem av en tilfeldig ansamling av mennesker. Det fantes jo også andre muligheter, for eksempel å ta hele bredden av kjørebanen i bruk. Å snegle seg sakte fremover mens en hel kjørebane står ledig, uten å falle for fristelsen til å snike seg frem i køen, krever en viss selvkontroll. Jeg kan ikke ha vært den eneste som klødde i fingrene. Men jeg lot det være. Fordi alle andre lot det være – og fordi jeg skjønte at det var det beste. Hvis noen hadde fått et hjerteinfarkt en kilometer lenger frem, noe som var tenkelig, om ikke sannsynlig, ville ambulansen ha kommet uhindret frem.
Ser man på køen som en metafor, var den tilfeldige ansamlingen av mennesker på motorveien denne dagen det man gjerne kaller «den tause majoriteten». En mengde mennesker som bare har to ting til felles: at de er i overtall og at de er tause. En diffus, uartikulert menneskemasse, nettopp det samtlige moderne tenkere, om de nå heter Theodor W. Adorno eller Peter Sloterdijk, ser på med forakt. Ifølge dem er den tause majoritetens eneste positive bidrag – og selv det er tvilsomt – å sikre en utjevning mellom kulturelle normer. Og det bare takket være en opportunisme som er fullstendig viljeløs, bortsett fra viljen til å rette seg etter det opportune. Hos Jean Baudrillard står den i et særskilt dårlig lys.
I hans essay I skyggen av de tause majoriteter, eller Den sosiale ordens endelikt fra 1978 (norsk utgave 1991, oversatt av Per Buvik) stiller han den utslettende diagnosen: Den tause majoriteten er avfallet i dagens samfunnssystemer. Ettersom det ikke lenger finnes noen «sosial referanse ifølge klassisk definisjon (et folk, en klasse, et proletariat, objektive vilkår)», er den tause majoriteten alt som står igjen. «Alle aktuelle systemer hviler på denne tåkete størrelsen, denne flytende substansen som ikke lenger har en sosial, men bare en statistisk eksistens, og hvis eneste framtredelsesform er meningsmålingens».
Det lyder trøstesløst, og Baudrillard treffer et ømt punkt: Den tause majoriteten er uhåndgripelig, og dermed ideologisk tilgjengelig. Ikke tilfeldig er det først og fremst konservative som støtter seg på den tause majoriteten i sin streben etter å dreie historiens hjul bakover. Og ikke tilfeldig var det Richard Nixon som fant opp selve begrepet silent majority, slik Torben Lütjen nevner i sin bok Partei der Extreme: Die Republikaner (2016). Også Helmut Kohl så seg selv som anfører for den tause majoriteten da han proklamerte en «åndelig og moralsk fornyelse». Det er gode grunner til å mistro denne majoriteten. Særlig hvis man betrakter dens semantiske søster: Massen. I løpet av 1900-tallet fremsto ikke massen som fornuftig, men som lett forførbar av vanvittige ideer.
Det brautende mindretallet er bekymret
Alt dette er riktig. Og likevel forandrer det ikke et enkelt faktum: Akkurat nå er en taus majoritet det vi trenger aller mest. Det upresise begrepet favner nemlig alle de millioner av mennesker som uten å mukke tar på seg munnbind på toget, i butikken og på venterommet, som holder avstand på vei inn i kinosalen og frem til restaurantbordet. Det er alle som tar ferien på balkongen og som tålmodig forklarer barna sine hvorfor skolen nå er annerledes enn før. Alle som hilser med albuen og holder ut i karantene når myndighetene ber om det. Alle som med et sukk tolererer at forsamlingsfriheten må gjelde for alle, også når 30 000 mennesker bestemmer seg for å gjøre bruk av den i Berlins gater i en åpenbart virusvennlig protest.
Alle disse – og det er det avgjørende punktet – underkaster seg ikke alt dette i en tankeløs tilslutning, men i en felles forståelse av at vi bør beskytte dem som covid-19 faktisk er farlig for. På samme måte som det finnes kollektiv intelligens, ser det også ut til å eksistere en kollektiv fornuft og et humanistisk flokkinstinkt.
60 prosent av tyske borgere mener koronatiltakene er riktige og viktige, mens rundt 20 prosent mener de kunne vært enda strengere. Å overvinne denne historiske krisen hviler nå på disse 80 prosentene. Likevel er det få som snakker om dem. De er som gjester man pliktskyldig inviterer til en fest, selv om man ikke forventer at de vil bidra til stemningen. Det står det brautende mindretallet for. Og deres plan går opp: Jo mer støyende de jamrer og bærer seg, desto større overskrifter høster de. Det er selvsagt foruroligende når konspirasjonsteorier av den mest irrasjonelle sorten kommer på moten, når vaksinemotstandere demonstrerer side om side med høyreekstreme og Reichsbürger[i], og når protestene ledes av en alternativmedisiner som tror hun skal bli verdens hersker. Og selvsagt er det sjokkerende å se 300–400 tøylesløse mennesker storme frem mot den tyske riksdagen, et bilde som vekker uhyggelige minner.
Men viser det stemningen blant 83 millioner tyskere? Er det virkelig nok til å ta frem klisjeene «opprørt», «splittet» og «polarisert» for å beskrive samfunnet? For hver togpassasjer som anser munnbindplikten som et trussel mot sin egen verdensanskuelse, sitter tusenvis av omtenksomme mennesker rolig og behersket og holder ut i skyggen av et skrikende mindretall. Dessuten er det de som sørger for at ting fortsatt fungerer.
Etter seks måneder i unntakstilstand (og flere vil det bli) er det mange gode grunner til å rehabilitere den tause majoriteten. Den letargien de gjerne beskyldes for, ser ut til å være nøkkelen til å løse en krise som krever kollektiv tilbakeholdenhet. I mars fremholdt både politikere og virologer at jo flere som bidrar og jo flere som holder seg hjemme, desto raskere kan vi legge elendigheten bak oss. Man kan forestille seg hvordan det ville sett ut i tysk helsevesen, i pleiehjemmene, skolene og barnehagene hvis forholdene hadde vært omvendt, og bare 15 prosent hadde ment at koronatiltakene var rimelige.
Det som fortsatt gjør den tause majoriteten så suspekt, er det fantomaktige ved den. Man mistenker den alltid for å skjule hva den egentlig er. Det sies om den tause majoriteten at den egentlig er mye mer rasistisk, antisemittisk, miljøfiendtlig og langt mer law and order-vennlig enn den innrømmer, rett og slett for å unnvike gardinprekener fra de venstreliberale og de politisk korrekte. Uansett om denne mistanken er begrunnet eller ikke: Nyttig er den bare for én fraksjon, nemlig populistene, som tolker mistanken i verste retning og utgir seg for å tale på vegne av den tause majoriteten.
Selvsagt var det ren angst, trigget av bildene fra Bergamo, New York og Elsass, som i begynnelsen av koronatiden lå til grunn for at over 90 prosent av befolkningen ønsket strenge nedstengningstiltak. Men var det bare angst?
Det skjedde også noe annet, som bare kan beskrives atmosfærisk. Den tause majoriteten så ut til å våkne fra fantomtilstanden og bli en aktør. En aktør bestående av utallige enkeltledd som kommuniserte med hverandre. En aktør som politikerne sendte en direkte og bestemt oppfordring til: «Situasjonen er alvorlig. Ta den på alvor!» Denne oppfordringen var ikke rettet mot de åpenbart vennligstemte, men mot alle. Om majoriteten fortsetter å tie eller samtykker i å gjøre noe fornuftig, er åpenbart et spørsmål om hvilken tillit den vises. Sagt på en annen måte: Jo mer forknytt, tåkete og homøopatisk politikerne omgås med den, jo mer skrumper den inn til å bli den rent statistiske entiteten Baudrillard snakker om.
Denne leksjonen fra koronakrisen kan vi ta med oss når andre kriser – som klimakrisen – for alvor kommer på den politiske dagsorden. Det ble forresten tutet på motorveien etter hvert. Et kort, vennlig tut til avskjed idet køen endelig løste seg opp og alle la inn tredjegiret.
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad
Første gang publisert i Die Zeit 14. september 2020
[i] Den løst organiserte Reichsbürger-bevegelsen i Tyskland består av høyreekstremister som mener dagens tyske stat er illegitim. Selv anser de seg som representanter for det «sanne» tyske riket, med grensene fra 1914 eller 1937, og ønsker å gjenetablere disse (overs. anm.).
