I 15 år har paperbacks fra Tron Øgrims (1947–2007) omfangsrike samling med fantastisk litteratur prydet veggen bak scenen i rommet kalt «Nedjma» (etter det arabiske ordet for stjerne) i Litteraturhuset i Oslo. Til innvielsen av samlingen i juni 2011 ble jeg invitert til å intervjue science fiction-nestoren Jon Bing. Tittelen på arrangementet var «En galaktisk aften», med et hint til Øgrims – den norske maoismens store strateg – kanskje noe overraskende forkjærlighet for den utpreget amerikanske litteraturformen romoperaer.
Jeg forberedte meg ved å tilbringe en god del timer på Bergen Offentlige Bibliotek, der jeg leste i eldre Bing-bøker som en bibliotekar hentet opp fra magasinet til de dannet en høy bunke. Lanterne science fiction, Nazar-antologiene og Bing & Bringsværds samleutgivelser hadde jeg et aktivt forhold til, men ikke siden midten av tenårene hadde jeg lest noen av Bings skjønnlitterære bøker utgitt under kun hans eget navn.
Da jeg var barn, var det bøkene om stjerneskipet Alexandria som gjaldt – der bibliotekarene også er oppdagelsesreisende, diplomater og forskere, og hovedpersonen Benji har en trofast følgesvenn i flaggerkatten Miromurr. Bøkene var illustrert av uforlignelige Thore Hansen, som døde 8. september i år. Den siste Bing-romanen jeg hadde lest, var En gammel romfarers beretninger (1992), en revy over ulike mulige varianter av utenomjordisk liv, skrevet i en elegisk tone som hensetter leseren til et slags fremtidig Venezias slitte prakt og i tråd med avsnittsvignettene gjør stjernereiser til gondolferder.
Der jeg satt på biblioteket, innså jeg hvor utprøvende og koblet på tidens toneangivende strømninger dette forfatterskapet hadde vært. Bing skrev som 25-åring pop art-romanen Det myke landskapet (1970); sammen med Bringsværd laget han en av de mest avantgardistiske utgivelsene i norsk litteraturhistorie, konvoluttboka Sesam 71 (1971); og novellesamlingen Hvadata? (1986) hadde undertittelen Lesestykker for informasjonssamfunnet – den er et vaskeekte EDB-lesehefte for humanister, som ikke minst vitner om Bings ekstralitterære løpebane som professor i rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo.
Jeg var blitt glad for – og nostalgisk av – forespørselen. Den fikk meg til å huske at jeg en gang hadde skrevet et brev til Bing, og at jeg hadde fått et vennlig svar, ledsaget av en komplett bibliografi (på mange titalls sider, der de fleste listet opp akademiske artikler) og et eksemplar av hans første trykksak som redaktør, Fenomen 66 (1966). Kolofonen i denne fan-publikasjonen anno dazumal oppga Jon Bings adresse i Trondheim, der jeg holdt til. Det hadde gjort meg ivrig: Det var altså håp om å finne en vei inn i litteraturen, også derfra.
Vi møttes første gang en halvtime før samtalen skulle starte. Motsatt hva jeg hadde ventet, var Jon Bing ingen påfallende meddelsom type. Både backstage og da samtalen gikk i gang, svarte han fåmælt, bare akkurat på det han ble spurt om, ofte kortere enn spørsmålsformuleringen. Jeg hadde forestilt meg at møtet med Bing ville være assosiativt og ekspansivt, som en portal til et svimlende bibliotek. Nå støtte jeg på en utfordring i hans nøkterne muntlige stil. Samtidig var han lyttende og generøs, og vi fikk fylt timen, selv om jeg mot slutten strevde med å formulere flere spørsmål ut fra notatene; i min lettere perplekse tilstand klarte jeg ikke lenger å bla i minnet om hva jeg hadde lest.
Etter samtalen var et av Tron Øgrims familiemedlemmer begeistret. En annen publikummer jeg snakket med, bekreftet derimot følelsen av at det hadde stoppet litt opp mot slutten, og dermed orket jeg lenge ikke å tenke på denne samtalen. Slik er nervøsitetens jernlov: Man husker ofte bare starten og slutten av offentlige opptredener, og andres vurderinger har det med i minnet å erstatte ens egen erfaring av dem. I hodet mitt var intervjuet blitt kategorisert som en fiasko.
Tre år etterpå døde Jon Bing, og jeg fikk spørsmål om det ikke var slik at jeg en gang hadde intervjuet ham?
Siden intervjuet var tatt opp, tvang jeg meg til å høre på opptaket, og så viste det seg at det som var blitt sagt, slett ikke var så ille. Snarere syntes jeg det var ganske opplysende. Dessuten var det nå av historisk interesse, for Bing opptrådte ikke så ofte offentlig de siste årene han levde. Kanskje var samtalen vår det siste større litterære intervjuet han ga?
Den ble derfor transkribert, sto på trykk i Vagant 3/2015, og er nå publisert på nett for første gang.
Intervjuet viser ikke minst hvor tett knyttet Bing & Bringsværd var til det britiske miljøet rundt tidsskriftet New Worlds, som var sentralt i den bevegelsen som ble kalt new wave science fiction og podet sjangeren på litterær modernisme, samfunnsvitenskap og tidens psykedeliske kultur. Faktisk fremkommer det at de to nordmennene var drivkrefter bak originalutgivelser av giganter som Brian Aldiss og J.G. Ballard. I intervjuet sies det at en forespørsel fra NRKs Torolf Elster om noen lørdagsforedrag – via Bing & Bringsværd – var den utløsende årsaken til at Aldiss skrev sjangerhistorieverket A Billion Year Spree (1973), som siden ble utvidet til A Trillion Year Spree (1986). Hvem skulle ha trodd det, at den sobre rikskringkastingen i det den gangen avsidesliggende landet Norge skulle få betydning for selve fremtidens litterære forms egen historieskriving?
Tron Øgrim henspiller muligens på Aldiss’ tittel i sitt essay «Litteratur i de siste 40 millioner år» fra Forlaget Oktobers 25-årsjubileumsbok Skrift (1995). Oktober, som ved tiden for jubileet var kjent for sin stilfulle bokdesign og eksklusive skjønnlitterære stall, startet som et marxistisk-leninistisk gruppearbeid, anført av Øgrim. Det skulle altså bare mangle at han i jubileumsboka fikk god plass til å utbre seg om lesningens fortid, nåtid og fremtid. Plassen brukte han blant annet til å omtale sin egen lesning av erkeamerikanske pulp-forfattere som Edgar Rice Burroughs, Robert A. Heinlein og A.E. van Vogt, og til å fundere over filosofiske spørsmål: «Hvorfor skriver ikke en maur som er tråkka på dikt? Hvorfor kommer det ingen romaner fra ei ulykkelig ku?» Øgrim skrev forresten selv, under pseudonymet Eirik Austey, tre science fiction-romaner, utgitt på Tiden Norsk Forlag i 1985, 1990 og 1991. De kan leses på Bokhylla og bør nok på et tidspunkt bli emne for en artikkel, mon tro hvor hen?
Et av Bing-intervjuets temaer er fan-kulturen rundt de fantastiske sjangrene, såkalt fandom. Bing & Bringsværd var med på å starte opp Oslo-studentenes science fiction-forening Aniara i 1965, men brøt snart lydmuren inn til den større kulturen, og ble opptatt med en lang rekke oppdrag fra Gyldendal og NRK. Andre fortsatte arbeidet i engere entusiastkretser. Om dette skrev jeg en artikkel i 2009, under tittelen «Fra Algernon til Aardvark. Om norske science fiction-fanziner på 70- og 80-tallet», som vi nå også har lagt ut på nett.
I juni i år var jeg på science fiction-kongress for første gang på lenge, Norcon 32 på Blindern (en liten skildring av besøket her). Temaene for programpostene strakk seg fra robotromaner og monsterkjærester til solarpunk og Bjørn Vatnes klimafiksjon. I tillegg til yngre lesere deltok erfarne fans som historieprofessor Øystein Sørensen, forfatter Øyvind Myhre og Bjørn Are Davidsen fra tenketanken Skaperkraft. Sistnevnte fattet interesse for den da nettopp annonserte sammenslåingen av Vagant og Vinduet, og spurte etterpå redaksjonen om vi kunne være interessert i en tekst han arbeidet med: en kritisk avhandling om romveseners eventuelle eksistens’ konsekvenser for kristen teologi. Også den kan man nå lese på Vagant.no, med Steven Spielbergs film av året, Disclosure Day, som springbrett.
I en minnesamtale om Tor Åge Bringsværd (1939–2025) ledet av den mangeårige Norcon-arrangøren Heidi Lyshol, deltok Elin Brodin, Erik Fosnes Hansen, Eilev Groven Myhren og Roger Pihl. Det ble et møte mellom mestere i anekdotens edle kunst, som lot publikum forstå at det finnes svært mye godt å si om den bredt beleste og usedvanlig produktive forfatteren. Pihl kunne sågar fortelle at han var i ferd med å ferdigstille det han kalte en «digresjonsbiografi» om sin nære venn. Vi har fått publisere en smakebit – og mange flere anekdoter finnes å lese i boka Hei, det er Tor Åge! En digresjonsbiografi, eller: Han kom aldri til månen, som nettopp er utgitt på Galrof forlag.
God lesning, og ikke glem å spre ordet om det konsoliderte kosmiske tidsskriftet Vagant hvori opptatt Vinduet!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
