Hvis man er glad i å vektlegge ideologiske forskjeller, kan man naturligvis strides lenge og vel om hvorvidt litteraturviteren, kritikeren og essayisten Karl Heinz Bohrer var liberal, konservativ eller anarkist. Man forstår hans uforlignelige temperament mye bedre gjennom tre av yndlingsuttrykkene hans. Var han bevisst på dem? Jeg vet ikke. Men bestandig når noe imponerte ham, sa han på sin syngende rhinske dialekt: «Det er jo eventyrlig!» Det som var «eventyrlig», var først og fremst andres småfrekke vidd. Til sin mye yngre Suhrkamp-redaktør sa han en gang under et beåndet kveldsmåltid: «Jeg visste neimen ikke at du var så vittig! Misforstå meg rett: At du er vittig, visste jeg jo, men ikke at du var så vittig!» Vidd var ridderslaget.
Motsetningen til vidd var overforsiktighet og forknytthet. Aldri avviste han noen på grunn av en politisk mening eller posisjon, men hvis man gjorde et overforsiktig eller forknytt inntrykk på ham, kunne man ikke regne med forståelse. Det overforsiktige gikk ham på nervene, bak det forknytte været han derimot faren for et ekkelt ressentiment som bet alt i seg.
Det er ingen tilfeldighet at han fikk sitt bredeste nedslagsfelt som redaktør for tidsskriftet Merkur, og med «Provinzialismus»-spalten om forbundsrepublikkens stil og habitus. Som samfunnsfysiognomiker rettet han blikket mot det politiske. Han prioriterte estetiske kategorier fremfor etiske og så et politisk underskudd i forbundsrepublikkens manglende evne til estetisk selvfremstillelse, dens moraliserende oppblåsthet. Det vesttyske nisselandets frykt for patos utsondret noe som for ham var hemmet og forknytt.
Universitetsmiljøet, som Bohrer stod i med iallfall ett bein, siden han i 1982 ble professor i litteraturvitenskap i Bielefeld, representerte det forknytte på en særskilt måte. På den annen side var Jürgen Habermas for ham det motsatte av forknytt. Han var den av Bohrers samtidige som gjorde størst inntrykk på ham, og som han alltid kom til å omtale i kjærlige ordelag, selv om det egentlig er umulig å forestille seg to ideologiske profiler som står i større motsetning til hverandre. I hvor mange spørsmål var de vel ikke uenige om alt! Hva har de vel ikke kranglet offentlig om (for eksempel gjenforeningen)! Da de neste gang var samme sted, unngikk de hverandre de første minuttene, ifølge Bohrer, men så kom Habermas bort til ham og sa: «Folk skal ikke kunne si at vi ikke lenger snakker sammen.»
Skulle man likevel oppsummere Bohrers verdensanskuelse, ville den lyde slik: Alt som hadde med historiefilosofi å gjøre, avviste han. Derfor insisterte han som litteraturviter så betingelsesløst på det estetiskes autonomi, det som ikke kunne reduseres til ideer eller en moral. Antitesen til historiefilosofien var fantasien. Da sekstiåtterne ropte «All makt til fantasien!», var Bohrer straks mottagelig for dette ropet, selv om han slett ikke forstod seg på vissheten de fremviste i sin marxistiske tro. Men det skjøv han fra seg og gledet seg desto mer over opprørets intensitet, aggresjon, vitalisme og gusto. («Aggressiv» var et ord han brukte på en grunnleggende positiv måte – som motsats til doven, kujonaktig eller nettopp overforsiktig.)
Den gangen var Bohrer kulturredaktør (senere litteraturansvarlig) i Frankfurter Allgemeine Zeitung og skrev om de politiserte studentene med sympati, selv om man på huset så med sterk mistro på bevegelsen. I erindringsboken Jetzt – Geschichte meines Abenteuers mit der Phantasie (Nå – historie om mitt eventyr med fantasien) fra 2017 er det en glimrende beskrivelse av et tidlig besøk hos Jürgen Habermas i Frankfurt, kort før Bohrer drar til Berlin for å rapportere fra studenturolighetene. Naturligvis var det snakk om den politiske situasjonen, og Filosofen – som han alltid kalles i boken – ville vite hva Bohrer ønsket å oppnå med sin reportasje om studentene. Habermas forventet et politisk argument, men nettopp det ville ikke Bohrer komme med: «Svaret mitt, at konfrontasjonen mellom en nærmest storborgerlig institusjon som avisen og det intellektuelle klimaet hos opprørerne ved universitetet i Berlin var elektriserende, var ikke nok. Egentlig hørtes det riktig så bra ut, liksom en sosialpsykologisk forklaring. Filosofen var derimot av den oppfatning at dette ikke var noe politisk motiv, men et melodramatisk. Jeg var nær ved å svare: Og så da? Til syvende og sist kan man ikke forstå politikk uten instinkt for det melodramatiske.»
Bohrer var alltid på jakt etter steder med oppkvikkende klima. Da åpnet lungene seg, og han pustet dypt inn. Samtalen med Habermas ble deretter svært livlig, sier han, og Filosofen insisterte på at artikkelen måtte støtte reformkreftene mot de anarkistiske. Bohrer fant Habermas’ argumenter besnærende, men visste like fullt at det ikke var reformkreftene, men de radikale som ville stå i sentrum i artikkelen hans: «Ikke berømmet, men på et vis besungne.» (Her er frasen «på et vis» et uttrykk for maksimal presisjon.)
Gleden over det ikke-hverdagslige
I løpet av livet fikk Bohrer utført det komplekse kunststykket å besynge revolusjonen uten å gjøre dens utopisk-politiske innhold til sitt eget. Selv den franske revolusjon var for ham et storslagent skuespill av ytterste intensitet. For denne frivoliteten, som man også kunne kalle amoralisme, ble han stadig vekk angrepet og avkrevd forklaring – og når rett skal være rett (for den bestyrtede samtiden), må man si: Hva ellers! Hva hadde vel frivolitet vært godt for hvis ingen mistet pusten!
Av Heinrich Heine, som Bohrer elsket for hans eventyrlig frekke vidd, finnes et kort stykke om revolusjonen i Frankrike i 1830. I «Verschiedenartige Geschichtsauffassung» (Forskjelligartet historieoppfatning) avviser Heine de historiefatalistene som avsverget all politisk kamp og revolusjonen selv fordi den gamle Adam uansett ikke kunne forandres på. Samtidig distanserer han seg fra «humanitetsskolen» og dens hegelianske historieteleologi, som betraktet nåtiden kun som et middel til en bedre fremtid. Heine priste «de livligste livsfølelsene» som går fullstendig opp i nåtidens øyeblikk. Dette var etter Bohrers smak, og i 1981 feiret han «det estetiske skinnets øyeblikk» i en innflytelsesrik studie over «plutselighet»: Plötzlichkeit. Han likte revolusjonen fordi den var en begivenhet som ikke kunne avledes av den fastspikrede hverdagslighetens vante gang.
I det teatralske hadde Bohrer alltid mye å hente. Han minnes i Granatsplitter – Erzählung einer Jugend (Granatsplinter – fortelling om en ungdom) fra 2012 at han som barn lokket skolekameratene opp på besteforeldrenes loft for å gjenskape den hellige messen i smug. Hans troende bestemor måtte naturlig nok ikke få vite at barnebarnet dro en presteaktig kappe over seg, preket for sine lekekamerater, mumlet i vei på noe som lignet latin, før han delte ut hostien. Den gangen ville han, rhinlenderen som alltid betegnet seg som «katolsk ateist», aller helst bli prest, av lyst på det rent teatralske. Uansett forble han tro mot tanken om forvandling, gleden over det ikke-hverdagslige og transgresjonen – på kunstens felt.
Da Bohrer som ung student dro til England, ble han svært imponert over landet. Med den samme begeistringen som da han overvar Shakespeare-oppføringer i Old Vic, fulgte han de parlamentariske debattene i Westminster fra besøksgalleriet. Begge deler var for ham uttrykk for en teatralsk-agonal sportsånd. Samtidig fascinerte det ham hvor sterkt imperiet stod i landets bevissthet. I Granatsplitter skrev han: «Nå slo det ham igjen hvor mange der hjemme som på en ondskapsfull måte sa at også England hadde tapt krigen. Ingen av dem som sa det, hadde noen gang vært her. Det var en åpent skadefro fiendtlighet hos dem som faktisk hadde tapt krigen. I tillegg lo man av det engelske monarkiet, av det disse folkene kalte falsk pomp og prakt. Først nå skjønte han hvor intetanende de var. De kjente jo ingen ærverdige seremonier, bare nazistenes svulstigheter.» Bohrers estetisisme hadde altså definitivt sin egen moral – en verdighetens og ridderlighetens etikk.
Da Joachim Fest ble sjefredaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1973, erstattet han Bohrer med Marcel Reich-Ranicki som ansvarlig for litteraturmagasinet. I den estetiske radikalerens sted trådte den borgerlig-realistiske romanens talsmann. Bohrer gjorde det beste ut av denne krenkelsen. Han dro til London som avisens korrespondent og hygget seg stort med å gni inn i de tyske leserne at man på denne øya hadde et annet syn på mangt og meget. Den største opphisselsen vekket han i 1982 med sitt forsvar for Falklandskrigen, da han moret seg over den postnasjonale forbundsrepublikkens manglende evne til å begripe noe som helst av impulsen til dette felttoget.
På åtti- og nittitallet bodde Bohrer i Paris, deretter igjen i London. Hans indre kompassnål pekte alltid vestover, noe han en gang bemerket: Frankrike, England, Irland. Han forsvarte ofte den britiske egenrådigheten, motstanden mot en fullstendig innlemmelse i EUs institusjoner. Men da Storbritannia virkelig bestemte seg for Brexit, ble han rystet. Brexiterene hørte ikke lenger på fornuft, mente han. I alderdommen ble lengselen etter Tyskland stadig sterkere. At han og hans kone Angela ikke kunne besøke Tyskland på grunn av korona, gjorde ham svært bedrøvet på slutten. Under vår siste telefonsamtale sa han at han savnet Tyskland. Jeg måtte smile da jeg spurte hva det var han konkret savnet ved Tyskland. Han svarte: «I England kan man simpelthen ikke krangle på en god, kritisk måte.»
I sin siste bok, som utkommer i september, mediterer Bohrer over det å dø og døden selv, og han kvier seg ikke for – som han kanskje selv ville ha sagt – å lete på nøkternt vis etter en trøstende formel for det å ikke lenger være til. I Was alles so vorkommt (Alt mulig som hender) heter det: «Å vite at man blir husket – ligner ikke det på vissheten om at man tenkes på i sitt fravær? Og fraværende er man jo svært ofte.» Onsdag 4. august døde Karl Heinz Bohrer i London i en alder av 88 år. Vi tenker på ham. Nå som han er fraværende, enda mer.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 12. august 2021
