 Med de to romanene Oskespiralen (2022) og Alt et (2025) har Leander Djønne, f. 1981, fra før kjent som billedkunster, blitt et navn å regne med i samtidslitteraturen. For Alt et mottok han i november Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur. Djønne bor og arbeider i bygda Grimo i Hardanger, Ullensvang kommune. Foto: Baard Henriksen / Forlaget Oktober. |
For over 30 år siden gikk det et skred i Odda, et voldsomt snøras som tok livet av et menneske. Jeg gikk med aviser på det tidspunktet. Noen dager etter skredet gikk jeg inn i rasområdet, krabbet rundt i klumper av is, stein og jord for å komme meg opp til et hus der de skulle ha Haugesunds Avis.
Posten skal fram!
Det gjorde et voldsomt inntrykk å kravle rundt i det massive raset. Det satte seg i meg, følelsen av å leve med en overhengende rasfare.
Du er utdannet billedkunstner. Stein og fjell, grotter og gruver går igjen i kunstfilmene dine?
Kanskje det skyldes det raset? Jeg skiller lite mellom billedkunsten og forfatterskapet, det er på mange måter samme prosjekt. Arbeidet mitt handler om tid og eksistens. Om døden. Tiden før og etter består av den samme evigheten. De samme urgamle steinene.
«Det var Fjellet si tid. Steinen si tid. Ei tid menneska ikkje begrip der dei klamrar seg til hastige lagnadar og går attende til jord i same stund dei er komne inn i verda.» Slik åpner Oskespiralen (2022). Romanen foregår omkring en gård et gudsforlatt sted på Vestlandet, dit to brødre er på vei for å hevne sin mor som er drept av den fryktelige «Faren». «Mora» snakker til sønnene sine fra det hinsidige og ber dem om å hevne seg. Dermed slippes det løs noen voldsomme krefter …
Hevn er en motor som driver boka. Hevnperspektivet interesserer meg. Gjennom generasjoner helt fram til Magnus Lagabøte var det en forpliktelse for vanlige nordmenn å hevne seg hvis noen forbrøt seg mot familien din, eller ved tap av ære. Mange unge menn ble drept på grunn av hevnansvar og æresforpliktelser. Raseri og aggresjon er på mange måter tabubelagt i samfunnet vårt, i hvert fall i det offentlige ordskiftet. Jeg husker vi hadde et stort kunstprosjekt med Parallellaksjonen på Kunsthallen i Oslo 22. juli 2011. Så smalt det. Vi var der med en masse kunststudenter, kunstnere. Opplevelsen av dagene etterpå var blandet for meg. Det var et hav av roser, store demonstrasjoner der fortegnet var kjærlighet. Mens jeg tror mange, spesielt de pårørende, bygde opp et voldsomt raseri. Jeg vil nok si at jeg hadde det sjøl.
Kan du bruke det raseriet som forfatter?
Jeg mener aggresjon og raseri kan være en sunn og positiv kraft. Jeg tror det er viktig anerkjenne det som en energi man kan kanalisere, istedenfor å tabubelegge det. Det er mer enn nok av ting å være forbanna på. I kunstnerskapet mitt ligger raseriet og ulmer.
I Oskespiralen er begge brødrene skadet av oppveksten. «Sonen» har bak seg en fengselsstraff, og er hevnlysten. Mens «Broren» tror mer på frelse enn hevn, han er en gudfryktig kontrollfrik som siterer bibelvers ved enhver mulig anledning. Har du lagt noe av deg selv inn i begge disse brødrene?
Det er satt på spissen, men «Broren» kunne ha vært min egen bror, som fortsatt er med i Jehovas vitner. Og jeg kunne vært «Sonen», selv om jeg ikke akkurat har sittet på psykiatrisk sikring. Men begge speiler visse deler av mitt eget liv, det er sant, det.
Er det også en arvesyndsproblematikk her, som brødrene ønsker å bryte ved å ta livet av faren?
«Arvesynden» er interessant som begrep, men jeg tenker det som foregår i romanen mer som en epigenetisk videreføring og dårlig sosialkulturell forvaltning. Jeg slår et slag i begge romanene for å ansvarliggjøre individene for egne handlinger. I ingen av bøkene er det noen som tar ansvar. Alle renner liksom bare med ned i et sluk. Det ligger en form for determinisme her. Det som skjer er allerede forutbestemt. Men så kan det òg være at alt sammen skjer inni hodet på Sonen som ligger på cella.
Brødrene står og ser at Faren til slutt går til grunne, blir slukt av naturen, alt raser sammen … Naturen hevner seg?
Det handler mye om at naturen tar tilbake det som er sitt. Naturen har en evighet av tid, så kommer vi, eller meg eller deg, som et glimt … så er vi borte igjen, og en evighet av framtid kommer.
Naturen har heller ingen moral?
Nei, moral er fraværende, men mennesket er likevel verst som en del av det vi tenker på som natur. Naturen raser, renner ned, alle dyr lever liv i smerte og skal bli drept til syvende og sist, skal bli spist opp. Absolutt alle dyr. Bortsett fra oss. Likevel er vi er helt forjævlig kjipe mot hverandre.
«En roman fylt av en kraft jeg ikke har lest maken til før, et vilt og mørkt raseri og samtidig en voldsom livskraft, en roman der alt står i flammer», skrev forlagssjef Ingeri Engelstad da du fikk Oktoberprisen for din andre roman Alt et (2025). «Et verk uten sidestykke i norsk litteratur, et slags vilt og umulig mirakel av en roman. Leander Djønne skriver konvensjonene i stykker!»
Jeg har vært både overrasket og glad for mottakelsen boka fikk. Jeg har ofte følt at det jeg lager ikke er noe bra, dette kan jeg ikke gi ut. Jeg holdt på å trekke Alt et bare noen uker før den gikk i trykken. Den er jo rett og slett ganske grusom, den romanen.
Den er helt forjævlig, og litterært helt mesterlig. Du skriver om det verste mennesker kan gjøre med hverandre, og likevel er det et lys, både i selve språket og omsorgen fra en bror for en søster: Et foreldreløst tvillingpar på tolv år, Våle og Rind, blir overlatt til besteforeldrene sine på farssiden etter at foreldrene dør i en ulykke. Jenta er multihandikappet, tvillingbroren viser en rørende omsorg for henne. Besten er et grusomt menneske, og Besta, kona hans, er hjelpeløs i møte med ondskapen hans. Her er det også noen åndelige krefter i spill. Ser du på boka som en fortsettelse av Oskespiralen?
Ja, egentlig. Det er på et vis samme boka, bare at den er skrudd enda hardere til. Bøkene er som parallellforskyvninger, det er en generasjonsforflytning, her møter vi besteforeldrene, vi er tilbake på garden, vi er inne i ura. I begge bøker finnes besjelingselementer, hvor dyrene får stemme, fjell og natur får en konkret mening.
Det er også mange navnespill?
Ja, med referanser til sagalitteratur. Våle er den som skulle hevne drapet på Balder. Rind er ei jotnekvinne som Odin har voldtatt. Vreide er navnet på Besten. Odin betyr jo «vrede» eller «vredens gud». Det peker bakover, mot førkristen folketro.
Hvordan har du jobbet med formen?
Boka er først og fremst visualiserende. Personene går ikke gjennom noen særlig karakterutvikling. De er bevisst sjablonger, representative for det gode, det onde og det som er imellom der. Da tenker jeg Besta er imellom, mens Våle er Jesus-skikken, han er bare lyset og omsorgen.
En hjelpeløs Jesus?
Han er hjelpeløs, men ikke bare, han klarer å få søsteren sin videre hele tiden. Du kan kanskje innvende at Våle er for god til å være sann. Men jeg ville ikke ha noen dualitet i ham. Jeg ville at han skulle være bare lys. Boka handler om lys, det vil si fravær av lys. Hele tiden fravær av lys, med et ønske om lys.
Søsteren er epileptisk og sterkt multihandikappet. Hun har ikke språk. Han vil så gjerne hjelpe henne og beskytte henne.
De kommuniserer med hverandre gjennom hennes epileptiske anfall. Det er interessant hvordan epilepsi har vært med menneskene i tusenvis av år, i seidkulturen, i folketroen, i sjamanismen, i litteraturen … som en transcendental tilstand, som en slags hellig tilstand, faktisk. Tenk bare på Idioten, Dostojevskijs roman, der Fyrst Mysjkin har epilepsi.
Besta har sin kristne Gud som hun inderlig prøver å be til, men som må gi tapt for en kraft bakenfor der … «gand, gand, gand» … hun er av samisk opprinnelse. Og de gamle norrøne kreftene vinner fram i henne etter hvert?
Ganding er et gammelt norrønt ord tilknyttet den førkristne seidkulturen i Norge. Der kunne man sende ut en ånd og ta bolig i dyr. Mange knytter det til samisk tro. Jeg spiller på dette, at det beste for et menneske ville være å komme inn i et rovdyr for å kunne frigjøre seg.
Og det skjer jo her. Bestemora tar bolig i en jerv etter at hun er drept?
I dyrenes verden finnes det merkelig nok en form for rettferd, selv om de eter hverandre. Jeg er fascinert av jerven, den er veldig sky. Nesten ingen mennesker har sett en jerv. De eter absolutt alt, marg og bein, hår og pels …
Er dette en hedensk bok?
Oskespiralen og Alt et har sekulære perspektiver, men begge bøkene tar også opp i seg noe som handler om «den neste». I Bibelen finnes jo denne humanistiske tanken om nestekjærlighet. Det opptrer en nabo i begge disse bøkene, og naboen er jo symbolet på «nesten», som skal hjelpe. Men her i bøkene hjelper ikke naboen. Snarere tvert om.
I en skrekkfilmaktig scene skildrer du hvordan Vreide dreper Besta, hogger henne opp med øks og presser kjøtt og beinbiter inn i vedovnen … slik Kong Nebukadnesar kastet de jødiske mennene i ildovnen i Daniels bok … Hun blir til aske.
Besta blir en oskekvervel, en oskespiral, en hvirvel av aske, der hun kvervler ned i hulen og inn i kjeften på jerven. I oska er det absolutt ingenting, men der er også alt. «Elden legg att oske som eit æveleg inkje», står det, «jamvel eit prov på alt som har vore.» Ja, det er grusomme ting som skjer … Men jeg jobbet egentlig mest med språket! Jeg hadde sittet mye på hytta, gjennomgått manuset ord for ord. Gang på gang. Det språklige ble det vesentlige, og jeg la noen føringer: Dette skulle være et konservativt nynorsk. Romanen er vokst ut av gammelt norrønt språk og gammelnorsk. Ingen importerte ord! Jeg ville ikke at det skulle finnes et eneste gresk eller latinsk ord der. Ingen tyske eller franske ord heller. Jeg kunne våkne midt på natta og tenke, «faen, karosseri, det er absolutt ikke et norsk ord. Det er fransk.» Men hva heter det på nynorsk?
Det heter ikke noe?
Overstell! For du har understell og overstell på en bil. Eller hva med et ord som kveikje? Det er knyttet til at noe antennes. Ikke bare at en fyrstikk blir tent, det kveikjes jo stadig et lys inne i disse tvillingene, men det kveikjes også en spire til raseri hos Besten.
Hva er et motsatte, når man tar på veken for å slukke et stearinlys?
Å slukke, det er å kvele. Eller kvæve. Kjørve. Det er mange sånne ord. Heilen istedenfor hjernen. Det er nesten utgått fra det nynorske språket. Men det fins i ordboken. Og så er det bøyningen av disse merkelige ordene, der får man flere steder en partisippsproblematikk. Jeg holdt bare på med språklige finurligheter de siste månedene og mistet gangsynet på hvor grusom boka egentlig er.
Hvordan er det da når boka kommer ut?
Da har jeg glemt hva den handler om. Slik at når folk spør, hva faen er dette for noe, sier jeg: Tenker du da på kveikje? Eller tenker du på lågar? Det er eld, men ikke flammer. Det er lågar hele tida. Genitivs-s-en er helt vekke i Alt et. I motsetning til i Oskespiralen, som egentlig burde hett «Oskekvervelen». Jeg var helt inne i dette og var ikke forberedt på det spørsmålet som nå meldte seg: «Hvorfor er den så grusom?»
Ja, hvorfor er den det?
Jeg mener det er åpenbart at den gjenspeiler en samtidig sadisme som foregår i verden rundt oss, og som er mye verre enn det som skjer i familiens kammerspill i denne boka. Men for meg er det et poeng ikke å skrive didaktisk så leseren skal vite hva jeg vil. Det er flere fingre som peker i ulike retninger når man strekker ut en håndflate. Noen ankerpunkter er det: en lidelsesproblematikk satt opp mot forvaltning av traumer og forvaltning av ting man opplever. Den gjennomgående sadismen i krigene som foregår akkurat nå, og i populismen og den polariserende politiske kulturen i USA. Jeg syns ikke dette er så vanskelig å skjønne.
Jeg så Dagsrevyen i går. En far i Gaza forteller at de fant en død jente, hun var sprengt i småbiter, de fant hånda der, et bein langt unna, og hodet der.
Fy faen.
Men TV gjør ikke vondt lenger. Enten du vil eller ikke, er boka en kommentar til det uhyrlige som skjer ute i verden. Du greier å skrive så det gjør ordentlig vondt. En sjelden gang greier kunsten og litteraturen å ryste oss på en måte journalistikken ikke lenger kan.
Man blir til slutt helt nummen av TV-bildene. Gaza. Sudan. Donald Trump. Jeg har mistet mye av evnen til å se konvensjonelle nyheter. Sett opp mot dette, blir det rart å forlange at litteraturen skulle peke på noe moralsk, at i slutten på en roman skal det komme noe flott som skal gi oss lys og håp. Menneskenes evne til grusomhet er helt absurd, fra det som skjer innenfor familiens fire vegger til den store verdenspolitikken. Men jeg slår altså et slag for ansvarliggjøringen av enkeltindividet. At vi må bryte spiralene av vold eller undertrykkelse. Kanskje kan traumer man har opplevd i sitt eget liv, kanaliseres til noe bedre for andre. Sånn at man ikke gjør det mot ungene sine, som man sjøl opplevde.
Boka er dedisert til Ruben. Hvem er Ruben?
Ruben er lillebroren min. Han var multihandikappet, fullstendig pleietrengende, plaget av epilepsi. Han døde seksten år gammel. Lillebror hadde på mange måter et liv i lidelse. Rind i romanen bærer på et vis Ruben sitt sykdomsbilde. Jeg vokste opp med ham, var med ham ut og inn av sykehus, han lå flere ganger med dobbeltsidig lungebetennelse, i respirator mange ganger i løpet av de seksten årene han fikk leve. Mye av barndommen min var preget av bekymring og omsorg for min syke bror. Dette var nok en grunnleggende stemning i familien. Jeg lærte å forstå annerledeshet og omsorg. Jeg fikk tidlig kjennskap til døden. Den lå og krøp rett rundt hjørnet. Kanskje er det derfor jeg har tenkt at døden er et ankerpunkt i Alt et. Døden, med tiden før og tiden etter. Jeg er opptatt av livsberettigelsen som enkeltindividene har. Retten til å leve. Jeg tenker at døden er det absolutte mulighetstapet. Jo eldre du dør, jo mindre er mulighetstapet i det vi har av liv. Fra et sekulært perspektiv i hvert fall. Hvis du ikke har tro på etterlivet, vil døden jo være det absolutte meningstapet …
Hva er det du har der rundt halsen din?
En liten amulett. Det er en replika av en Torshammer, et arkeologisk funn fra Suldal. Et gammelt kraftsymbol som det er funnet mange av her til lands. Jeg bærer den av og til i, hva skal jeg si, i pressende, nervøse situasjoner, som for eksempel i kveld når jeg skulle opptre med deg i Domkirken.
Hva representerer den for deg?
Det er kanskje en slags førkristen kultus jeg klamrer meg til, at det fantes en annen innsikt før monoteismen gjorde sitt inntog.
Før Jehova gjorde sitt inntog?
Jeg er født inn i en familie av Jehovas vitner, ja.
NRK laget et sterkt portrett av deg, hvor du faktisk ga uttrykk for at du i tenårene hadde valget mellom selvmord og å bryte ut av Jehovas vitner.
Ja, det var på det nivået … det var liksom der det lå. I oppveksten min var alle med i Jehovas vitner, både på mors og fars side. På femtitallet kom det danske misjonærer til Odda. Min mormor og min farmor ble Jehovas vitner noen år senere og begge foreldrene mine vokste opp i dette som unger. Så jeg hadde også onkler og tanter og besteforeldre med i sekten. Det var ganske tette skott.
Hva leste du som ung?
Jeg leste Bibelen fra perm til perm tre ganger innen jeg var fjorten år. Og naturligvis publikasjoner fra Jehovas vitner. Lærte å tale og gå fra dør til dør og forkynne fra jeg var en neve stor.
Forkynne at folk ville gå til helvete hvis ikke de ble frelst?
Jehovas vitner er en millenarisk religion som tror at det skal komme en omvelting som vil lage en ny og bedre verden. Som det heter i eskatologien, læren om endetiden. De tror på Harmageddon, og at alle systemer og institusjoner skal utslettes. Alle mennesker også. Alt skal renne i blod, så skal Jehovas vitner stå fram som de sanne utvalgte kristne, de skal lage et paradis på jorden, de skal ha evig liv …
Hva slags fryktkultur levde du i?
Du skjønner ikke at det er en fryktkultur før lenge etter at du har kommet ut derfra. Fryktkulturen handler om tankekontroll, både fra din indre, regulerende stemme og familien rundt deg. Du blir kontrollert både fra utsiden og innsiden, det er en perfekt storm av negativ sosial kontroll.
Hva er konsekvensen av å bryte ut av sekten?
Den er katastrofal. Du mister først og fremst familien din, men også absolutt alle venner, for det er et lukka miljø. Jeg hadde ingen venner på utsiden, blant dem vi kalte verdslige. Det var ikke lov å være med i organiserte ting som fotball eller kor.
Når brøt du ut?
Da jeg var seksten år. Det som skjer når du går ut, er at du blir klippet bort. Jehovas vitner praktiserer dehumanisering som en aktiv del av ideologien. Jeg flyttet tilbake til Hardanger i 2015. Odda er et lite samfunn. Jeg kan treffe folk på gata som jeg ikke har møtt på 20 eller 30 år, og de ser rett gjennom meg fremdeles. Det er litt spesielt.
Var det moren din som først hjalp deg ut?
Hun så noen røde flagg og hjalp meg inn på en folkehøgskole der jeg begynte å studere kunst. Etterpå kom jeg til Oslo som syttenåring og følte jeg hadde så mye å ta igjen. Følte meg rett og slett dum. Følte jeg ikke kunne sosiale koder. I Jehovas vitner feirer de heller ingenting, verken jul, bursdag, 17. mai. Ingen ting.
Hvordan var det å komme til Oslo?
Jeg var veldig ung og alene. Det var ensomt, desperat og frustrerende. Jeg bodde på Anker Studentbolig, det var temmelig ghettostil der den gangen, dette var i 1999, jeg husker jeg var den eneste hvite i oppgangen der. Krypinnet lå rett ved siden av Jakobkirken, der det hang gamle alkiser som drakk rødsprit, sånt som man ikke ser lenger i bybildet i Oslo. Alt dette var sjokkartet for en tenåring som kom fra en sekt innerst i Hardanger. Jeg lot vel som om jeg var normal, og tror ikke jeg snakket utdypende med noen om bakgrunnen min før jeg var 24 år gammel. Jeg tilegnet meg vel ulike koder, jeg hadde ikke lyst til å bli sett på som en weirdo.
Hva gjorde du først i Oslo?
Jeg nærmest bodde på Deichmanske bibliotek. Leste og leste. Absolutt alt. Romaner. Filosofi jeg ikke skjønte noe av. Schopenhauer og Nietzsche. Søren Kierkegaard. Da jeg var sytten, lånte jeg en svær bok, Om det tragiske. Zapffe. «Den der kommer du ikke igjennom», sa bibliotekaren. Å jo da, nesten.
Du har sagt en gang at det å bryte ut av sekten var som å komme opp fra et mørkt hav og opp igjen til vannoverflaten. Ta inn luft og se. Trekke inn luften.
Hvis det er noe positivt med det, er det nettopp den opplevelsen. For den er veldig få forunt.
Det minner om Dante, som fikk oppleve det, i slutten av Inferno i Den guddommelige komedien. Der stiger han opp fra helvetet og ser for første gang stjernehimmelen med Venus, morgenstjernen, før morgengryet. Det må være det vakreste vendepunktet i hele verdenslitteraturen!
Er det sant! Det kan jeg ikke huske. Den var en av de bøkene jeg pliktskyldigst leste. Det skal jeg lese om igjen! Det var akkurat sånn det var. Å ha vært kneblet og låst, og være helt lukket. Plutselig å oppdage, oi, det er jo sol her! Ja, det fins hyggelige mennesker her. På ekte. Jeg trodde det var bare regn og mørke.
Hva tenker du i dag om Bibelen? Har du noe som helst positivt å si?
Selvsagt. Det er jo en helt vanvittig bok. Jeg ble tvunget til å lese den, men hvis jeg legger den opplevelsen fra meg og ser den objektivt som tekst, er det masse godt og juicy stoff der. I Det gamle testamentet fra Høysangen til de komplekse profetiene i Esekiel og Jesaia. Eller i Åpenbaringen i slutten av Det nye testamentet … For ikke å snakke om hele den humane livsfilosofien som presses ut gjennom Jesus i Det nye testamentet. Jeg er ikke imot Bibelen, men tolkninger av den som rettferdiggjør negativ sosial kontroll, tankekontroll … kontroll generelt. Jeg lever i dag i et sekulært miljø, men jeg opplever at få av mine medakademikere og medkunstnere, eller venner og bekjente, har lest Bibelen. Jeg tenker det er en grei forpliktelse overfor vår kulturarv å ha kjennskap til den.
Du ville vel aldri hatt den kraften i språket hvis ikke du hadde fått det bibelske språket inn med morsmelka. Det må ha smittet over? Eller skyldes det først og fremst det norrøne?
Det går litt hånd i hånd, jeg er inspirert av begge deler. Deler av Bibelens språk er interessant, men det er også mye svulstig språk der, synes jeg, hvis du setter det opp mot de norrøne sagaene der språket er mye strammere og mer korthugget, uten så mye moral i seg. Der er det gull i språket! Og det er så mye selvmotsigende i Bibelen, hele boka er tvers i gjennom selvmotsigende. Men jeg har tenkt sånn, faen heller, jeg har lest Bibelen fra perm til perm tre ganger. Skal dette bare ligge som død informasjon inni meg? Eller kan jeg bruke dette til noe? Det tenkte jeg allerede gjennom utdanningsforløpet mitt. Dette må kapitaliseres, kultiveres, formidles, forvaltes.
I Oslo var du aktiv i det unge, progressive kunstmiljøet. Du drev galleriet Dortmund bodega. Var med i Parallellaksjonen. Hvorfor ville du likevel flytte tilbake til Hardanger igjen for ti år siden?
Jeg hadde nådd et metningspunkt. Jeg ville jobbe mer med mitt eget kunstnerskap framfor sosiale prosjekter som vi holdt mye på med i Oslo. Og jeg ville være ute i naturen, ville ha minst mulig lys- og lydforurensning. Kanskje ville jeg også se om jeg kunne gjenfinne noe identitetsmessig. Det kom opp et billig hus i Tyssedal, rett ved der faren min bodde på det tidspunktet, vi var nesten naboer.
Jeg syns det er merkelig.
Selvplaging, mener du?
Jeg ville aldri ha gjort det!
Hadde det vært noen år tidligere, ville det vært helt uaktuelt. Men det har hatt en terapeutisk effekt å klare å møte seg sjøl, så det har vært viktig for meg på et vis.
Du jobber som miljøterapeut?
Som lærer og miljøterapeut, men nå er jeg det som på godt nynorsk heter verksemdsleiar. Jeg er tjenesteleder eller rektor i spesialpedagogikken i kommunen. Det er en femtiprosentstilling som blør i kantene.
Og du er eplebonde og fruktbonde på ramme alvor med flere hundre trær?
Det er vel noen tusen trær, ja.
Som du beskjærer og høster og lager sider av?
Jeg lager i overkant av 300 liter sider og saft i året til eget bruk, ellers leverer jeg økologiske epler gjennom Bama og Gartnerhallen.
Er det noe som har vært i familien?
Ikke gården jeg har, men fruktdyrkeren ligger i arven, kan du si. De var vel alle fruktbønder og slitere av brattbakker på faren min sin side. Jeg heter Djønne til etternavn og plassen familien kommer fra heter Djønno. På Djønno er mer eller mindre alle fastboende fruktdyrkere. Det var ikke helt ukjent terreng for meg da jeg satte i gang med eget småbruk, men selvsagt var det mye ny kunnskap som måtte tilegnes. Jeg kjøpte et gammelt hus, et nedsarvet småbruk, igjenvokst til en jungel. Der har jeg tatt ut skog, revet opp røtter, restaurert huset, plantet over tusen epletrær … jeg har styrt mye med dette de siste årene.
Er det noe Markens grøde her?
Mye selvplaging i så fall, ja.
Du virker ekstremt disiplinert når det gjelder arbeid?
Min oppdragelse var veldig streng og disiplinert. Faren min hadde en slags militant stil. Det har kanskje vært med på å hjelpe meg til å pushe noen ting sterkt fram, har jeg tenkt litt på i ettertid. Hvor sunt det er, vet jeg ikke.
Når står du opp om morgenen?
Jeg har pleid å stå opp klokka fem for å få et par timer til å skrive før jeg går på arbeid. Men etter at vi fikk vesle Halldor, som er oppe veldig tidlig, har jeg måttet stå opp i tre-halv fire-tiden for å få skrevet ferdig Alt et.
Hva tror du på?
Jeg tror på det som jeg sa, at vi skal og bør ansvarliggjøre alle.
Det er litt strengt?
Sikkert fordi jeg til en viss grad har klart det sjøl. Men man må jo ha sympati, toleranse, selv for de som ikke tar ansvar.
Du jobber sikkert med ungdommer som ikke gjør det?
Jeg jobber hovedsakelig med barn og unge som faller ut av skolen. Det er ofte sosiale problemstillinger i familien, rus, fattigdom, overgrep. Innenfor den elevgruppen vi har på rundt 40, er det kanskje bare én eller to familier som er såkalt ressurssterke. Det finnes mye arvelig belastning, sosiokulturell belastning.
Hvorfor har du valgt den jobben?
Jeg føler mye omsorg for barn og unge, rett og slett. Hvis noen hadde sett meg i den situasjonen jeg var i da jeg var tolv–tretten år … Jeg hadde mat på bordet og klær på kroppen. Foreldrene mine var ikke rusmisbrukere, men de var sekteriske. Hvis noen hadde sett meg, hjulpet meg, tatt kontakt, det er sånne ting jeg har tenkt mye på, så hadde det kanskje forandret mye. De årene var det ingen voksenpersoner som hjalp meg. Jeg prøver å se de barna og ungdommene, vise at det faktisk finnes noen voksne som vil deres beste, noen voksne som kan veilede autoritativt, og samtidig vise omsorg.
Du snakket om dette stadige fraværet av lys, med et ønske om lys. Og det er faktisk mye lys i bøkene dine, ikke minst i Rind. Broren merker at hun har et sterkt «augeljos», og selv merker hun et «kvitt ljos, inni meg». Mens i Oskespiralen er det den døde Mora som kjemper og lengter etter lys: «Ho ville vakne. Måtte vere mogeleg å vakne … Ho ynskte seg ut, opp, verte fri. Drøymde om å breste ei vasskorpe med panna. Stige opp frå mørk sjø, våt og kjølig om heile kroppen … Eg har vel auge som kan sjå? Små, lysande hòler i hovudet, dei må vel opne seg? Eg må opne ljoshòlene! Eg må ha ljos!» Og å «opne ljoshòlene» gjentar du suggererende i de to siste kunstfilmene dine, Søkkjestein (2022) og Botnteikn (2023): «ei komande kraft vil utfalda seg … noko botnlaust heng fast inni meg … snart må det vel opne seg, eg må åpne ljoshòlene inni meg, inni meg, inni meg …»
Jeg tenker mye på hvordan menneskene har tenkt på disse tingene i førkristen tid. Jeg har vært opptatt av begravelsesritualer fra folkevandringstiden og bronsealder til i dag. Det er interessant å se på hellekister og gravrøyser. Jeg har hatt litt kontakt med kunsthistorikeren Holger Kofoed. Han har skrevet flere bøker om Lars Hertervig. Kofoed har også vært opptatt av denne setningen som du siterte: «Åpne lysholene inni meg.» I den ene filmen, Søkkjestein, ser vi en hellekiste fra bronsealderen i Sør-Sverige, der kameraet panorerer fra innsiden og ut i lyset. For meg har det handlet mye om dette bildet av å stige opp fra en mørk sjø og få luft og lys. For det er jo det som er frelse, hvis man skal bruke den kristne logikken, at noe går fra mørke til lys. Som en åpenbaring, rett og slett. Hva det egentlig betyr er vanskelig å vite. Jeg tenker at det er viktig at menneskene kjenner en konkret positiv livsberettigelse. At vi føler det er noe som gir mening der. Mening finnes gjerne i de minste ting! I pizzaen du og jeg spiser her nå, eller ølet vi drikker. Da kjenner du hvor godt det er, alminnelige, helt vanlige ting. Disse små, deilige tingene må man være seg bevisst! Det har jeg tenkt masse på. Hverdagen må være meningsfull, det har jeg tenkt. Det er kanskje derfor jeg jobber med barn og unge i utsatte posisjoner. Og jobber med kunst. Det ville vært meningsløst å ikke holde på med det.
Stavanger, 19. september 2025
