Kjære Vagant-leser,
«Finnes drømmen om Amerika? Det vil si: Finnes den fremdeles, her, i den vestlige verden? Eller er den for lengst blitt erstattet av marerittet om Amerika? Et mareritt som er like altoverskyggende og gjennomgripende som drømmen som avfødte det?»
Disse spørsmålene stilte forfatteren John Erik Riley i reiseboka San Fransisco, utgitt i 2003 av Pax – et norsk venstresideforlag grunnlagt på skepsisen mot USAs dominans etter andre verdenskrig.
Senere samme år ble spørsmålene gjengitt i Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds debattbok Frykten for Amerika. Boka hadde undertittelen En europeisk historie, for som de to konstaterte: «Våre Amerika-forestillinger tar ikke utgangspunkt i det virkelige USA, men i vårt eget behov for å definere oss selv.»
Derfor handlet Bromark og Herbjørnsruds bok, med sitt amerikanske tema, ikke først og fremst om USA, men om Norge og Europa. Den var en over 300 sider lang oppfordring til realitetsorientering, i håp om en «mer etterrettelig, presis og fruktbar» USA-kritikk.
23 år senere våkner Europa opp til en ny virkelighet, der forholdet til USA er blitt forandret ugjenkallelig, denne gangen på grunn av høyst reelle handlinger i det faktiske USA.
Alle europeiske land har brukt begynnelsen av 2026 på nytenkning av forholdet til sin mektigste allierte. Den tyske kansleren Friedrich Merz sa under sikkerhetskonferansen i München for en måned siden at den verdensordenen vi har kjent siden 1945, i praksis er over. Riktignok slo Jonas Gahr Støre på vei til samme sted fast at «i Nord har samarbeidet med amerikanerne faktisk blitt tettere det siste året», men også Norge har de siste månedene arbeidet hardt for å koordinere sikkerhetstenkningen med europeiske partnere. Til og med Forsvarets Forum publiserte under München-møtet en lederartikkel med overskriften «Farvel, Amerika».
Enkelte analytikere har lenge hevdet at USA og Europa har beveget seg mot vidt forskjellige geopolitiske forståelser. Det som er blitt signalisert fra høyeste nordamerikanske hold etter Trumps andre innsettelse 20. januar 2025, har likevel sendt sjokkbølger gjennom den gamle verden. Trump ga fra første stund tydelig beskjed om sine intensjoner, i sin egen tale til Davos og via J.D. Vances tale i München og Pete Hegseths utmeldinger om Ukraina og NATO. Men det har tatt tid for europeiske statsledere å ta innover seg den nye virkeligheten. Trumps utspill i januar om å overta Grønland og hans «Norway Letter» til Jonas Gahr Støre førte til vantro, hyperaktivt offentlig ordskifte – og endelig en viss politisk handlekraft.
Siden har den geopolitiske situasjonen blitt enda mer dramatisk. Bare de siste par ukene har USA, sammen med Israel, innledet en storstilt militær kampanje mot Iran – uten å konsultere verken Europa eller NATO. I Foreign Affairs‘ nye nummer kan man lese artikkelen «The Predatory Hegemon», der statsviter Stephen M. Walt skildrer en ny rovdyr-holdning i USAs forhold til allierte stater. Her beskrives Trump-administrasjonens arbeidsmodus som «å bruke Washingtons privilegerte posisjon til å presse fram innrømmelser, avgifter og uttrykk for underdanighet fra både allierte og motstandere, og å oppnå kortsiktige gevinster i det som oppfattes som en rent nullsumpreget verden». Walts vurdering er at denne holdningen i det lange løp er dømt til å feile. Mye skade på allierte land vil forvoldes på veien.
De mange europeerne som de siste 60 årene har ønsket seg større distanse til USA, har gjerne gjort det av antimilitaristiske grunner. Når distanseringen endelig later til å finne sted, har den ført til tverrpolitisk enighet om enorme investeringer i forsvarsevne, ut fra aksiomet at sikkerhetsmessig suverenitet er en forutsetning for politisk selvbestemmelse. Ikke bare tidligere NATO-kritikere opplever situasjonen som forvirrende.
Når forskningsjournalisten Unni Eikeseth i denne geopolitiske brytningstiden utgir debattboka Krigens laboratorium (Skald forlag), om den norske våpenindustrien, kunne man se for seg at boka siktet mot å rydde litt i forvirringen. Ifølge Vagants sakprosakritiker Simen Vågsland Gonsholts anmeldelse gjør den ikke egentlig det; den interesserer seg mest for de etisk problematiske sidene ved at forskere bidrar til utvikling av våpen. Disse er viktige nok å tenke over, men Europa legger nå om industriproduksjonen også for å kunne føre en selvstendig sikkerhetspolitikk vis-à-vis USA – det virker ikke lenger mulig å få i både pose (pasifisme) og sekk (sikkerhetsgarantier).
«Kontinentet uten egenskaper» kalte den tyske filosofen Peter Sloterdijk i fjor verdensdelen vår, idet han hevdet at den, i likhet med hovedpersonen i Robert Musils roman, «lar seg flyte med i historiens strømmer». Sloterdijk tok til orde for et oppgjør med «den europeiske likegyldigheten overfor seg selv», for å vekke Europa fra sin tornerosesøvn før kontinentet «driver bort mot den store betydningsløsheten, mens USA, Russland, Kina, India og Tyrkia hevder sine imperialistiske ambisjoner».
Den europeiske tiden for å drømme er over, betonte Sloterdijk. Å våkne betyr å «revitalisera det han kallar för de ‘civilisationshistoriska prestationerna’, utan att falla i de nationalistiska myternas fälla som hotar att beröva oss de mödosamt tillkämpade individuella friheterna», skrev Mats O. Svensson i sin kommentar til boka Der Kontinent ohne Eigenschaften.
USAs nye sikkerhetsstrategi ønsker derimot å svekke EU-reguleringer og å styrke europeiske høyreradikale partier. Også Epstein-filene har avdekket ulike former for samarbeid mellom amerikanske aktører og ytre høyre i Europa. Den Wien-bosatte ukrainske statsviteren Anton Shekhovtsov hevder i en analyse skrevet for Vagant at Trump-administrasjonen «tilrettelegger for en ny type amerikansk makt – nemlig et USA-basert tek-oligarki», der Europas ytre høyre-krefter ses som «en politisk kraft som kan forsterke den politiske fragmenteringen innenfor EU og dermed hindre reguleringer av finans- og teknologisektorene».
Også disse utsiktene hører med i bildet av dagens situasjon. Som Inga Strümke i helgen skrev i Aftenposten: Så lenge vi arbeider med teknologien fra Microsoft, Meta og Google og lar disse selskapene bygge datasentre i de nordiske landene, gir vi dem «ikke bare tilgang til landområder, kraft og kjøling: Vi bidrar til konsolidering av teknologisk makt. Vi støtter Trump-administrasjonens ambisjoner om å låse verden inn i en avhengighet av amerikansk teknologi.»
Spørsmålene gjenstår: Hvordan nøste opp i og vurdere utviklingslinjene som løper sammen i de nåværende spenningene mellom USA og Europa? Hva står på spill, hva har gått i stykker, hva burde man aldri ha gått med på? Og hva vil de neste årene bringe?
Den tyske avisa Die Zeit spurte tidligere i år 23 internasjonale intellektuelle om hva et eventuelt – gradvis eller turbulent – brudd med USA innebærer, kulturelt, politisk og militært. Mats O. Svensson og jeg oppsummerte rundspørringen, som vil være relevant lesestoff i lang tid fremover.
Blant de som svarte, var Dipesh Chakrabarty, Emanuele Coccia, Eva Illouz, Rahel Jaeggi, Herfried Münkler, Slavoj Žižek– og nevnte Peter Sloterdijk. Dette er med andre ord også en sjanse til å bli kjent med tenkere og debattanter som ikke så ofte dukker opp i det norske og nordiske ordskiftet.
Hvis de fleste av oss i løpet av etterkrigstidens pax americana er blitt mer enn en smule amerikanske i hodet, og Donald Trump de siste ti årene er blitt en del av nervesystemet vårt, er trolig noe av det viktigste et norsk og nordisk kulturtidsskrift kan gjøre, å bidra til at vi igjen klarer å tenke europeisk: det vil si humanistisk og selvkorrigerende, med historisk innsikt, interesse for litteratur og andre kunstarter – og et post-imperialistisk utsyn mot resten av verden.
Nettopp dette var målet da Vagants redaksjon i 2009 begynte å oversette tekster og skrive kommentarer om kontinentale debatter under vignetten Vagant Europa. Tanken har vært – og den er bare blitt mer relevant – at vår tids kriser krever at vi diskuterer dem på et overnasjonalt plan. Samtidig mangler det tunge institusjoner som åpner de nasjonale offentlighetene for hverandre – eksempelvis paneuropeiske forlag og mediehus. Med Vagant Europa gir vi vårt lille bidrag til å bedre situasjonen.
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
PS. På fredag har en fascinerende film med handling lagt til Nord-Amerika på slutten av 1700-tallet, regissert av Los Angeles-bosatte Mona Fastvold, premiere i Norge. Jeg så The Testament of Ann Lee under Berlinalen i februar og anmeldte den da sammen med A Prayer for the Dying, regissert av Oslo-bosatte Dara Von Dusen. Fastvolds film, som ikke minst handler om europeiske drømmer om amerikansk frihet, får bli dette nyhetsbrevets kinoanbefaling.
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
