LEDER. Et tettere nordisk samarbeid er en opplagt vei å gå.
Vagant 1–2/2017 kommer i salg i uke 23. Uken før feires nummeret i Oslo, på Lillehammer og i København.
«Vi tror på muligheden for et fælles bogmarked og en fælles litterær offentlighed i Skandinavien,» het det i pressemeldingen da Josefine Klougarts New Forest i desember i fjor utkom på dansk – i både Danmark og Norge. «Den ny skandinavisme» – det var uttrykket litteraturkritiker Thomas Bredsdorff brukte da han i Politikens bokbilag 27.01.2017 omtalte forlagene Gladiator og Pelikanens nye satsning, der de publiserer hverandres bøker på originalspråket i sine respektive land, med Klougarts roman som første bok ut.
Samme avis trykket to dager tidligere et debattinnlegg (på norsk) signert Trond Vernegg, formann i Riksmålsforbundet, under tittelen «Vi har alle mye å lære av SKAM»: «Til tross for alle satsningene på å få oss til å forstå nabospråkene er vi blitt dårligere til å kommunisere på skandinavisk. Så snur SKAM det hele på hodet.» De danske leserne av innlegget visste det kanskje ikke, men Riksmålsforbundet har ingen påfallende tradisjon for å følge med i, enn si bejae, ungdomsspråk på fjernsyn; NRKs serie har åpenbart gjort at pipen har fått en annen låt.
SKAM og samarbeidet mellom Gladiator og Pelikanen er kun de synligste blant mange eksempler på at den gjensidige interessen mellom de nordiske landene har tiltatt i styrke. Det Norske Samlaget har lansert en egen gjendiktningsserie for dansk poesi på nynorsk. House of Foundation i Moss gir ut litteratur og filosofi på både dansk, norsk og svensk. Kunstnere utdanner seg i – og ledere av kunstinstitusjoner rekrutteres fra – nabolandene. Musikalske subkulturer og idealistiske ungdomsorganisasjoner kommuniserer ivrig over landegrensene. Også på høyeste politiske nivå intensiveres samtalene: De nordiske samarbeidsministrene besluttet 6.9.2016 å få fortgang i reformarbeidet i Nordisk Ministerråd. Målet er at Norden skal bli verdens mest integrerte region.
Og passende nok: Samme dato (5.4.2017) som Fondet for Dansk-Norsk Samarbejde arrangerte seminaret «SKAMdinavia» på Schæffergården i Gentofte, nord for København, annonserte Vagant at vi har slått pjaltene sammen med det danske tidsskriftet Salon 55.
Denne kulturelle utviklingen finner neppe sted på grunn av tvingende nødvendighet; snarere skyldes den entusiasme og nysgjerrighet. Like fullt foregår alt dette mot en bakgrunn av storpolitisk usikkerhet og uoverskuelige utfordringer. Klimaendringene stiller oss overfor nødvendigheten av drastiske globale reformer, samtidig som Brexit og Trumps presidentskap innebærer en legitimitetskrise for de internasjonalt orienterte etterkrigsideologiene og -institusjonene. Kreml arbeider strategisk for en multipolar verdensorden, mens Europa ris av økonomiske kriser. Sikkerhetspolitikk er igjen på alles lepper. Over hele verden innser stater at de må reposisjonere seg.
Denne kulturelle utviklingen finner neppe sted på grunn av tvingende nødvendighet; snarere skyldes den entusiasme og nysgjerrighet.
Et tettere nordisk samarbeid er en opplagt vei å gå. Avvikende utenrikspolitikk har for lenge bragt de nordiske landene fra hverandre. I 1949 valgte Norge NATO fremfor Norden – en småstatsrealisme med store konsekvenser for befolkningens kollektive forestillingsverden. Tilsvarende svarte Danmark, Finland, Island og Sverige alle forskjellig på tilnærmingene fra NATO og EEC/EF/EU. Språkfellesskap, delt kulturarv og menneskelige kontakter har vært der i rikt monn, men de hverdagslige ideene som blir til under vingen av en større tanke, har for lenge vært dominert av innflytelsen fra USA. De nordiske landenes samhørighet strekker seg lenger tilbake og går dypere enn det atlantiske samarbeidet – akkurat i denne saken må det være lov å formulere seg som en amerikaner: We hold these truths to be self-evident.
Like selvinnlysende eksisterer motstridende ideer om hva som utgjør Nordens egenart. Som Norden-forskeren Johan Strang minner om i antologien Nordic Cooperation. A European Region in Transition (Routledge, 2016), finnes et venstreorientert Norden, der velferdsstatens utjevning av sosiale forskjeller er den bærende ideen; et progressivt Norden, der likestilling, miljøvern og likebehandling av minoriteter står i høysetet; og et nynasjonalistisk Norden, der vekten legges på fellesskap i og mellom folkene. I tillegg finnes et Norden bundet sammen av livssyn – om det så dreier seg om norrøn livsanskuelse, protestantisk kristendom eller ateisme – og ikke minst Eksperiment Skandinavia, som den danske kulturdebattanten Henrik Stangerup kalte det «første forsøg på at udvide det politiske demokrati til også at være kulturelt»:
Hvad der er sket hjemme med statsstøtten til kunsten er, som Poul Henningsen har sagt, at demokratiet nu anerkender uenigheden som et demokratisk princip og kunsten som garanti for denne uenighed. Der er sket det at demokratiet har fået et kultursyn som diktaturerne har det – med modsat fortegn. Hitler og Stalin vidste hvor vigtigt det var at have en aktiv kulturpolitik. Hvor farlige kunstnerne er. Derfor enstrettede de dem. I demokratiet er denne farlighed en betingelse for demokratiets levedygtighed. Derfor må kunstnerne støttes – i håbet om at de forbliver farlige. (Politiken, 23.04.65)
Skandinavia er verdens avantgardesamfunn, hevdet Stangerup, idet han viste til mulighetene for fri livsutfoldelse – på grunn av levestandard, utdanningstilbud og frihet fra militær, politisk og religiøs tvang. Den skandinaviske individualismen var i grunnvollene skeptisk til autoriteter, men likevel tillitsfull overfor staten. Og nå fulgte kulturpolitikken.
Et par år etter Stangerups artikkel kalte den kulturkonservative norske essayisten Aasmund Brynildsen sosialdemokratiet «en stor byggetomt som vi har glemt at det skal bygges noe på» (Til forsvar for mennesket, 1967). Materiell velstand var for ham lite verdt, om den ikke også ble ledsaget av en streben etter åndelige mål. Deretter kom ungdomsopprøret, som for alvor gjorde kunsten dennesidig – men som ikke desto mindre spredte seg i symbiose med musikk og litteratur av alskens slag. Kulturpolitikk forble gjennom de følgende tiårene et satsningsområde i den nordiske modellen.
I dag er det særlig ett forhold som skriker imot en, om man forsøker å betrakte helheten av det massivt statsstøttede konglomeratet av kultur-, medie- og utdanningsinstitusjoner i de nordiske landene: I et kunstliv med så mange festivaler, biennaler, forlag, kurs, skoler, scener og utstillingsrom, der menneskebilder og virkelighetsforståelser stadig legges under lupen og i støpeskjeen, hvordan kan det ha seg at mediene ikke klarer å omsette dette reservoaret av erfaringer, kunnskap, ideer og visjoner i substansiell debatt og fremtidsrettede samfunnsanalyser – ja, at ideenes infrastruktur bygges ned, nettopp der den skulle komme alle til gode: i kritikken og kulturjournalistikken?
Den finske tenketanken Agenda slapp i vinter rapporten Nordens tid är nu. Der skrev historikeren Gunnar Wetterberg: «Det nordiska samarbetet behöver stora men handfasta projekt. Det är 1900-talets läxa.» En satsning på nye, fellesnordiske kvalitetsmedier kunne være et slikt stort, håndfast prosjekt. Det viktigste for å holde et demokratisk fellesskap i live, er vitale offentligheter. For enten man er tradisjonalist eller avantgardist, nasjonalt sinnet eller kosmopolitt, eller simpelthen har tatt til seg at moderne selvforståelser alltid vil måtte oppstå i møtet mellom vidt ulike attityder og kulturelle impulser: Eksperiment Skandinavia er ennå ikke avsluttet.
Vagant 1–2/2017 kan bestilles her.
Abonnér på Vagant her.