Eit eventyr til trøst

LITTERATUR. Rune Christiansens nye roman kastar eventyrets glans over ei kvardagsnær historie om sorg og tap.

Tapserfaringar og sorg har si eiga litterære uttrykksform i elegien, og i Rune Christiansens prosaforfattarskap har det elegiske støtt vore med å halde forteljingane hans saman. Allereie tittelen på Christiansens nye roman, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, har ein klår, elegisk klang, men unge jenter som har noko i skogen å gjere, sender likevel aller først tankane mine til den store eventyrtradisjonen.

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen har nokre element frå eventyret i seg, ikkje slik at ein kan setje seg ned med ei liste over kjenneteikn på eventyret og krysse av i skjemaet, men ved at den skapar stemningar og opnar tankerom som gir lesaren opplevinga av å vere i eit moderne eventyr: Eit dyr tek seg inn i eit hus; ei ung jente går inn i ein endelaus skog. Det ligg ein dus glød av det eventyrlege over fleire av scenene i romanen, som for det meste spelar seg ut i den stille, men også strevsame kvardagen til Fanny, ei sytten år gammal jente som har mista foreldra sine.

Tonen og tempoet Fanny blir introdusert i, er mest som i eit eventyr, men innhaldet i setningane plasserer romanen tydeleg i den moderne verda:

La meg fortelle en historie: En kvinne og hennes ektemann kom ut for en bilulykke. Dagen var på hell, de var på vei hjem fra et kjøpesenter, og uvisst av hvilken grunn skjente bilen ut av veibanen og rakt inn i en høyspentmast. Mannens liv sto ikke til å redde, kvinnen ble liggende en uke på sykehus, så døde også hun. De etterlot seg en sytten år gammel datter, Fanny, den siste gjenlevende i et ellers barnløst slektsledd, og mens de bedrøvelige begivenhetene utspilte seg, tok høsten tak, uker med uopphørlig regn fulgte, og snart sto kornet og svartnet på åkrene.

Fanny blir buande åleine i barndomsheimen etter at foreldra dør, og i romanen følgjer vi henne gjennom skulegang, husstell og deltidsjobb som kyrkjetenar. Ho vinn nye vennskap og utforskar sin eigen seksualitet, medan ho heile tida held sorga og minnet over foreldra på avstand: «Hun var […] fylt av et innbitt ønske om ikke å huske, ikke å gå omkring og minnes noe som likevel var tapt.» Eit bilete av foreldra, og korleis Fanny har levd med dei, får lesaren såleis berre glimt av, og minnet om dei må gravast fram av måten ho omgåst andre på, av dei ofte uforklarlege handlingane og draumane hennar, og av eit biletspråk som, i alle fall mot slutten, er sterkare symbolsk enn eg kan hugse å ha lese hos Christiansen før. Med desse grepa vekkjer han nysgjerrigheita mi på kva som rører seg i Fanny, og like mykje på korleis verda ser ut frå hennar ståstad.

Christiansen overheld ofte, om enn ikkje konsekvent, eventyrets såkalla totalslov, som seier at det som regel berre skal vere to personar med i ein scene. Det er presten i bygda, Tobias Alm, som sørgjer for at ho får seg jobb. Dei utviklar ein vennskap, og den lesande Alm set henne i kontakt med litteraturens så vel som religionens mysterium. På skulen er det først og fremst Fannys interesse for den dyktige, høflege og ganske alvorlege Janos lesaren får ta del i. Utanfor skulen er det særleg møtet med Karen, ei kvinne midt i tjueåra som Fanny hjelper etter at ho har falle på sykkel, som grip inn i kvardagen hennar: Det vilkårlege møtet legg rett og slett nye vilkår for livet hennar, og strevet med å gjere seg sjølvstendig og uavhengig, blir gradvis avlasta av eit strev for å høyre saman og høyre til.

Om lag halvvegs i romanen har Christiansen også lagt inn eitt av dei norske folkeeventyra, «Den rettferdige firskilling», som ei lita mellomakt. Det er likevel ikkje berre norske eventyr som set preg på stemningane i romanen. Ein kan like snart kjenne att noko av Brørne Grimm, av dei gamle eventyra frå det fjerne Austen eller, kanskje på grunn av den oppslukte merksemda Christiansen kan gi dei minste og merkelegaste ting, av dei moderne japanske eventyra i Hayao Miyazaki sine animasjonsfilmar.

Forteljaren i Christiansen førre roman, Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014), opna med å skildre ein ridetur der mor til Lydia var nær å dø. I romanen om Fanny tek Christiansen skrittet heilt ut og lèt døden vere inngangen til forteljinga. Men før forteljaren byrjar å fortelje om Fanny, har han eller ho gitt seg til kjenne i teksten, berre så vidt, på den første knappe sida i romanen, men med den krafta som følgjer med det å skrive «jeg»:

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng, men en gang da jeg var ung, påsto jeg at det var fullt mulig å regne seg frem til om to mennesker, to fremmede mennesker, en dag kom til å møtes. Det var ganske enkelt snakk om matematikk, mente jeg. Uttalelsen fløy ut i rommet og lignet mest av alt et bevinget insekt med fine antenner. Selvsagt var det bare oppspinn, i beste fall et eventyr til trøst, for snarere er det vel slutten som lar seg beregne, og adskillelsen som er innlysende og mulig å kalkulere med.

Eg les forteljinga om Fanny nettopp som eit slikt «eventyr til trøst». Christiansens evne til å kaste eventyrets glans – og inn i mellom gru – over ei moderne og kvardagsnær historie om sorg og tap, og om korleis sjølvet skapar og formar seg sjølv i møte med andre, gir lesaren kjensla av å sveve i skrifta, og av å akkurat ikkje klare å gripe heile meininga i orda: Som i ein parabel tek den vare på mysteriet i forteljinga. Det er dessutan eit gjennomtrengande medvit om det forgjengelege i romanen, og klangen av det elegiske blandar seg fint med dei andre tonane Christiansen slår an i Fannys liv, når han skildrar den grunnleggjande einsemda hennar eller når han viklar henne saman med andre, i vennskap eller kjærleik. Samstundes røper forteljarposisjonen i passasjen ovanfor noko som i mine auge gjer Fanny og mysteriet i den sørgende skogen til ein mindre vellukka roman enn Ensomheten i Lydia Ernemanns liv.

«Hvem skriver – og hvorfra?» spurte Tom Egil Hverven i si melding av Ensomhetens Lydia Ernemanns liv (Klassekampen Bokmagasinet, 30.8.2014). Spørsmålet melder seg fordi forteljaren synest å ha tilgang til det aller inste i Lydia, samstundes som han eller ho openbert veit meir enn det Lydia gjer. Slik er det også i romanen om Fanny, men dette vesle «jeg»-et plasserer forteljaren i teksten på ein måte som er med å gjere gapet mellom det gammalmodige språket og den ungdommelege hovudpersonen meir synleg. Sjølv om Christiansen openbert ikkje har vilja late språket i romanen smitte av hovudpersonen sin, opplever eg at brotet mellom forteljarens språk og Fannys livsverd jamleg tvingar fram spørsmålet om kven som skriv og kvar han eller ho skriv ifrå, og at dette først og fremst er forstyrrande, ja, tidvis avfortryllande for eventyrglansen i forteljinga.

Eg forstår dette valet om å halde forteljaren sitt språk på avstand frå Fanny som eit forsøk på å gi kvardagen hennar ei form for verdigheit. Men nettopp det verdige ved språkleiet held i sin tur også den smerta som finst i kvardagen hennar på avstand. Særleg når Fannys handlingar openbert vitnar om dei opprivande erfaringane ho forsøkjer å leggje bak seg, merkar eg at skildringane verkar meir etterpåkloke enn oppriktige. Til dømes rispar Fanny i seg sjølv med ein spiker, utan at det etterlèt noko rift i skrifta, berre sindige, nesten forsonande ord:

Hun førte den ned mot den tynne huden på innsiden av underarmen, lagde en ripe, langsomt, så en til, hurtigere, og enda en, dypere nå. Det sved, en etsende smerte som snart ble lindret av blodet som piplet frem. Hun myste mot spikeren, stakk den på ny under hodeputen, slukket lampen.

Eg kjenner på nokre manglar som kanskje slektar på dei Arne Borge set ord på i ei melding av Miriam Stendal Boulos’ bok om forfattarskapen, Lykke og eksil (2016), utan at han eigentleg sjølv ser dei som noko problem for forfattarskapen:

Tross grøftekanter, regn og litt gjørme på støvlene, er universet rent og ryddig […]. Visst oppstår enkelte rystelser, men de er aldri nedrige. Hverdagens frustrasjoner, selvforakten, det tåpelige raseriet, en malplassert ståpikk – slike småligheter er det lite av («Fraværet av kritikk», Vagant.no, 8.6.2016).

Slik det smålige og skitne aldri heilt får sleppe til eller sleppe laus i Christiansens prosa, er sjeldan det vonde og vanskelege veldig vondt og vanskeleg i denne romanen; språket gjer at det oftare kjennest underleg, lindrande, mildt – til lette og til trøyst.

Den trøystefulle tonen kler forteljinga om Lydia betre enn forteljinga om Fanny. I romanen om Lydia får lesaren møte henne på fleire av stadia i livsløpet hennar: «Hun var i en ubestemmelig alder, ikke barn, ikke tenåring, og slett ikke voksen, snarere befant hun seg i alle disse tidevervene på en gang.» Nettopp desse «tidevervene» gjer den gammalmodige tonen i romanen høveleg.

I romanen om Fanny følgjer vi derimot ein syttenåring gjennom heile forteljinga. Det er hennar tankar og liv vi blir spunne inn i, men når ho kjenner ei dragning mot klassekameraten Janos, heiter det til dømes at «Fanny kunne ikke la være å henføres av denne unge mannen», noko som i mine auge er ei vel bestemoderleg språkleg behandling. Noko av det som henfører Fanny, er nettopp den unge mannen sine «høytidelige vendinger»: «Det var som om han forsikret at det gikk an å sette ord på alt, at det var mulig å beskrive alle verdens bestanddeler, alle tilværelsens lemmer og organer.» Fanny har mistru til denne tanken, fordi «deler av hukommelsen [var] paradoksal og abstrakt, som fornemmelser og glimt, altså ikke som språk, ikke som åpenbaringer, og ikke som avsluttede hendelser man kunne gjenerobre med ord». Karakteristikkane av språket til Janos sender tankane til forteljarrøysta, og Fannys innvendingar treff i mine auge, om ikkje blink, så i alle fall målskiva.

Det er særleg ordvala som gjer tonen høgtideleg, og som gjer at Christiansens prosa stundom minner meg om den franske verbforma passé simple, som i all hovudsak blir brukt i litteratur og historieskriving, og elles i høgtidelege høve, men inn i mellom også på folkemunne for å parodiere slike høgtidelege høve. Desse ordvala er alltid merksame på nyansar, ja, men dei er det i så stor grad at eg jamleg har vanskar med å feste meg ved dei eller feste dei til Fanny sine erfaringar når eg les dei, kanskje også fordi dei uttenkte orda dukkar opp i mengd, tett på tett på rekkje og rad i ei og same setning. Språket til Christiansen legg ei fordums prakt over Fannys erfaringar, og gjer fleire passasjar stivpynta:

Hun følte at hun tenkte klarere enn noensinne. Det var som å komme fri fra en ubestemmelig oppofrelse, nei ikke oppofrelse, ikke noe så ærverdig. Hun hadde bare, ved en selvpålagt misforståelse, klamret seg til et sørgelig fravær.

Her er det verken religiøse kvalar eller livsomveltande innsikter som blir formidla, men ein syttenåring som har drukke drinkar og blitt brisen.

I eit av intervjua i Lykke og eksil seier Christiansen at han alltid leitar seg fram til «et språk som identifiserer protagonistens og for så vidt også fortellerens ståsted». Men i romanen om Fanny har nettopp det uavklarte forholdet mellom forteljaren og protagonisten blitt eit problem: Nærleiken til det indre livet hennar, som Christiansen er beundringsverdig merksam på og følsam for, er følgd av ein flokk av ord som strevar med å halde seg på avstand. Kvifor er forteljaren så allmektig, spør eg meg, kva om personane hadde sleppt til med eigne ord? Til liks med dei seinare bøkene til Christiansen har Fanny og mysteriet i den sørgende skogen ein stilrein struktur, med korte kapittel og poetiske mellomtitlar, som er med å gjere romanen både musikalsk og filmatisk. Men ville romanens verdige byggverk ha ramla saman, om nokon kom til orde? Kva kunne dei ha funne på å seie? Kva slags ord kunne dei ha kome til å ha brukt?

Når eventyret om «Den rettferdige firskilling» dukkar opp om lag halvvegs i romanen, blir eg i alle fall minna om kor sentralt det munnlege språket er i eventyra, sjølv om den stiliserte og strukturerte forteljemåten – nedarva og innøvd gjennom hundreår ­– gjer at det munnlege allereie i utgangspunktet er blitt kunstla og gitt ei form som er på veg mot det skriftlege uttrykket. Replikkane dukkar opp i bestemte mønster og er ein viktig del av strukturen i eventyra; det er ingen som lirer av seg ein vilkårleg replikk i forbifarta. «”Din tull!” sa kjerringa»; «”Du er en tosk” sa moren». Slike utbrot set lesaren, eller lyttaren, likevel i kontakt med noko spontant og uregjerleg som kanskje er nødvendig for å ta vare på eventyret si menneskelege kraft.

Mot slutten av romanen finn Fanny presten og vennen Tobias Alm hengande i eit reip. Han har hengt seg i kyrkja, og når Fanny løftar han ned, deiser ho sjølv i bakken og slår hovudet. Ho blir henta av ein ambulanse, men medvitet hennar har allereie sleppt festet i den ytre verkelegheita og byrja forvilla seg innover i skogen, i dødsriket. Det som følgjer, er eit fascinerande forsøk på å finne sambandet mellom foreldra sin død, Alms død og hennar eiga uro i tilværet: «Hun ville vite hvordan han som var død, kunne snakke, hvordan den som var død, kunne gjøre seg forstått hos de levende, for Fanny levde jo, gjorde hun ikke?» Christiansen vekkjer til live ei skogsverd som er så overaust og tunglada symbolsk at det symbolske paradoksalt nok byrjar å sleppe taket på orda og alt blir fyldig og konkret.

Det er dei konkrete elementa i forteljinga om Fanny som festar seg i meg, som her i skogsriket og i dei mange møta med dyr – ein sølete grevling, ein byksande hjort, ei spissmus med fløyelspels. Men gjennom heile romanen stiller forteljaren også spørsmål ut i lufta, ofte på vegne av Fanny, og medan nokre av desse spørsmåla er for uhandgripelege og abstrakte, liknar andre mest på svar og er så eksplisitt fortolkande at eg rett og slett blir for blyg til å tolke på eiga hand: «Var det en uutforsket sorg Fanny skimtet der inne blant de svaiende stammene?» Det er vanskeleg å svare noko anna enn at, jo, det er nok det.

Nettopp det å stille spørsmål ut i lufta kjenneteiknar måten Christiansens forteljar formidlar Fannys tankar og kjensler på, og fleire stadar heller dei mest fortolkande eller utflytande spørsmåla kaldt vatn over glørne som jamleg blir tent i romanen. Men sant nok får også fleire glør vere i fred, til dømes i ei vakker scene der Fanny, i to overraskande setningar midt i eit avsnitt, tenner sin aller første sigarett:

Fanny ville ikke ha oppmerksomhet. Å få oppmerksomhet var det samme som å ha et øye rettet mot seg, et frenetisk, granskende og mistroisk blikk, ingenting å finne hvile i. Hun tente en sigarett. Den første hun noensinne hadde røykt. En gjenglemt pakke etter moren. Gjenglemt? […]Hun begynte å nynne, lyttet til de rene tonene som strømmet fra munnen, som om det ikke var hennes egen stemme, men en annens forheksede røst som hadde tatt bolig i henne og nå lekket viljeløst ut. Og denne stemmen, den manifesterte seg i røyken som virvlet fremfor ansiktet hennes, tause og stofflige rotasjoner i nattemørket.

Her maktar eit lite spørsmål – «Gjenglemt?» – å kalle fram den sorga som Fanny ber på, men kjempar for å halde unna. Det er mest som ein språkleg glepp frå forteljaren si side, og samstundes ein glepp i tankane til Fanny: Dei har brukt eit ord det ikkje er dekning for, men reaksjonen på feiltrinnet kjem ikkje som ei korrigering, den kjem som eit spørsmål som opnar sorga på ein måte berre elegien kan.

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.