Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hva skjer med kritikeren i den digitale æra?

Eirik Vassendens nye bok kommer med en rekke utkast til svar. Her er Vagant-kritikernes respons.

Eirik Vassenden, kritiker og professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, er ute med pamfletten Kritikerens spøkelse (Pelikanen, 2023). Her spør han: Hva er i ferd med å skje med kritikeren i dagens offentligheter? 

Vagant tar utfordringen, og har fått syv kritikere med tilknytning til tidsskriftet til å gjøre hvert sitt kritiske punktnedslag i boka.

Oppmerksomhetens Klondyke

Elise Winterhun

I kapittelet «‹An age of ferocious selfhood.› Intimitet i stedet for masker» viser Eirik Vassenden til Harold Blooms vurdering av romantikken som særlig preget av individualisme, og spør: Befinner vi oss i en ny romantikk? Samtida er tross alt preget av «nye ideer om subjektivitet og identitet», herunder en opphøying av det autentiske, som blant annet har ledet til den såkalte virkelighetslitteraturen. Mens det å delta i det offentlige ordskiftet historisk innebar å bære ulike masker, hersker det i våre dager en forventning om å opptre med «hele seg og sin autentiske personlighet». 

Når det egenopplevde har blitt en kvalitet i seg selv, og avsenderposisjonen anses som personlig, har kritikere en vrien oppgave. Vi kan vanskelig kritisere en virkelighetsnær tekst uten å beskyldes for å være ufølsomme, eller elitistiske portvoktere. For hvilken rolle spiller vår estetiske dom, når forfatterens eget mål – å bryte et tabu, være til trøst for lesere i samme situasjon, og så videre – er oppfylt? 

Det er lett å slutte seg til en slik bekymring. Jeg innrømmer det: Lettelsen er stor over at jeg ennå ikke har fått på bordet en bok skrevet av en norsk forfatter som nylig har mistet barnet sitt, som er døende av ALS, eller noe tilsvarende katastrofalt. Tross mitt kompass for hva som gjør en bok god eller dårlig, slipper jeg ikke unna følelsen av å være slem i møte med visse «sterke historier». Kanskje fordi jeg er ung nok til å ha levd mine formative år i intimitetstyranniets tidsalder. Eller kanskje av ren og skjær sympati – det er sårbart å utgi en bok, og det blir ikke mindre sårbart av å befinne seg i en prekær livssituasjon.

Imidlertid sitter jeg igjen med to spørsmål. Det ene er om samtidsdiagnosen Vassenden stiller fremdeles passer, eller om pasienten sakte men sikkert har begynt å friskne til. Har det autentiske stadig en sterk forrang i skandinavisk litteratur? Om man ser på hvilke forfattere som har vært hyllet de siste to årene, er Solvej Balle, Kerstin Ekman og Gunnhild Øyehaug tre forfattere som ikke skriver såkalt virkelighetslitteratur, men beveger seg i retning av det fantastiske eller filosofiske. Etter mitt inntrykk har den selvbiografiske vinden snudd, i hvert fall i et visst sjikt av den litterære offentligheten. Det «autentiske» er i ferd med å bli noe kjedelig eller suspekt, mens fantasi og idérikdom løftes fram som beundringsverdige kvaliteter.

Det andre spørsmålet er hvorvidt intimitet og maskespill egentlig er motstridende fenomener. Vassenden synes å legge til grunn at vi i vår moderne offentlighet blottlegger «det nakne selvet». Men er det egentlig det vi gjør? Hva om påstått selvutlevering bare er en annen maske? 

Om virkelighetslitteraturen har mistet noe av sin gjennomslagskraft, tror jeg det skyldes flere forhold. For det første, fordi den har blitt assosiert med samtidas utskjelte narsissisme, det Vassenden beskriver som å «invadere det felles rommet med intimt og privat stoff». For det andre, fordi det hersker en mistanke om at også det tilsynelatende autentiske kan være forstilt eller kalkulert, en strategi for å oppnå gjennomslag, når virkelighetspionérer som Knausgård og Hjorth først hadde banet vei i oppmerksomhetens Klondyke. Et eksempel er svenske Alex Schulman, som har blitt beskyldt for å lyve om det selvbiografiske forelegget for suksessromanen Bränn alla mina brev (2018). Og, til slutt, kan ikke noe av det samme gjelde kritikeren? Hvor mange ganger har jeg ikke selv sneket inn en fiffig personlig anekdote i en anmeldelse eller et essay, ikke fordi den var veldig autentisk, men fordi den har gitt teksten et eller annet jeg syntes den trengte, som illustrasjon, humor eller brodd? For å bruke et godt, gammelt ordtak: Ting er ikke alltid slik de ser ut til å være. 

Elise Winterthun, f. 1990. Litteraturkritiker. Bor i Oslo.

En upbeat helvedesbeskrivelse

Susanne Christensen

Først og fremmest var det en stor lettelse at læse Eirik Vassendens bog. Jeg læste den som en thriller og følte, at det indre pres for selv at skrive en bog om de sidste års ændringer i offentligheden aftog en smule. 

Vassenden observerer udviklingen fra akademia, mens jeg – som freelancekritiker med to tiårs fartstid i den norske offentlighed – har optrådt som et krakilsk spøgelse, der nægter at forlade slagmarken. 

Det er uhyre vigtigt at skrive en sammenhængende fortælling, som følger vejen fra generationer, der var optaget af negation og negativitet som en vital nødvendighed, til nye bejaelsesivrige regimer, som har fyldt vores hjerner med neo-okkult kapitalismemagi og algoritme- og AI-genereret anbefalelsessatanisme. 

Vassendens bog er den perfekte gave til de politikere, som i foråret brugte fire linjer i stortingsmeldingen Kunstnarkår på at foreslå, at kritikerne skulle fratages deres stipendier, fordi vi jo bare er formidlere. Under læsningen af stortingsmeldingen hørte jeg for mit indre øre en beskrivelse af en flok hobbynisser, som skriver opsummeringer af årets romaner for at aflaste salgsafdelingerne. Kritikerne er intet i sig selv, og vi er i hvert fald ikke kunstnere. 

I virkeligheden er det omvendt: Seriøse kunstnere er intet uden kritiske læsninger, og hvis kritikerne forsvandt alle som en på samme dag, ville økosystemerne kollapse med et brag. 

Vassenden holder generelt en let tone, men der beskrives mange sorte scenarier, som snart kan blive realitet:  

»Dersom kritikken forsvinner og kritikeren virkelig var død, ville vi stå overfor en ny situasjon. I en offentlighet uten en formidlende, kommenterende og vurderende instans vil alt overlates til markedet. Hva som skjer da er ingen hemmelighet: Da anmeldes – eller omtales – bare big books, de største navnene, de man ikke kan gå utenom. Da vinner de med de største lommebøkene, eller de som roper høyest.«

Lad os alle sammen sende Vassendens bog til vores lokale politikere, så redder vi dem fra at se dumme og tanketomme ud, når samtalen falder på kritikkens samfundsfunktion. 

Susanne Christensen, f. 1969. Kritiker og tidligere medredaktør i Vagant. Bor i København.

En kritikk som ikke frykter sine egne resultater

Espen Grønlie

«Verken klasseproblematikk eller spørsmålet om estetisk verdi slutter å eksistere selv om blikket vårt flytter seg», heter det i andre kapittel av Kritikerens spøkelse. Der stiller Eirik Vassenden seg kritisk til den vesttyske sosiologen Ulrich Becks analyser fra 1980-tallet, gjengitt som om de innebar en påstand om at samfunnene i Vest-Europa hadde blitt «klasseløse» postindustrielle samfunn som gjorde klasseanalyser «verdiløse». 

Noe slikt hevder Beck slett ikke i det Vassendens oppgir som kilde, nemlig kapittelet fra den engelskspråklige utgaven av Risikogesellschaft (1986) titulert «Beyond Status and Class?» (Risk Society, 1992). Snarere peker han på at den økonomiske ulikheten i Vesten har forblitt ganske konstant, men at befolkningen i langt mindre grad enn før erfarer den som klasseforskjell, og følgelig heller ikke fortolker den med utgangspunkt i klassebegrepet. I dette tilfellet er det med andre ord all grunn til å være kritisk til de sveipende, overgripende påstandene som blir brakt til torgs, og heller gå til kildene. Enhver intellektuell bør bedrive kritikk i denne forstand.

I et brev til vennen Arnold Ruge fra september 1843 beskrev den da 25 år gamle Karl Marx hva han mente datiden krevde av intellektuelle, nemlig en hensynsløs kritikk av alt bestående – «hensynsløs i den forstand at kritikken hverken frykter sine egne resultater eller konflikter med nåværende makter».

Idealet står seg, men Vassenden lever i liten grad opp til det.

Rett nok glimter Kritikerens spøkelse til noen steder, som i omtalen av «realitykulturens talentprogrammer» på TV. Her heter det at underholdningsindustrien har fetisjert kritikeren som en uunnværlig bestanddel, for eksempel som kritiker av «sang, dans, skredderferdigheter og kokekunst». Slike mediale kritikere har fått tildelt oppgaven å felle «liksom-harde dommer» som «fremkaller latter og påkaller seernes rituelle raseri».

Oppmerksomheten om kritikeren som meningsakrobat i kulturindustriens sirkus kunne lagt grunnlaget for en diskusjon av i hvilke sammenhenger det fortsatt lar seg gjøre å innta rollen som kritiker med en eller annen form for faglig ekspertise. Dessverre følger ikke Vassenden opp disse ansatsene. Diskusjonen strander i og med det ortodokse kritikkbegrepet som dominerer det aller meste av boka: kritikk forstått som omtale av nylig utgitte bøker. 

I stedet kunne man for eksempel spurt: Er Eivind Hellstrøm den norske offentlighetens ledende kritiker? For det er vel neppe Christine Dancke?

Vassenden framfører i all hovedsak en velkjent klagesang over en kultur der bokanmeldelser blir lest av få, og nettpublisering gjør at kompetent kritikk blir utfordret av amatørmessige, subjektive former for kritikk som steiler i møte med enhver slakterkniv – som dessverre nettopp «frykter sine egne resultater». Når Kritikerens spøkelse toner ut, er vi omtrent der vi begynte.

Espen Grønlie, f. 1978. Foreleser og forsker ved Kulturakademiet. Bor i Roma.

Kritisk totalmobilisering

Kasper Lyngholm Larsen

Kritikerens spøkelse parafraserer Eirik Vassenden den amerikanske litteraturprofessor John Guillory, der i bogen Professing Criticism (University of Chicago Press, 2022) beskriver, hvordan litteraturvidenskaben igennem de seneste årtier har fjernet sig mere og mere fra sit kerneområde: »studiet og vurderingen av litteratur«. Lande over hele verden skærer ned på humaniora, og litteraturstudierne befinder sig i en legitimitetskrise. I forsøget på at bevise deres fags berettigelse for omverden har forskerne i stigende grad gjort litteraturen til et sekundært fænomen i tematiske studier, der ofte er politisk ladede. Ifølge Guillory har denne tendens til ›topicality‹ haft den uheldige dobbeltbivirkning, at mange forskere i dag overvurderer den politiske gennemslagskraft af deres arbejde, samtidig med at litteraturen som kunstart mister mere og mere betydning. 

Kritikerens spøkelse fører Eirik Vassenden John Guillorys pointe ind i den bredere litteraturkritiks domæne. Litteraturkritikkens prekære situation i dagens mediebillede skyldes blandt andet, hævder han, at vurderingen af værkernes kvalitet er blevet trængt i baggrunden til fordel for deres tematiske aktualitet. Derfor må kritikeren, ifølge Vassenden, i højere grad indtage rollen som smagsdommer, der skelner skidt fra kanel, frem for at agere idéernes fødselshjælper, der forklarer læserne, hvad litteraturen fortæller om samfundet: »Tiden for å felle smaksdommer og peke på hva som er godt og dårlig i kulturen er .« 

Jeg mener ikke, at man så nemt kan overføre Guillorys tese til den ikke-akademiske kritik af samtidslitteratur. Per definition handler samtidslitteraturen ret ofte om, ja, samtiden (skulle enhver rettroende brandesianer i hvert fald håbe). En smagsdom, der ikke tager stilling til, hvordan en bog taler ind i sin tid, er ligegyldig. Hvis kritikeren har en særegen rolle i samfundet, så er det netop i kraft af at være løsrevet fra den snævre ›topicality‹, der præger læsningerne på universitetet; en status som gør det muligt for hende at læse et værk som både et symptom på og en diagnose af sin samtid. 

Jeg vil samtidig påstå, at det først og fremmest er forlagene, der skubber på for at promovere deres nye udgivelser som samfundskommentarer. Forlagene forsøger mere og mere at være på forkant af anmeldelserne og diktere retningen for den offentlige samtale om litteratur på alle platforme. De investerer store summer på pseudojournalistik, »content marketing«, der skal vise, at deres udgivelser siger noget helt særligt om klimakrisen, social ulighed eller maskulinitet, for blot at nævne tre af de største emner i dagens litteraturlandskab. Den uafhængige kritiker er derfor nødvendig i dagens litteraturlandskab, ikke blot for at bedømme samtidslitteraturen og forstå, hvad den fortæller om vores tid. Der er også brug for stemmer, der kan forholde sig skeptisk til de historier om samtidslitteraturen, som markedet forsøger at binde os på ærmet.

Kasper Lyngholm Larsen, f. 1990. Kritiker og medredaktør i Vagant. Bor i Aarhus.

Kritikk av livsstilskritikken

Wolfgang Hottner

Eirik Vassendens bok gjør opp status i beste forstand: Den kartlegger den samtidige situasjonen i all sin uoversiktlighet og oppsummerer hva som står på spill for kritikerne i det 21. århundret. Vassenden argumenterer sindig, uten verken å hengi seg til en patetisk svanesang for kritikken eller å la seg rive med av en overdrivelse av kritikkens betydning. Samtidsanalysen hans holdes sammen av spørsmålet om hvordan vi kan forestille oss en offentlighet der kritikken (fortsatt) kan spille en rolle. Når alle deltar i samtalen, gir terningkast, anbefaler og tipser, oppstår spørsmålet om hvem kritikeren egentlig er og skriver for. Den fullstendige tilbaketrekningen til nisjene er ingen mulighet for Vassenden: «Kritikeren trengs på allmenningen, i offentlighetene.»

Men hvilke offentligheter sikter Vassenden til? Det synes for meg som om henvisningene til offentlighetsteorier som Habermas’ eller Sennetts ikke helt makter å gripe den endrede situasjonen. Deres sosiologiske analyser lar seg bare i begrenset grad overføres til de «nye offentlighetene» (s. 212), og om de noen sinne har vært gyldige for «vår skandinaviske offentlighet» (s. 219), er et åpent spørsmål. 

Det som står klart, er at det «samfunnet av likeverdige» (Pierre Rosanvallon) som den liberale fortellingen om modernitetens fremskritt fortsatt kunne drømme om, ikke er blitt fullstendig realisert. Vi lever – trolig etterhvert også i Jantelovens land Norge – i et «singularitetenes samfunn» (Andreas Reckwitz), som er orientert mot viljen til det spesielle, det eksepsjonelle og radikal selvrealisering. Denne selvoptimeringslogikken påvirker alle områder av livsverdenen vår: hvordan vi bor, hva vi spiser, hvor og hvordan vi reiser, hvordan vi designer kroppen vår og kuraterer vennekretsen vår. Jeg tror at dette legger til rette for en form for kvasikritikk som har blitt vanligere og vanligere, og som Vassenden beskriver på en imponerende måte i kapittelet om den romantiske kritikerens tilbakekomst: I stedet for en kritikk som forholder seg til teksten, får vi en kritikk av livsstiler; ikke av litteratursyn, men av måter å være i verden på.

Det dreier seg da ikke om kritikk av et estetisk objekt, men av en holdning, et verdensbilde. Til grunn for denne formen for kritikk ligger en identifikatorisk forståelse av litteratur og kunst som søker å kjenne igjen ens egen person, estetikk og livsmål overalt der det er mulig. Denne forvridde innholdismen forsøker ikke å involvere seg i kunsten på formnivå – til det er den for engasjert i den egne smaken eller det respektive stilfellesskapet. Der man selv ikke forekommer, ikke kan projisere seg selv inn og der kunsten kanskje ikke en gang kommer med tilbud av et sånt slag, må noe være galt, en krise foreligge eller forfatteren leve «feil» liv.

«Å kritisere verdensbilder er en helt annen oppgave enn å kritisere poesi», skrev Robert Musil i 1926. Det er Vassendens fortjeneste igjen å minne oss om dette.

Wolfgang Hottner, f. 1987. Førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Bor i Bergen.

Att pendla mellan misstänksamhet och välvilja

Carl-Michael Edenborg

Kritikens spøkelse diskuterar Eirik Vassenden kritikerns förändrade roll i en hyperverklighet där envars åsikt om ett verk bör tas på samma allvar som en rutinerad kritikers. Han argumenterar mot den allt för kompromissbenägna responsen på denna teknologidrivna tendens – och pläderar för det många vill betrakta som en gammaldags kritik, inklusive god smak för kvalitet och intresse för kanon.

För ett decennium sedan bjöd professor Nils Olsson in mig till att vara gäst på hans »kritikseminarium« på Göteborgs Universitet. När jag presenterat hur jag betraktade mitt kritiska uppdrag drunknade jag inte i applåder och hyllningar. Tvärtom var reaktionen bland studenterna en unison avsky mot min ståndpunkt och en vilja att demolera den.

I korthet hävdade jag då som nu att kritikerns yttersta uppdrag, i enlighet med ordets grekiska etymologi (»kritès« = »domare«), var att avkunna ett domslut över det anmälda verket: tummen upp eller tummen ned – bra eller dåligt? Jag hävdar att läsaren av recensionen förtjänar detta, och det är endast för läsaren kritikern skriver.

Vad gäller själva vägen fram till domslutet, var jag och studenterna ungefär överens: en varsam läsning som pendlar mellan misstänksamhet och välvilja; en värdering av ambitioner och genomförande; den egna samlade erfarenhetens alla lärdomar och fördomar i samspel med verkets nya och andra; överväganden kring saker som debuter, romanserier, konstnärens utveckling eller avveckling.

Vi var egentligen bara oense om slutpunkten av detta hermeneutiska-estetiska arbete. 

Studenterna menade att denna ödespunkt var ett förräderi mot den känsliga läsningen, mot den toleranta, inkluderande hermeneutiken där paranoian bara är en belastning.

Vi strandade där. Vi blev aldrig överens. 

På den punkten är jag alltså generellt och fullständigt överens med Eirik Vassenden. Men på många andra punkter finner jag hans ståndpunkt konservativ och självöverskattande. Det gäller främst begrepp som »smak« och kanon. 

För nej, en kritiker är ingen smakdomare. Jag håller inte med Vassenden om att en kritiker har »som jobb å utstede mer eller mindre autoritative smaksdommer«. Att vara litteraturkritiker skall inte jämföras med att provköra en bil eller recensera ett rödvin. Kritik är något helt annat än kulturjournalistik och absolut inget jobb. Det är snarare en konstform i sig men en som inkluderar en dom.

Att fälla eller fria ett verk har inget att göra med god eller dålig smak, med att kunna urskilja det överskridande i den fina konsten. Det kritiska domslutet handlar om att ta en risk som kritiker, att sticka ut näsan och utsätta sig för nya värderingar, positiva eller negativa.

Det skall inte vara ofarligt. Men får gärna vara underhållande, som en tjurfäktning.

Carl-Michael Edenborg, f. 1967. Författare och idéhistoriker. Bor i Stockholm.

Den kritiske allmenningen

Audun Lindholm

Eirik Vassenden avslutter sin gjennomtenkning av kritikkens situasjon i dag med å beskrive en «boble» der kritikken tross alt lever godt. Denne boblen består i Norge av ukespublikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen Bokmagasinet og Dag og Tid, månedsaviser som Le Monde diplomatique og BLA, og tidsskrifter som Prosa, Vinduet og Vagant. Så sier han at «vi må dra disse samtalene ut igjen på torget»: «Kritikeren trengs på allmenningen, i offentlighetene.»

Under lanseringsarrangementet for Kritikerens spøkelse på Litteraturhuset i Bergen torsdag 14. september, spurte BTs kritiker Erlend Liisberg hva forfatteren egentlig mener med dette. Hva foreslår Vassenden at må gjøres, mer konkret? Hvis «boblen» bør briste, hva innebærer dette? Skal kritikerne forlate de nevnte publikasjonene og heller få be om å få skrive for Dagbladet.no?

Spørsmålet besvares ikke i Kritikerens spøkelse. Heller ikke forfatteren i kjøtt og blod svarte særlig tydelig på det; i alle fall ikke på en måte som lar seg omsette i faktisk handling.

I panelet satt også Olaug Nilssen og Preben Jordal, som i likhet med Vassenden har vært aktive i boblen i rundt 25 år. Sistnevnte beskrev sine erfaringer med å skrive for Aftenposten, og de begrensningene som er pålagt en kritiker der. Det aksepterte retoriske registeret i de større norske dagsavisene per 2023 er ikke veldig stort. Et og annet tyder på at det oppleves innsnevrende inntil det selvutslettende for den som tar kritikerens oppgave på alvor.

Blir offentligheten mer interessant av at Jordal utfolder seg i Aftenposten heller enn i de formatene han tidligere har viet seg til? Hadde det ikke vært mer givende om Vagant eller Vinduet – Jordal har vært redaktør for og fast bidragsyter i begge publikasjoner – hadde hatt midler til å engasjere ham som fast kritiker, slik at han kunne få betalt for å skrive med sitt fulle jeg og hele sin bag of tricks? På nett – jevnlig, hyppig og uten betalingsvegg?

Vassenden hevder i pamflettens siste avsnitt: «Livet i nisjene blir for lite og for trangt.» I virkeligheten er det nok norske aviser flest som er blitt for trange for ambisiøs kritikk og kommentarjournalistikk. Det som her kalles «livet i nisjene» er det egentlige livet, det faktiske livet, der folk viser ansikt og snakker sammen, leser og lærer.

Vassenden har en hang til å tenke ut fra idealtyper, men heldigvis også evnen til å sette dem i bevegelse. Det aner meg at han på bokas siste side vet godt at resonnementet han presenterer der, knaker i sammenføyningene, ja, at det byggverket av kategorier han har satt opp i siste kapittel, vaier og ikke bare kan, men skal rase sammen.

Pamflettens siste avsnitt fungerer som en ertelysten provokasjon til alle som ligner ham selv, altså kritikere som mener at de gjør noe som er sivilisatorisk viktig, mens det for andre ser ut som at de simpelthen anmelder bøker, og samtidig geberder seg på merkelige måter.

Det Kritikerens spøkelse på de avsluttende sidene kaller «nisjene», er den litterære offentligheten per i dag. Denne offentligheten bør verken kalles «et permanent, skriftlig kritikerseminar», som det heter i boka, eller «en P2-sfære på 50-60 000 mennesker» kjennetegnet av selvfornøyd konsensus, slik Vassenden beskrev den som under lanseringen. I virkeligheten finnes også her interessekamp og uenighet, mellom publikasjoner og kolleger, mellom høyst ulike skrivemåter og tenkemåter.

Mye av dette ulmer bare. Vassenden beskriver i bokas tidligere kapitler hvordan kritikken vil kunne makte å engasjere flere: Uenighetene, de tydelige fortolkningene, interesseforskjellene og personlighetene bør spilles ut, de må få rom til å utfolde seg, slik at de kan bli en del av lesernes dialog med seg selv.

Slik vil kritikken kunne vise seg som noe mer enn anmeldelser av enkeltverk, som et fundament for dannelse av selv og samfunn.

Audun Lindholm, f. 1980. Ansvarlig redaktør i Vagant. Bor i Bergen.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.