I forrige uke gikk Egil Haraldsen (30.10.1952–15.5.2026) bort etter et hjerteinfarkt. For den som begynte å følge med i annen halvdel av 1990-tallet, var Haraldsen den som definerte hvordan norsk samtidslitteratur skulle se ut. Han formga Morgenbladet,Vinduet og Kritikkjournalen og bøker fra særlig forlagene Pax, Kolon og Oktober.

Som grafisk designer, typograf, tegner og fotograf laget Haraldsen innmat og omslag til utallige bøker. Også filminteresserte har fått sin visuelle sensibilitet formet av Haraldsens plakater for filmdistributøren Arthaus og årganger av filmttidsskriftet Z. Alt han tok i ble moderne.

Vagant publiserer her minneord av et knippe forfattere, kolleger og venner.

Vi kokte fisk i en liten kjele

Egil. Egil H.

Jeg møtte ham første gang i 1986. Det var på Café Nordraak. Jeg var nervøs. Skulle lese fra debutboken. Kjente ingen andre enn redaktør Torleiv Grue. Det første Egil sa til meg var herlig tveegget: «Fin bok, men omslaget ser ut som en brosjyre fra NSB.»

Der og da ble vi venner. Vi var to veldig forskjellige karer, med vidt forskjellig smak, men med gjensidig respekt, og vi snakket godt sammen. Atelieret hans var som oftest et folksomt og alltid fint sted å henge.

Jeg husker en vinter­kveld tidlig på 90-tallet. Jeg hadde levert manus til dikt­samlingen Skilpaddedøgn. Egil hadde som alltid lest, og sa at han hadde en idé til bokomslaget. Vi gikk til en sjømat­butikk og kjøpte fisk, kokte den i en liten kjele for å få ut beinet. Det tok tid, og det viste seg at tak­vinduene ikke lot seg åpne. Egil påsto at det luktet fisk i gården i flere dager etterpå.

Når det gjelder omslag til egne bøker, har jeg som regel hatt en klar idé, men Egil har alltid løst utfordringene jeg har sendt hans vei på overraskende og oppløftende vis. Da jeg ga ham kollasjen til boken Jeg uttrykker meg feilaktig om årstidene, eller De små epistlene som fikk den storslagne tittelen Det gylne skinnet – kollasjen og tittelen var begge like rikholdige – løste han det på smått genialt vis: Han la et hvitt smussomslag med strategisk utstansede luker over. Nå får du Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band og White Album i samme slengen, sa han.

Rune Christiansen, f. 1963, er forfatter og leder Forfatterstudiet i Bø.

Hva en bok er

En bok er en romsekvens.

Rommene oppfattes i ulike øyeblikk – en bok er også en øyeblikksekvens.

En bok er verken en boks med ord eller en sekk med ord eller en bærer av ord.

En forfatter skriver – stikk i strid med gjengs oppfatning – ikke bøker.
En forfatter skriver tekster.

Slik begynner teksten «Den nye kunsten å lage bøker» av den meksikanske kunstneren og forfatteren Ulises Carrión. I rommet mellom tekst og bok, mellom øyeblikk og sekvens, virket Egil Haraldsen. Han var en designer som tydelig viste oss at en bok ikke bare inneholder noe – den er noe. At den fysiske formen kan være like presis, like personlig og like betydningsfull som ordene den bærer.

I Egil Haraldsens arbeider er typografi en måte å tenke på. Med en stor og presis spennvidde viste han i bok etter bok en sjelden fornemmelse for hva en tekst trenger for å tre frem. Han tok ansvar for en fagtradisjon, og utviklet faget på samme tid.

Han viste oss at en bok ikke bare inneholder noe – den er noe. 

Egil Haraldsen var en kulturbærer. Arbeidene hans viser at bøker ikke bare er beholdere for tekst, men objekter som inngår i en større kulturell samtale. Han etterlater seg et stort antall bøker, i tillegg til et stort rom av holdninger, av øyeblikk, av estetisk klarhet og nysgjerrighet. Et rom som mange av oss fortsatt beveger oss i, og som vil fortsette å forme hvordan vi ser på tekst, bøker og typografi.

Lotte Grønneberg, f. 1983, er førsteamanuensis og faglig programansvarlig for grafisk design og illustrasjon ved Kunsthøgskolen. Bor i Oslo.

Tradisjon og postmodernisme

Mine første møter med Egil Haraldsen var via noen av hans tidlige bokomslag. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter å ha studert kalligrafi i London (1989), og kontrasten mellom min bakgrunn i klassisk skrift og det eksperimentelle og hjemmesnekra i den norske lekegrinda kunne ikke vært større. Alle hadde brått fått tilgang til satsverktøy og kunne nå sette sin egen typografi. Skrift som var digitalt strukket og fordreid var utbredt, noe som skar i øynene på en litt følsom kalligraf.

De tidlige omslagene hans satt godt planta i det som kanskje kan kalles norsk postmodernisme: Han var i mange henseender påvirket av Neville Brody, en engelsk 80-tallsdesigner kjent for å utfordre engelsk klassisisme, med bruk av konstruktivistiske typesnitt av det mer eksperimentelle slaget. Brody var i sin tur sterkt påvirket av El Lissitzky og russisk konstruktivisme fra 1920-tallet.

Det gikk en god stund, så fikk jeg øye på en plakat for Arthaus signert Exil Design. Det var med ett noe helt annet: Her var det tydelig typografisk dannelse på gang, med renessansetall og løst sperrede kapiteler, tegn på en innflytelse fra den tyske typografen Jan Tschichold, som i sin tid holdt den faglige fanen høyt hva angikk finjustert sats og harmonisk plassering av typografien i sin bokdesign, blant annet for Penguin Books. Det var helt nytt for meg å se dette i norsk grafisk design, som har vært preget av moter og trender snarere enn å rotfeste seg i klassisk typografisk håndverk. Jeg fikk vite at Exil Design besto av Terje Langeggen og Egil Haraldsen.

… rausheten og villigheten til å diskutere med lidenskap og innlevelse …

Jeg husker mange samtaler over te eller kaffe, der praten kunne gå om design, typografi, jazz, you name it, Egil var en morsom fyr å prate med, og vi hadde en del overlappende interesser i det musikalske. Vi hadde kontor like ved hverandre i en periode, og det hendte jeg stakk innom for en kopp te og en prat. Han innrømmet å ha lært mye av Terje Langeggen, som hadde studert Tschichold og laget flere nydelige omslag, blant annet for Solum, som jeg hadde lagt merke til. Terjes omslag var rent typografiske. Omslag som fikk boken til å se ut som en bok mer enn noe annet. Det var en litt annen innstilling enn den Egil hadde, han tok i større utstrekning i bruk alle den grafiske designerens virkemidler. Han var villere, mer leken og eksperimentell. Men det sto respekt av at han innrømmet å stå i faglig gjeld til Terje Langeggen, som gikk bort i mai 2024 etter lang tids sykdom.

Jeg kontaktet Egil for å si at jeg tok av meg hatten for omslaget han laget til Kjell Askildsens Samlede noveller, en av mine favorittforfattere som Egil hadde gitt et rent typografisk omslag, noe jeg syntes kledde Askildsens knappe litterære stil.

Egil kontaktet meg en sen kveld for å få info til en kolofonside om fonten Sabon, laget av Jan Tschichold. Til min overraskelse nevnte han meg i samme kolofonside; «en takk til Christopher Haanes for nattlig bistand», noe som fikk meg til å flire, gitt Egils ganske frivole ytringer om hva som kunne skje i Oslo i de sene timer.

Jeg var glad for å møte ham igjen helt på tampen av Kolon-jubileumsfesten i år, i garderoben, der vi fikk oss en god prat, og Egil konkluderte med at «nå har vi snakket sammen uten å krangle»! Denne rausheten og villigheten til å diskutere med lidenskap og innlevelse og aldri la faglige uenigheter komme i veien for god personlig kontakt, har alltid slått meg som unorsk, og vil bli savnet.

Christopher Haanes, f. 1966, er typograf, kalligraf og designer. Bor i Oslo.

Finne form

Egils blikk gjorde teksten større enn seg selv. Det er kommet et hull i verden nå.

Da jeg overtok som redaktør for Vinduet i 1993, var det dekonstruksjonens tid. Vi leste Jacques Derrida og Paul de Man, jeg kom fra litteraturvitenskap i Bergen og hadde skrevet om språkets og de visuelle formenes ulike måter å representere verden på, så det lå i kortene at jeg hadde store ambisjoner for Vinduets form: Tidsskriftet skulle tenke med hele kroppen, med typografien, flatene, rytmen, åpningene, sammenstøtene mellom tekst og bilde. Formen var altså en del av prosjektet, det var derfor det måtte være Egil som designet.

Slik foregikk det: Jeg kom trillende med barnevogn (jeg hadde en nyfødt), og med en samling disketter (en forbløffende teknisk nyvinning den gangen) med innholdet til et nytt nummer. Så satt vi foran skjermen hans sammen, mens babyen lå i bagen (senere krabbet sønnen min rundt på gulvet i den sigarettrøyktunge luften). Jeg kom med forslag til hvordan tekstene kunne finne form. De ble sjelden fulgt.

Dette la jeg merke til: Egil leste ikke bare tekstenes bokstavelige betydning, han leste, forbløffende raskt, ofte der og da, foran skjermen, temperaturen i dem. For eksempel motstanden i teksten (det som fremdeles ikke var tydelig), og rytmen. Den mulige formen, altså. Som om han kunne se en sti gjennom teksten før den selv visste hvor den skulle. Det hendte ikke sjelden at jeg måtte gjøre redaktørgrep i tekstene fordi noe ble synlig etter at Egil hadde begynt å fikle med dem.

Som om også det stumme kunne begynne å tale.

Han var egenrådig, i grunnen sta, og noen ganger urimelig. Det var nok jeg også, men han var det på den måten som bare svært begavede mennesker kan være det: ved å stole helt på blikket. Det var vel en del av formsansen hans. Jeg lærte at formen ikke er noe som kommer etterpå, som klær man trer på en ferdig kropp; formen er måten innholdet trer fram på.

Jeg hadde ingen redaktørerfaring, så Egils designarbeid ble en form for veiledning. Når dette funket som best, ble tidsskriftsiden et sted der teksten kunne oppdage noe om seg selv, og redaktøren noe om teksten. Ikke som en illustrasjon av det allerede tenkte, men en videretenkning med andre midler. Også de som hadde skrevet tekstene, kunne bli glade og forbløffede over det de fikk se.

Han designet en av mine egne bøker i denne perioden, Fiendens musikk (1997), så veiledningen gjaldt også mitt eget forfatterskap. Antakelig var han den beste redaktøren jeg har hatt. Han redigerte med bilder (ved å legge dem oppå hverandre), flater, bokstaver og mellomrom. Også jeg ble glad og forbløffet, og fikk øye på noe i boka som jeg ikke visste fantes der.

Jeg hadde en fornemmelse av at det lå mye erfaring i denne formsansen. Ikke bare av det lette, og ikke bare av det gode. Hos Egil ble erfaringen omdannet til form: objekter, omslag, typografi, flater. Som om også det stumme kunne begynne å tale.

Merete Morken Andersen, f. 1965, er forfatter og førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge. Bor på Nesodden.

Skomakeren i Josefines gate

Vi hadde begge gravitert mot Asbjørn Dagestad og hans butikk i lang tid, flere tiår.

Egil og skomakeren hadde vært kompiser lenge da jeg sluttet meg til laget. Der møttes vi – hver lørdag – i flere år. Rutinen var påfallende gjenkjennelig: Klokken ble fem og stengetid, men kundene – eller om det var tilfeldig forbipasserende – fortsatte å ramle inn. Asbjørn viste ingen tegn til å avverge, snarere tvert imot, så Egil og jeg satte oss utenfor, på pinnestolene, og pratet. Og røykte. Øl til meg, Munkholm til Egil. Nå, når jeg prøver å minnes hva vi pratet om, husker jeg nesten ingenting. Og sånn var det: Vi pratet om alt og ingenting. Vederkvegende, gode samtaler.

Selv har jeg sterke, ofte bastante, meninger om politikk, samfunn og kultur. Desto mer befriende var Egils nonsjalanse, hans tilsynelatende ignoranse hva gjaldt de siste døgns hot topics fra innen- og utenrikspolitikken. Med et avvæpnende skjevt smil: Hæ … ? Hvem? Hva har skjedd?

Vi pratet om alt og ingenting. Vederkvegende, gode samtaler.

Så vi svitsjet til viktigere ting: alt det vakre som passerte i Josefines gate. Noe på fire hjul, noe på to bein. Alt fagmessig kommentert.

De siste kundene gikk, og sammen med Asbjørn satte vi oss inn i butikken. Samtalen fortsatte å flyte fritt, over adskillige glass, langt utover kvelden. Den samtalen som gir livet mening.

Øyvind Thuestad, f. 1963, er journalist. Bor på Avaldsnes.

Johnny Hates Jazz

Mitt første møte med Egil var indirekte. Det var høsten 1988. Jeg hadde nettopp begynt å frilanse som illustratør og bedrev cold calls til potensielle oppdragsgivere. En av de første var til Forlaget Oktober. Jeg mener det var Geir Berdahl som tok telefonen, og joda, det var bare å komme og vise mappa. Som han sa med perlende latter: «Det er det samme for oss hvem som lager omslagene våre, så lenge det er Egil Haraldsen!» Det ble et mappe-møte og stemningen var god, men Oktober er fremdeles et av få norske forlag jeg aldri har jobbet med.

Mitt første faktiske møte med Egil var litt mer dramatisk. Det fant sted på en smått legendarisk bakgårdsfest en gang midt på 1990-tallet. Illustratørkollektivet «Illustratørene» og en rekke andre kreative foretak som holdt til i bakgården bak kunstsjappa Christ Engebretsen i Pilestredet hadde åpent hus. Det var stinn brakke. I et hjørne hang en sortkledd herre jeg skjønte var Egil Haraldsen. Det var på høy tid å si hallo, så jeg gikk bort med utstrakt hånd og ble møtt med en springkniv som spratt opp rett under nesa. Det ble begynnelsen på et vakkert vennskap.

Jeg lærte utrolig mye av Egil. Når jeg ringte på i Rosenkrantz’ gate, kom det som regel tørt gjennom den sprakende dørtelefonlinja: «Nå skal det røykes sigaretter, drikkes te og snakkes om typografi!» Om det var et typografisk prinsipp han var urokkelig på, var det hvor vederstyggelig det er å bedrive luftig sperring av minuskler. Dette var såpass ille ifølge Egil at korporlig avstraffelse var eneste rette reaksjon. Utover dette vil jeg si at han var en av de mest typografisk lekende personene norsk formgivning har sett.

En gang etter litt for mange kopper te og sigaretter kom det fra ham, stillferdig: «Det jeg tror jeg egentlig er ganske god til, det er å lese.» Ikke at han ikke var klar over sitt visuelle talent, men han leste mye, og han mente han var ganske god på å forstå tekst. Det tror jeg mange forfattere vil si seg enig i – og er takknemlige for.

En av de mest typografisk lekende personene norsk formgivning har sett.

Å ha gode kolleger er viktig, men enda bedre er det å ha gode venner som stiller opp når det butter. Det gjorde Egil. Han var den første til å invitere ut på mat og oppmuntring hvis det røynet på. Jeg håper at jeg også evnet å gjøre litt av det samme for ham når det blåste som verst.

Siste gang jeg traff Egil var for noen uker siden utenfor kunstbutikken Kreatima i Bogstadveien. Han med en pose full av nye penner og skissebøker han gledet seg til å fylle, og jeg med en lang rull tegnepapir. Jeg tror vi sperret inngangen på butikken denne lørdagen i nesten en time. Skravla gikk som alltid lett om alt fra nye tegneredskaper som måtte prøves ut, til livet generelt. Energien og humøret var på topp. Vi var enige om at det er noe helt spesielt med å ha skaffet seg et nytt tegneredskap man kan prøve. Et nytt verktøy er som en ny begynnelse. Det er et bilde jeg vil ta med meg.

En sterk personlighet som Egils vil fort kunne overskygge de rundt ham i folks bevissthet. Jeg tenker da kanskje særlig på Ellen Lindeberg, hans trofaste partner in crime. Egil ville ikke ha omgitt seg med noen som ikke var helt på høyden, så arven og prosjektet de har hatt de siste 20 årene fortsetter heldigvis med henne.

Og nei, Egil hatet ikke jazz. Langt derifra. Rundt 2002 skrudde han sammen en bok med remikser av arbeidene sine. Han syntes det var gøy å komprimere et prosjekt til ett bilde, gjerne med flere motivelementer smeltet sammen i Photoshop. Eller å gjøre et utsnitt eller ta i bruk utkast som ikke var blitt brukt. Boka var satt opp i liggende format og endte på 1024 sider. Baksiden var prydet av et høykontrastbilde av Egil som spiller på et orgel. Navnet på boka var Johnny Hates Jazz. Han var veldig fornøyd med den tittelen, men han ble liksom aldri helt fornøyd med boka. Jeg ba ham gang på gang om å sende den til relevante forlag, men han dro på det … den var ikke blitt helt slik han ønsket. Perfeksjon blir fort det godes fiende. Antagelig finnes materialet fremdeles på en eller annen harddisk. Hvem vet, kanskje den en gang vil kunne treffe trykkpressa.

Marius Renberg, f. 1965, er formgiver. Bor i Oslo.