ANMELDELSE. Jonas Eika er tildelt Nordisk råds litteraturpris. I novellesamlingen Efter solen har alle fellesskap opphørt, med unntak av de som oppstår i møter mellom kropper.
Efter solens første novelle åpner med en feberdrøm. En dansk implementeringskonsulent bosatt i Malaga våkner idet flyet lander på Kastrup. I København oppdager han at målet for reisen ligger i ruiner: Et hull har åpnet seg og slukt banken som har leid ham inn. I mangel på noe konstruktivt å ta seg til (kun én av hovedpersonene i Eikas noveller er opptatt på dagtid), blir konsulenten med hjem til finansspekulanten Alvin, som han tilfeldigvis møter på en bar. Vel hjemme danner de to et effektivt aksjehandelsteam, som bruker nattetimene til å kjøpe og selge derivater og å ligge i skje. Møtet med Alvin blir en slags redning for konsulenten: «Jeg kan ikke forklare den glæde jeg følte ved at ligge ved siden af ham, udmattet i alle muskler og ude af stand til at falde i søvn.»
Ti dager varer symbiosen. En natt reiser Alvin, og hovedpersonen oppsøker igjen den sammenraste banken. Der innser han at arbeidshverdagen aldri har opphørt, arbeiderne er tvunget «ind i nye former», de sitter i ruinene med datamaskiner på fanget.
Avslutningen på novellen innbyr til en allegorisk lesning. Bankens kollaps innleder ingen krise, slik at noe nytt kan oppstå, den endrer bare arbeidsbetingelsene. Vil Eika med dette skildre senkapitalismens mennesker, utlevert til et «fleksibelt» arbeidsliv, som viljeløst lar seg forme av økonomiens ustoppelige kraft? Novellens siste setning gjør det i hvert fall tydelig at verden fortsetter som før – og kanskje var bygningskollapsen bare en drøm.
Novellen følges av en rekke vanskelig forståelige tekster. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg skjønner betydningen av handlingen i «Bad Mexican Dog», om en boy på en resort i Mexico, eller «Mig, Rory og Aurora», om ei jente som blir med to vordende foreldre hjem fra byen, flytter inn, kastes ut og begynner å jobbe for kost og losji på et senter for rusavhengige. Stemningen i novellene holder likevel leselysten oppe. En følelse av future noir brer om seg fra Nevada («Rachel, Nevada») til Mexico («Bad Mexican Dog»), over London («Mig, Rory og Aurora») og videre til København («Alvin»). Det er som om ingenting unnslipper å bli farget av Hollywoods apokalyptiske neonfarger.
Felles for novellene er at de kretser rundt hva det vil si å være et sosialt vesen i en tid hvor mennesker har løs eller ingen tilknytning til arbeidslivet, familie og kirke. Alle personene jobber aktivt for å finne tilhørighet til noe større enn seg selv, uten at de lykkes særlig godt. Likevel oppstår intense møter overalt i Eikas noveller. Et eller annet forløses idet kropper nærmer seg hverandre.
Lengselen etter andre får et ekstremt uttrykk i «Rachel, Nevada», om det pensjonerte ekteparet Fay og Antonio, som har mistet sine to døtre til kreft, og har viet livet til å kjøre hvileløst rundt i bobil. Mens Fay finner trøst i kristendommen og en UFO-kult, sliter Antonio med å oppnå kontakt. Han vandrer rundt i ørkenen, og i det skrinne landskapet oppstår et ønske om å bli ett med universet – bokstavelig talt. I nærheten av en militærbase finner han en sender. Den ligner en parabol, og lager en lyd som tiltrekker lokale dyr; de blir besatt og smyger seg inntil den. Mot novellens slutt opererer Antonio inn en trakt i halsen som gjør at han blir i stand til å lage samme lyd, og slik tiltrekke seg både universets oppmerksomhet og kroppsvarmen til ørkendyrene.
William S. Burroughs’ ru stemme kan nå og da høres i novellene, aller sterkest i «Bad Mexican Dog», en novelle med okkulte innslag og et broket handlingsforløp. Hovedparten av novellen fortelles av en strandgutt som betjener vestlige turister på dagtid og etter arbeidstid deltar i diverse orgier med kollegene. Mens skillet mellom rike turister og tipslønnet servicepersonell er urokkelig, flyter identiteter om kvelden like lett som kroppsvæsker: «Vi ligger i ske, vandet dækker halvdelen af mit ansigt. Manu holder om mig, men trykker sig samtidig ind til mig på en lille måde, ansigtet mellem mine skulderblade og knæene mod mine lår, så måske er det mig der holder om ham.»
På tross av at flere av novellene beskriver en slik forløsende intimitet, er grobunnen for å mobilisere i fellesskap gold. Ingen jobber for et alternativ, i stedet besynger eller tjener personene på undergangen: Alvin handler med derivater, og fortelleren i «Mig, Rory og Aurora» selger, sammen med den gravide Aurora, dop til en menighet som ikke forenes av Gud, men av rusen fra pillene kjøpt for en dollar på kirketrappa. Forbindelsene personene hos Eika inngår seg imellom, er tidsbegrensede, «som computerens kredsløb», lyder det – litt påklistret – flere steder i novellesamlingen, som for å antyde at betingelsene for dannelsen av fellesskap i dag skapes av den digitale infrastrukturen.
I novellen «Rachel, Nevada» anes en spire av håp. Fay, Antonios kone, reiser for å høre en konsert med musikeren Karen Ruthio, «Neil Youngs ukendte søster». Ruthio var hjemmeværende og portretteres i leksikonform: Hun og mannen flyttet rundt mellom sparsomt bebodde gruvebyer, og i denne omflakkende tilværelsen startet hun en leseklubb sammen med de andre konene, der de hovedsakelig diskuterte «sydstatsromaner og tysk idealisme». Etter at mennene dør i ung alder, fortsetter enkene å møtes, og starter et band. Gjennom musikken setter de ord på sine egne levde erfaringer og gjør dem tilgjengelig for andre.
Jeg ble så fascinert av oppslaget at jeg måtte google – kanskje finnes hun faktisk, denne rapsoden fra det landlige Amerika. Det gjorde hun selvfølgelig ikke. Hun er en hildring, en fantasi fra fortiden om at det er mulig å gi nomadiske og prekære livserfaringer kunstnerisk form, og slik danne handlekraftige, politiske fellesskap.
Likevel gir underkapittelet om Ruthio et hint om hvordan kollektiver kan skapes: Gjennom det mest grunnleggende kommunikasjonsmediet vi har, strupen. I mangel på evne til å tale sin egen sak, drives Eikas personer til desperasjon, blant dem Antonio, som modifiserer sin egen kropp for å kunne stemme i universets grunntone.
Eikas novellesamling utforsker begjæret etter å høre til, slik det ser ut idet det vokser og får form. Alle novellene dveler ved dette prepolitiske stadiet, fylt med retningsløse og søkende personer, som – kan man forestille seg – ideologiske grupperinger langs hele spekteret kunne ha rekruttert fotsoldater fra. Novellene blir til små tankelaboratorier, og bedriver sosial grunnforskning i litterær form.
Først publisert i Vagant 3/2018.
