Regine Schöttker (24) studerer allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og ser på seg selv som en aktiv kulturpublikummer. Når vi møter henne i kantinen på Det humanistiske fakultet forklarer hun at en tettpakket hverdag er med på å avgjøre hvilke kulturtilbud hun synes hun kan benytte seg av.
– Kulturinteresse er en del av identiteten min, og jeg går på kulturarrangementer så ofte det lar seg gjøre, sier hun.
Men Schöttker er bekymret for konsekvensene av prisnivået i kulturlivet.
– Høye priser skyver folk unna og resulterer i tomme saler. Når man har dårlig økonomi, velger mange kultur vekk først.
Verdensøkonomien er inne i en nedgangstid med inflasjon, stigende renter og strammere økonomi for folk flest. Tall fra Norsk kulturbarometer viser at andelen besøkende i kultursektoren ikke har tatt seg opp igjen etter pandemien. Kinobesøket har blitt lavere siden år 2000.
En særlig økonomisk vanskeligstilt gruppe er studentene. Når husleie, mat, strøm og andre regninger er betalt står en gjennomsnittlig student igjen med svært lite. Tall fra NSO viser at studenter går 6407 kroner i minus hver måned. Tallene er basert på inntekter fra studielån og stipend, uten å inkludere andre inntektskilder. Studentene er altså avhengig av støtte fra foreldre eller en deltidsjobb for å få endene til å møtes.
– Pris er noe jeg alltid snakker med vennene mine om. Vi er nødt til å velge hva vi skal gå på ut fra prisen, heller enn å kunne delta på det vi vil, sier Schöttker og fortsetter:
– Jeg ser verdien i å betale for det som er innenfor interessene mine, men mange billetter er for dyre. Jeg er mindre villig til å bruke penger på konsert eller kino på grunn av den høye prisen.
Ifølge SSB har prisen på kulturtjenester steget med 12% det siste året, mens andre tjenester har økt med 6,3%.
I budsjettforliket mellom regjeringen og SV denne måneden ble det klart at kultursektoren vil få en påplussing på totalt 40 millioner kroner fordelt på en rekke mindre tiltak. Den største enkeltpåplussingen fikk KODE, med en sum på 10 millioner kroner. Men med de nye millionene følger ikke noe krav om reduksjon i billettprisene.
Kvalitet koster
Etter at Vagant hadde snakket med Schöttker kom det positive nyheter fra regjeringen. 3. desember inngikk regjeringspartiene et budsjettforlik med SV som innebærer en 10 % økning i studiestøtten og 1250 kroner mer å rutte med i måneden for studentene fra 1. august 2024. Da vi kontaktet Schöttker for en kommentar til denne nyheten, uttrykte hun stor glede.
– Jeg tror definitivt at en reell økning i studiestøtten vil gjøre det lettere for meg og andre studenter å legge penger i kulturarrangementer.
Bergen har sterke tradisjoner som kulturby, med et bredt spekter av kulturinstitusjoner som har et lokalt, nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt. Vagant har spurt tre av disse institusjonene om hva de tenker om prispolitikken i kulturfeltet og hvordan de skal få studenter og andre økonomisk vanskeligstilte som publikummere.
En travel torsdag ettermiddag sitter Hjørdis Losnedahl, daglig leder for litteraturfestivalen LitFestBergen, i Litteraturhusets restaurant og kafé, Colonialen. Når vi spør henne om den generelle prisstigningen på kulturtjenester i landet, svarer hun at en prisøkning på 12 % høres mye ut, men at det kanskje var for billig å gå på kulturarrangementer før. Losnedahl kaster ballen tilbake til studentene.
– Hvorfor skal man ikke betale for kulturopplevelser? Jeg tenker at man betaler for kvalitet. Studentene må spørre seg selv hva man er villig til å betale for. De bruker penger på en ny bukse, eller på å gå på et arrangement på Hulen. Hvorfor vil de ikke bruke penger på et arrangement under LitFestBergen eller i Grieghallen?, sier hun og fortsetter:
– Det er viktig at studentene vet at de er med på å opprettholde kretsløpet. Når det er sagt, er det også viktig at kulturinstitusjonene tilpasser seg studentenes økonomi og har redusert billettpris for denne gruppen. Studentene er viktig for Bergen.
Schöttker sier seg delvis enig i refleksjonene til Losnedahl, men mener samtidig at ansvaret for å opprettholde byens kulturliv er en urettferdig byrde å legge på studentene.
– Mange studenter sliter økonomisk. Noen har ikke engang råd til ordentlig mat. Jeg synes ikke at man skal legge skylden på studentene. Dette handler ikke om at vi ikke verdsetter kultur, men om at vi ikke har råd til å oppsøke den kulturen vi verdsetter.
Institusjonene har stram økonomi
Losnedahl forteller at Litteraturfestivalen trenger inntektene fra billettsalg på grunn av stram økonomi. Hun mener at prisene bør henge sammen med hvor mye støtte kulturinstitusjonene får.
– De som får mye offentlig støtte bør ha billigere billetter. For eksempel bør DNS ha lavere priser enn et privat teater som Ole Bull Scene.
Vagant møter teatersjef Solfrid Toft Iversen en morgen på hennes kontor i DNS’ lokaler. Over en kopp kaffe reflekterer teatersjefen over tilstanden for publikum i kulturlivet.
– Vi hadde en tøff vår, men det går bra med oss nå. Alle forestillinger har vært utsolgt i et par måneder, forteller hun.
I trange tider må vi prioritere det som gir oss lykke
Solfrid Toft Iversen
Toft Iversen understreker at DNS er i en annen posisjon enn mange andre kulturinstitusjoner da de er godt etablert og får mye støtte. Likevel er også hun bekymret for publikum og kulturlivets fremtid.
– Vi lever i en dyrtid og folks økonomi er anstrengt. Min opplevelse er at selv om DNS har mange besøkende akkurat nå, kan det hende at folk må velge vekk kultur, sier teatersjefen.
Hun etterspør et verdiskifte i samfunnet og sier at økonomi handler om prioritering.
– Kanskje må vi som privatpersoner bruke pengene våre på en annen måte i fremtiden. Jeg har et håp om at vi prioriterer opplevelser og å bruke tid sammen med hverandre. I trange tider må vi prioritere det som gir oss lykke.
Kan ikke være gratis
Når Vagant snakker med Jeanette Heggland, direktør ved Bergen Kino, forteller også hun om oppgangstider og at kinoen er tilbake på besøksnivået de hadde før de stengte Magnus Barfot for oppussing. Fra mars til august bygget Bergen Kino om fem saler i et av de to kinobyggene for å tilpasse dem til det nye konseptet «LUX». Der er de vanlige kinosalsetene blitt erstattet med lenestolaktige seter. Salene er også utstyrt med Dolby Atmos-høyttalere og større lerret. Heggland forteller at noen av salene på LUX-kinoen har høyere priser enn Konsertpaleet, og at de landet på dette konseptet fordi de så at en kinoopplevelse i hyggelige omgivelser og med god bilde- og lydkvalitet var viktig for de besøkende.
– Undersøkelser i forkant av ombyggingen viste at publikum etterspurte god komfort og personlig service. Oppgraderingen var noe brukerne ønsket, og Bergen Kino mente at det var nødvendig å imøtekomme publikums forventninger.
På spørsmål om studentrabatten deres på 20 kroner per billett svarer kinodirektøren at hun synes prisen er passende.
– Bergen Kino må ha inntekter for å dekke driftsutgiftene. Inntektene gjør at vi har mulighet for studentpriser og -rabatter. Jeg mener at vi har en fornuftig prissetting og at vi er konkurransedyktige. Bergen Kino er noe av det billigste man kan gå på sammenlignet med andre aktivitetstilbud i Bergen.
Heggland legger til at prisene på kinobillettene bestemmes av film, konsept og sal, og at de prøver å vise alle filmer også i en annen sal med lavere pris. Hun forteller at studenttilbudet og generelt lave priser er noe de er svært opptatt av på Bergen Kino.
– Vi ser nå på mulighetene for å utvide tilbudet med Studentkino til en ukentlig visning, og for å øke rabatten til denne målgruppen. I tillegg ser vi på ulike former for rabatter for de som går ofte på kino, sier Heggland.
Etterlyser mer støtte fra staten
Losnedahl sier at kulturinstitusjonenes muligheter til å gjøre noe med de høye prisene begrenses av den lave støtten fra staten. Festivalsjefen peker på Reidar Digranes (Sp), den nye byråden for næring, kultur og idrett i Bergen og sier at hun har store forventninger til byråden.
– Kultur som næring er viktig. Kultur gir arbeid, skatt og inntekt, og gjør at folk bruker byen. Bokhandelen på Litteraturhuset, Boksalongen, har en betydelig økning i omsetningen i forbindelse med festivalen. Alle mulige forskjellige kulturaktiviteter har slike ringvirkninger, noe jeg opplever at myndighetene ikke alltid anerkjenner.
Også studentene er opptatt av at det høye prisnivået på kulturtjenester ikke bare er kulturinstitusjonenes feil.
– Staten svikter kulturlivet. Kulturinstitusjonene burde få mer støtte fra staten slik at de kan fungere som de oppdragende institusjonene de er, sier Schöttker.
Schöttker peker på at kulturlivet er viktig for både unge og voksne.
– Vi lærer veldig mye av film, teater og litteratur, men dette går vi ofte glipp av på grunn av de høye prisene. Jeg tror at dersom staten ga mer støtte til de ulike institusjonene, kunne det bidratt til å senke billettprisene, avslutter hun.
