Når det brutale blir det normale

1

Volden har mange ansikter: Den kan være fysisk, psykisk, systemisk, bestialsk, subtil, kirurgisk, utagerende, langsom, eksplosiv – her er det lite annet enn fantasien som setter grenser. Samtidig hersker liten tvil om at vold i alle varianter grunnleggende sett er et menneskelig fenomen. Dyr kan være rå og brutale, men ikke voldelige. Selv den bestialske, altså den dyriske, volden hører hjemme på den menneskelige siden av det store skismaet. Siden flertallet av levende vesener på jorden er ikke-menneskelige skapninger, og majoriteten av disse igjen, dyr i fangenskap, er imidlertid dyrene de mest utsatte ofrene for human vold. Elizabeth Costello forteller i et av sine foredrag at det ikke var uvanlig at dyrene i de første moderne menasjeriene ble angrepet av publikum, som trodde at poenget med å vise dem frem, forsvarsløse, var at de skulle ydmykes. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om dyr som holdes i fangenskap for selv å bli til eller på annet vis produsere menneskeføde.

Det er de sist nevnte dyrene som opptar Norun Haugen i hennes første bok, Til dyrene (Kagge forlag, 2023), som har fått den urovekkende undertittelen Sannheten om norsk dyrevelferd. I fem år var Haugen en av Norges mest anonyme personer, eller mer presist: Hun levde en konsekvent pseudonym tilværelse under dekknavnet Amalie Vinje; hun løy ikke bare om sitt virkelige navn, men også om seg selv, sin overbevisning, sine ideer og følelser. Slik kunne hun jobbe inkognito på en rekke tilfeldig valgte norske bondegårder. Grisefarmene var i flertall, men også storfe- og kyllingfarmer, i tillegg til slakterier, lærte hun å kjenne fra innsiden. Hensikten var å dokumentere – ugjendrivelig og over tid – dyrenes hverdag i den norske kjøttindustrien.

Etter en møysommelig inkubasjonsperiode smalt det: Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter (2019) forårsaket høye bølger i den norske offentligheten. Et Go-Pro-kamera i Haugens BH fikk umettelig oppmerksomhet av NRK og andre tabloider. Den systematiske brutaliteten i videopptakene var selvinnlysende. Landbruksnæringen benektet, beklaget og lovet bot og bedring om hverandre, gjerne i samme setning. Norun Haugen hadde skaffet seg en erfaring og en autoritet som hun i ettertid har investert i praktisk politikk, særlig gjennom lobbyvirksomhet på Stortinget. Fra før hadde hun en mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo med masteroppgave om dyrevernsetikk. Realpolitisk reformisme er Haugens modus operandi. Prosessen hun har vært igjennom, har likevel mange likhetstrekk med revolusjonær politikk, og refleksjonene hennes har ofte radikale implikasjoner.

2

Selv må jeg medgi at jeg har latt meg påvirke av Norun Haugen, som er under halvparten så gammel som jeg og tilhører en sosiopolitisk kategori som menn på min alder er kjent for å desavuere. Derfor kort curriculum: Min egen befatning med norsk landbruk er begrenset, men jeg har i det minste én bondefortelling på rullebladet. Fra jeg var 11 til jeg var 15 jobbet jeg som ferieavløser på Nybyggerskolen på Kjøpstad, landets eneste skole i «sjølberging». Modellen var det tradisjonelle nordnorske vekselbruket, med husdyrhold, fiske, jordbruk og husflid, og pedagogikken var basert på læring gjennom arbeid, kun ispedd et minstemål av teori. Om sommeren var dyrene på beite og de fleste studentene reist hjem, og vi som steppet inn, tok del i førindustrielt landbruk, med hesjing, hypping, luking og skoging, der den mest avanserte appen var en gammel traktor. Høydepunktet i min georgiske dannelse var en herkulisk bragd i miniatyr: nedvaskingen av en grisebinge mellom to generasjoner slaktegriser. (Sic transit vita porci.) På et lite gårdsbruk bare noen steinkast unna hadde min morfar, som den første på stedet, startet småskala griseavl like etter krigen.

Det Norun Haugen skriver om, er imidlertid en ganske annen, og dypt u-romantisk, dyrevirkelighet, der rasjonell kapitalistisk fornuft trumfer alle andre hensyn. Det hersker liten tvil om at hovedårsaken til skrekkscenarioene hun maner frem, kan knyttes til det som er blitt kalt «kapitalismens nye ånd», le nouvel ésprit du capitalisme: Absolutt alt, fra matproduksjon til høyere utdanning, skal effektiviseres, optimaliseres, dereguleres, byråkratiseres, profittmaksimeres – aller helst alt på samme tid – fordi det eneste dagens ideologiske regime vet å verdsette, i alle fall som en udiskutabel verdi, er produksjon, overskudd, vekst. Da må andre hensyn vike, det være seg artsbasert dyrevelferd i landbruket eller genuin faglighet og sannhetsprosedyrer på åndslivets premisser. «Ånden er et bein», var Hegels formel for den uendelige dommen, hentet fra datidens frenologi; «ånden er et vakuumpakket kjøttstykke» – eller en liter melk, eller en pakke egg – kunne vi kanskje si i dag, med det markedsøkonomiske ekvivalensprinsippet som modell.

Dagens norske husdyrhold er omtrent så langt fra det glansbildet landbruksnæringen og deres politiske allierte selv serverer, som det er mulig å komme. Kjøttkonsumet har økt med flere hundre prosent de siste tiårene, uten at det har vært snakk om noen tilsvarende økning i antall gårder. For eksempel har produksjonen av svinekjøtt blitt fordoblet siden 1990, samtidig som tallet på grisefarmer har falt med 80 prosent. Kun én prosent av norske griser får se dagslys før de slaktes. I samme periode holdt tallet på fjærkrefarmer seg stabilt, men der ble til gjengjeld produksjonen femdoblet. Livet for et ufattelig antall norske broilere består av én måneds monstervekst i en fabrikkhall bestrødd med sagmugg som først skiftes etter at de er pakket i kasser og skysset til slakteriet. Veksten er så abnorm at verpehønene må sultefôres for at de skal leve lenge nok til å holde produksjonslinjen uten å kollapse under sin egen vekt. Og så videre: Sannheten om norsk dyrevelferd er så ond at det er umulig å hevde at den oppveies av kjøttkonsumets goder.

Dette burde være velkjent for alle som har fulgt litt med på nyhetsbildet de siste årene. Likevel later vi fremdeles som vi tror på det vi innerst inne vet ikke er sant. Hvorfor gjør vi egentlig det? Mekanismene minner mistenkelig om perversjonens klassiske formular, slik det er formulert av den franske psykoanalytikeren Octave Mannoni: Je sais bien, mais quand même … Jeg vet det godt, men likevel – velger jeg å tro noe annet, mot bedre vitende. Et perverst nytelsesimperativ styrer dagens landbruksindustrielle produksjonslinje, som skal mette markedet med så å si gratis animalske produkter. «You never know what is enough unless you know what is more than enough», heter det i et av William Blakes ordtak fra helvete. Den infernalske begjærslogikken tilsier at nytelsesoverskuddet gjøres permanent, slik at vi etter å ha funnet ut hva som er mer enn nok, aldri finner tilbake til det som ganske enkelt er «nok». Og i vår sammenheng er det dyrene som med sin egen lidelse finansierer dette overskuddet.

Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter (2019) forårsaket høye bølger i den norske offentligheten.

Konsekvensen synes klar: Alle anstendige mennesker må vurdere å bli vegetarianere, eller i det minste styre unna alminnelige norske (og importerte) animalske produkter. Den som velger å leve ut sine rovdyrfantasier, må forsikre seg om at dyrene hun eter, ikke har blitt systematisk mishandlet i løpet av sitt altfor korte liv, slik regelen dessverre er også i norsk industrielt landbruk. Det har Haugen dokumentert hinsides enhver rimelig tvil, på film så vel som i skrift. Likeledes har hun vist at ondets rot verken er at det finnes noen «råtne epler» i en ellers eplekjekk industribondepopulasjon, eller at norske bønder generelt har lavere etiske standarder enn andre mennesker. Det er systemet som er problemet. Den konkurranseutsatte og profittdrevne kjøttindustrien gjør selv den mest empatiske dyreelsker til et potensielt monster. Denne prosessen og dette systemet utgjør den viktigste renningen i Norun Haugens verk, og det mest rystende kasuset hun beskriver, er – seg selv. Men før vi plukker opp denne tråden, må vi stoppe opp og ta et overblikk over dagens artspolitiske regime.

3

Paradoksalt nok, i alle fall for et overfladisk blikk, har brutaliseringen og rasjonaliseringen av landbruket blitt ledsaget av en eksplosjonsartet økning av interessen for dyr, i alle varianter, også på litteraturens og humanvitenskapenes gebet, i form av animal studies og dyrefilosofi i ulike tapninger. Mangfoldet på dette området er så stort at man bør vokte seg for å trekke kategoriske slutninger om hva denne tendensen «egentlig» er et symptom på. Likevel vil jeg peke på et par nærliggende forbindelser.

Det ene er at produksjonsdyrenes «obskøne» skjebne – deres forvisning fra åpent lende til en annen og mye mørkere scene – trigger både interessen og fantasien. Da J.M. Coetzee, nobelprisvinneren som de siste par tiårene har viet seg til radikal kamp for dyrenes rettigheter, fremdeles levde og skrev i et apartheidstyrt Sør-Afrika, dukket det opp et stort antall «brutalistiske» fengselsbygninger på avsidesliggende steder. Hvorfor trekkes sørafrikanske forfattere mot fengsler og torturkamre? spurte han den gang. «The dark, forbidden chamber is the origin of novelistic fantasy per se», var svaret han ga. «Ute av øye, ute av sinn» er en sannhet med store modifikasjoner: Det vi ikke lenger kan se, får i mange tilfeller et friere spillerom i sinnet, både i bevisstheten og i det ubevisste. Selv sier Norun Haugen at hennes dyrepolitiske undercover-prosjekt startet med ønsket om å finne ut hva som egentlig foregikk bak kjøttindustriens stengte dører. Og mistanken økte, naturlig nok, da det viste seg å være bortimot umulig å få adgang som observatør.

I dag både diktes og tenkes det om dyret og dets forbindelser til mennesket i en skala som sannsynligvis savner historisk sidestykke. La oss dvele litt ved en av Frankrikes ledende dyreforfattere, Jean-Baptiste Del Amo, som relativt nylig er blitt oversatt til norsk. Romanen Règne animal (2016) forteller om utviklingen av fransk landbruk i et hundreårsperspektiv, fra tilnærmet selvberging til moderne kjøttindustri, med en blanding av grotesk realisme og filosofiske proberinger av forholdet mellom menneske og dyr. I fjor kom den ut på norsk, i Gøril Eldøens oversettelse, med tittelen Dyreriket. Del Amo er også medlem av dyrevernsorganisasjonen L214, som er oppkalt etter paragrafen fra den franske landbruksloven som slår fast at «ethvert dyr er et følende vesen og skal av eieren plasseres i omgivelser som svarer til sin rases biologiske behov». L 2 1 4 er også tittelen på Del Amos bok om denne organisasjonen, fra 2017, med undertittel Une voix pour les animaux, en stemme til/for dyrene. I mine øyne er den vel så viktig og vellykket som romanen.

Règne animal kan leses nokså enkelt som en tendensroman. Fortellingen om fremveksten av det industrialiserte dyreholdet er både «eksemplarisk» – representativ – og fantasmatisk. Den angår dyrenes så vel som menneskenes velferd, og ikke minst forholdet mellom oss og våre domestiserte arter. Det førindustrielle husdyrholdet skildres på ingen måte som noen idyll, men det virkelige marerittet begynner med rekvireringen av dyr for å fôre soldatene ved fronten under første verdenskrig. Transporten og nedslaktingen av dyrene fører ikke bare til ubeskrivelige lidelser for dyrene; menneskenes tanke- og følelsesliv forråes også, ugjenkallelig. Slakteriene invaderer drømmene deres: «Når mørket faller på, og de prøver å sove, er natten inni dem rød. Ørene deres ringer med dyrenes spøkelsesskrik. I munnen har de en smak av død.» Formelen gjentas, med variasjoner, flere ganger i boken.

Drømmer, død – og drit: Den industrialiserte griseproduksjonen er en evig kamp mot ekskrementer, skitt, møkk, sykdom og allmenn forråtnelse. Fornuftens søvn avler som kjent monstre, el sueño de la razón produce monstruos, og det er nettopp den «rasjonelle» profittmaksimeringen som ligger til grunn for det monstrøse kollapset, «L’effondrement», som beskrives i bokens siste del. Her kan det virke som om produksjon- og konsumsyklusen hopper over et ledd. Den moderne griseindustriens hemmelighet er at dens produkter ikke lenger trenger å konsumeres: De blir til avføring helt på egen hånd, den produserer selv de ekskrementene som er næringskjedens uavvendelige sluttprodukt. Grisebonden Joël, en av dem som har vært med å starte det moderne griseeventyret, mister fullstendig kontrollen etter at intens avl for å fremskaffe høyproduktive og «spesifikt patogenfrie» individer (smittefrie griser som også mangler et operativt immunforsvar) har forårsaket en epidemi:

Joël jobber som besatt, alene blant grisene, mens han puster inn den råtne stanken i grisefjøset. […] Han prøver å dytte griseekskrementene ut avbygningen, og gjødselkummen fortsetter ubønnhørlig å fylles, men han rekker ikke over en jobb som egentlig krever to eller tre mann. Telefonen i grisefjøset ringer i dagevis, men han har ikke tid eller ork til å svare. For møkka fortsetter å hope seg opp i hjørnene og blir snart til små, stinkende, smittefarlige fjell der fluene legger sine egg når de ikke svermer rundt grisene, stimler sammen rundt øynene, trynene, alle kroppsåpninger. Hvite larves klekkes snart ut, og millioner av dem kravler rundt i sørpa som renner over kanten av avløpsrennene og langs midtgangen, langsomt og ustoppelig som en lavastrøm.

Til slutt mister han grepet om tiden. En time blir til en evighet. Han slutter å forlate grisefjøset, sover på kontoret eller rett på gulvet, gomler i seg korn som er ment for grisene, og «pisser og driter i midtgangene, sammen med dem».

Ringen er sluttet. I all sin hyperbolske, morbide realisme illustrere disse scenene en ikke ukjent problemstilling i moderne konsumkultur: Ved nærmere ettersyn, når varen er hentet ned fra den sublime tryllekretsen markedsavdelingen har plassert den i, viser den seg å være en grotesk, avskyelig, ting og ikke Tingen med stor T, begjærets obskure objekt-årsak, som reklamen vil ha oss til å tro at den er. Alle liker kjøtt = alle spiser drit.

4

Det andre generelle poenget er at vi, til tross for den stadig økende avstanden mellom human forbruker og produksjonsdyr, fremdeles erfarer et skjebnefellesskap med dyrene. Selvsagt ikke så å forstå at vi i «vår» del av verden behandles med samme fysiske brutalitet som husdyrene i det industrialiserte landbruket, men rasjonalisering, effektivisering, konstant påkobling, kapitalisering på vår blotte eksistens innebærer en form for animalisering av subjektet, eller en «desubjektivering» av menneskedyret. Politikken fases ut av stadig flere områder for menneskelig aktivitet og erstattes av markedsregulerte lover og insentiver. Tradisjonelt er mennesket blitt forstått som et politisk dyr, altså som subjekt i et sosialt fellesskap, polis, mens økonomi angår husholdningen, oikos, og er underlagt lover som i liten grad er gjenstand for politisk deliberasjon. I en viss forstand kan mennesket sies å være det første og viktigste hus-dyret, men qua fri borger har det også hatt en viss mulighet til å påvirke vilkårene for sin egen innhegning – eller i det minste til å kunne identifisere de politiske mekanismene som former den.

Landbruksnæringen benektet, beklaget og lovet bot og bedring om hverandre, gjerne i samme setning.

Martin Heidegger omtalte det moderne, urbane mennesket som «sivilisasjonens ape». Før ham snakket Hegel om das geistige Tierreich, det åndelige dyreriket. Da handlet det om en sosio-symbolsk orden der menneskene interagerer som «intelligente dyr» – det vil si ved å resonnere fornuftig, men da utelukkende for å oppnå bestemte goder for seg og sine, gjerne ved å manipulere andre. Her beskrives altså en bevissthetsform som forbereder det post-politiske og post-humane regimet der vi alle har visse rettigheter qua «nakent liv», men ikke politiske rettigheter qua livsform – kort sagt, der menneskerettigheter og dyrerettigheter overlapper, for til slutt muligens å falle sammen.

Ikke bare har vi fått et skred av bøker med titler som The Human Zoo, How to Be an Animal og så videre, som vil overbevise oss om at mennesket er et ganske alminnelig dyr, et biologisk artsvesen uten særegne åndelige bestemmelser som ikke kan reduseres til animalske prosesser, hvilket gjerne utbasuneres som et befriende budskap. Vi har også fått en tilstand der det som tidligere ble oppfattet som et særtrekk ved dyrenes eksistensmodus, nemlig nummenheten, Benommenheit, i stadig større grad brukes for å beskrive vår egen digitale eksistensmodus. Det er betegnende at mye av tenkningen og teknologien som har lagt grunnen for det Shoshana Zuboff i sin bestselger fra 2018 kaller The Age of Surveillance Capitalism, stammer fra overvåkning og predikering av dyrepopulasjoner. Vi forvaltes som flokkdyr, the human herd, ved hjelp av en oppdatert – eller nedjustert, instrumentalisert – versjon av behaviorismen, der det er radikalt likegyldig hva som gjøres, så lenge det kan predikeres. Slik passiviseres vi en masse. Det eneste som teller, som telles og selges, er våre mer eller mindre impulsive, instinktive, blikk og klikk som genererer inntekter hos virtuelle, multinasjonale forretningsideer. Og for å promotere sine egne domener holder disse seg gjerne med like farms i lavkostland: digitale bondegårder der det er konsumenter og ikke dyr som avles.

Det nærmeste vi kommer et norsk motstykke til Shoshana Zuboffs bok, er Lena Lindgrens Ekko: et essay om algoritmer og begjær (2021), som har opplevd en kritiker- og salgssuksess her til lands som er svært få bøker av dette slaget forunt. Tross tittelen er det ikke nymfen Ekko, men hennes ulykkelige kjærlighet, Narkissos, som er bokens paradigmatiske figur: Narsissisme, speiling og selvbekreftelse, er vår tids åndelige diagnose. Og stikk i strid med inntrykket som skapes av tabloid populærpsykologi, er ikke narsissisten en selvtilfreds psykopat, men snarere en sørgmodig, søkende sjel. Melankoli og narsissisme er beslektede lidelser.

Etymologisk har Narkissos, og dermed også narsissisme, samme greske rot som narkotika, nemlig narke, som betyr søvn. Lindgren beskriver denne tilstanden som nummenhet: en slags bedøvet, eller også berøvet – for ikke å si bedrøvet – (u)oppmerksomhet for alt annet enn det som befinner seg i vår umiddelbare nærhet, som oppsøker vårt passivt begjærende sanseapparat og kobler seg på våre deregulerte impulser. «Nummen» kommer av norrønt numinn, med grunnbetydning «fratatt, berøvet», perfektum partisipp av nema, «ta». Derfor «bedøvet, eller også berøvet». Nema finnes også i det lett arkaiske (norske) verbet «å nemme», i betydningen «å ta, lære, fatte», et ord som vedvarer i sammensetninger som «fornemmelse» og «tungnem». «Hva man i ungdommen nemmer, man ei i alderdommen glemmer.» Den numne er altså fratatt evnen til å fornemme, sanse, oppfatte, forstå, lære.

Selvsagt er det snakk om samme ord som tysk nehmen: å ta, berøve. Derav Benommenheit, som altså har en særegen posisjon i den moderne filosofiske «diskursen om dyret». Ordet dukker opp i den banebrytende baltisk-tyske zoologen Jakob von Uexkülls utredning av dyrets Umwelt, omverden, med flåtten som ofte antologisert kasus. Flåtten er angivelig paradeeksempelet på en skapning som er innstilt på noen få markører som den trigges av: lukten av butansyre, temperatur (på omkring 37 grader) og en viss tekstur assosiert med pels og hud hos pattedyr. «Ikke noe dyr kan forholde seg til et objekt som sådant», sier Uexküll: Dyret er prisgitt de utvalgte, betydningsbærende objektene dets egne virkeorganer er disponert for, og som trer inn i den omkretsen det «virker» innenfor.

Dyret går opp i sitt objekt, det fjetres, paralyseres; en bie som får bakdelen kappet av mens den er oppslukt av en næringskilde, vil fortsette å drikke, uanfektet, mens honningen renner rett ut av kroppen på den.

Det er særlig via Heidegger denne optikken entrer filosofien. Brorparten av seminaret om metafysikkens fire grunnbegreper, fra 1929, bruker Heidegger på å uteske betydningen av et tredelt ontologisk hierarki med henblikk på verden. Inspirert av Uexkülls Umwelt-zoologi slår Heidegger fast at steinen er weltlos (uten verden); dyret er verdensfattig (weltarm); mens mennesket er verdensbyggende (weltbildend). Dyrets fattigdom, eller armod, utlegges her som en grunnleggende berøvelse av en evne – en mangel som bestemmer dets værensmodus. Dyret har en omverden, som er gitt, men det mangler, det er berøvet, benommen, evnen til å bygge eller skape en verden. Det er med andre ord snakk om en eksistensiell, metafysisk fattigdom: Selv om dyrets omverden i en viss forstand er åpen, så er det ingenting som åpenbarer seg for dyret; det kan være påkoblet et objekt, men det kan altså ikke forholde seg til det på noe vis. Og siden dyret ikke engang kan erkjenne sin egen endelighet, har det ikke noe begrep om døden. Derfor kan dyret heller ikke dø, hevder Heidegger i en famøs passasje: Dyret forgår, verendet, det dør ikke.

Det er den kritiske, eller «dekonstruerte», versjonen av denne optikken som, særlig via Giorgio Agamben og Jacques Derrida, har inntatt dagens humanistiske «animal studies». Men det er ikke poenget her. Det er for så vidt heller ikke den langt ifra uproblematiske antroposentriske matrisen for Heideggers metafysikk. Poenget er nummenhetens symptomatiske viderverdigheter, dens vandring fra dyr til menneske, for ikke å si dens totalisering i dagens posthumane overvåkningsregime.

5

«Nummen» og «Nummenhet» er ord som også går igjen i Norun Haugens Til dyrene, men da dreier det seg verken om digitale overdoser eller animalsk perpleksitet. Derimot handler det om hennes egen og andre menneskers (manglende) reaksjon på dyrs lidelser. Grisebondens blikk er farget av «effektivitetskrav og nummenhet», heter det tidlig i boken, med henvisning til den anonymiserte bonden Allround, som gir forfatteren en første leksjon i «rasjonell griseproduksjon». Selv hadde hun da «allerede rukket å bli ganske nummen etter alle inntrykkene fra slakteriene» hun tidligere hadde besøkt. Etter hvert blir «den behagelige tilstanden av nummenhet» en slags emosjonell polstring, et palliativt remedium hun vegrer seg for «å falle ut av». «Jeg gikk inn i en nummen tilstand der alle inntrykk ble tåkelagte, vage», heter det i Haugens oppsummerende beskrivelse av sine egne forsvarsmekanismer. Slakteriarbeiderne virker helt «numne» og ser ut til å ha «mistet blikket for dyrene». Dette i motsetning til dyrene: «De lever i følelsene sine, blir ikke numne, reaksjonene deres er alltid ærlige.» Haugen kan også ta seg i å «lengte etter den grå, numne tilværelsen på farmene». Og nummenheten blir hengende igjen som en senvirkning etter årene med undercover. Det oppleves nesten truende når hun i ettertid oppsøker dyr på økologiske gårdsbruk: «De er i ferd med å borre seg gjennom både nummenheten og frykten min.»

Melankoli og narsissisme er beslektede lidelser.

Det er selvsagt ikke gitt at vi kan sette likhetstegn mellom den nummenheten vi leser om i skriftene til Uexküll og Heidegger, på den ene siden, og Haugens eller Lindgrens bruk av ordet, på den andre. Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra fornemmelsen av at denne reverseringen av nummenhetens bestemmelse er symptomatisk både for menneskedyret og for de ikke-menneskelige dyrene. På den moderne menneskefarmen blir også vi til artsvesener, stadig mer like «den dyriske andre» vi har konstruert for å forsikre oss om hvor forskjellige vi er fra dem. Slik når dette budskapet til slutt frem til sin egentlige mottaker, nemlig oss selv, i sin sanne, det vil si inverterte, form. Dyret med stor D, det vil si det virkelige artsvesenet, er mennesket. Dette er – mutatis mutandis – poenget i en fotnote Karl Marx tok med i første utgave av Kapitalen, for så å fjerne den fra senere utgaver. Der forklarer han den «universelle ekvivalenten» – altså pengene som den partikulære varen som gestalter varens universelle vesen – ved hjelp av en analogi til dyreriket: «Det er som om, ved siden av og i tillegg til løver, tigre, kaniner og alle andre dyreslag som til sammen utgjør dyrerikets forskjellige familier, arter og underarter, også selve Dyret skulle eksistere, den individuelle inkarnasjonen av hele dyreriket.» Qua dyr er mennesket dette fantasmatiske, generiske dyret som eksisterer «ved siden av» alle partikulære dyr. Naturam pellas furca ex, hun kommer dog igjen, den hex.

6

Sannsynligvis er det flere enn jeg som har lagt merke til en tendens i dagens norske språkbruk til å mediere eller avdempe enhver mental (psykisk) tilstand ved å gjøre den til objekt for en slags mental rekognosering, en oppsnusende utprøving. Mens man før i verden ble hjemsøkt av sjalusi, kokte av raseri, ble fylt av den hellige ånd eller av hedenske guders uimotståelige entusiasme, «føler» dagens mennesker «på sjalusi», «kjenner på sinne» eller – til og med – «kjenner på en følelse av avmakt». Det er som om nummenheten har invadert oss og lagt et beskyttende slør mellom oss selv og den gnisten eller gløden som gjør oss til skapende subjekter.

Den konkurranseutsatte
og profittdrevne kjøttindustrien gjør selv den mest empatiske dyreelsker til et potensielt monster.

Til dyrene er ikke noe unntak: Jeg har ikke klart å la være å sette en liten blyantring rundt hver forekomst av «på» i slike konstruksjoner, og det ble til slutt en ikke ubetydelig ansamling. Selv oksen i slakteriet føler paradoksalt nok «på» frykt. Til slutt blir også nummenheten noe man føler på: Anette, dyreverneren som driver Dale store gård sammen med sin makker, Andreas, «hadde selv følt på nummenhet og problemer med å bli knyttet til noen», heter det i bokens siste kapittel.

Dette er ikke ment som noen kritikk, verken språklig eller filosofisk, av Haugens bok, kun som en konstatering av et symptomatisk trekk ved språkutviklingen. ¹ Men det er også mulig å lese fenomenet som et uttrykk nettopp for den «avstumpingen som kommer snikende», som det heter i tittelen på et av kapitlene, når man er nødt til å etablere en distanse til egen avmakt og til dyrene – og menneskene – som vekker den.

Jeg tror det skulle være mulig å utvikle en lesning av Til dyrene basert på det tilsynelatende fraværet av ekte, umiddelbare reaksjoner. Prosjektet som har ledet frem til boken, er åpenbart et helhjertet forsøk på å være trofast mot en idé som har grepet tak i forfatteren og rystet henne ut av komfortsonen, vanetenkningen, de allerede vedtatte sannhetene og de trygge rutinene. «Det er i møte med våre mørkeste sider at vi virkelig konfronteres med hvem vi er. Vi tvinges til å se oss selv og hvem vi har blitt», som det heter både i filmen og i boken. Dyrets åpenbaring har for Haugen blitt til beretningen om den store nummenheten som har senket seg over vår art.

«Alt er politikk», sa man på 1970-tallet. Det spørs om ikke dette er blitt en sannhet med så store feilmarginer at den etter hvert må erklæres for ugyldig. I den digitale overvåkningens og nytelsesjagets tidsalder blir genuine politiske handlinger stadig sjeldnere. Arbeidet for å fremme sannheten om norsk dyrevelferd er etter mitt syn et paradigmatisk eksempel på en genuin politisk begivenhet og de forpliktelser den innebærer – for oss alle. Derfor burde Norun Haugens Til dyrene bli obligatorisk lesning ikke bare for dyrevelferdsforkjempere, men for alle som ønsker å bevare en viss forbindelse mellom tanke, følelse og handling.