Ordkrigen som forutsigelig nok fulgte etter at Dylan ble tildelt årets Nobelpris i litteratur, har vært avslørende. Selvsagt er det altfor tidlig å anlegge et retrospektivt blikk på debatten, men for meg virker det som et visst sjikt av «litterære» kritikere og forfattere uforvarende har havnet i samme seng som populærkulturens purister: De som mener at Dylan ikke fortjener prisen fordi det betyr at deres egne romanforfatterfavoritter (eller de selv) ikke kan få den, i alle fall ikke i år, baserer seg på premisser som til forveksling ligner dem som legges til grunn av deres antatte motsats, nemlig de som mener at Dylan ikke bør få den fordi popkulturelle ikoner for all del ikke må få sitt rebelske (eller salgbare) image besudlet av klamme omfavnelser fra Svenska Akademiens åndsmoguler.
Noe annet som har vært tankevekkende å legge merke til, er at det mediale hierarkiet er snudd på hodet: Medienes selvproduserte tekster ligner kommentarfelt, mens de seriøse resonnementene kommer i kommentarfeltene. Det foreløpige høydepunktet er Knut Schreiners NRK-ytring «Feil pris til riktig mann» (19. oktober): Kommentarfeltet yngler av interessante observasjoner og presise innvendinger, mens selve innlegget koker av fordommer og vill analyse.
Utgangspunktet for Schreiners ytring er ytterst originalt: Han innrømmer at han ikke har særlig peiling på litteratur. Likevel vil han gjerne forklare hva litteratur egentlig er, og hvilke sjangrer som kan belønnes med Nobels litteraturpris. Da er det ikke rart resultatet er blitt så galt som det er blitt.
Heldigvis har Svenska Akademien bedre greie ikke bare på litteratur, men også på Dylans kunst enn det Schreiner ser ut til å ha. (Det første skulle jo bare mangle, det siste burde være urovekkende for en betrodd musikkskribent og kultursosiolog.) Dylan får prisen fordi han har «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen»: Han har utviklet et vell av nye former og nyanser i sanglyrikken som har vært toneangivende både for den muntlige og den skriftlige poesien.
Dette må ha gått Schreiner hus forbi. For ham ser sanglyrikk ut til å være ensbetydende med de vamleste poptekster, som trenger «gjentakelser og enkle variasjoner over det samme poenget, gjerne supplert med ikke-leksikalske støtteord som la la la eller oh oh oh». Man undres over om Schreiner i det hele tatt kjenner til Dylans litterære ambisjoner, om han vet at Dylan ga opp andre poetiske sjangrer nettopp fordi han oppdaget hvor fleksibel og kompleks sanglyrikk kan være.
Schreiner har tydeligvis ikke skjønt at Dylan er ironisk når han omtaler seg selv som en «song and dance man» – tross den dylanske latteren, glimtet i øyet, absurditeten i det hele. Det finnes utallige sitater som tilsier at Dylan ser på seg selv som en poet: «I consider myself a poet first and a musician second. I live like a poet and I’ll die like a poet,» uttalte han til Robert Shelton i 1978.
Sanglyrikken må i det hele tatt være et mørkt kontinent for kultursosiologen Schreiner: Dylan er «den største tekstforfatteren i musikkhistorien», skriver han. Er han klar over at han dermed påstår at Dylan overgår noen av litteraturhistoriens mest ruvende skikkelser: Sapfo, Pindar, Hafez, Villon, Bellmann, Heine, Brecht, alle verdens trubadurlyrikere og salmediktere? I henhold til Schreiners statutter kunne knapt noen av disse fått Nobels litteraturpris, for deres poesi er «ord skrevet for å passe til musikk».
Poesi er adskillig eldre enn skriften. Lyrikk betyr sang til lyre. Også Dylans poesi kommer til sin fulle rett først når den akkompagneres av et strengeinstrument. Men Dylans sangpoesi bringer samtidig denne eldgamle tradisjonen i kontakt med moderne litterære strømninger som beatpoesi, høymodernisme, poètes maudits. Dylans attityde stammer ikke bare fra sangere som Woody Guthrie og Robert Johnson, men også fra poeter som Jack Kerouac og Arthur Rimbaud.
«Melodin hos Dylan har alltid som sin främsta funktion att lyfta fram orden. Den är en lika organisk del av hans dikter som språkljuden och syntaxen,» sa Nobelkomitémedlem Horace Engdahl etter at tildelingen var kjent: «Vi tar oss friheten att bedöma helheten.» Det burde også Schreiner ha gjort. I stedet geberder han seg som en amusisk kulturbyråkrat.
Da prisen ble kunngjort, var det «musikkfolket som ble bedt om å uttale seg», hevder Schreiner. Hvor var litteraturfolket, spør han: «Hva synes for eksempel Knausgård om tildelingen»? Vel, Knausgård hadde uttalt seg om prisen lenge før Schreiners ytring kom på trykk. Det samme hadde en rekke andre forfattere og kritikere, inkludert Schreiners kollegaer i NRK. Selv har jeg mistet tellingen på hvor mange henvendelser jeg har fått i egenskap av å være litteraturviter med en bok om Dylan på beddingen.
Hvor var Schreiner da vi kommenterte Dylans sanglyrikk? Var han opptatt med å utarbeide en strategiplan for å få fjernet Homer fra den litterære kanon? Et direktiv som frakjenner Shakespeares verker statusen som litteratur: Dette er jo tekster skrevet for å fremføres på scenen. Fulle av sang og musikk og ballader er de også.
Etter mitt syn er Schreiners posisjon mer elitistisk enn Akademiens. Sara Danius’ og Horace Engdahls vurderinger av Dylans ordkunst er alt annet enn kvalmende omfavnelser av populærkulturen fra the establishments side. Tvert imot er de dypt demokratiske og vitner om vilje og evne til å vurdere diktekunsten både prinsipielt og i et historisk perspektiv. Schreiner pynter seg derimot med «kultursosiolog»-tittelen uten at han er i stand til å fremskaffe noe i nærheten av en sosiologisk analyse, samtidig som han liksom skal være på parti med populærkulturen mot en innbilt elite som han selv foregir ikke å tilhøre.
Essensen av ytringen er en merkelig fordom om at «litterære» forfattere har som sitt høyeste ønske å sitte i en marmorhall og motta priser, mens kommersielle og/eller rebelske populærmusikere er folkelige og autentiske, og at sangtekster trenger «langt fastere rammer, eller større begrensninger, […] sammenliknet med romanen, diktet eller novellen». Sammenligner man Petrarcas skriftlige sonetter med Arnaut Daniels trubadurlyrikk, Petter Dass’ sanger med øvrig norsk barokkpoesi, eller Prøysens viser med (for eksempel) André Bjerkes dikt, for bare å ta noen tilfeldige eksempler, vil det kreve både vilje og evne til bedrag å overbevise seg selv og andre om at den kunstneriske begrensningen først og fremst finnes på sangens side. Og skulle man finne på å plassere «Visions of Johanna» ved siden av Elizabeth Bishops «Large Bad Picture» (1946), eller «Tangled Up in Blue» ved siden av Robert Frosts «The Road Not Taken» (1916), kan det vanskelig hevdes at sangtekstene har «langt fastere rammer» enn tekstene som er skrevet for å leses.
Eksemplene kan med letthet multipliseres, men hva skulle nå være vitsen med det? Dylan ignorerer jo uansett den overfladiske polariseringen Schreiner gjør seg til talsmann for. Det har De Aderton heldigvis også gjort.
Teksten bygger på et innlegg refusert av NRK Ytring 21.10 og publisert på Gisle Selnes’ Facebook-side 22.10.
Illustrasjon: Niklas Elmehed. Copyright: Nobel Media AB 2016
