Du vidunderlige nye skog

LEDER. Fra skogbunnens teppe av usynlige nettverk, råte og død, vokser det stadig nye verdier å kjempe for.

Det myldrer og kryr i skogene, av trær og vekster, dyr og insekter, forskere og byråkrater, turister og aktivister, kunstnere, poeter, ravere, hogstmaskiner og brannmannskaper. Du vidunderlige nye skog.

Her blir gamle motsetninger som nye: Konflikten mellom menneske og skog løper fra de aller første bevarte berettelsene og inn i vår tid: Etter at kong Gilgamesh og følgesvennen hans, naturmennesket Enkidu, beseirer skogens vokter og hogger ned sederskogen der gudene bor, kommer straffen uten nåde. 4000 år senere erklæres det «krig i skogene» vest i Canada, hvor aktivister forsøker å forhindre fellingen av de få gjenværende sedertrærne, halvparten så gamle som Gilgamesh-eposet. Få uker etter et større sammenstøt mellom demonstranter og lokale myndigheter, pågår 182 skogbranner i samme provins – i det som er den varmeste sommeren i nyere tid, med temperaturer opp mot 49,5 grader. Samtidig fryktes det at skogbrannsesongen i California skal bli enda verre enn de seneste katastrofeårene, mens mer enn 300 ukontrollerte branner sluker enorme arealer i Sibir, og flammeinfernoet inntar middelhavsområdet. Bare i mai ble over 1200 km2 regnskog avvirket i Amazonas, 41 prosent mer enn i samme måned i fjor. Tørkeperiodene blir lengre og lengre, og det fryktes at hele 40 prosent av regnskogene i Sør-Amerika er i ferd med å omdannes til savanner. Bildene fra de sørøstasiatiske regnskogene er like skrekkinnjagende, etter flere tiår med massiv avskoging; de ser ut som «skjelettet til en kropp ødelagt av sykdom», slik Platon klaget over avskogingen på Attika for 2500 år siden.

Selv om vi skulle slutte å bry oss om dem, ville ikke trærne forsvinne fra horisonten. Nyheter fra skogene blør inn i det øvrige nyhetsbildet, og viser at kampen i skogene først og fremst er en kamp om skogene.

I Sverige – der 69 prosent av landet dekkes av privateid, plantet skog – er skogbruk blitt et svært omstridt politisk spørsmål. På den ene siden står naturvernere og fritidsbrukere, på den andre siden eiere og skogselskaper som vil drive høyintensiv industri i skogene – lyden av trær som faller overdøver det fredelige skogsuset i en klassisk konflikt forsterket av at EU de seneste par årene har skjøvet skogene høyt opp på agendaen som en del av The European Green Deal, utarbeidet for å imøtekomme målet om reduksjon av klimagassutslipp mot 2030 og karbonnøytralitet innen 2050.

Da et foreløpig utkast til EU-kommisjonens skogstrategi ble lekket til pressen i juni, kom det tydelig frem at den svenske skogsmodellen – som gir skogindustrien stor «frihet under ansvar» – er på kollisjonskurs med EUs planer om å gjøre skogen til et karbonlager. «EU forkaster det svenske skogbruket,» skrev Dagens Nyheter på lederplass (18. 6. 2021). Skogsindustriernas lobbyerende utsending i Brussel, Anna Holmberg, rykket straks ut mot utkastet og kalte det «et uakseptabelt forsøk på å kontrollere næringen» (21.06.2021). Til grunn for EU-kommisjonens arbeid lå studier som viste at dagens industriskogbruk, ikke minst i Norden, tar for lite hensyn til biologisk mangfold og skogenes egenart. I utkastet ble det foreslått et generelt forbud mot flatehogst – den dominerende hogstformen i både svensk og norsk skogbruk – og et totalforbud mot hogst av skog eldre enn 160 år, som utgjør kun 3 prosent av EUs samlede skogareal.

«Det växer skog överallt, men det är inte natur,» heter det i Peter Magnussons dokumentar Om skogen – kampen om våra sista naturskogar (2021). Der hevdes det at det svenske skogbruket lenge har ignorert vernet av gammelskogen. Siden 1950-tallet er over 60 prosent av Sveriges skogsareal blitt flatehogd, og de gjenværende naturskogarealene er forsvinnende små. Om ikke strenge reguleringer settes i verk, vil naturskogene være borte i løpet av få år, advarer både forskere og aktivister i dokumentaren. Forkjemperne for bedre vern har imidlertid flere tøffe kamper foran seg: Svenska Dagbladet meldte nylig (5. 7. 2021) om en kommende «skogrevolusjon» etter at en rekke mindre svenske grunneiere vant frem med kravet om å få omgjort Skogsstyrelsens registreringer av såkalte «nøkkelbiotoper» – områder av særlig betydning for biologisk mangfold – på sine eiendommer. I den rettskraftige dommen kom det frem at registreringene, som har pågått siden 1993, og som i praksis har gjort områdene hvor disse biotopene forekommer verdiløse for skogeierne, ikke har vært hjemlet i lovverket.

På den andre siden av grensen har skogen doblet sitt volum gjennom de seneste 50 årene. Millioner av uønskede sitkagraner står klare til å slippe nye frø ned i jorden mens store ut- og innmarksområder gror igjen på grunn av mindre og mindre beitebruk. Det hugges som bare det, men sagbruk stenger ned, og også Norges Skogeierforbund bekymrer seg for konsekvensene av strengere reguleringer av skogbruket gjennom EØS-avtalen: Ifølge forbundet, som representerer rundt 35 000 norske skogeiere, vil en overgang til plukkhogst bli svært kostbar. Om ikke hogstmaskiner kan gjøre jobben, hvem skal da trå til? I første omgang vil det medføre redusert tilgang på tømmer og økte priser, som igjen vil gjøre det dyrt å erstatte fossile og ofte importerte bygningsmaterialer med bærekraftig trevirke – den viktigste rollen skogen kan spille i kampen for lavere klimagassutslipp, skal man tro skogeierne.

Nå som kampen mot klimaendringer har skjerpet blikket for bevaring av biologisk mangfold og skogens evne til å lagre karbon, presser imidlertid kravet om en mer skånsom fremferd i skogene seg på. I den endelige versjonen av EUs skogstrategi, som etter kaotiske forhandlinger ble lansert 16. juli, var det generelle forbudet mot flatehogst utelatt, og flere retningslinjer mildere formulert. Hovedtendensen var likevel klar: Flatehogst og bruk av tunge maskiner skal unngås når faglige begrunnelser ikke tilsier annet. Vernet av verdifulle skogområder styrkes og fuglenes hekketid gjøres hellig. EU-kommisjonens tro på skogens saliggjørende krefter stanser ikke der: Unionens befolkning skal også få glede av tre milliarder nye trær.

Fra skogbunnens teppe av usynlige nettverk, råte og død vokser det stadig frem nye verdier å kjempe for – skogens umulige regnskap må være bokførerens verste mareritt. Man kan være viss på at regnestykket aldri går opp, og at ulmende konflikter før eller siden vil ta fyr. Salige dikter og tømmerhogger Hans Børli minner i diktet «Vi eier skogene» (1952) om fattigfolket i skogene som aldri har eid et tre. «Rike mann, du med bil og bankbok og aksjer i Borregaard»:

du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien

At skogbygdenes forbindelser til trærne avstedkom mer enn livskamp, drukkenskap og hedenskap, kommer frem i boken Granskogsfolk – hur naturen blev svenskarnas religion (2020), der religionshistorikeren David Thurfjell beskriver forestillingene som har formet naturkjærligheten i nord. Det friluftslivssøkende folket, som først inntok naturen som en frisone på slutten av 1800-tallet, fikk tidlig ry på seg for å være bedre enn allmuen. Det dannede naturmennesket ble til i motsetning til dusinturismen, og etter hvert også rekreasjonsideologien, som formet skogene i sitt eget bilde. «Han er som en vild i ødemarken. Og den vildes frihet er hans. Men forskjellig fra den opprindelig vildes,» het det i Den Norske Turistforenings årbok fra 1918: «Han har skapt den selv, han har brutt det civiliserte livs tvang, han er undsluppen, frigjort, saa lenge det varer.» Kampen for å beholde denne fluktruten inn i ubesudlede naturområder har også vært en kamp mot det friluftslivforkjemperen Peter Wessel Zappfe kalte Die norwegische Apparatlandschaft, med sine «fjollete veier» og «utbyggelsespest».

For faren er alltid den samme, slik den napolitanske filosofen Giambattista Vico skisserte i 1725: at sivilisasjonen skal rykke tilbake til start. «Først skogene, etter det hyttene, deretter bygdene, dernest byene og til slutt akademiene» – slik utviklet sivilisasjonen seg, ifølge Vico, som med det oppsummerte nevrosene skogene lenge inngav jordens menneskelige sivilisasjoner: frykten for mørket, de ville dyrene, de overnaturlige vesenene, åndene og galskapen som holdt til der, den nagende vissheten om at også «byene kan dannes om til ville skoger». Mon tro hva Vico ville ha sagt til de ferske planene om å etablere en 75 kilometer lang «grønn mur» av skog rundt Madrid? Eller den pågående etableringen av et femten kilometer tykt skogsbelte i Sahel, tvers gjennom det afrikanske kontinentet fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst – ifølge Flyktninghjelpen en av verdens mest konfliktfylte, voldsherjede og neglisjerte regioner?

Veien ut av skogenes mytiske mørke har vært opplyst av det tekno-vitenskapelige fremskrittsløftet. Men selv fremskrittet er fullt av skygger, og på verdensbasis er situasjonen for skogene langt mindre overskuelig enn her nord. Det norske Oljefondet har ifølge Regnskogfondet investert i overkant av 174 milliarder norske kroner i selskaper med høy risiko for regnskogsødeleggelse. I tillegg til soyaselskaper gjelder dette blant annet gruveselskaper, palmeolje-, olje- og gass- og vannkraftselskaper med virksomhet i regnskogsområder.

Det er nærliggende å spørre seg om hvor den faktiske skogen slutter, og hvor den metaforiske skogen begynner, når norske eierinteresser skal nøstes opp.

Botsgang har lenge vært en nødvendig øvelse for den som vil drive verdiskaping, og i kampen for «klimanøytralitet» forsøker også kulturlivet å henge med: Bachfest Leipzig, som hvert år flyr inn musikere fra alle verdenshjørner, har satt i gang plantingen av en skog dedisert Johann Sebastian Bach sør for den brunkullutvinnende forlags- og musikkbyen, mens det norske forlagshuset Cappelen Damm planter «klimaskog» på eiendommen til Hagalid gård i Hjelmeland i Ryfylke. Den som trakter etter å oppnå sann frelse ved skog bør imidlertid heller satse pengene på restaurering av gammel skog, skal vi tro forskningen. Mellom 50 og 70 prosent av karbonet som lagres i skogen får hjelp av sinnrike nettverk av underjordiske sopphyfer som binder rotsystemene sammen. En «superorganisme» som dette, hvor arbeidsdelingen mellom ulike arter er selve kilden til den vanskelig målbare gevinsten, trenger lang tid for å bli til, og med sertifiseringsiveren i den grønne bølgen har selv skogrestaurering i løpet av kort tid gått fra å handle om bevaring av biologisk mangfold og ulike arters boltreplass, til å «produsere økosystemtjenester»: binde karbon, redusere flomfare eller gi rom for friluftsliv.

Sporene etter en befolkning ute på tur er ikke kun synlige i landskapet, men viser seg også i billedkunsten, filmen, musikken og litteraturen, som fylles av trær. «We all have forests in our minds. Forests unexplored, unending. Each of us gets lost in the forests, every night, alone,» skrev Ursula K. Le Guin. Skog og utmark er grovgjorte steder som med sine håndgripelige krav står i en forlokkende kontrast til de digitale omgivelsenes glatte overflater – en speilsal hvor alle er konger og dronninger i sine egne liv. Men under mektige trekroner finnes også ypperlige kulisser for både selfies og stories, selvutforskning og fellesskap utenfor allfarvei, fra glamping og skogbading til cottage core og svartmetallens siste skrik.

«I skovens dybe stille ro» kunne romantikkens diktere komme nærmere den verdenen de mente var i ferd med å bli borte. Skogen er fremdeles en lekegrind for litteraturens utforskning av mulige verdener. I Malin C. Rønnings debutroman Skabelon (2020) har en familie på ti klart å etablere et fristed ute i skogen. Her står skogen for barndommens frihet, for fantasi og lek uten grenser. Der lever de, avskåret fra storsamfunnets normer, nesten uten penger, og barna som regel uten omsorg og støtte. Skogen trues alltid av ytre krefter, de voksne, sivilisasjonen og rasjonaliteten – kreftene som spiser av skogene –, og for barna blir den et hjem og et tilfluktssted: en trygghet når foreldrene svikter. Er det et overlevd 70-tallskollektiv Rønning skildrer? Den norske familien i urskogen, som sakte innhentes av virkeligheten utenfor?

De grønne bevegelsene vokste opp hånd i hånd med motkulturen i overgangen til 70-tallet – og folk- og prog-band som britiske Forest, Trees og Comus, svenske Träd, Gräs och Stenar, danske Foreningen til livets beskyttelse eller norske Høst, sang om Diana, skogene, dyrene og livsbetingelsene i en tid før de store landreformene, som førte enorme skogområder over på private hender. Bekymringen for hva den nye tiden hadde å by på, snek seg inn i en ungdomskultur med stadig sterkere motkulturelle trekk, gjennom studentopprøret, hippiebevegelsen og den psykedeliske vekkelsen. Eller som det amerikanske bandet Spirit sang i 1970:

It’s nature’s way of telling you, soon we’ll freeze
It’s nature’s way of telling you, dying trees
It’s nature’s way of receiving you
It’s nature’s way of retrieving you
It’s nature’s way of telling you
Something’s wrong

Naturbarna som ville leve av jorden, solen og kjærligheten, som lot håret vokse og motsatte seg modernitetens bekvemmeligheter i et forsøk på å skape alternative livsstiler og fellesskap, vokste hurtig i antall. Kanskje for hurtig? Som Matthew Ingram dokumenterer i boken Retreat: How the Counterculture Invented Wellness (2020), ble både energien og det subversive innholdet i den grønne motkulturen forvandlet til en vare i både kulturindustrien og den kapitalsmurte, individorienterte kulturen som vant dominans. Selv om disse bevegelsene ikke lyktes med å forvandle de moderne samfunnene slik de ønsket, fortsatte frøene velværestrategene hadde sådd å spire, ofte på uventede steder.

«It’s a great time to be alive/ if you’ve got your own hedge fund,» synger de skogelskende psych-rockerne i Snapped Ankles 50 år senere på albumet Forest of Your Problems (2021). Om noe sted skulle gi plass til dem som er støtt ut og bort, det som ikke finner seg til rette i det gjennomlyste samfunnet det koster stadig mer å være en del av, måtte det være skogene. Dit kommer tyske «Reichsbürger» og amerikanske «preppers»: I klimakrisens tideverv har survivalist-tenkningen for lengst funnet plass i midten av kulturen, gjennom et utall filmer og en serie som Sweet Tooth (Jim Mickle, 2021). Idet et nytt forsøk på å gjenåpne samfunnene iverksettes, kommer også Nicholas Cages Pig (Michael Sarnoski, 2021), hvor Cage spiller en kokk som har bosatt seg i skogen utenfor Portland og ender med å havne på desperat leting etter sin stjålne trøffelgris. «You did the right choice being out there in the woods,» får han høre da jakten bringer ham tilbake til byen. «There’s really nothing here for you anymore, there’s really nothing here for most of us. Buy yourself a new pig.»

Den som virkelig ønsker seg et liv i skogen – isolasjonens evige sisteinstans – vil hurtig nok merke at ensomheten i det myldrende livets kaos har sin pris for både kropp og sinn. Møtet med skogen kan bli ubehagelig og feberaktig når stammene vrir seg, myggen surrer og omgivelsene hvisker at du ikke har noe her å gjøre. De liberale rettighetene som gjør det mulig å trekke seg tilbake til skogene, befinner seg i et spenningsfelt mellom allemannsretten og eiendomsretten – og grunnleggende, men skjøre menneskerettigheter: De seneste to tiårene har campingleirer og andre tilfeldige bosetninger blitt vanligere syn i bynære skoger. For utsatte individer både med og uten papirer, er skogene den desperate løsningen når alle andre veier er stengt av. Hvilke andre muligheter finnes når midlertidige tilhold blir permanente eller bosetningene brytes opp, og beboerne må finne seg et annet et sted i samfunnets skyggeland?

Som både fysisk virkelighet og myte, er og blir skogen – der alt henger sammen, men knapt noen forbindelser er synlige – et grenseområde for et utall interesser og aktiviteter som vikler seg inn i hverandre: Alle har vi våre mer eller mindre godt gjemte svin på skogen, og det som er vakkert for noen, er levebrød for andre. Det som gir fred for en tredje, kan skape uro hos den fjerde. Den som ikke vil gå seg vill, må være beredt til å skifte kurs, om ikke skogen allerede har trengt inn i kroppen og gått en til hodet. Er man først fanget, finnes det ikke alltid en vei ut. For skogen rommer det urgamle og ubønnhørlige, og vokser som villest over stedene vi helst vil glemme. Selv døende spøkelsesskoger lever sine hemmelige liv, også etter at skogen er hogd ned. Hva er vel skrekklitteraturen og -filmen uten skogens mørke? Velkommen, Great Birnam Wood! Nature is Satan’s church!

Kaos råder. Rewilding – tanken om å gjenopprette økosystemer ved aktiv innføring av arter og passiv tilvekst – resulterer i alt fra restaurering av myrer i Finland via utplassering av fjellrev på Dovre til kunstbiennaler i Sør-Korea. Arkitekturens og billedkunstens omfavnelse av økostrategier går tilbake til 60-tallet og utbredelsen av såkalt land art. Ambisjonen om å tilføre naturmangfold i byer – som da Joseph Beuys plantet 7000 eiketrær i Kassel som en del av 1982-utgaven av Documenta – eller om å innta naturområder med kunst – som i Agnes Denes’ mangeårige Tree Mountain-prosjekt, påbegynt samme år i Ylöjärvi i Finland – bærer også med seg løsninger for kunstneres sosioøkonomiske situasjon, en rural noir tilpasset prekariatets flukt fra byene på 2010-tallet. Vi hører skogsuset i jazzen, i folkemusikken, i komposisjonsmusikken, i elektronikaen, i metallen, i psykedeliaen. Antallet skogsraves gjennom pandemien har neppe noen oversikt over. Kanskje er ikke utelivet noe annet enn en profan villmark.

Er det slik vi gjenskaper de tapte forbindelsene – the wood wide web – mennesket en gang var en del av? Eller skal vi følge overbevisningen til den tyske regissøren Werner Herzog, som aldri har forsøkt å styre unna naturens rå, absolutte herredømme i sine filmer, og vokte oss for slike skjønne villfarelser?

«Jeg tror ikke fuglene synger, jeg tror de skriker av smerte»: I en sekvens fra dokumentaren The Burden of Dreams (Les Blank, 1982), filmet i den peruanske jungelen under innspillingen av Fitzcarraldo (1982), tar Herzog til orde for å nærme seg naturen med det tvisynet vi kan komme til å trenge når illevarslende skyer samler seg på horisonten:

Vi må være ydmyke i møte med denne overveldende lidelsen og denne overveldende utukten, den overveldende veksten og den overveldende mangelen på orden. Selv stjernene oppe på himmelen ser ut som et rot! Det finnes ingen harmoni i universet. Vi må bli fortrolige med vissheten om at det ikke finnes noen egentlig harmoni slik vi har forestilt oss den. Men når jeg sier dette, sier jeg det av beundring for jungelen. Det er ikke det at jeg hater den. Jeg elsker den, jeg elsker den umåtelig, men jeg elsker den på tross av min bedre viten.

Skogen både fødes og dør i en og samme bevegelse, og skogenes bibliotek rommer i sitt uoverskuelige mangfold vakre, nyttige og skrekkinnjagende innsikter. Skogen har som Herzog sier sin helt egen (mangel på) harmoni, sin egen musikk, slik tenkningen i og om skogene tilsynelatende går sine egne veier, under jorden, og forsvinner, som dugg på gresstustene i morgentimene.

Skildringer av livet i skogene, og de trådene som spinnes der, viser at tekster om natur først og fremst er kulturhistorie, at skogen uansett aldri blir borte for oss, for vår frykt og våre lengsler, gleder og sorger. Derfor omfavner vi skogene – mot vår bedre viten.

God lesning!