Når Donald Trump svever inn på et valgkampmøte i sin Boeing 757, kommer han som utsendt av Herren selv. Ridderen på hvit hest har gått inn for landing, den utvalgte selv fra høyt i sky. «Landet vårt går til helvete», roper han til mengden, «i våre storslåtte byer er gatene badet i blod!» Alt er ødelagt og underminert av fiender, påstår han. Trump fremstår som lyset i mørket. Han er sannheten i en verden av løgn.
«Vi, folket i De forente stater, med henblikk på å skape en mer perfekt union, etablere rettferdighet …» Slik begynner den første, lysende setningen i den amerikanske grunnloven, vedtatt 17. september 1787. Dette var forberedelsen til et egalitært demokrati, en radikal frigjøringsakt: Heretter adlyder borgerne kun lover som de selv har besluttet. Frihet i stedet for føydalisme. Folkesuverenitet i stedet for et kongedømme av Guds nåde. We the People – en konge trengs ikke lenger. Ingen salvede og ingen frelsere. Alle mennesker er, ifølge den legendariske andre setningen i uavhengighetserklæringen fra 1776, «skapt like». Alle mennesker. Ikke bare amerikanere.
«America first» utbasunerer Trump til verden, men i grunnleggingsårene betydde formuleringen noe annet: De forente stater tenner en fyrlykt for verden. De virkeliggjør menneskehetens drøm, drømmen om frihet, likhet og selvstyre. Amerika går først, de andre folkeslagene skal følge etter. Thomas Paine, sønn av en engelsk håndverker og glødende demokrat, formulerte det slik: «Amerikas sak er i stor grad hele menneskehetens sak. Fødselsdagen til en ny verden er forestående.»
Alexander Hamilton, en av grunnlovsfedrene, sa det omtrent på samme måte. Da utkastet til den fremtidige grunnloven ble heftig diskutert høsten 1787, stilte den 30 år gamle advokaten spørsmålet over alle spørsmål. Er menneskelige samfunn «virkelig i stand til å etablere en god politisk orden på grunnlag av fornuftige overveielser og frie beslutninger»? Eller «er de, når de skal fastsette sin politiske forfatning, evig dømt til å være avhengige av vold og tilfeldigheter», av demagogi og bedrag?
Hamiltons spørsmål er rystende aktuelt. Hvis Donald Trump i november skulle lykkes med å flytte inn i Det hvite hus igjen, kan ikke dette valget skjønnmales lenger. Da er ikke Trump noe historisk feiltrinn, ingen anomali, ikke noe rusk i maskineriet til en ufeilbarlig frihetselskende nasjon. Tvert imot. Ved sin fulle forstand vil velinformerte velgere da ha festet sin lit til en hatefull demagog. Til en politiker som hisset opp stormingen av Kongressen og kun aksepterte valg som utropte ham til seierherre.
Det er ingen tvil om Donald Trumps ekstraordinære karakter, republikaneren som er full av nedrige løgner, med en vilje til makt som er like fryktinngytende som måten han behandler sine politiske motstandere på. Men likevel er han ikke noe romvesen. Han kommer ikke fra en annen planet, han kommer fra Amerika. Og han personifiserer en historie preget av brutale kamper om makt og innflytelse. Denne historien gjennomsyres av en urkonflikt – mellom inkluderende likhet og ekskluderende makt, mellom egalitære idealer og økonomisk liberalisme, kort sagt: mellom rettferdighet og frihet.
Andrew Jackson, valgt til president i 1829, opptrådte også på lignende vis som Trump; han ble regnet som en durkdreven folketribun, selvforherligende og hevngjerrig, respektløs overfor lov og rett. Alexis de Tocqueville, en pioner i den europeiske forståelsen av Amerika, beskrev ham som «maktsyk av vane og despotisk av legning». Han behandlet Kongressen «med krenkende forakt» og «tråkket på sine fiender». Og hvem sitt portrett fikk Trump hengt opp i Oval Office? Det av Andrew Jackson.
Presidenten som republikansk monark
Jackson var ikke noe unikt tilfelle. I hans person kom det bare særlig drastisk til uttrykk at kampene fra de amerikanske grunnleggingsårene aldri hadde tatt helt slutt. «En nasjon som er oppstått gjennom revolusjon, vil til alle tider måtte kjempe mot kaos», skriver historikeren Jill Lepore. «En nasjon som rev ned et adelshierarki bygget på nedarvede privilegier, kun for å erstatte det med et hierarki bygget på rikdom, vil aldri falle til ro.» I dag er det Donald Trump som vil fornye troen på det naturlige pengearistokratiet.
«Vi anser følgende sannheter som selvinnlysende: at alle mennesker er skapt like …» Grunnleggelsen av Amerikas forente stater var en sivilisatorisk prestasjon av første rang som sprang ut av visjonært mot og beundringsverdig intellektuell briljans. Med rette kalte historikeren Leopold von Ranke det «en større revolusjon enn verden noensinne hadde sett». Og likevel: Den som mytologiserer grunnleggingstiden, glemmer hvor omstridt dens mål var.
Bare påstanden om at alle mennesker er like, drev the upper class til barrikadene. I sin historie om De forente stater skriver Lepore at de rike mente det var høyst urettferdig at hver valgstemme skulle telle likt. Hvorfor skulle dovenpelser og fattigluser som ikke bidro med en cent til det allmenne vel, få øve like stor innflytelse som en plantasjeeier? Disponerte man ikke egen eiendom, var man avhengig av andre og hadde ikke fri vilje. Altså var man uskikket til å treffe kloke politiske beslutninger. Akkurat som slaver og kvinner.
Ikke nok med det. Mange velstående næret en helt grunnleggende tvil om parlamentarismen. I likhet med investor og Trump-fan Peter Thiel var de av den oppfatning at demokrati og frihet var uforenlige. Allerede Aristoteles hadde erkjent at det prinsipielt egenkjærlige folket manglet enhver fremsynthet og forståelse for det store bildet. I stedet skulle et «naturlig» aristokrati styre Amerikas skjebne, menn med eiendom og anseelse, «men of property and standing». Eller like gjerne en konge? Lepore siterer en datidig konservativ som uttalte at monarkiet var et gjennomprøvet handelsskip som «gjør god fart» og bare sjelden går under. Demokratiet, derimot, var som en flåte, man blir alltid våt på føttene. Ettersom de revolusjonære kjente disse monarkistiske lengslene, gav de presidenten – som motvekt til Kongressen – en sterk stilling. De oppfant, hvilket amerikahistorikeren Volker Depkat påpeker, «noe så absurd som en republikansk monark». Og Trump? Med takk aksepterer han rollen som monark – og erstatter den republikanske ånd med autoritær nasjonalisme.
Jeg er egentlig ingen stor tilhenger av demokratiet. Kapitalismen er mye, mye viktigere enn demokratiet.
Stephen Moore, økonomisk rådgiver for Donald Trump
Også de revolusjonære var nå og da plaget av tvil om demokratiet. I grunnleggingskrisen etter uavhengighetskrigen mot England lå økonomien brakk, kursen på statsobligasjonene stupte, og det murret i samfunnet. Da rasende krigsveteraner og forgjeldede småbønder anstiftet væpnet oppstand i Massachusetts sent i 1786, næret det bekymringene for en statsform der fattige stakkarer og rebelske døgenikter alltid fikk ha et ord med i laget. «Menneskets karakter er så svak at bare svært få mennesker uten eiendom besitter egen dømmekraft», skrev den høyst dannede og høyst forfengelige John Adams, senere USAs andre president. På den ene siden forsvarte han demokratiet lidenskapelig, for bare «folkets samtykke» kunne sikre regjeringen «det moralske grunnlaget». På den andre siden betraktet han «valg med redsel» og fryktet de udannedes herredømme over de eiendomsbesittendes klokskap. Adams oppfattet grunnloven av 1787 som et kompromiss mellom «de rikes aristokrati» og «de fattiges demokrati». Mer likhet var ikke nødvendig, mente han. Den som attpåtil gikk så langt som til å etterlyse kvinners rettigheter, krevde et «underskjørtets diktatur».
Et kjettersk spørsmål: Skjulte det seg en borgerlig-elitær klasseinteresse bak revolusjonens storartede idealer? Skulle misera plebs, de fattige og eiendomsløse, holdes langt unna demokratiet? Og er ekskluderingen av disse en negativ arv fra grunnleggingsårene som fortsatt har konsekvenser i dag?
Det påstår den München-baserte amerikanisten Michael Hochgeschwender, og han legger ansvaret på John Lockes innflytelse på grunnlovsfedrenes tenkning. Den engelske filosofen knyttet frihetsrettigheter og privateiendom uløselig sammen, skriver han i boken Die Amerikanische Revolution (2016). «Bare den som hadde eiendom, kunne være fri, ettersom bare han kunne være uegennyttig, dydig-moralsk (…) og dannet.» Riktignok var borgerlige eiendomsrettigheter et fremskritt overfor føydal vilkårlighet. Men individualismen som Locke forkynte, fremmet en liberalisme som hadde lite sans for solidaritet og det allmenne vel. Den forstår friheten som en naturlig eiendom og feirer den hellige egoismen me, myself and I.
Frihetens og slaveriets land
Mange i samtiden hadde et lignende syn. I 1787 skrev antiføderalisten Samuel Bryan forarget at grunnloven skamløst tjente interessene til kun «de velstående og høybyrdige». Men uten en viss likefordeling av eiendom ville republikken gå til grunne, og på dens ruiner «vil et monarki eller et despoti reise seg». Hundreogtyve år senere klaget også historikeren Charles A. Beard over de eiendomsbesittendes privilegier. Katastrofalt nok gikk grunnslovsfedrene ut fra at «privat eiendomsrett ligger tidsmessig forut» for staten. Men dermed utropte de eiendomsretten til en førpolitisk, naturlig rett – til en «rett» før retten, som var unndratt parlamentarisk forhandling og «moralsk sett står utenfor folkeflertallets innflytelsesområde». Hvis Beards argument virker kjent: Allerede Karl Marx var forbløffet over den borgerlige revolusjonens «gåte». Den ville bygge et fellesskap – og «proklamerer berettigelsen til det egoistiske mennesket som er avsondret fra sine medmennesker og fellesskapet».
Det er riktig at vernet om privat eiendom var en hjertesak for grunnlovsfedrene. I The Federalist Papers lovet James Madison at den fremtidige sentralregjeringen ville være i stand til å avvise kravet om lik fordeling av eiendom mer effektivt enn en enkeltstående delstat. For ham, sønn av en rik plantasjeeier, senere landets fjerde president, var årsaken til sosial uro soleklar: «Ulik fordeling av eiendom», skrev han, var «hovedkilden» til splittelse i samfunnet. Like fullt stolte Madison – i likhet med Alexander Hamilton – på markedets fornuft. Han stolte på at når alle private borgere følger sin egeninteresse på bekostning av alle andre interesser, fremmes det allmenne vel som ved et trylleslag. En berømt setning fra ham lyder: Regjeringens «øverste mål» må være å beskytte «de forskjellige evnene hos mennesker som eiendomsrettighetene springer ut av».
Det ville være både bisart og historisk totalt urettferdig å nevne Donald Trump i samme åndedrag som grunnlovsfedre av Hamiltons og Madisons kaliber. Likevel følger også Trump deres overbevisning om at det allmenne vel er tilstrekkelig ivaretatt når de velstående får hengi seg uforstyrret til sine private forretninger og deres parlamentariske makt er sikret.
Den amerikanske revolusjonen var en uhørt begivenhet, både dristig, risikabel og usannsynlig. Og likevel var den svulstig forkynte sannheten «All men are created equal» ingen universell sannhet, bare en hvit sannhet – for svarte slaver gjaldt ikke menneskerettighetene, slaver var «bevegelig eiendom» og hadde ikke flere rettigheter enn dyr. De var et sosialt intet, eierne kunne gjøre hva de ville med dem, pine dem til døde eller selge dem med profitt. Amerikas forente stater var frihetens land. Og slaveriets land.
For en himmelropende kontrast: Da den karismatiske farsfiguren og folkehelten George Washington feiret menneskets umistelige rettigheter, glinset de nye tennene hans – det var tenner han hadde fått trukket fra slavene sine. Thomas Jefferson, som hadde slukt et helt bibliotek av fintfølende humanistisk litteratur, eide flere hundre slaver i løpet av livet. Bortførte menneskers tvangsarbeid var kilden til hans velstand. Og hans rett til eiendom en «naturlig» rett.
Slaveriets legaliserte grusomhet er Amerikas arvesynd, og den kaster sin skygge over dagens rasekonflikter. For å sikre den skjøre enheten til de tretten opprinnelige statene brant «frihetens hellige flamme» i God’s own country ikke for slavene, den brant ikke for de innfødte og heller ikke for kvinnene. Og siden heller ikke the deplorables, de begredelige fattige, kunne kjøpe noe for sine frihetsrettigheter, fikk en gammel mistanke ny næring: Staten beskytter ikke rettighetene til levende mennesker. Den beskytter retten til død eiendom.
Borgerkrigen lå allerede et stykke tilbake i tid da det fortrengte sosiale spørsmålet eksploderte i Amerika. I 1870-årene blomstret økonomien, det var jernbane- og storfebaronenes tid, en tid for magnater som Andrew Carnegie, J.P. Morgan, Cornelius Vanderbilt og John D. Rockefeller. Forfatteren Mark Twain kalte blomstringstiden Gilded Age, og han visste hvorfor: Dette var ikke Amerikas gullalder, bare dens forgylte tidsalder. Mot den eventyrlige rikdommen til de kapitalistiske fyrstene stod den skrikende elendigheten i storbyenes slumområder. Livet var rått og brutalt, og drap på svarte, lynching, stod på dagsordenen. Kort sagt, i Gilded Age forvandlet det amerikanske samfunnet seg til en ny frontier, til et indre ville vesten. The winner takes it all, the loser has to fall.
Trump drømmer om et kapitalistisk paradis
Grunnloven («We the People») lovet alle borgere frihet og likhet, men nok en gang stod løftet kun på papiret. Mary Lease, medstifter av det kortlivede Populist Party, sa i sin tid at hele Amerika hadde falt i hendene på Wall Street og led under monopolenes tyranni. «Spekulantene, landrøverne, piratene og gamblerne har banket uopphørlig på Kongressens dører, og hver bidige gang har Kongressen godtatt kravene deres.» Også arbeiderorganisasjonen Knights of Labor betraktet «den korrupte regjeringen» som en medsammensvoren av kong Kapital. «For hundre år siden hadde vi en konge med innskrenket makt, i dag har vi hundre monarker med ubegrenset makt, for de hersker ved hjelp av rikdom.» Statsviteren Wolfgang Fach minner i sin bok Trump – ein amerikanischer Traum? («Trump – en amerikansk drøm?», 2020) om at sågar Rutherford B. Hayes – presidenten som gav ordre om å klubbe ned streikende arbeidere – gikk i rette med rovdyrkapitalismen: «I kirken kom jeg til å tenke på (…) hva ondet over alle onder i vårt samfunn er: nemlig den enorme rikdommen som noen få personer besitter eller kontrollerer. Penger er makt – og makten vokser dag for dag i Kongressen, i domstolene, på partimøtene, i pressen, på prekestolen og i dannede kretser. Urimelig stor rikdom på få hender: Det betyr på motsatt hold at ekstrem armod, fordummelse, laster og elendighet er de manges lodd i livet.»
Hvorfor påminnelsen om høykapitalismens tid er viktig selv i dag? Fordi Gilded Age, slik økonomen Adam Tooze tror, er Donald Trumps yndlingsepoke: Det er dette Amerika han vil tilbake til, det er dette kapitalistiske paradiset han drømmer om. Om jeg ikke tar helt feil, er Trump full av beundring for æraen der det var grenseløs entreprenørfrihet, for den økonomiske militarismen der forretningsfolk var moderne homeriske krigere som måtte vise hva de dugde til i markedets tragedier. Den gangen oppnådde Trumps tyske bestefar anseelse og velstand; staten var svak, den mektige industrien gikk for full maskin, og i the big companies fantes det «jobs, jobs, jobs» til elendig lønn. Amerika var på vei mot å bli en økonomisk supermakt, og fremgang var et jordisk løfte.
Også på andre måter er parallellene mellom Gilded Age og Trumps verdensbilde klare som dagen. Det var ikke sosial rettferdighet, men påbudt patriotisme som skulle holde samfunnet sammen; streike- og protestbevegelser ble regnet som uamerikanske, og da de skulle slås ned på, ble U.S. Army usvikelig utplassert, støtt og stadig med dødsfall som følge. Også Trump truer allerede med at han som president vil oppmarsjere militæret i tilfelle sosial uro. Foruroligende er dessuten denne parallellen: I Gilded Age ble innvandrere, fremfor alt asiater, rammet av rasistisk hat; politikere fyrte opp under frykten for «forurensning» og advarte mot «innlemmelse av fordervet blod i samfunnslegemet». Det var ren sosialdarwinisme. Og hva advarer Trump mot? «Innvandrere forgifter det amerikanske folkets blod.»
Sosialdarwinismen var det sene 19. århundrets åndelige pest. Særlig etterkommerne av de «utvalgte» settlerkolonistene trodde på survival of the fittest. Teorien om utvelgelse av de beste gav dem ifølge historikeren Bernd Stöver to ting: et våpen mot sosialreformatorer og en biologisk pseudobegrunnelse for de rikes medfødte privilegier. Trump tror fortsatt på dette, virker det som. Med hånlig forakt kaster han seg over «taperne», dagdriverne og gratispassasjerene. Han liker tapere «fordi jeg straks føler meg mye bedre på grunn av dem». Hemningsløst feirer han livet som en kamp om makt, penger og innflytelse; i denne kampen skiller klinten seg fra hveten og lar den naturlige seierherren trå inn i rampelyset som en gud.
Når pengene er en jordisk gud, liksom den metafysiske sistebegrunnelsen for Trumps politikk – hva skal man da med demokratiet? «Jeg er egentlig ingen stor tilhenger av demokratiet», får vi vite av Stephen Moore, en av Trumps økonomiske rådgivere. «Kapitalismen er mye, mye viktigere enn demokratiet.» Det samme tenkte stålmagnaten Andrew Carnegie, som i Gilded Age ville styre USA som et firma. Trump betrakter seg også som CEO-konge, omgitt av håndplukkede tjenestemenn, medgjørlige dommere og medgjørlige statsadvokater. Sammen, håper han, åpner de jakten på mennesker som nekter å kysse kongens støvler. «Hvis jeg vinner og noen angriper meg, ringer jeg til justisministeren og sier: Hør her, anklag ham, selv om han ikke har gjort noe galt.» Hvem menes her? «Vi skal eliminere marxistene, kommunistene, fascistene og de venstreradikale svindlerne som lever som skadedyr innenfor vårt lands grenser.» Utenkelig? Nei, hvis Trump får bestemme over sendelisenser eller endrer medielovene, kan regjeringskritiske aviser og TV-selskaper i en håndvending anklages for bakvaskelse eller «landstruende forræderi» (Die Zeit 4/2024).
La oss si det slik: Skulle systemsprengeren Donald Trump lykkes med sitt fryktede angrep på rettsstaten, ville Alexander Hamiltons berømte spørsmål være besvart. Kan mennesker gjøre fornuftig bruk av sin frihet? Nei, måtte svaret lyde, det kan de ikke, i hvert fall ikke i et opphisset mediesamfunn der produksjonen av hat er blitt en anerkjent forretningsmodell. Det kan de ikke under forhold med sosial ulikhet og usikkerhet. Ikke under forhold med statusangst, kontrolltap og migrasjonspress i en turbulent, fiendtlig verden. Alt dette vekker lengselen etter den sterke mann – etter en leder som gjør nasjonen så usårlig som den aldri noensinne har vært.
Vi skal eliminere marxistene, kommunistene, fascistene og de venstreradikale svindlerne.
Donald Trump, USAs 45. president (2017–2021)
For et kvart årtusen siden, i den glødende varmen den 4. juli 1776, begynte det amerikanske eksperimentet. For hissigproppen Thomas Paine, hvis pamflett Common Sense spilte en avgjørende rolle i å fyre opp den revolusjonære stemningen, innledet det demokratiets tidsalder. «Det som Athen var i det små, skal Amerika være i det store. Det ene var et underverk av den gamle verden, det andre blir et beundringsverdig forbilde for vår tid.» Nettopp en eiendomsmagnat, kapitalens personifiserte ånd, kan nok en gang tjene som historisk forbilde. Denne gang som ledestjerne for en revolusjon fra høyresiden, for oppbruddet til et autoritært århundre. Hvis sågar USA begraver liberalismen, da er den i sannhet død. Og Vesten med.
En liten tilføyelse: I Gilded Age, skriver Jill Lepore, disponerte den rikeste prosenten amerikanere over 51 prosent av formuesverdiene i landet, de fattigste 44 prosentene eide mindre enn to prosent. Så obskøn er riktignok ikke lenger situasjonen i «de fries og likes land» nå mer. Men dramatisk urettferdig er den fortsatt, selv om økonomien for tiden vokser og arbeidsledigheten går ned. Og hva skjedde etter den forgylte tidsalder? I stedet for å vente på en frelser laget protestbevegelser i de påfølgende tiårene oppstuss i landet og satte regjeringene under press. Støttet av religiøse grupper fant borgerne tilbake til troen på et solidarisk samfunn og forlangte en drastisk endring i fordelingen av formue og inntekt. Et av argumentene deres var uslåelig, og selv det faktum at det var skrevet av slaveholdere, la ingen demper på dets kraft: «Vi anser følgende sannheter som selvinnlysende: at alle mennesker er skapt like; at de er utstyrt av sin Skaper med visse umistelige rettigheter; at disse inkluderer liv, frihet og streben etter lykke.»
