«Tenkning uten rekkverk» Om dømmekraft og tillit

Det har forundret meg at det den siste tiden har vært så mye snakk om «dømmekraft». For mine tyske ører virker bruken av begrepet merkelig. Utenriksminister Espen Barth Eide hevder at Mona Juul har «svikt i dømme­krafta», kron­prinsesse Mette-Marit innrømmer at hun «utviste dårlig dømme­kraft», og Jonas Gahr Støre beskylder Thorbjørn Jagland for det samme.

Fra dem alle er dette åpenbart en retorisk strategi som forsøker å bagatellisere kritikkverdige handlinger. Lars Fr. H. Svendsen har beskrevet den som «tom språklig gest», Espen Skorstad har i Aftenposten kalt den en «språklig nødutgang», mens Kjell Terje Ringdal i NRK brukte uttrykket «parfymering av synden». Utover disse pinlige retoriske skade­begrensningene har begrepet «dømmekraft» en lang idé­historisk bakgrunn. Urteilskraft har spilt en sentral rolle i filosofiske refleksjoner om det politiske. Den hykleriske manøveren å beklage en tids­avgrenset svikt i dømme­kraften benytter dermed også glansen av dette grunn­­begrepet for å dekke over egne eller andres feil.

Evnen til å håndtere nye situasjoner

Men hvor kommer denne glansen fra, som skal ta brodden av feil­trinnene? I sin Kritik der Urteilskraft (1790) beskriver Kant dømme­kraften som en spesiell evne, som ligger et sted mellom en teoretisk forståelse av naturen og praktisk handling. Den hjelper oss ikke bare med å anvende regler eller forstå eksempler, men også med å håndtere situasjoner det ennå ikke finnes regler for. For Kant er møtet med et kunstverk et eksempel på dette. I kunsten er ingenting selv­innlysende, det finnes ingen selv­følgelige sannheter. Det er dømme­kraften som gir oss orientering, som formidler mellom privat mening og generell aksept. For Kant er dømme­kraften et spesielt «talent», en evne som ikke kan «læres, men bare øves», og fullstendig fravær av den er fatalt: «Mangel på dømme­kraft er egentlig det man kaller dumhet, og en slik svakhet kan ikke avhjelpes.»

De som har vært utsatt for kritikk den siste tiden, er slett ikke dumme, men kanskje ute av trening. De er mennesker vi stoler på – folkevalgte politikere, diplomater og kongelige – som handler på våre vegne. Selvfølgelig kan man ta feil, man kan overvurdere forhold, man kan satse på feil hest. Noen ganger kan man ganske enkelt gjøre feil, og i noen tilfeller, som i privatlivet, er det menneskelig. Men grov uredelighet, korrupsjon og maktblindhet er ikke et spørsmål om dømmekraft.

Hannah Arendts forståelse

På 1970-tallet, under sine observasjoner av rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem, forsøkte Hannah Arendt å løfte dømmekraften ut av det estetiske og fremstille den som en sentral politisk evne. Som i kunsten finnes det heller ikke i politikken noen selvfølgelige sannheter. Det moderne samfunnets kompleksitet og uforenligheten mellom ulike verdenssyn gjør det stadig nødvendig å skille mellom «rett og galt». Hun skiller mellom to former for å bedømme noe. På den ene siden «den ordnende subsumeringen av det enkelte og partikulære under noe generelt og universelt», på den andre siden en prosess som vi ikke har noen målestokker for, som oppstår i ukjente situasjoner og «ikke [kan] henvise til annet enn det vurderte selv, og den har ingen andre forutsetninger enn den menneskelige evnen til å bedømme, som har mye mer å gjøre med evnen til å skille enn med evnen til å ordne og underordne.»[1]

Å beklage en tidsavgrenset svikt i dømmekraften benytter glansen av begrepet for å dekke over egne eller andres feil.

Arendt skisserer i dialog med Kant en «tenkning uten rekkverk». En holdning som må fremvises på områder hvor det er vanskelig å skille mellom ting, hvor det ikke finnes noen konkret ramme eller en gud som sikrer beslutningen. For Arendt er dømme­kraften den mest politiske av alle menneskelige evner: en slags situasjons­bestemt klokskap, en avveining, men også en avstands­tagen fra det egne, det rent private. Uten dømme­kraft er aktiv utforming, kompromiss­dannelse og fremgang i politikken umulig – uten den er politikken ikke lenger «omsorg for verden», men ren lobbyisme eller et makt­instrument for partikulære interesser.

Dømmekraft som politisk nødvendighet

Dømmekraft er av den grunn ikke bare en hvilken som helst evne, men selve kjernen i den politiske offentligheten. Man stoler ikke på politikere på grunn av deres partipolitiske kompromiss­løshet, men på grunn av deres dømmekraft. Man bør derfor tenke seg om to ganger før man bruker dette begrepet for å skjønnmale sin egen feil­oppførsel. Men den terminologiske hensyns­løsheten er selvfølgelig symptomatisk: Det som blir tydelig i avsløringene i Epstein-filene, er erosjonen av ideen om at det politiske er noe mer enn privat berikelse, utvidelse av makt og innholdsløs partipolitikk. Tapet av dømmekraft i det politiske land­skapet handler ikke bare om Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland, men også om andre saker de siste årene: tenk på Erna Solberg, Ola Borten Moe, Sandra Borch og Ingvild Kjerkol, som har fått tilliten til politikeres dømme­kraft til å virke naiv. De mange forsøkene på å unndra seg ansvar og snakke seg ut av det, har bare gjort det enda verre. Ser man alle disse tilfellene i sammenheng, må man spørre seg hva man ennå kan forvente av politikken. De som utøver politiske verv for å berike seg selv, trenger selv­følgelig ingen dømmekraft, for dem er alt allerede klart. Det er denne makt­arrogansen som gjør de mange eksemplene de siste årene så uutholdelige og farlig.

Men man kan lære av tilfellene. «Den store nytten av eksemplene» består, ifølge Kant, i «at de skjerper dømme­kraften». Man bør ikke trekke forenklede konklusjoner i denne diskusjonen, det står for mye på spill. Ikke minst den norske selv­forståelsen, av å være god, transparent og opptatt av fellesskapets beste. De «gamle verdiene» kommer ikke tilbake, det har blitt tydelig de siste ukene. Særlig tilliten er i fare, en normativ verdi i dette landet som egentlig ikke trenger noen begrunnelse. Det er en av de store prestasjonene i Norge. Jeg er glad for at jeg kan la min lille datter ligge i barne­vognen utenfor biblioteket uten frykt, det ville vært utenkelig i Berlin.

Er det på tide å spørre hva tillit kan bety? Hva gjenstår når dømme­kraften, som er binde­leddet mellom politisk handling og ansvar for alle, forsvinner? Den skinnhellige henvisningen til dømme­­kraften viser hvilken form for hensynsløs politikk vi kan forvente når vi ikke lenger kan regne med denne evnen.

---

[1] Vgl. Hannah Arendt, Was ist Politik? ragmente aus dem Nachlaß, hg. v. Ursula Ludz, München Zürich 2005, S. 20-21: «Das Wort Urteilen hat in unserem Sprachgebrauch zwei durchaus voneinander zuscheidende Bedeutungen, die uns doch, wenn wir sprechen, immer durcheinandergehen. Es meint einmal das ordnende Subsumieren des Einzelnen und Partikularen unter etwas Allgemeines und Universales, das regelnde Messen mit Maßstäben, an denen sich das Konkrete auszuweisen hat und an denen über es entschieden wird. […] Urteilen kann aber auch etwas ganz anderes meinen, und zwar immer dann, wenn wir mit etwas konfrontiert werden, was wir noch nie gesehen haben und wofür uns keinerlei Maßstäbe zur Verfügung stehen. Dies Urteilen, das maßstabslos ist, kann sich auf nichts berufen als die Evidenz des Geurteilten selbst, und es hat keine anderen Voraussetzungen als diemenschliche Fähigkeit der Urteilskraft […].»