Dikt frå antologien Litteratur i revolusjonen.

Omsett frå spansk av Kjartan Fløgstad.

«Å, du vert borte»
Av José Lezama Lima

Å, du vert borte i augneblinken
der du alt har nådd di høgaste forklaring.
Å, veninne, du vil ikkje tru spørsmåla
til denne stjerna som nett er skoren ut
og væter spissane i ei anna fiendsleg stjerne.
Å, om det var sikkert at i timen for badet
når det urørlege landskapet og dei veikaste dyra
badar i lag i det same grundande vatnet:
antiloper, slangar med korte steg, med oppløyste steg,
kjem til syne mellom draumar, der ein utan kvalme løftar
det utslengne håret og vatnet som ligg klårast att i minnet.
Å, veninne, om du, med den reine marmoren til avskilda,
hadde late att statuen som kunne følgja oss,
for vinden, den leikande vinden,
strekkjer seg ut som ein katt for å la seg forklara.

«Ei mørk eng kallar på meg»
Av José Lezama Lima

Ei mørk eng kallar på meg,
dei strame, sterke dukane hennar
går rundt i meg, fell til ro på min balkong.
Dei er herre over sitt omfang, og den grenselause
kuppelen av alabast fornøyar seg.
Over farvatna i spegelen,
lågmælt midt på hundre vegar,
førebur minnet mitt si overrumpling:
dådyrbukk i himmelen, dogg, eld som blussar opp.
Utan å vita at dei kallar på meg,
går eg langsamt inn på enga,
overmodig i enda ein oppløyst labyrint.
Der ser ein dei høgborne restane,
hundre hovud, kornettar, tusen skodespel
opnar sine himlar, medan solsikkene deira teier.
Framand er forundringa i denne himmelen,
der fotspor kjem attende utan at dei vil,
og røystene lyder der midten veks fram.
Ei mørk eng dreg framom.
Mellom dei to, vind eller tynt papir,
vinden, den såra vinden til denne magiske
døden, som nå er aleine og teken farvel med.
Ein og ein fugl skjelv nå ikkje lenger.

«Den rette tid for mennesket»
Av Heberto Padilla

Sjå livet under åpen himmel!
Menneska tar dei gjenvunne vegane
i bruk
og nå syng han som blødde.

Du, drøymar med harde augo,
bryt no motstanden av svik
og redsle.
Av kjærleik til folket ditt, vakn opp!
Den rette tid for mennesket tar til.

«Dei kubanske diktarane drøymer ikkje lenger»
Av Heberto Padilla

Dei kubanske diktarane drøymer ikkje lenger
(ikkje eingong om natta).

Dei går og lukkar døra for å skriva i einsemd
då det knirkar brått i treet;
vinden set dei i drift,
eit par hender grip dei i akslene
snur dei,
stiller dei midt imot andre andlet

(trykte ned i søla eller brennande av napalm)
Og verden strøymer over munnen deira
Og auga er nøydd til å sjå, å sjå, å sjå.

«Eg har alltid budd på Cuba»
Av Heberto Padilla

Eg bur på Cuba.
Alltid har eg budd på Cuba.
Åra da eg flakka om i verden,
Som dei har snakka så mykje om,
Er mine løgner, mine forfalskningar.

Fordi eg alltid har vore på Cuba.

Og det er sant
at det var dagar under Revolusjonen
da heile øya
kunne gå i veret mellom bølgene;
men på flyplassane,
på stadene eg kom til
følte eg
at dei ropa
namnet mitt
og da eg svara
var eg på denne stranda
der eg sveitta,
gjekk,
med oppbretta skjorte,
i ein rus
av vind og lauvverk
medan sola og havet kastar seg over landet
og syng sitt halleluja.

«Til José Lezama Lima»
Av Heberto Padilla

For ei tid sidan
som ein oppøst gutunge framfor hendene hans
som arbeidde flittig
med å laga feller
for at ingen skulle komma nær,
ingen andre enn den djupaste
ingen utan han som har
eit hjarta som gribben rotar i med nebbet,
stansa eg i døra til huset hans
for å ropa ut eit nei
for å la han få vita
at nå har åtaket på Dykk teke til.

De la merke til det heile.
Eg ser for meg at De ikkje slutta å røykja på dei
store sigarane,
at De heldt fram med å skriva
under dei store skyene av tobakk
.
Og kva kunne eg gjera,
dersom slik, i huset hans av farga glas,
til og med himmelen over Cuba heldt med han?

«Skrive i Amerika»
Av Heberto Padilla

Elsk han,
for han er den såra, den som utformar løpesetlane,
den som dei ventar skal delta i alle streikar,
den som akkurat nå, kan hende, vert dregen ut av huset sitt,
med kolbeslag, med øyrefikar,
den som dei alltid leitar etter alle stader
som om han var ein kjeltring.

«I vanskelege tider»
Av Heberto Padilla

Av den mannen kravde dei tida hans
for å knyta ho til den historiske tida;
dei kravde hendene hans, for i ein vanskeleg tidsalder
finst det ingenting betre enn eit par gode hender;
dei kravde augo hans som ein gong var våte av tårer
for at han skulle sjå dei lyse sidene,
særleg dei lyse sidene ved livet,
fordi det er nok med eitt auga til redsla og undringa;
dei kravde dei tørre og sprukne lippene hans
for å stadfesta, byggja opp, med kvar stadfesting
ein draum (den-høge-draumen);
dei kravde dei harde og knoklete beina hans,
dei gamle vandrarbeina,
for, finst det noko betre, i vanskelege tider,
enn eit par bein til å setja inn i oppbygginga eller
i skyttargrava?
Dei kravde skogen som nærte han som barn,
med sitt lydige tre
(det galnaste likevel, og det villaste)
der Venleiken var ei lita jente, som venta aleine på han.
Dei kravde brystet, hjarta, akslene.
Dei grunngav kvifor det var absolutt nødvendig.
Etterpå forklarte dei han
at det han hittil hadde gitt ville vera verdlaust viss
han ikkje i tillegg gav frå seg tunga,
for i vanskelege tider
finst det ingenting betre å stansa hatet eller løgna med.
Og til slutt bad dei om han ikkje ville reisa seg og gå,
for i vanskelege tider
er dette, utan tvil, det avgjerande provet.

«Kan hende sto alt eg hadde lært»
Av César López

Kan hende sto alt eg hadde lært
å lesa i det bleike andletet, i den underlege måten
eg gjekk i land på eller i alle koffertane mine,
vesker, kyss, pakkar, buntar og ei
og anna tåre. Da eg kom attende. Med tilvisingane
frå tollen og nokre kvinner
som ennå gjekk ustøtt etter sjøreisa
ned landgangen med hattar og slør.
Dei første olivengrøne uniformene støkte meg ein del.
Men brått snakka ein tjukk sjåfør til meg
frå det svarte og smilande måneandletet sitt,
om godseigarar og intensivt jordbruk. Han ba meg
berre skriva sanninga om det eg såg.
Han trudde eg var utlending og journalist. Det var nok.
Eg tenkte å stotra fram ei forklaring. Så sa han: Fidel.
Det var da, med det broderlege smilet hans, at eg oppdaga
at Revolusjonen var i gong, og at ingen reiser lenger
ville bli som før.

«Når stilla utslettar»
Av César López

Når stilla utslettar blodet til alle dei døde
eller ringen i det tilgrisa vatnet
og skaper seg om, hevar seg opp til sin reinaste lagnad
eller livet forlenger si æve av hender og slag,
når andedraget fyller alle fjerne holrom
og ungdommen strekkjer sine uinnvigde lemmer inn i verden
og dei gamle nonnene pudrar andletet sitt framfor spegelen
og mødrene smiler forstående til det dei oppdagar
og butikkfunksjonærane vedder tomme mot tomme
og dei nygifte fattar det reine håpet med den førstefødde
og morgontoga voggar dei vakraste og raskaste draumane
eller dei forferdelege nedlagde fabrikkane
og det mjuke stoffet i dei reine handkleda som etterpå skitnar oss til
og svanene om natta eller skrika deira;
da er det fortida får tyngde,
med eitt einaste slag,
den døyande angeren til offeret
eller til dei som omgav det,
den utskifta handa og familiemedlemmene som stille et frukost
utgjer heile røynda.
(Du har kan hende gløymt augneblinken da gutungen
kryssa gata eller avenyen i det fjerne.)

Glad kjem byen Havanna
Sine to millionar innbyggjarar i møte.

«Fedreland»
Av Miguel Barnet

Eg skal ikkje venta lenger
seier eg og gjentar det nå
at for kvar dag som går
elskar eg høgare denne vinden gjennom blada.

Dette huset som augo mine ser til dagleg
som eg skal vita å stella.
Og skuggen av jagüey-treet.
Og jorda.

Men det er ikkje nok. Nå skal dei høyra meg lik ei røyst
som elden har herda
fordi dei har spurt etter meg.

Og for meg ser det ut til å handla
om ein nær venn.
Og hjarta mitt forstår meg.
Og eg veit at ved sida mi, i landsbyane, langt borte, på markene
finst det ei kraft lik vinden
som er klar til å forsvara livet.

«Vi kjem fram»
Av Nicolás Guillén

Her er vi!
Frå skogane kom ordet fuktig mot oss
og ein energisk sol står opp frå blodet vårt.
Neven er sterk,
Og grip om åra.

I det djupe auga søv uendelege palmar,
og skriket stig frå oss som ein drope jomfrueleg gull.
Foten vår,
hard og brei,
trampar støvet på dei forlatne og smale vegane
der rekkene våre går fram.
Vi veit kvar alle farvatn vert fødde,
Og vi elskar dei fordi dei skauv kanoane våre ut under raude himlar.
Songen vår
er som ein muskel under sjela si hud,
den enkle songen vår.

Vi har røyken om morgonen med oss,
og elden som brenn over natta,
og kniven, som eit hardt lite stykke av månen,
eigna for pelsen til ville dyr;
vi fører caimanen i gjørma med oss,
slyngja som kastar våre redsler ut,
og det tropiske beltet,
og den reine sjela.

Og, kameratar, her er vi!
Byen ventar oss med slotta sine, skøyre
som vokskakene til ville bier;
gatene i byen er tørre som elvar når det ikkje regnar i fjellet,
og husa ser på oss med glasruter som redde augo.
Dei gamle mennene vil gi oss mjølk og honning,
og dei vil krona oss med grøne blad.

Og, kamerater, her er vi!
I sola
vil den sveitte huda vår spegla dei fuktige andleta til dei overvunne.
Og om natta, når stjernene blussar opp ytterst på flammene våre,
vil smilet vårt gry over elvar og fuglar.

«Ode til det unge lyset»
Av Eliseo Diego

I landet mitt er lyset
mykje meir enn tida, det varer
med underleg vellyst ved det militære omrisset
av alle ting, ved dei enkle levningane
etter syndfloda.

Lyset
i landet mitt står seg mot minnet
lik gull mot sveitten til havesykja.
uforgjengeleg i seg sjølv, det kjenner oss ikkje
i sitt framande, gjennomsynlege vesen.

Den som lovprisar lyset med trommer og band
medan han bukkar seg hit og dit med det ubereknelege
og arkaiske overlegget til sansane,
kastar bort tida, argumenterer med bølgene
medan lyset søv, fortapt i seg sjølv.

For lyset i landet mitt forstirer seg ikkje
verken på dei smålåtne sigrane til forstanden
eller dei skiftande ulykkene til lagnaden,
men leikar seg med lauv og småfuglar,
sniglar, stråleglans og grøne djup.

For i landet mitt blendar det blinde lyset
sitt eige ukrenkelege hjarte
utan tanke på vinning eller tap.
Reint som saltet, urørt, rakt,
lauvar det kyske, galne lyset tida av.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.