Det virkelige høyre

Foto: © European Union 2017 - European Parliament. CC 4.0

VAGANT EUROPA. Femstjernersbevegelsens tilhengere er allerede fanger av kraftfeltet skapt av den nye Lega.

Matteo Salvini, leder av regjeringspartiet Lega. Foto: © European Union 2017 – European Parliament. CC 4.0

[dropcap]«[/dropcap]Festen er over.» Sett fra Matteo Salvinis perspektiv kan migrasjonstragedien som preger vår epoke og berører to kontinenter, ganske enkelt sammenfattes med ord som «overflod», «litt av et party», «velferdsfesten» – hvis dager riktignok er talte, for nå er det han som er kommet til makten og har tatt hånd om regjeringskontorene. Lederen av Lega-partiet viste nylig til de illegale migrantene «som vil måtte dra sin vei», men kunngjorde samtidig at de italienske havnene vil bli stengt for skipene til NGO-er som driver redningsarbeid i Middelhavet, og at det vil kuttes i budsjettet på 5 milliarder euro som er avsatt til migrasjonsmottak. Vi vet hva det neste blir, for det skjer bestandig: Da står romfolket for tur, og Salvini, som har likt å bruke T-skjorter med bilde av bulldosere for å signalisere handlekraft, vil nå sende bulldoserne ut i gatene for å jevne romfolkets ureglementerte leire med jorden.

Selvfølgelig er det nødvendig med en politikk for å kontrollere menneskestrømmene, og den forrige regjeringens innenriksminister Minniti hadde allerede satt i gang tiltak. Han drev med politikk, ikke ideologisk forkynnelse. Det handler om å bygge opp og styre et samspill med de andre landene ved Middelhavet, vel vitende om at når dette kontrollsystemet blir slått hull på av desperate personer på leting etter en framtid og med håp om å overleve, må humanitære prinsipper, sivilisasjonens regler og havets lov fortsatt gjelde. Det måtte forfatteren Roberto Saviano nylig minne Salvini om: Man lar ikke skibbrudne dø.

Innenriksministerens budskap – et budskap til folket, til det nye flertallet, men også til politimyndighetene som opererer til lands og til vanns – er derimot det motsatte. Man later som om migrantene hittil har nytt godt av urettmessige og ufortjente goder, og erklærer samtidig at festen er over fordi det politiske klimaet har endret seg og Lega er kommet til makten. Om klimaet har endret seg, har det skjedd ved at Lega har reist flagget for en måte å være italiensk på som våre fedre og mødre ikke ville kjent seg igjen i.

Det hele foregår i en politisk kortslutning av et sjøslag pønsket ut på tegnebordet og annonsert i sosiale medier, klart for å nå ut til de italienske dagligstuene via talkshowene, der en eller annen meningsmåling vil fortelle oss at oppslutningen om Salvini øker så og så mye, til applaus fra publikum, mens Femstjernersbevegelsens Luigi Di Maio smiler: Det gjør han jo for hva det måtte være.

Den som fortsatt var i tvil om hva slags regjering dette er, har fått et svar som burde holde. Å holde fram Berlusconi for å skjule at det er Salvini som sitter ved hovedbordet, hjalp ikke. Uten en forpliktende historie eller en kulturell arv som kunne gi dem retning, er Femstjernersbevegelsens tilhengere allerede fanger i det kraftfeltet som utgår fra det nye Lega, det som til og med vekker motvilje hos en Lega-veteran som Roberto Maroni. Mens Bannon og Marine Le Pen slutter begeistret opp om politikken.

Vi har en Le Pen-isme (riktignok modifisert av forslaget om borgerlønn, som fikk velgere i sør-Italia til å stemme i stedet for å bli hjemmesittere) som forsøker å inngå en pakt med småbedriftene og de med høye inntekter, med en modell som blir til underveis med et usikkert og ikke klart definert samfunnsgrunnlag. Sannsynligvis er de i stand til å forenes i en forvirret trang til oppgjør mot en innbilt elite, som i landet vårt aldri har vært i stand til å bli establishment.

Det er denne samme ledende klassen som i dag er usikker på om de skal endre seg for n’te gang for å slenge seg på denne andredivisjons-revolusjonen i håp om å kunne hente ut noe de kan ta med seg derfra, eller om de skal stå og se på og vente på at også denne stormen skal gå over.

Men i mellomtiden er de forflytningene som skjer i landet vårt allerede opplagte, det er nok å observere det som skjer rett foran øynene våre. Sannheten er at vi står foran et «virkelig høyre», etter det forrige århundrets varianter av «reelt eksisterende sosialisme». Det «virkelige høyre» i Europa er i dag oss, et laboratorium med alle de eksplosive ingrediensene kontinentet byr på: «Plan B», anti-euro og EU-motstand, forbindelser til Putin, sympati med Erdogan, beundring for Orbán, samarbeid med Farage og Le Pen.

Det er her det begynner, ved flagget som den nye regjeringen har heist med Salvini på Viminale-høyden. Revolt, tilsløring, ideologi, dilettantisme. En gang i tiden fantes et gammelt sosialistisk ord for å definere denne varianten av impulsiv, opportunistisk politikk: avanturisme.

Oversatt fra italiensk av Kristin Gjerpe
Publisert første gang i la Repubblica 3. juni 2018
© la Repubblica 2018

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.