USAs nasjonale sikkerhetsstrategi Det verste fra begge verdener

Den gang Alternative für Deutschland (AfD) fortsatt var et ungt og angivelig uskyldig parti, måtte det en viss analytisk innsats til for å forstå hvilken etno­nasjonalistisk bagasje parti­medlemmene bar med seg mens de marsjerte gjennom det politiske landskapet. Den tiden er over. AfD har blitt et ærlig parti, det er ingen gåte lenger. På spørsmål fra den tyske talkshow-verten Markus Lanz i november om hvor farlig krigs­­forbryteren Vladimir Putin var, svarte AfD-leder Tino Krupalla: «Han har ikke gjort meg noe.» Og det er jo sant. Chrupallas hjem har den russiske presidenten spart. Og hva med moral? Den kan ikke en tysk patriot bruke til noe. Moral kan man ikke kjøpe noe for, den er rett og slett unyttig. Meg selv først. Eller i det minste Tyskland først. De andre spiller ingen rolle.  

Man skulle gjerne visst hva som gjør Vladimir Putin så attraktiv for AfD. Hva har det russiske diktaturet som vestlige demokratier ikke har? Før denne debatten hadde man lent seg litt tilbake: AfDs andre leder Alice Weidel kritiserte at AfD-representanter i forbunds­­dagen hadde reist til Russland, og viste dermed at hun mener noe annet enn Chrupalla. Hun gjorde det tydelig at hjertet hennes slår for det kapitalistiske Vesten og ikke for det russiske Østen, og at libertariansk økonomi og autoritær ortodoksi rett og slett ikke passer sammen. Men er nå det så sikkert? Leser man den nye nasjonale sikkerhets­­strategien fra den amerikanske regjeringen, kan man begynne å lure: Her fremstår ikke lenger Putins autoritære regime som en motstander, i motsetning til Europa. Sistnevnte fremstår som en mørk og farlig flekk på kartet, der økonomien strupes, mødre ikke får barn og venstresiden sensurer det meste. Skal man tro den amerikanske sikkerhets­­strategien, er Europa et sted der patriotiske menings­­ytringer innskrenkes og opposisjonen undertrykkes. Kort og godt: Europa går under og den europeiske sivilisasjonen er i ferd med å utraderes. 

Donald Trump vil endre dette for å redde den europeiske sivilisasjonen. Han mener USA igjen skal fungere som oppdrager og lede det medtatte kontinentet inn på rett kurs. Med reeducation skal de gjøre kontinentet stort igjen. Riktignok ikke som union, men som en samling av uavhengige og dermed maktesløse enkelt­stater. Trump sier det rett ut: For ham er USAs utenriks­politiske mål å gripe inn i EUs indre anliggender og støtte «patriotiske regjeringers motstand» mot EUs politiske kurs. «Vi vil samarbeide med likesinnede land som ønsker å gjenopprette sin tidligere storhet.» Elon Musk sier det enda tydeligere. Etter at hans plattform X ble idømt en bot på 120 millioner euro fra Brussel, krever han helt utilslørt at EU må oppløses. Akkurat som Trump vil Musk ha Europa servert i små nasjonale biter som blir lettere å svelge.

Den høyreradikale modellen

Det lyder absurd, men det er faktisk sant: USA, som man har oppfattet som selve Vestens hjerte, arbeider nå med å styrke anti-vestlige høyre­ekstremister, og mater dem med akkurat den Maga-ideologien som også Putin liker så godt. Liberalismens verdens­­sentral støtter dem som kryper for det russiske regimet – og det angivelig for å redde den europeiske «sivilisasjonen». Men stopp en hal: Var det ikke nettopp ytre høyre som med en viktig begreps­­distinksjon alltid ville forsvare «kulturen» mot det kapitalistiske Vestens angivelig så åndsfattige og overfladiske «sivilisasjon»? Hva slags sivilisasjon mener de nå? 

For den kjente statsviteren Francis Fukuyama var saken enkel. Sivilisasjonens høydepunkt er nådd den dagen de liberale demokratiene spirer over hele verden. For de amerikanske og europeiske ytre høyre er sivilisasjonen derimot noe helt annet. Det de har i tankene, er en modell som kombinerer et deregulert marked og en autoritær stat, eller «det beste fra begge verdener». Denne kjerne­fysiske fusjonen har nemlig godt med plass: Både for libertære økonomer og autoritære ordens­tenkere, for guddommelige penger og etno­nasjonal kultur, for evangeliske amerikanere og ortodokse russere. For både Weidel og Chrupalla.

Selv om forskjellene mellom de enkelte leirene er store, er de enige i diagnosen: Liberalismens seier da Sovjet­­unionen gikk i oppløsning var en pyrrhos­seier. Dessverre var det feil folk som vant, nemlig en allmektig venstre­orientert blokk av fremskritts­skeptikere, klima­­aktivister, moralister og markeds­­fiendtlige regulatorer. Og dét er ifølge Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhets­­strategi årsaken til at Kontinental-Europas andel av verdens samlede BNP har sunket fra 25 prosent i 1990 til 14 prosent i dag. Med andre ord har verden stått på hodet etter 1989, for det er ikke det frie markedet som regjerer, men en slags nysosialisme med stadig mer regulering og ekstreme statlige utgifter. Eller som sosiologen Stefan Kühl sammenfatter det ytre høyres perspektiv: «Etter at kommunismen og keynesianismen har beseiret nyliberalismens opprinnelige fiender, er det nå (…) nye motstandere som må overvinnes – og de er, ved siden av tilhengere av miljøvern og talsmenn for høyere statlige utgifter, representantene for ideen om europeisk integrasjon, som vil ha statlig styring over produkt-, arbeids- og kapitalmarkedene.»

Frihet for fanget kapital

Dermed ligger det ytre høyres agenda på bordet. Den slave­bundne kapitalen skal befris fra sitt fangenskap, og mulighetene for å utnytte den må forbedres maksimalt. For å frigjøre pengene fra sine nysosialistiske lenker trengs ekspert­hjelp, og særlig etterspurt er de libertarianske rådene fra Friedrich August Hayek, Jesús Huerta de Soto og økonomen Murray Rothbard. Sistnevnte har beskrevet seg selv som en «anarko­kapitalist», og blant hans beundrere finner vi Argentinas president Javier Milei, som til og med oppkalte hunden sin etter ham.

Rothbard mente skatt var «tyveri i stor skala» og ville privatisere alt fra innenlands sikkerhet til helse­tjenester. «Vi må gjøre slutt på velferds­staten. (…) Vi må reversere det 20. århundre», forlangte han. Hvordan det skal gjøres, beskrev han så tidlig som i 1992 i manifestet Right-wing Populism, som i dag anses som et avgjørende dokument for å forstå den raske fremveksten av Trump i USA, Bolsonaro i Brasil og Milei i Argentina. Ettersom Rothbard ønsket å legge bak seg den «tragiske meningsløsheten i offisiell konservatisme», krevde han intet mindre enn en revolusjon. Det måtte ifølge ham skapes et nytt, frigjort samfunn som er renset for politiserte byråkrater, liberale old money-eliter, statsbærende Ivy League-akademikere og ensidige medie­­eliter. Alliansen mellom gamle penger, liberal politikk og liberal kultur anså han som en «moderne versjon av tronen og alteret». Han likte heller ikke bybildet. «Slipp løs politiet for å rense gatene fra løsgjengere og landstrykere. Hvor skal de dra? Hvem bryr seg? Forhåpentligvis vil de forsvinne, altså forlate den bortskjemte og forkjælte dagdriver­­klassen og bli produktive medlemmer av samfunnet.»

Det eneste som fortsatt er fritt her, er kapitalen som regjerer verden.

Rothbard har også trofaste venner på den ytre høyresiden i Tyskland. For eksempel dukket den ultralibertære ideologen opp i en liten bok som ble utgitt for ti år siden, kort tid etter Russlands anneksjon av Krym, og som har noen forbløffende likheter med den amerikanske regjeringens strategi­dokument. Boken bar den pompøse tittelen Eurasias gylne grunn («Goldgrund Eurasien») og var skrevet av Dimitrios Kisoudis, en antropolog som anser Moskva for å være «det tredje Roma» og er fascinert av det eurasiske områdets metafysiske avgrunner. 

Papen-regjeringen som forbilde

Han er godt fortrolig med konservative og høyre­­­radikale forfattere, og kjenner tilsynelatende statsretts­­­eksperten og nazi­­­advokaten Carl Schmitt ut og inn. Boken inneholder følelses­ladde henvisninger til kultur­kritikeren Julius Evola, Mussolini-fascismens sorte eminens, mens den russiske fascistiske sfæren er representert ved Aleksandr Dugin. Men Kisoudis er ingen fritidspoet. Han sitter ikke i skrivestua med hendene foldet og ber stille til Putin. Siden februar 2022 har Kisoudis vært politisk rådgiver for AfD-leder Tino Chrupalla.  

Ut fra Kisoudis eksempel forstår man hvor smidig de ultra­libertære og ultra­reaksjonære ideologiene kan føres sammen. Begge anser den liberale velferds­­staten som den største motstanderen. Men begge vet også at en ren motorsag­kapitalisme ville sprenge ethvert samfunn. Dermed kommer den andre delen av den høyre­­radikale masterplanen inn i bildet: et president­­regime med en sterk mann ved roret. Autokraten skal da være en slags skrueklemme som holder sammen det urolige samfunnet etter at det er traktert av den anarko­­kapitalistiske motorsagen. At bare en «sterk stat» kan sikre en «sunn økonomi» er forresten ingen ny idé, men hovedpoenget i et foredrag som den nevnte Carl Schmitt holdt for entusiastiske industrialister i Düsseldorf i 1932. Her hevder han at bare en autoritær stat kan «avpolitisere» samfunnet og dermed bringe det til ro. Og bare en regjering som tar et fast grep kan beskytte kapital­­interessene mot uforskammede krav fra de indre fiendene. Og mot venstresiden, fag­foreningene og alle de andre. 

Schmitt, som i likhet med Martin Heidegger gjerne ville føre føreren, trodde ikke at demokratiske valg kunne gi regjeringen legitimitet; ifølge ham hadde Mussolini bevist at nasjonale myter var langt bedre egnet. Hos Kisoudis lyder det temmelig likt. Også han ser frem til en mytisk, over­­demokratisk makt. Hans alternativ for Tyskland lyder derfor slik: En stat som både vil frigjøre økonomien og holde samfunnet sammen, må hente sin utøvende autoritet fra «førmoderne» kilder. Som historisk forbilde trekker Kisoudis frem Papen-regjeringen ved slutten av Weimar­­republikken. Den gangen lå «autoriteten hos Hindenburgs president­embete» og – fortsetter Kisoudis – «ikke i flertallet av de avgitte stemmene». Det er viktig for ham at «autoriteten hos cæsaren, monarkens etterfølger, ikke rettes mot nærings­­livet, for nærings­­livet må ha frie hender» – i stedet skal den rettes mot folk som samarbeider med fienden. 

For AfD går en drøm i oppfyllelse

Kisoudis nevner også et aktuelt forbilde for forbindelsen mellom et fritt marked og en autoritær stat. Og hvem andre kunne det være enn Vladimir Putin? Hans «kvalifikasjon til å bli hersker stammer fra førmoderne kilder, den er kirkelig som tsarens legitimitet, det ortodokse folk må anerkjenne den ved akklamasjon, slik at den overholder kravet til demokratisk legitimitet». Ikke ett ord om Putins politi- og voldsstat, om den konsekvente kneblingen av kritiske stemmer, ikke et eneste ord om forgiftning av modige opposisjonelle i sibirske torturleirer. Og det faktum at Russlands hevnjustis har straffet medlemmene av Pussy Riot på grusomt vis, er åpenbart helt i orden for AfD-inspiratoren. I Frelser Kristus-katedralen angrep bandet Putins hellige makt, den vidunderlige symfonien av kirke og hersker, den religiøse legitimiteten bak embetet hans på gyllen grunn i evig storhet. 

Setter man en mysteriøs «førpolitisk autoritet» over demokratisk beslutnings­taking, har man ikke nødvendigvis grunnloven på sin side. Men det er nettopp denne typen nasjonalisme som Washington nå vil styrke, slik at den blir stor og sterk også i Europa. For deler av AfD er dette en drøm som går i oppfyllelse: Når USA forener krefter med Europas fiender, kan Tyskland endelig bli fritt og orientere seg på nytt geopolitisk og sivilisatorisk. Slik de ser det, er et raskt blikk på verdens­kartet nok til å skjønne at Tyskland bør rette seg mot den russiske landmakten, og ikke den trans­atlantiske sjømakten USA. Ikke mot Vesten, men mot det dype Østen. 

Den 4. juli 2026 feirer USA 250-årsjubileet for uavhengighets­erklæringen. Jubileet markerer befrielsen fra monarkiet og slutten på trelldom og religiøst overherredømme. I stedet for føydalisme kom demokrati, i stedet for Guds nåde kom folkets suverenitet. We the People – uten behov for konge, krone eller frelser. Alle mennesker er «skapt like». Alle mennesker, ikke bare amerikanere. På den tiden ville USA være et fyrtårn av frihet, en role model for hele verden. I USA, skrev Alexander Hamilton, vil det vise seg om menneskeheten er i stand til å unnslippe mørket og leve uten tyranner. Dersom eksperimentet skulle mislykkes, vil det være «en ulykke for hele menneskeheten». 

Folket får smulene

Nasjonalistenes internasjonale vil ikke høre om dette lenger. I stedet vil de hevne de konstitusjonelle revolusjonene på 1700-tallet. De høyre­radikale mener dydsterroristene den gangen overdrev: Da de halshugget kongen og henrettet monarkiet, slapp de en djevelsk ånd ut av flasken – den egalitære liberalismen der alle kan gjøre og si hva de vil. Dermed er det ingen som adlyder lenger, ingen karismatisk hersker styrer folkets skjebne, og staten må gi avkall på sin hellige legitimitet. Den nasjonal­­religiøse kulturen ble til liberalt mangfold. Tyskland, skriver Chrupallas rådgiver i sin bok, «er mer fargerikt enn noensinne. Men sjimpansen Congos tilfeldige malerier var også fargerike.»

Tar man USAs nasjonale sikkerhets­­strategi på ordet, er det den demokratisk valgte herskeren som nå bør halshugges. For å redde «sivilisasjonen» angripes retts­vesenet og enkelt­­menneskers rettigheter, kritikere hetses, migranter jages, universiteter utpresses, medier kjøpes opp av lojale oligarker, trues eller bringes til taushet. Og det man tidligere med stor patos kalte «verdens­­samfunnet», blir i dealmakerens øyne til en utvidet kampsone, sammensatt av isolerte storområder og innflytelses­sfærer, antagelig med ius ad bellum, retten til krig. Imellom dem, i de imperiale makt­­overgangene, ligger vasall­­statene og spytt­slikkerne som holder munn om alle misgjerninger fra despotene i nabolaget – de har jo «ikke gjort dem noe». 

Det eneste som fortsatt er fritt her, er kapitalen som regjerer verden, mens smulene som faller fra de rikes bord blir mat for folket, den forferdelige pøbelen. Det viktigste er at det er ro. Den amerikanske administrasjonens mål lyder faktisk å «vende tilbake til stabile forhold», som om Dostojevskijs storinkvisitor skulle ta over makten. Mennesket, sier storinkvisitoren, er ikke skapt for frihet; mennesket vil bli dominert og kysse støvlene til herskeren, den jordiske guden. Dette liker Putin. Både i Washington og Moskva – der systemene blir stadig likere hverandre – anser man dermed underkastelse som sivilisasjonens triumf. Mer er det ikke plass til. Det får visst holde.