Det postkoloniale Latin-Amerika og den magiske realismens imperativ

En beretning for et akademi.

Oversatt fra engelsk av Cathrine Strøm og Nina Østensen

Den første delen av tittelen over viser til ubehaget latinamerikanske intellektuelle kjenner i møte med den postkoloniale «modellen» som de er forventet å passe inn i; modellens premisser er blitt formulert fra, og med henvisning til, et «sentrum» som gjennom sin innblanding, uansett hvor velment, fortsatt blir oppfattet som imperialistisk og/eller forenklet. Dette er en postkolonialisme som latinamerikanske intellektuelle i beste fall har et indirekte forhold til, noe som gjør det nødvendig med stadige omformuleringer og oversettelser. Videre er dette en postkolonialisme som i vesentlig grad avhenger av det stedet den blir uttalt, og som er satt sammen av skiftende perspektiv. Med andre ord er det en postkolonialisme som når den er formulert «her» (og med det mener jeg akademia i USA), betyr én ting mens den «der» (i Latin-Amerika, som i seg selv har mange utsigelsespunkter), betyr noe helt annet; eller mer presist, betyr mange forskjellige ting.

Som latinamerikansk student i Frankrike på 1960-tallet (jeg burde si som argentiner, og så som latinamerikaner: disse tingene foregår i to etapper), fikk jeg en ganske tradisjonell innføring i litteraturvitenskap. Da tiden var inne for å skrive avhandlingen, ble jeg ført i retning av en veileder og så godt som tildelt et tema: Jeg var fra Latin-Amerika og skulle derfor skrive om den franske resepsjonen av latinamerikansk litteratur, et prosjekt jeg husker at veilederen min kalte «utrolig nyttig», selv om det var uklart hvem eller hva (jeg, leseren, faget?) som ville ha utbytte av funnene, konklusjonene og ikke minst hypotesene mine. Jeg protesterte og sa at jeg kjente svært lite til latinamerikansk litteratur siden jeg hadde studert fransk, men ble kort avfeid med «Vous l’ápprendez» – «Du kommer til å lære det». Allerede da visste jeg at jeg ble tildelt rollen som den innfødte informanten, en rolle jeg er blitt spurt om å innta mer enn én gang siden, og en rolle mange utenlandske akademikere som jobber i USA uten tvil vil kjenne seg igjen i.

Det som faktisk var «uhyre nyttig» for meg var å studere visse forutinntatte franske meninger om hvordan latinamerikansk litteratur «burde» være. Jeg noterte meg med andre ord tidlig at idet latinamerikansk litteratur ble tilgjengelig i Frankrike, hadde man allerede dannet seg en mening om den. Så tidlig som i 1900 beklaget for eksempel Jean Cassou seg over at Rubén Darío hadde valgt å skrive noe han så på som en avledet symbolisme, i stedet for å skrive om det han med klare geografiske hentydninger omtalte som, «ce dont nous rêvons, sa forêt et sa pampa natales» – «det vi drømmer om, barndommens skog og pampas».¹ Forfatteren som gjorde disse fordommene til skamme var selvfølgelig Borges, en figur som forvirret franske kritikere fullstendig fordi han ikke passet inn. «Ne cherchons pas en lui un ’écrivain argentin’ – bien qu’il aime et évoque souvent son pays – Borges n’est pas un représentant de la littérature argentine, il est un monstre et un génie» – «La oss ikke lete etter en ’argentinsk forfatter’ i ham – selv om han elsker og ofte bringer sitt land på bane – Borges er ikke en representant for den argentinske litteraturen, han er et monster og et geni,» skrev en anmelder.² Borges samsvarte ikke med franske forventninger om en latinamerikansk særegenhet og var derfor et monster (riktignok et briljant ett) uten nasjonalitet. Hvis Darío hadde skrevet «regionale» dikt, hadde han antagelig innfridd disse forventningene. Alejo Carpentier gjorde i alle fall det, delvis på grunn av sin magiske realisme (som jeg skal komme tilbake til) og delvis på grunn av omvendt snobberi: man trodde feilaktig at han var afro-cubansk. «M. Alejo Carpentier qui, sauf erreur de ma part, est un écrivain noir,» – «Herr Alejo Carpentier som, hvis jeg ikke tar feil, er en svart forfatter,» skrev Max-Pol Fouchet i sin entusiastiske anmeldelse av Le Royaume de ce monde(Riket av denne verden, 1949).³ Parallelt med konstruksjonen av «Orienten» fant det her sted en svært aktiv fabrikkering av et latinamerikansk «Sør» som med nødvendighet måtte være blottet for allianser med Vesten slik at Vestens fantasier fritt kunne spilles ut.

Jeg har vendt tilbake til min personlige historie, og til det første gjenkjennelsessjokket – jeg var på den ene siden den innfødte informanten, og på den andre den innfødte man snakket på vegne av – som oppstod fordi noen aspekter av den samme omstridte konstruksjonen av latinamerikanske litteraturer og kulturer (jeg bruker bevisst flertall) ofte er i spill i dag, om enn i en annerledes, men ikke helt ubeslektet setting. Språkinstituttene og/eller de litteraturvitenskapelige instituttene i USA er oppsatt på, om ikke å «eksotisere» Latin-Amerika, så i hvert fall ukritisk og til og med ahistorisk, å «postkolonialisere» det og kanalisere det gjennom en magisk realisme. De to gjøremåtene har mer til felles enn det først kan synes som.

Den meksikanske sosialantropologen Jorge Klor de Alva har skrevet godt om fallgruvene ved å anvende post-1960-oppfatninger av kolonialismen, imperialismen og postkolonialismen retroaktivt og anakronistisk på Amerika generelt, og på Latin-Amerika spesielt. Jeg skal ikke gå inn i hans argumenter i detalj, men fester meg ved det som er innlysende for historikere og ofte oversett av teoretikere og litteraturvitere, nemlig det som er spesifikt for den latinamerikanske koloniale erfaringen, både historisk, politisk og ideologisk. Med unntak av noen deler av Karibien, brøt de spanske koloniene med kolonimakten tidlig på 1800-tallet. Konfrontasjonen fant ikke sted mellom urbefolkningen og koloniherrene (selv om den kunne ha gjort det også), men mellom euro-amerikanere (criollos), vestliggjorte mestizos, og til og med noen europeere (Peninsulares) mot andre europeere; en erfaring som kan sies å likne mer på den nordamerikanske erfaringen enn på den de britiske koloniene gjorde seg et helt århundre senere. Slik Latin-Amerika-forskere som arbeider med det nittende århundrets litteratur vet godt, var kontakt- og friksjonspunktene mellom de to amerikanske kontinentene i det nittende århundret, deres litteraturer og kulturer, mange og fruktbare, også i deres forhold til Europa, men de er for det meste fortsatt uutforskede. Det er i det nittende århundret at latinamerikanske kulturer «skriver tilbake», det er da de plagierer, oversetter og feilleser,⁴ med den forskjell at det ikke er noe «imperium» å skrive tilbake til og heller ikke på en grunnleggende måte fjerne seg fra. Spania var til og med før løsrivelsen et maktsentrum i forfall, forbigått av sine energiske kolonier, og dermed ikke lenger et forbilde å undergrave; Spania var blitt erstattet med Frankrike (og til en viss grad England) i Latin-Amerikas kulturelle bevissthet. Derfor kunne man hevde at hvis Latin-Amerika «skriver tilbake» til noe sted – og, gitt de nye nasjonalkulturenes identifisering med Opplysningstidens modeller, om uttrykket passer – så skrives det til «feil» adresse. Latin-Amerika slår ikke tilbake i kraft av en gjenvunnet opprinnelig fortid,⁵ men rekonstruerer seg selv på ny som et vekslende «transkultivert»⁶ Vesten.⁷

Den latinamerikanske postkolonialismens særegenhet, som ikke nødvendigvis utelukker neokoloniale tilstander innenfor egne grenser (en situasjon som ikke burde være ukjent for USA), har derimot ikke funnet sin plass i det selvrettferdige narrativet som amerikansk akademia vanligvis fremholder om Latin-Amerika. I dette narrativet «oppstår» i stedet latinamerikansk litteratur i en annen tid og på et annet sted, den blir tvunget til å skulle «vokse frem» («vokse frem» i USAs bevissthet, slik «nye» litteraturer alltid ser ut til å «vokse frem» når Den første verden oppdager et behov for nytt kulturelt gods) tidlig på 1960-tallet, en «fremvekst» som sammenfalt omtrent med den kubanske revolusjonen – en «ny» begynnelse – og med utgivelsen av Hundre års ensomhet (1967) – en «ny» sjanger, den magiske realismen, en sjanger som all latinamerikansk litteratur skulle komme til å bli lest opp mot i en slags ahistorisk, postkolonial nåtid. Dette er en litteratur som blir utstyrt med en ny, fiks genealogi og nye samtalepartnere: Perry Anderson «daterer» Hundre års ensomhet ved å kalle den en typisk tredje verdens «skyggeaktige sammenføyning» av den første verdens modernisme⁸og trekker paralleller mellom García Márquez’ roman og Salman RushdiesMidnight’s Children (1981) og Yilmiz Güneys Yol (1982). «Det er nødvendig å stille spørsmål ved fremfor alt den manien som nesten har falt ut av bruk i den tredje verdens land: å snakke om den tredje verden og samtidig inkludere Colombia, India og Tyrkia,» bemerker Néstor García Canclini om Andersons homogeniserende bevegelse,⁹ og viderefører dermed bekymringene til andre latinamerikanske kritikere og ikke så rent få postkoloniale teoretikere fra ikke-vestlige land.¹⁰ Fremfor alt er det nødvendig å sette spørsmålstegn ved den kortsynthet som plasserer García Marquéz’ roman i denne nye konfigurasjonen, som symptom på latinamerikansk modernisme, når den modernismen, som García Canclini med rette hevder, har vært gjenstand for latinamerikansk kulturell refleksjon og estetiske eksperimenter siden århundreskiftet. Slik spansktalende lesere vet, ble denne tidlige modernistiske eksperimenteringen kun sporadisk oversatt til engelsk.

Det vesentlige i denne gjenopptakelsen av Latin-Amerika i en «ny» postkolonialitet, som ofrer prosessen til fordel for overflatisk likhet, tror jeg er et språkproblem, eller mer spesifikt et problem med språket. Aijaz Ahmad kritiserte koloniherrenes trang til å homogenisere litteratur fra den såkalte tredje verden og innlemme dens representasjoner, nivellere den med «den Andres retorikk», og han reflekterte for vel ti år siden omkring den problematiske tilgjengeligheten til enkelte kulturelle tradisjoner. Disse tekstene kan bli direkte tilgjengelige gjennom oversettelse, skrev Ahmad; men oftest ankommer de indirekte, via kritiske essays som tilbyr «versjoner og skygger av tekster produsert på andre kanter av kloden».¹¹ Til tross for en beundringsverdig anstrengelse med å differensiere «tredje verden-litteratur», trakk Ahmad et lite overbevisende skille mellom disse utilgjengelige tekstene (i hovedsak fra det indiske subkontinentet) og latinamerikansk litteratur, der han la vekt på den «direkte» tilgjengeligheten:

Latinamerikansk og deler av karibisk litteratur er direkte tilgjengelig for den kontinentale kritiker gjennom spansk og portugisisk, som tross alt er europeiske språk. Hele vokabular, stiler, lingvistiske sensibiliteter eksisterer nå på engelsk, fransk, italiensk, gjennom oversettelser fra disse språkene. Europeiske og amerikanske teoretikere kan enten lese disse litterære dokumentene direkte, og kjenner man ikke spansk eller portugisisk godt nok, kan han/hun uansett snakke om deres litteratur med letthet på grunn avoversettbarheten til originalene. (127; mine uthevinger)

Ideen om at man med letthet kan snakke om denne litteraturen er både mangeartet og problematisk siden den synes basert på en oversettbarhet sompå samme tid fremstilles som en trope og en lingvistisk realitet. Som vi ved fremmedspråkinstituttene vet altfor godt er lingvistisk kompetanse en svært ladet ideologisk sak og ingenting er «lett». Selv om spansk og portugisisk «tross alt» er europeiske språk, er de kanskje litt mindre europeiske enn andre. Og selv om de «tross alt» er europeiske, vil jeg argumentere for at de i hvert fall ikke er ansett som kontinentale språk og at deres komplekse kulturelle tradisjoner, på begge sider av Atlanteren, stort sett er blitt ignorert. Den påståtte «enkle» tilgjengeligheten og «oversettbarheten» til spansk her til lands (portugisisk er et mindre «velkjent» språk og etter min mening i en annen situasjon), påfører språket oftest et tap, det tillegger språket en urettmessig gjennomsiktighet som i stor grad begrenser dets rekkevidde. Sjelden, eller aldri, anser akademia spansk som et autoritativt eller intellektuelt språk: Latinamerikanske kritikere som har diskutert postkolonialisme i det vide og det brede fra Latin-Amerika, med særskilt fokus på latinamerikansk forskjell – for eksempel Nelly Richard i Chile, Néstor García Canclini i Mexico, Jesús Martín Barbero i Colombia, for å nevne tre – blir sjelden, hvis noen gang, involvert i generelle diskusjoner om postkolonialisme, selv om tekstene deres er tilgjengelige på engelsk, det vil si; det finnes «virkelige» oversettelser av deres verk. Til tross for denne svært direkte tilgjengeligheten, synes deres samtalepartnere her til lands (med noen få hederlige unntak) å være andre Latin-Amerika-forskere som arbeider med postkoloniale anliggender, slike som Walter Mignolo, Mary Louise Pratt, George Yúdice, eller John Beverley, filologer som heller ikke alltid anerkjennes som produktive deltagere i de mer generelle postkoloniale debattene.¹²

La meg så komplisere Ahmads utsagn ytterligere og si at latinamerikanske tekster ser ut til å skape illusjonen av at de med letthet kan forstås, en illusjonom oversettbarhet, og slik skaper en illusjon om kulturell kompetanse, og ikke minst illusjonen om institusjonell ekspertise, vanligvis basert på en overflatisk kjennskap til tekstene. Denne tilsynelatende «enkle» oversettbarheten kompliseres videre av resepsjonsideologier som «velger» seg visse redskaper (men ikke hvilket som helst redskap) for oversettbarheten, og visse representasjoner og tekster (men ikke hvilken som helst representasjon eller tekst). Utvalgte latinamerikanske tekster frakobles dermed sine spesifikke funksjonsmodi innenfor deres respektive latinamerikanske tradisjoner og blir dermed del av et korpus som hevder å være «fullstendig» representativt for en «hel … sensibilitet» kalt «Latin-Amerika», «tredje verden-modernisme», eller «postkolonial litteratur.» (Hva er det egentlig det representerer?, Hvem bestemmer kriteriene for representativitet?, og Hvorfra, ideologisk sett, skapes dette utvalget?, er selvfølgelig sentrale spørsmål som burde bli stilt.) Det som mangler i disse reduksjonistiske forsøkene på å rekonstruere «hele … sensibiliteter» er forståelsen av kulturen som relasjonell; man ender opp med et ahistorisert «håndterbart» korpus, men ikke måter å lese på, med kulturelle genealogier, underbygget av teoretisk tenkning.

For flere år siden reflekterte Juan Goytisolo, i en melankolsk artikkel i New York Times Book Review, omkring den kulturelle representasjonens politikk, og spesielt resepsjonen av spanskspråklig litteratur og dens plass i en dialog mellom litteraturer, og, særlig viktig, i forlagenes markedsføringsstrategier. Han snakket mest om Spania, et land han mente var dømt til å forbli en kultur med bare ett ansikt, der bare én fremstilling som lar seg «lett oversette» i det internasjonale markedet og som kunne «representere» Spania, ville være tillatt. Fremstillingen kan skifte over tid, men det har alltid vært en avgrensning: én fremstilling. Latin-Amerika, i seg selv en flytende kulturell sammenføyning, lider under lesninger som er enda mer reduksjonistiske, i alle fall når de kommer nordfra. Reell geografisk nærhet ser ut til å øke det kulturelle skillet; jo nærmere grensen, jo mer oppsatt blir man på å inneslutte og politisere kulturell representativitet.

Den magiske realismens historie er blitt skrevet andre steder og jeg har ikke tenkt å nøste opp igjen dens lange og seiglivede historie her. Det er likevel verdt å minnes at, fra dens spede begynnelse, var dannelsen av bildet av Latin-Amerika en selvbevisst, litterær innsats fra en selvbevisst, skjønnlitterær forfatter, Alejo Carpentier. Den magiske realismen var en «transkultivert» avart av den franske surrealismen på Cuba og, etter hvert, i resten av Latin-Amerika, og et strategisk, polemisk virkemiddel i en transnasjonal litterær krangel. Den var Carpentiers svar både på surrealistenes syn på det poetiske bildet og på avantgardens gjenoppdagelse av «primitiv» kunst. Heller enn å ha oppstått «naturlig» ut fra den latinamerikanske «virkeligheten», som Carpentier selv, i et utbrudd av «nativistisk» heftighet, ville ha sine lesere til å tro,¹³ hadde magisk realisme oppstått på det samme operasjonsbordet der Lautréamonts paraply traff sin symaskin. Som «transkultivert» modus, slik Fernando Ortiz og Angel Rama (to andre latinamerikanske kritikere som sjelden siteres i postkoloniale debatter) forstod transkulturasjons-begrepet, for øvrig enda et produkt av det Gustavo Pérez Firmat har kalt latinamerikansk «oversettelses-sensibilitet» (1), er magisk realisme en blant mange andre modi av litterære billeddannelser i Latin-Amerika; likevel har det blitt utpekt av «den første verdens» lesere til å bety, like sikkert som Carmen Mirandas fruktige overflødighetshorn, «Latin-Amerika». Det den magiske realismen mister, i en slik kulturell overføring som fremhever én form for representasjon på bekostning av andre, er nettopp sin relasjonelle kvalitet. Latinamerikansk magisk realisme blir en regional, etnosentrert lettvinnhet, en type essensialistisk primitivisme som fortsatt lusker omkring i hodene til selv velinformerte første verdens-kritikere. ¹⁴ For et land som holder fast på fremstillingen av seg selv som vestlig (jeg snakker her om USA), er det også en beleilig måte å etablere avstand i rom og, kanskje viktigere, avstand i tid vis à vis en region som kan kjennes i næreste laget, ved å utøve det som Johannes Fabian har kalt «fornektelsen av jevnbyrdighet». Magisk realisme er strålende, underholdende og kitschy (Carmen Mirandas hodepynt, José Arcadio Buendías tatoverte penis) – men den finnes ikke, kunne ikke ha funnet sted her.

Takket være de eksotiske konnotasjonene, potensialet for stereotypisk rollebesetning, den «poetiske» fremmedgjøringen inn i det «magiske» riket – det som er veldig langt unna, de virkelig andre, er den magiske realismen forUSA blitt en modus for latinamerikansk representasjon, og ikke en modus for latinamerikansk produksjon. Som sådan – som representasjon, ikke som produksjon – blir den brukt til å måle latinamerikansk litterær kvalitet. Den brukes både til å innvirke på og bekrefte den første verdens «oppdagelser» av ennå uoppdagede latinamerikanske talenter; lesernes forventninger (godt hjulpet av smarte utgivelsesstrategier) forklarer, for eksempel, den enorme suksessen til Isabel Allende utenfor Latin-Amerika, et fenomen på linje med mottakelsen av Jerry Lewis i Frankrike. Benyttet retrospektivt kan magisk realisme fremheve eldre tekster: se bare på hvilken måte den magiske realismen, i mange anmeldelser skrevet i USA, smitter over på Borges, gjenoppdaget som en «forløper» for den, noe som innskrenker rekkevidden av hans verk. Enda mer alarmerende er det at den magiske realismen er med på å forvise mange latinamerikanske forfattere til ødelandet av «annerledes-men-ikke-på-den-måten-vi-forventer-at-du-skal-være-annerledes», eller enda verre, til den stadig økende skjærsilden av de evig uoversatte. At oppfatningen av de latinamerikanske litteraturene i første rekke skulle begrense seg til denne modusen er beklagelig; at i tillegg magisk realisme skulle anses for å være den foretrukne uttrykksformen til en homogenisert postkolonialitet og derfor utelukkende representativ for «Latin-Amerika» innskrenker perspektivet ytterligere.¹⁵ Postkoloniale studier burde klare å finne en måte å skille ut forskjellene heller enn å utviske dem, å avkle forutinntatte oppfatninger i stedet for å servere kulturelle lettvinnheter. Det er det dessverre sjelden de gjør.

Jeg vil gjerne få nevne helt kort det dilemmaet den latinamerikanske forfatteren står overfor i den kompliserte resepsjonsscenen jeg beskrev tidligere, en scene som ikke tar hensyn til den latinamerikanske litteraturens heterogene sammensetning, dens tydelige, medierte relasjoner til de ulike kontinentale sentraene, dens transkultiverte vestlighet. Den velmenende iakttakeren Timothy Brennan noterte seg for eksempel at det blant tredje verden-forfattere «har vært en bølge av vestlige tredje verden-kommentatorer som tilbyr lesende målgrupper i Europa og Nord-Amerika etblikk innenfra på de tidligere undertrykte menneskene, gjennom romaner som er tilpasset den vestlige smak. Noen av de mest kjente forfatterne har vært fra Latin-Amerika, for eksempel García Márquez, Vargas Llosa, Alejo Carpentier, Miguel Asturias [sic], og andre».¹⁶ De som står bak denne ideen om en vestlig «smak» som venter på å bli tilfredstilt av «et innside-blikk på de tidligere undertrykte menneskene», et syn som minner om den mest imperialistiske antropologiske innfallsvinkel, tenker ikke på (kan ikke en gang forestille seg) at målgruppen for latinamerikanske forfattere først og fremst er latinamerikanske lesere; at det er for dét publikummets litterære smak, og ikke for å føye smaken til vestlige behov, at de latinamerikanske forfatterne først og fremst skriver. Bevissthet omkring produksjonsforholdene og mottakelsen av tekster i Latin-Amerika, og bevissthet om det som Spivak kaller «iscenesettelsen av språket som virkningsskapende»,¹⁷ vil nettopp vise hvordan teksten fungerer i forhold til dens mange kontekster og ikke som et uttrykk for en vare.

Jeg foreslår ingen raske løsninger, men vil bare rette oppmerksomheten mot disse mekanismene i håp om å sette i gang en mer gjennomtenkt debatt om Latin-Amerika innenfor USAs akademia. En debatt (og utveksling) som anerkjenner ikke bare et mangfold av representasjonsstrategier og estetiske praksiser i den latinamerikanske kulturelle produksjonen, men også en teoretisk og kritisk rolle som Latin-Amerika hittil er blitt nektet. Dette virker særlig å haste i en tid hvor utbredelsen av spansk har nådd uforutsette høyder i dette landet, når det ikke lenger er mulig å avvise det som kun et bruksspråk, selv om fristelsen til stadig å gjøre dette henger ved;[18] særlig presserende er det når grensekryssing og tospråklighet ikke lenger «bare» er sosiologiske spørsmål, men i mange tilfeller har blitt estetiske valg som krever kompetente lesninger; og til slutt, særlig presserende fordi latinamerikansk litteratur både som kreativ og institusjonell praksis, og dens relasjoner til andre litteraturer, også er omformulert spesielt i latinamerikansk kontekst, og disse «utsidige» omformuleringene («utenfor» USAs akademia) burde være et integrert element i en virkelig transnasjonal debatt. Hvis akademia, og da ikke bare spansk- og portugisisk-instituttene, men litteraturinstituttene i sin helhet, ikke kan forholde seg til slike omformuleringer og debatter, og ikke kan engasjere seg i utvekslingen, om så bare for å innse viktigheten av det lokale i all transnasjonal dialog, da vil vi ha lite annet enn tilfeller av kulturell turisme.

En liten digresjon: Andre del av tittelen på denne beretningen har jeg ennå ikke sagt noe om. Den er mindre en allusjon til Kafka enn til et essay av den argentinske kritikeren Claudia Gilman med tittelen «La literatura comparada: informe para una academia (nortamericana),» en tekst som er kritisk til enkelte aspekter av Bernheimer-rapporten for American Comparative Literature Association, først og fremst for dens forutinntatte multikulturalisme som den har problemer med å forholde seg til, i og med at den oppfatter den som enda et forsøk fra amerikanske myndigheter på å diktere en kulturell politikk. Essayet, som også har sine problematiske sider – det forbigår spørsmålet om situering; stopper ikke opp i sine refleksjoner for å ta stilling til sitt hvor (Argentina, Latin-Amerika)¹⁹ – avslutter med en opprørsk, gretten setning, en som kanskje bare en argentiner kunne ha skrevet, en setning som til fulle bærer i seg de kryssende båndene mellom Latin-Amerika og USA: «Ironisk nok er ikke vi tredje verdens-borgere, vi ’postkoloniale’, kvinner, jøder, homoseksuelle, truet [av denne rapporten] og kan trygt fortsette med å gjøre våre egne feil. For en gangs skyld er vi ikke truet av noe» (43). Essayet stod første gang på trykk i Buenos Aires i 1997-utgaven av Filología som var viet refleksjoner omkring allmenn litteraturvitenskap. Ved å gi mitt eget essay tittel slik at det ble et ekko av Gilmans kafkaeske allusjon, hadde jeg først sett for meg at jeg ville komme til å fremføre en beretning for USAs akademia om en latinamerikansk beretning om en rapport skrevet for USAs akademia. Og kanskje, på en måte, er det nettopp det jeg har gjort.

Fra Sandra Bermann and Michael Wood (red.): Nation, Language, and the Ethics of Translation, Princeton University Press, 2005.

¹ Sylvia Molloy: La Diffusion de la litt. hispano-américaine en France au XXe siècle, Presses Univ. de France, Paris, 1972, s. 58.

² Ibid., s. 219.

³ Ibid., s. 191.

⁴ Se Sylvia Molloy, «The Scene of Reading» (i At Face Value: Autobiographical Writing in Spanish America, Cambridge Univ. Press, Cambridge og New York, 1991) og Doris Sommer, «Plagiarized Authenticity: Sarmiento’s Cooper and Others» (i Foundational Fictions: The National Romances of Latin America, Univ. of California Press, Berkeley, Los Angeles, Oxford, 1991).

⁵ I The Burden of Modernity: The Rhetoric of Cultural Discourse in Spanish America, (Oxford Univ. Press, Oxford og New York, 1998) reflekterer Carlos Alonso overbevisende omkring «fremtidens narrativ» som beretter om Latin-Amerikas tilbaketrekning fra Spania og utelater rekuperasjonen (og i enkelte tilfeller oppfinnelsen) av en opprinnelig fortid: «Urbefolkningene fikk den samme behandlingen i denne kreolske hegemoniens ideologiske narrativ som deres tidligere spanske undertrykkere: Både de og spanjolene ble rett og slett skrevet ut ved at de ble plassert under et fortidig skjul, gjennom å bli henvist til noe som fra perspektivet til fremtidens narrativ bare kunne bli beskrevet som fortidens ikke-sted_» (16). Det faktum at _mestizaje var en helt tydelig effekt av den spanske kolonialismen i Latin-Amerika, er med på ytterligere å komplisere ideen om en rekuperasjon av en «ren» opprinnelig fortid.

⁶ Transculturation eller transkulturasjon er et begrep som kubaneren Fernando Ortiz skapte i 1947 for å beskrive en kulturs selvstendige innføring og bruk av andre kulturer eller elementer fra andre kulturer. I mangel av bedre ord vil termen «transkultivert» fungere som avledet adjektiv i denne oversettelsen. O.a.

⁷ Denne ideen om vekslende vestlighet har jeg hentet fra George Yúdices fremragende essay, «We are not the World». Han skriver: Det finnes en velfundert reaksjon mot eurosentrisme innenfor multikulturalismen som søker å verdsette andre, ikke-vestlige kulturelle erfaringer. Overføringen av denne tendensen til latinamerikanske kulturer kan likevel medføre alvorlige misoppfatninger, ikke minst den som argumenterer for at Latin-Amerika er ikke-vestlig … Jeg vil gjerne argumentere for at latinamerikanske kulturelle erfaringer innebærer alternative måter å være vestlig på … Det er ikke slik at latinamerikanske kulturer er vestlige på den samme måten som USA eller Frankrike, men heller at de er innskrevet i en transkulturell relasjon til den vestlige moderniteten i like stor grad som for eksempel Øst-Europa (eller det multikulturelle USA for den saks skyld)» (Social Text 31-32, 1992, s. 209-10).

⁸ Néstor García Canclini: Hybrid Cultures, Univ. of Minnesota Press, Minnesota og London, 1995, s. 44.

⁹ Ibid., s. 45.

¹⁰ Som Gayatri Chakravorty Spivak skriver, «All litteratur fra Den tredje verden blir oversatt inn i en slags ’utjevnet oversetterspråk’, som gjør at litteratur skrevet av en kvinne i Palestina begynner å likne, i prosaens tone, på noe skrevet av en mann i Taiwan» («Politics of Translation» i Destabilizing Theory, Polity Press, Cambridge, 1992, s. 180).

¹¹ Ibid., s. 127.

¹² Ingen av disse navnene opptrer for eksempel i den bibliografiske seksjonen for «postkolonial teori» i Susan Bassnetts Comparative Literature (1993). Faktisk er det bare tre oppslag som er relatert til Latin-Amerika i bibliografien: Carlos Fuentes (som knapt kan kalles teoretiker), en heller gammel antologi med chicano (meksikanskamerikansk) litteratur (Sommers-Ybarra Fausto, 1979), og en noe nyere essaysamling i chicano-kulturstudier (Calderón-Saldívar, 1990). Koblingen mellom de to siste og Latin-Amerika er i beste fall indirekte. Inkluderingen av Fuentes som en latinamerikansk postkolonial tenker er enda et eksempel på hva Yúdice kaller «en resepsjonspolitikk av såkalte Tredje verden-figurer som prioriterer høyprofilerte posisjoner og gester og overser disse figurenes motsetninger innenfor deres nasjonale kontekst» (204).

¹³ En posisjon som ble av uklare grunner gjentatt av Miguel Angel Asturias i et intervju etter at han hadde mottatt Nobelprisen, der det underlig nok ble satt likhetstegn mellom magisk realisme og sosial rettferdighet (Se Morris).

¹⁴ For å gi bare ett eksempel: I sin omtale av Nicolas Guilléns bok Motivos de son, konkluderer Susan Bassnett med at dette er «’lyd’-dikt» – en feiltolkning av ordet son som refererer til en sofistikert musikalsk komposisjon og ikke bare til ren lyd. Hun trekker det primitive lyd-motivet enda lenger, idet hun legger til at i Alejo Carpentiers The Lost Steps, er protagonisten «ført til sin barndoms opprinnelige skoger først og fremst i sin søken etter et primitivt instrument» (84). Observasjonen er verdig Cassous krav om skoger og barndommens pampaer hos Rubén Dario. For en mer detaljert analyse av det kubanske son som transkultivert form, se Gustavo Pérez Firmat: The Cuban Condition, Cambridge Univ. Press, Cambridge og New York, 1989, s. 67-79.

¹⁵ For å sitere Spivak igjen: «Den interessante litterære teksten kan nettopp være den teksten der du ikke lærer hva majoritetens syn på majoritetens kulturelle representasjon eller en nasjons selvrepresentasjon kan være» («Politics» 187) Den åpenbare mangelen på interesse for «ikke-representative» latinamerikanske tekster i dette landet reflekteres i dets særlig problematiske oversettelsespolitikk.

¹⁶ Timothy Brennan: «The National Longing for Form» i Nation and Narration, Routledge, London og New York, 1990, s. 63.

¹⁷ Spivak, ibid., s. 187.

¹⁸ «Spansk institutt blomstrer kan hende, men ikke på grunn av studier i latinamerikansk litteratur,» hevder William Moebius (i Comparative Literature 49(3), 1997, s. 253). Om dette er sant eller ikke, er det selve muligheten for at det er kulturelle grunner og ikke basal pragmatisme som kan forklare suksessen til Spansk-instituttene som virker å bekymre forfatteren. Når Moebius siterer fra MLAs statistikker for engelsk og fremmedspråklige hovedoppgaver fra 1993 til 1994, gjengir han interessant nok bare statistikkene for fransk, tysk og engelsk.

¹⁹ Men det gjorde heller ikke konferansen om «Comparative Literature in Transnational Times» i Princeton, der jeg først leste denne teksten. Når jeg, i en generell diskusjon om nasjonallitteraturer, lurte på hvorfor spørsmålet om USAs litteratur som nasjonallitteratur aldri dukker opp, var svarene overraskende lite tilfredsstillende, de varierte fra det vage («vi tenker ikke på den måten») til det småfrekke («sikkert fordi vi er som et oppsamlingskontor»). Det er verdt å merke seg at i begge disse spontane svarene ble et kollektivt «vi» brukt. Det er også merkverdig at ingen stoppet opp og tenkte på at selv om ikke de tenkte «på den måten» blir de i hvert fall vurdert «på den måten» av andre kulturer. For gode kommentarer om situering og tverrkulturelle lesninger, se Mark Millington: «On Location: The Question of Reading Crossculturally» i Siglo XX 13(1-2), 1995.