Det liberale dilemma Hvordan bevare rammene for demokratiet?

Jeg setter pris på at Asle Toje nok en gang svarer grundig, og at han har tatt seg tid til å gå inn i en lengre utveksling. Etter flere runder er det blitt tydelig hva vi frykter og hvordan vi ser verden forskjellig. Jeg vil gjerne oppsummere hva vi faktisk har diskutert, og tydeliggjøre hva jeg mener står igjen som de åpne spørsmålene.

Jeg frykter maktmisbruk som uthuler de institusjonene som skal sikre at demokratiet ikke reduseres til flertallsdiktatur: rettsstat, pressefrihet, akademisk frihet, uavhengige domstoler, organisasjonsfrihet og minoritetsvern. Derfor peker jeg på Ungarn, der Victor Orbán gjennom sine 20 år som statsminister har tatt kontroll over medier og universiteter. Og på Polen, der domstolene er politisert og kvinners rettigheter dramatisk begrenset. Ikke minst på USA, der vi nå ser bølger av kanselleringer fra høyresiden selv: Lærere, bibliotekarer og forskere har mistet jobbene fordi de underviser eller formidler «feil» stoff. Byråkrater har møtt låste dører. Mediehus blir saksøkt av Det hvite hus, noe som fører til at journalister og meningsprodusenter blir sparket.

Delegitimering av høyresiden?

Toje frykter noe annet. Han frykter at vi som forsvarer institusjonene, opphøyer meningene våre til «verdier» som tillegges «godhet» og dermed gjør dem udiskutable. Han frykter at høyresidens reaksjoner på dyrtid, marginalisering og kulturell utrygghet blir delegitimert som farlige eller illegitime. Han frykter, kort sagt, at kritikken av illiberal praksis brukes til å avvise høyresiden som sådan.

Hva var det jeg utfordret i mitt aller første innlegg? Jeg ba Toje tydeliggjøre hva slags Europa han egentlig ønsker seg. Er det et Europa der vi står sammen om liberale rettigheter og fellesskap, eller et Europa der småstater og nasjoner vender seg innover mot seg selv?

For det er alltid lettere å fjerne en rettighet enn å vinne den tilbake.

Hva har jeg fått svar på i utvekslingen vår? Jeg har fått klarhet i at Toje forsvarer «den nye høyresiden» som legitime deltakere i samtalen. Men jeg har ikke fått et klart svar på hva han egentlig tenker om at institusjoner systematisk uthules innenfra. Er Victor Orbán, Giorgia Meloni og Donald Trump bare «politiske nyanser»?

Etter å ha lest svarene hans ser jeg en metode: Han gir meg rett i prinsippene (ja, rettsstat og ytringsrom er viktig), men han relativiserer eksemplene. Han anerkjenner min uro, men rammer den inn som «frykt fra etablissementet» og «godhet» – en ramme som minner sterkt om den tyske Gutmensch-diskursen, altså forestillingen om at liberale stemmer poserer med moralsk overlegenhet i stedet for å ta del i reell politikk. Han skiller og nyanserer, men på en måte som til slutt får de illiberale tendensene i tiden, som jeg mener vi faktisk må ta på alvor, til å fordampe.

Politisering av institusjonene

Toje skriver at jeg bringer borgerkrig på bane. Det er feil. Jeg siterte Støvring, som i innlegget jeg viste til stilte opp valget mellom å «underkaste seg de sterke gudene» eller «væbnet konflikt». Ordet «borgerkrig» brukes ikke eksplisitt i denne artikkelen, men Støvring har ved flere anledninger diskutert nettopp muligheten for borgerkrig i Europa. Mitt poeng var ikke å løfte frem dette som et reelt alternativ, men å stille spørsmålet: Er dette virkelig rammene vi skal diskutere innenfor?

Mye av debatten dreier seg om institusjonenes «renhet». Her er jeg enig: ingen institusjoner er ubesmittede. Rettssystem, medier og akademia formes alltid av politikk, og bør være gjenstand for kritikk. Men poenget fra min side er ikke å late som om institusjonene er rene og hevet over kritikk, det er å sikre at de aldri blir så «smittet» at de opphører å fungere som korrektiver.

Nettopp derfor har jeg også vært sterkt kritisk til «woke»-kulturen, som jeg flere ganger har kalt kalt en religion uten nåde. Også der ser vi hvordan ideologi kan smitte institusjoner og svekke tilliten til dem. Men løsningen er ikke å gi opp spillereglene og skrote systemet. Løsningen er å verne og styrke dem, slik at både høyre- og venstresiden kan møtes i samme offentlige rom.

Jeg har vært, og er, urolig for at venstresidens hegemoni i akademia og kultur har gjort institusjonene lette å angripe, nettopp fordi de fremstår som irrelevante dersom man ikke deler det politiske ståstedet. I all diskusjon om mangfold har man glemt politisk mangfold. Konsekvensene av dette kan bli dramatiske. Når nesten halvparten av FrP-velgerne svarer «helt uenig» på at «kunst og kultur er viktig for meg» i undersøkelse fra Norsk Publikumsutvikling, er det lett å se for seg hva som skjer dersom partiet får makt. Det er alltid enklere å kutte det man selv ikke tillegger verdi. Og når kultur og akademia i stor grad har beveget seg mot venstre, gjør det beslutningen enda enklere for høyresiden.

Se også

Idédebatt

Ånd og politikk Den andre begynnelsens filosofi og det nye Russland

Lars Holm-Hansen

Svekkelse av spillereglene

Det er i bunn og grunn det liberale dilemma jeg peker på: Skal vi i det liberales navn tillate illiberale og undergravende krefter å svekke spillereglene innenfra? Spørsmålet er velkjent, enten det handler om muslimsk press på institusjoner, eller den danske blasfemiparagrafen som ble opprettholdt med henvisning til sameksistens. Men det finnes også et nasjonalkonservativt dilemma: Hva gjør man når en mann som Trump, som mange nasjonalkonservative i utgangspunktet har sympati for, bruker sin makt til å true små stater som Danmark, på tvers av nasjonens selvbestemmelse? Begge deler viser at dilemmaene ikke er særskilte for én side. De gjelder oss alle.

Løsningen er ikke å gi opp spillereglene og skrote systemet. Løsningen er å verne og styrke dem, slik at både høyre- og venstresiden kan møtes i samme offentlige rom.

Og noen ganger kan de ikke bare debatteres bort, de må håndteres. For det er alltid lettere å fjerne en rettighet enn å vinne den tilbake.

Jeg setter pris på dialogen. Men spørsmålet jeg står igjen med, er det samme jeg stilte i starten: Hva slags Europa ønsker vi oss? For meg er svaret klart: et Europa der rettsstaten, fri presse, ytringsrom og minoritetsvern ikke er bare meninger i et uenighetsfellesskap, men forutsetninger for at demokratiet skal bestå.

Kanskje er Tojes evige svar at den nye høyresiden alltid må møtes i øyenhøyde. Mitt svar er at det er vi enige om, men ikke i de tilfellene der nettopp denne høyresiden vil flytte grensene for demokratiet. Og det er der uenigheten mellom oss står igjen: Hva skal ut?