«Frykt er en dårlig rådgiver», sa Barbara Steiner, daglig leder for Bauhaus-stiftelsen i Dessau-Roßlau, da vi møtte henne like før valget i Sachsen-Anhalt for snart to uker siden. Samtidig var nervøsiteten til å ta og føle på. Utenfor det nybygde Bauhaus-museet hadde Alternative für Deutschland (AfD) slått opp et kampanjetelt. Der kunne «bekymrede borgere» slippe ut frustrasjonen sin over skeive, grønn politikk og den tyske allmennkringkastingen. Burkhardt Ratzmann, AfDs sterke mann i byen, lyttet rolig. «Dette valget er vårt», forsikret han.
AfD har det siste tiåret blitt stadig mer radikalt, og stadig mer populært. Ingen steder er partiet så ytterliggående som i de delstatene der det har størst oppslutning: Sachsen, Thüringen, Brandenburg og Sachsen-Anhalt. Ulrich Siegmund, som snart kan bli ministerpresident, omgås gjerne nynazister og identitære. På en pressekonferanse etter valgseieren uttalte han at han støtter den pågående styrkingen av det tyske forsvaret, ettersom militæret vil komme til nytte i de kommende remigrasjonsoffensivene.
Vagant 2–3/2020 viet en temaavdeling til «Tysklands nye høyre». Vi forsøkte der å sirkle inn det intellektuelle baklandet som hadde lagt til rette for AfDs vekst. Nummeret rommet blant annet et intervju av Astrid Sverresdotter Dypvik med forleggeren Götz Kubitschek og et vidtfavnende essay av Eirik Høyer Leivestad, «Å preke mot hylekoret», om radikalkonservativ tenkning i Tyskland etter 1945. (Nummeret kan bestilles fra Audiatur bokhandel.)
Temaavdelingen ble laget ut fra den overbevisningen at man til tross for ubehaget det kan medføre, bør våge å nærme seg tankegods som kan få reell påvirkningskraft. Kun da blir man i stand til å forstå at AfDs vekst ikke bare dreier seg om tap av arbeidsplasser, sosial misère eller problemer i kjølvannet av flyktningekrisen i 2015, men også om krefter som igjen er vekket til live, og som har særlig god grobunn i det tidligere DDR.
Man kommer ikke til bunns i fenomenet AfD ved kun å granske partiprogram, meningsmålinger og valgresultater, som om det dreide seg om et vanlig parti. Man må sette seg inn i ideer og kommunikasjonsnettverk, og se på hvordan det inngår i partiets arbeidsmåte å kaste bensin på polariseringens mange bål. Disse brenner særlig sterkt i Tysklands østlige delstater.
Å bryte politiske tabuer innebærer noe helt bestemt i Tyskland, og dette har AfDs kommunikasjonsstrategi med assosierte medier og forlag vært svært bevisst på. Karsten Aase-Nilsen redegjorde i essayet «Tysk revolt» for fem år siden for den særegne protestkulturen som særlig i løpet av pandemiårene ulmet sterkt. De protesterende har utgjort et fargerikt fellesskap av «Wutbürger» («raseriborgere»), vaksinemotstandere, esoterikere og høyreekstreme. Som Aase-Nilsen skrev: «Antallet borgere uten tillit til ‹systemet› er ikke ubetydelig i Tyskland. Mistroen og desillusjonen i disse gruppene er en ‹ressurs› for allehånde demagoger.»
Denne ressursen blir desto enklere å utnytte når alle går rundt med en egen opphisselsmaskin i lomma. Sosiale medier og kommunikasjonsapper som Whatsapp og Telegram brukes flittig av de revolterende.
Den ukrainske, Wien-bosatte statsviteren Anton Shekhovtsov har påpekt at den europeiske ytre høyresiden og det amerikanske tekoligarkiet forenes av et felles mål: å svekke EU. Tekoligarker som Elon Musk og Peter Thiel følger en todelt strategi for å styrke grepene om europeernes liv, ifølge Shekhovtsov: Ideologisk sett allierer de seg med den ytre høyresiden, samtidig som de angriper EUs reguleringspolitikk.
Da Donald Trump opptrådte via video på Verdens økonomiske forum i Davos 23. januar 2025, tre dager etter sin andre innsettelse som USAs president, bød han på en eneste lang tordentale mot europeisk markedsregulererende politikk. Trump anklaget EU og europeiske myndigheter for å motarbeide amerikanske teknologiselskaper. Og da USAs nye sikkerhetsstrategi ble lagt frem i desember, sto begrepet «censorship» sentralt. Der tidligere administrasjoner brukte ressurser på å bekjempe desinformasjon, definerer Trump tvert imot statlig innsats mot desinformasjon som frihetsundergravende «sensur».
EU er nå den eneste politiske enheten som er stor og mektig nok til å innføre reguleringer for tekselskapene og sette makt bak dem. Så sent som i juli i år ila EU-kommisjonen Google bøter på til sammen 890 millioner euro – nær ti milliarder norske kroner – for brudd på EUs forordning om digitale markeder, mens samme selskap fikk en bot på 2,95 milliarder euro i september 2025. Meta ble på sin side i mai 2023 ilagt en bot på 1,2 milliarder euro for å ha flyttet persondata fra europeiske Facebook-brukere til USA. Amerikanske tekfirmaer har altså gode grunner til å ønske et svekket EU.
På den andre siden har Russland som mål å bryte opp EU for å kunne dominere Ukraina. Også russiske myndigher har nytte av tekoligarkiets plattformer, da de har vist seg enormt effektive i påvirkningsoperasjoner og den pågående hybridkrigen. Mellom AfDs ulike representanter og russiske aktører er det påvist utallige forbindelser.
Stilt overfor dagens geopolitiske utfordringer har ikke Europa «råd til indre fragmentering», mener Shekhovtsov, som allerede for ti år siden, før konfliktene virkelig tilspisset seg, ferdigstilte den uvurderlige studien Tango Noir. Russia and the Western Far Right (Routledge, 2017). I Vagant-artikkelen «Ytre høyre og det amerikanske tek-oligarkiet» (fra mars i år) etterlyste han «en bevisst tilslutning til et samlet Europa som den eneste geopolitisk relevante barrieren mot autoritært herredømme, og som et prosjekt forankret i demokratisk verdighet og overbevisningen om at solidaritet og samarbeid – heller enn den sterkestes rett – må forme Europas fremtid». En slik tilslutning er på samtlige punkter antitesen til AfDs program.
Da AfD i 2024 halte i land nesten en tredel av stemmene i delstatsvalgene i Sachsen, Brandenburg og Thüringen, spådde vi at Tyskland stod i fare for igjen å oppleve Weimar-tilstander, der en stadig mer aggressiv samfunnsdebatt kunne gjøre Tyskland umulig å regjere:
Det politiska centrumet i Tyskland befinner sig i upplösning på ett sätt som leder tankarna till tillståndet i Weimarrepubliken. Tyskland har länge varit en stabiliserande kraft i Europa men följer nu många andra länders exempel. Gamla folkpartier blir politiskt irrelevanta, splittras, faller sönder, nya partier slår klorna om politiska vakuum och förklarar sig själva för folkets sanna förkämpar. »Things fall apart; the centre cannot hold«, som det heter i Yeats ofta citerade dikt.
På dette tidspunktet så flere på Die Linke-utbryteren Sahra Wagenknechts parti BSW (Bündnis Sahra Wagenknecht) som et venstrepopulistisk håp: «Många ser Bündnis Sahra Wagenknecht som den sista chansen att stoppa AfD:s popularitet. Men hennes framgångar kan mycket väl vara en pyrrhusseger för dem som önskar sig ett öppet och rättvist samhälle.»
Før valget i Sachsen-Anhalt antydet Wagenknecht at partiet hennes kunne akseptere en AfD-regjering i delstaten. Slik det ser ut nå, kan BSW komme til å få rollen som kongemaker; partiet som da det ble grunnlagt, hevdet at det ville være et alternativ til AfD, kan ende med å føre AfD til makten.
Et annet scenario er at AfD klarer å lokke med seg en og annen representant for CDU (kristendemokratene) og dermed oppnår flertall i delstatsparlamentet. Eller at det blir utlyst nyvalg. Dét trenger ikke å være negativt for AfD, da det kan føre til at de får stemmer nok til å regjere med rent flertall.
BSW er for tiden ute på det Karsten Aase-Nilsen har beskrevet som «nye valgkamptokt i Berlin og Mecklenburg-Vorpommern» «med en stor tankbil med påskriften ‹Fornuft og billig energi – BSW›». «Fornuft» i denne sammenhengen betyr å gjenoppta olje- og gassimporten fra Russland, altså å slutte fred med Putin.
Die Zeit-redaktøren Thomas Assheuer er blant dem som de siste to tiårene har skrevet mest klarsynt om ytre høyres fremganger. I kommentaren «Det nye høyres historiske øyeblikk», fra mars 2018, advarte han nettopp mot det langt flere ser tydelig i september 2026:
[M]ålet deres er ikke å bevare, men å ødelegge. De vil ikke utvide den liberale offentlighetens ytringsrom, de vil avskaffe det. De høyreradikale drømmer om et etnisk homogent folk, om en organisk stat og dennes maktpolitiske suverenitet – uten like rettigheter, uten uavhengige domstoler, uten migranter, uten «oppgjør med fortiden» og uten innlemmelse i Den europeiske union.
AfD i Sachsen-Anhalt gikk til valg på et program som lover en lysende fremtid ved å mane frem en imaginær fortid. Partiet har programfestet å erstatte delstatens motto #moderndenken (å tenke moderne) med en kortversjon av sin egen samfunnsvisjon: #deutschdenken (å tenke tysk). Partiprogrammet angriper altså også formgivings- og arkitektskolen Bauhaus, som i 1926 flyttet fra Weimar til Dessau i Sachsen-Anhalt.
Barbara Steiner sa i vårt intervju med henne at slagordet om å tenke tysk handler om å «föreställa sig en tysknationell, folkligt präglad identitet vars uppgift är att göra Tyskland starkt igen. Man menar att Bauhaus och den samtida kulturen har försvagat landet och att man i stället bör bekänna sig till en ny patriotisk kultur. En sådan identitet utesluter naturligtvis väldigt mycket, också många människor.»
Thomas Assheuer påpekte på sin side i essayet «Når fremtiden bygger på en imaginær fortid» (fra høsten 2024) hvordan AfD fyller tomrommet som oppsto etter realsosialismens fall – da løftene som ble gitt, aldri ble innfridd – med nasjonalistisk tankegods av et slag Tyskland kjenner så altfor godt fra før. Han hevdet at AfD og det venstrepopulistiske motstykket BSW får særlig stort gjennomslag i de østlige delstatene fordi de «planlegger en tilbaketrekning til den nasjonale festningen»:
Det betyr: I en tid da alle forstår at globale kriser (miljø, energi, innvandring) bare kan løses på tvers av landegrensene, pisker de opp stemningen mot EU – og treffer en nerve. Den europeiske integrasjonen har da også ført til manglende representasjon, for jo mer som avgjøres av EU, desto mindre betydning har de nasjonale parlamentene. Men i stedet for å demokratisere EU, ønsker AfD å flytte all politisk beslutningsmakt tilbake til «fedrelandene». Hvert enkelt land må da selv måtte takle utpressingsmakten fra big money og big tech.
I dette er Assheuer og Shekhovtsov på linje i sine analyser. Hva så med alle de som forklarer AfDs fremgang med økonomiske bekymringer, mistillit til de etablerte partiene og skepsis til flyktninger? Jo, disse er faktorer i velgernes tenkning. Men bakom virker strategene.
AfD arrangerer folkefester og torgmøter. De har opprettet borgerkontorer i landsbyer og småbyer. Fremfor alt er de til stede i sosiale medier. Firmaene som eier de sosiale mediene tjener på å fremme opphisselse, som Eirik Høyer Leivestad skriver i «Tre millioner Facebook-poster i minuttet». Og de sosiale mediene er vidåpne for manipulasjon fra fremmede makter. De amerikanske tekgigantene, europeiske ytre høyre-partier og Kreml har rett og slett sammenfallende interesser. Dette er situasjonen vi nå alle står i.
Det er heller tvilsomt om AfD kan holde valgløftene sine. I opposisjon har de kunnet kreve mye, i posisjon vil de måtte finne finansiering for tiltakene. Tysklands økonomiske problemer er strukturelle. Ikke minst møter den tyske eksportmodellen store utfordringer fra Kina.
AfD kan neppe «make Germany great again». De kan likevel ryste det liberale samfunnet i grunnvollene. Og nettopp det er nok hovedsaken for mange velgere. Revolten er poenget.
Kommer AfD til makten vil Sachsen-Anhalt bli en prøveballong for det høyreekstreme prosjektet i Tyskland og for forbundsrepublikkens «stridbare demokrati». Mens resten av Europa må stålsette seg for det som kommer – fra øst, og fra vest.
Audun Lindholm og Mats O. Svensson
PS. Vagant har siden 2009 oversatt over 300 artikler fra europeiske aviser og tidsskrifter under vignetten «Vagant Europa», i tillegg til å skrive egne artikler som bringer debatter på kontinentet inn i den norske og nordiske offentligheten. Dette har vært mulig ikke minst på grunn av støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Oversikten over Vagant Europa-bidragene finnes her.
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
