Biler tuter, fyrverkeri farer over himmelen, det viftes med flagg. Fremmede mennesker klemmer hverandre, smiler og ler som om de alltid har kjent hverandre. Fra alle sider lyder rop av lettelse og glede: Det er over!
Dagen før hadde forsiktigheten rådet. Til tross for det varme sollyset hadde ingen virkelig våget å tro på våren. Familier og par snakket stille sammen, de vendte seg til hverandre slik at ingen skulle høre hva de snakket om. Men alle som kjenner byen, la merke til at noe var på gang, at det kanskje allerede var skjedd.
Budapest er en ironisk by, søster av Wien. Her er tankens uavhengighet tett forbundet med humor, ironi og dyp refleksjon. Å være streng eller hellig har aldri passet her; de mange ulike subkulturene var preget av en frapperende ironi. Viktor Orbáns parti Fidesz brakte med seg noe annet, en fremmed mentalitet som det verken var forløpere for i Budapest eller på landsbygda. I 16 år hersket kynisme forkledd som kristendom og nasjonalisme, arroganse og simpel voldsberedskap, slik man kjenner den fra føydal forakt og nyfascistisk maktutøvelse.
Orbán og hans folk frarøvet oss språket vårt
Mange har inngått små og store kompromisser, som i begynnelsen kan ha fremstått pragmatiske, men som etter hvert ble skjebnesvangre. Ungarn ble et laboratorium for illiberal maktutøvelse, som først smittet over til andre sentraleuropeiske land, og senere til Vest-Europa og USA. Da noen av oss begynte å fortelle om det, ville først ingen tro oss. Dere overdriver, sa de, dere ser spøkelser. Men da var det allerede for sent. Orbán og hans folk frarøvet oss det språket vi kunne ha snakket med hverandre på, som frie, tenkende, storsinnede mennesker med trygge referanser i en felles virkelighet. De undergravde moralen i landet. De gjorde korrupsjon til et påtvunget system, gjorde ideen om ærlig arbeid til en donquijotisk illusjon. Etter hvert satte de halve landet opp mot Ukraina, et land som kjemper for livet mot russisk aggresjon, slik Ungarn gjorde i 1956.
Landet har gjenvunnet sin verdighet, sin selvtillit og sin fremtid.
Ungarere har alltid visst hva som kommer fra Russland: bysantinske løgner, kolonistyre og død. Men Orbán fikk dem til å glemme det. I lang tid, altfor land tid, har landet levd i dyp apati, og ikke sjelden ble det forrådt av sine beste. Orbán og hans folk gjorde nederdrektighet til moral, løgn til sannhet, det falske til virkelighet. Hånen og forakten i øynene deres, og den tilsynelatende uovervinnelige hardheten i ordene deres, ble en prøvelse selv for de sterkeste sjeler. Du er svak, sa de. Ingen støtter deg, det finnes ikke håp. Da Trump ble president i USA for andre gang, da han og Putin gikk sammen om å styre verden, lot alt håp til å være ute.
Orbán og hans folk endret grunnloven for å definere hvem som er verdt hva. De brakte domstolene, pressen og størsteparten av den ungarske økonomien under sin kontroll, misbrukte de hemmelige tjenestene til partiformål, og forsøkte å kneble alle som ikke mente det samme som dem selv. De brukte Brussel og EU som skjellsord, mens de utleverte landet til Putin. Til sist fikk vi vite at Orbán og hans utenriksminister, under et falskt påskudd om suverenitet, snakket med Putin og Lavrov som en underdog snakker med en mafiasjef, og vi så Viktor Orbán ved siden av USAs visepresident.
Nå er det over! Særlig takket være studentene og førstegangsvelgerne. De tre–fire siste årene, når jeg har snakket om litteratur på universitetet, har jeg følt at disse unge menneskene er annerledes. Selv midt i omgivelsenes hjelpeløshet har de vært i stand til å skille mellom sannhet og løgn, mellom oppriktighet og manipulasjon.
Mørket kan ikke utslette forskjellen mellom sant og usant
At Orbáns verden nå nærmer seg slutten, har også blitt tydelig ved at de som har nytt godt av hans regime, plutselig har oppdaget motstanden i seg selv. Det mest smertefulle er å se hvordan disse menneskene forsøker å bruke sin destruktive kynisme til å utslette alle distinksjoner. «I mørket er alle kuer sorte», lyder et velkjent ungarsk ordtak. Men nei, selv mørket kan ikke utslette forskjellen mellom sant og falskt, og denne forskjellen må vi vokte med våre liv.
Slik nådde vi frem til øyeblikket da gatene endelig ble fylt av frigjøringens glede. Det er ikke mange slike hendelser i et menneskes liv. Sjelden kan man med klar forstand være seg fullt bevisst om å oppleve dette: en nasjons historiske øyeblikk. Et øyeblikk som gjør det mulig å gjenføde det politiske fellesskapet.
Vi vet at det som kommer vil være vanskelig. Vi vet at det virkelige arbeidet fortsatt ligger foran oss, vi vet at mange vil gjøre alt for å forhindre at dette skjer. Vi vet også at 16 år med ødeleggelser har forårsaket dype skader på våre sjeler og våre menneskelige relasjoner. Vi vet at Orbán og hans folk har ranet til seg alt, at mange lever i ubegripelig fattigdom, at folket er forsvarsløst. Vi vet at store deler av landet er uten helsetjenester, og at barn i skolen mange steder blir indoktrinert med skammelig nonsens. Men Ungarn har over natten gått fra et land av mistillit og hat, til et land fylt av håp.
Gikk man gjennom gatene i Budapest og andre byer i landet den kvelden og så menneskene i øynene, kunne man ha trodd at Ungarn hadde vunnet fotball-VM. Men nei, det var ikke det som var skjedd, det var noe mye større. Landet har gjenvunnet sin verdighet, sin selvtillit og sin fremtid. Håpløsheten var allerede så stor at selv de modigste knapt hadde troen igjen. Dette krevde én person, Péter Magyar, som i begynnelsen selv ikke visste hvor mye hans ord ville bety for mange. Det har vist seg å ha stor betydning at han ikke skjuler sine feil, og er i stand til å snakke ærlig.
Og det krevde noe mer. Den siste impulsen til Orbán-regimets kollaps var avsløringen av misbruket som skjer med samfunnets mest sårbare medlemmer, barn i statens varetekt. Med barna som ingen vil ha. Men det viste seg at også de er viktige for dette landet, ingenmannsbarna, ingenmannsrosene.
Om illiberalismens sykdom fra i går utgikk fra Ungarn, har jeg et troen på at landet fra i morgen vil bli en bærer av håp for de mange som ønsker å kjenne virkelighetens og sannhetens grunn under føttene. Høres det naivt ut? Kanskje. Men selv de russiske etterretningstjenestene var ikke sterkere enn de som nå feiret i gatene. I begynnelsen hadde de ingenting. Ingenting annet enn vissheten om at de ikke ønsker å leve slik. Det var nok.
Nå må vi arbeide hardt, svært hardt, for at løgnen aldri mer skal beseire oss.
