Den unge mannen og havet

Få skjønte mytenes betydning og medias interne dynamikk bedre enn Thor Heyerdahl. Den nye Kon-Tiki-filmen følger opp. 

Kon-Tiki-ekspedisjonen gjorde Thor Heyerdahl verdensberømt over natten. Historien om hvordan fem nordmenn og en svenske drev 101 dager over et åpent Stillehav på en balsaflåte, fascinerte verden nesten like mye som månelandingen skulle gjøre drøyt tjue år senere. Tiden for de store oppdagelser og ekspedisjoner på vår planet var over. Men Heyerdahl fant den siste store uutforskede frontier: Stillehavet. I bunnen hadde han dristige teorier om hvordan menneskeheten hadde spredt seg rundt på jorda, fra utgangspunktet i Afrika. Han så ikke verdenshavene som barrierer for bevegelse, men transportårer for tidlige sjøfarere.

Copyright: Kon-Tiki-museet.

Boken Kon-Tiki (1948) har solgt hundre millioner eksemplarer på sytti språk. Dokumentarfilmen Kon-Tiki (1951) ble sett av tretti millioner på kino, Gud vet hvor mange hundre millioner på tv, og resulterte i en Oscar. Med en slik uttelling er det merkelig at ikke Hollywood har grepet fatt i den spektakulære historien, og lot nordmenn komme dem i forkjøpet.

Heyerdahls Oscar-vinnende dokumentarfilm begynner med ordene: «This is the authentic film about the Kon-Tiki-expedition. What is shown, is what actually took place.» No, it didn’t. Heyerdahls film har selvsagt autentiske bilder, men klippingen og fortolkningen av disse står han selv for. Det finnes uendelig mange måter å fortelle en «sann» historie på, og en dokumentarfilm er ikke nødvendigvis mer realistisk enn en spillefilm om samme tema.

Dokumentaren om Kon-Tiki tegner som boka et ganske idyllisk bilde, gjennom Heyerdahls sjarmerende og engasjerte populærvitenskapelige fortellerstemme. Ingen store krangler eller skandaler fant sted, harmonien hersket. Heyerdahl viste imponerende lederegenskaper og fellesskapet holdt hele veien til Polynesia.

Veldig mye kunne gått galt. Mange eksperter omtalte det som et selvmordsprosjekt. Flåten var umulig å styre og i starten slet alle fælt med å holde den på rett kjøl (etter hvert skjønte de at flåten ikke trengte å styres). Seks individualister var tett innpå hverandre hele dagen, og om natten sov de sammen i en kahytt på drøyt fire kvadratmeter i måned etter måned under en brennende sol, eller gjennom stormer som lett kunne tatt livet av alle mann, noe alle visste. Kon-Tiki-besetningen hadde flaks og seilte aldri inn i noen tyfon. En slik ville sannsynligvis revet flåten i stykker, og Heyerdahl ville blitt en fotnote i historien, bortsett fra dumdristighetens, der han ville fått sitt eget kapittel.

Alle oppførte seg ordentlig. Ikke engang kjedsomheten fikk mannskapet til å fly på hverandre. Manusforfatteren Petter Skavlan og regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning må ha klødd seg i hodet da de innså hvor få spenninger det var innad i gruppa. Men de kunne ikke gi opp, slik folk har gjort før dem. Denne gangen var det for store pengesummer involvert.

Dermed måtte de finne på noe for å få opp temperaturen. Medieomtalen av den nye spillefilmen om Kon-Tiki har vært dominert av én, og bare én unøyaktighet. Filmskaperne har tatt seg store friheter i fremstillingen av nestkommanderende Herman Watzinger. I Anders Baasmo Christiansens skikkelse er han blitt en nervøs, småfeig fyr som skaper splid ombord.

Copyright: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS.

Han har med seg stålwire som Heyerdahl kaster på havet. Den virkelige Herman Watzinger var ingen skvetten liten tjukkas, men minst like modig, mandig og begavet som de andre om bord på flåten – vet vi nå. Han hadde ikke med seg stålwiren som Heyerdahl kaster på havet i spillefilmen, og han tvilte ikke på konstruksjonen av Kon-Tiki. Det var jo han, ingeniørstudenten Watzinger (i filmen har man gjort ham til ingeniør og kjøleskapselger) som hadde konstruert den. Han var ingen kløne som skled på dekk, slik at andre måtte risikere livet for å redde hans. Han stupte uti for å redde en sovepose som blåste overbord. Han satte heller ikke andre i fare ved i panikk å kaste en harpun mot en monstrøs hvalhai, som forresten er en harmløs planktoneter og en truet dyreart. Det gjorde derimot Heyerdahls barndomsvenn Erik Hesselberg. Feilvurderingen lå i at haien var for stor til å kunne drepes. Besetningen på Kon-Tiki drepte ellers store mengder hai som ren tidtrøyte under ferden.

I filmen spiller ikke akkurat haier noen offerrolle. En hai får til og med skylden for å sluke papegøyen Lolita, noe som er et rent påhitt (den ble skylt over bord av en bølge). Hadde haier blitt intervjuet om filmens sannhetsgehalt ville de vært langt mer indignerte enn Watzingers datter.

Filmskaperne bør være veldig godt fornøyd med at kritikk rundt Watzinger-portrettet har dominert den mer kritiske mottagelsen av Kon-Tiki. Man kunne nesten tro de hadde planlagt det. For effekten av Watzinger-kontroversen er ikke at Kon-Tiki framstår som mindre historisk troverdig, men omvendt. Det er skapt et inntrykk av at man har diktet rundt én av karakterene, for slik å heve konfliktnivået om bord. Alle, bortsett fra Watzingers datter og «Lille-Thor» Heyerdahl, oppdagerens sønn, synes det er greit. Man har unt seg en liten frihet. Ellers er det meste sant eller mest mulig korrekt – ser det ut til.

Copyright: Nordisk Film / VFX ved Fido.

Men svært lite i filmen er historisk korrekt, bortsett fra at fem brave nordmenn og en svenske bygget en flåte i Peru som alle sa kom til å synke, og deretter lot seg drive tusenvis av kilometer med vinder og strømmer til Raroia i Polynesia. Vent litt, heller ikke det er riktig. Balsastokkene lå i saltvann i flere uker før flåten ble slept ut fra havnebyen Callao i Peru, og før det hadde de blitt fløtet fra Ecuadors innland av Watzinger og Heyerdahl. De visste allerede at flåten ikke kom til å gå i oppløsning i løpet av to uker, slik den kjente etnografen Samuel Lothrop hevdet da han gjentatte ganger avfeide Heyerdahls teorier, uten å ha peiling på hva han snakket om. Slike advarsler fikk National Geographic til å trekke seg fra det planlagte samarbeidet med Heyerdahl, siden de ikke «finansierte selvmord».

At stokkene var forhåndstestet holdt den lærde norske autodidakten skjult for media, for å hausse opp medieinteressen ennå et hakk (rettighetene ble auksjonert bort, New York Times vant). Heyerdahl fortsatte med dette resten av livet, for eksempel i 1997, i jubileumsfilmen Kon-Tiki. Der sier han at de la til havs av økonomiske årsaker, og at de visste at stokkene ville trekke vann. Derfor gjaldt det å ikke somle bort tiden med «eksperimenter på land». Heyerdahl ville framstå som en enda større våghals og mindre ansvarlig enn han egentlig var. Få skjønte mytenes betydning og medias interne dynamikk bedre enn ham. Denne kunnskapen benyttet han til iscenesettelser og til å tenne massenes fantasi og begeistring, mens vitenskapsfolk fnøs av ham.

Kon-Tiki (2012) begynner på den lille stillehavsøya Fatu Hiva i 1937. Der hadde den unge Thor Heyerdahl og hans enda yngre hustru Liv (født Coucheron Torp) forventet å finne paradis. De fant mye annet, blant annet infeksjonssykdommer, tuberkulose, tropesvull, elefantsyke, skorpioner, mygg og mange uvennlige, for ikke å si direkte ondsinnede innfødte. Heyerdahls illusjoner om «den edle ville» sprakk ettertrykkelig. Alt det uekte og tilgjorte som han hadde flyktet fra fant han igjen på Fatu Hiva. Faktisk var det enda verre enn i Europa, med mulig unntak for Frankrike, for Heyerdahl foraktet franskmenn mer enn det meste annet. Likevel hadde han følgende forklaring på hvorfor Frankrike ikke forbedret levekårene til sine koloniundersåtter i Polynesia: «Frankrike er simpelthen lei av pakket, og det er i grunnen forståelig,» i et intervju han gjorde med Teledølen under lanseringen av Jakten på paradis (1938).

I Polynesia ble ekteparet Heyerdahl mottatt med mistro og mistenksomhet. Grunnen var ifølge Heyerdahl ikke at de kom utenfra. Polyneserne oppførte seg like vemmelig mot hverandre. «Noe slikt som det vi kaller kjærlighet er et fullstendig ukjent begrep for dem, hver eneste kvinne på øya er prostituert.» Heyerdahl hadde forestilt seg et paradis uten eiendomsrett, der han kunne gå forelsket rundt med Liv og plukke modne frukter ned fra trærne, året rundt. Reisen tilbake til naturen, som pappa Thor betalte for, endte med at junior klaget på polynesernes manglende seksual- og arbeidsmoral.

I filmen er det forresten han som redder Liv bort fra øya, idet hun er i ferd med å dø av sykdom. I virkeligheten var det han som gav opp og ville hjem. Liv ville bli værende et år til. Senere retusjerte han Liv ut av bildet, og kalte turen til Fatu Hiva for en «enmannsekspedisjon», for eksempel i søknaden til Explorer’s Club i New York.

Copyright: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS.

Over til den nye filmens kunstneriske kvaliteter. Bildene er jevnt over storslagne og velkomponerte. Skuespillerprestasjonene er solide. Pål Sverre Valheim Hagen er en flott ung Heyerdahl og hans norske aksent på engelsken er om noe underdrevet. Ved hjelp av noen subtile blikkvekslinger med en chilensk señorita får han fram det faktum at Heyerdahl var en jentefut. Hele flåten er full av talent. Dataanimasjonene er enormt påkostede – og godt laget. I en scene går kameraperspektivet opp og opp, helt til den lille flåten forsvinner på det store havet og vi er i verdensrommet. Så vender kameraet seg slik at vi får se hele Melkeveien. Plutselig er ikke bare flåten mikroskopisk. Jordkloden er også en veldig liten planet som svømmer i et uendelig stjernehav. Noen vil kanskje kunne hevde at den animerte scenen er pompøs og overtydelig, men da er vedkommende mer surmaget enn hva som er godt for helsen.

Jeg kjedet meg aldri under visningen av filmen. Men hvorfor var jeg mer imponert enn berørt og begeistret da jeg forlot kinosalen? Er det fordi det er noe mekanisk eller skjematisk med regien? En riktig thriller kunne det aldri bli, siden vi kjenner slutten. Det er et problem for alle som vil lage spillefilm av kjente begivenheter. Men karakterene er mindre utbygde enn de kunne ha vært, slik at man ikke lever seg helt inn i dem og hele tiden husker at det kommer til å gå bra. Heyerdahl og Weitzinger er personer, Torstein Raaby er det nesten. De andre er statister som kunne blitt haimat underveis uten at vi hadde savnet dem. Den ytre dramatikken hviler for mye på haisommereffekter, men en død papegøye blir det eneste resultatet.

Det er mulig filmskaperne burde laget en mer «based on a true story»-film, og tatt seg enda større friheter. Slik den er blitt, har vi snarere fått noe som ligner en oppgradert spillefilm bygget på dokumentaren, men som samtidig er full av faktiske små «feil». Kanskje feilene burde vært større. Men da ville selvsagt kritikken blitt hardere. Kon-Tiki- ekspedisjonen fortjener respekt, den er nasjonal eiendom og kan ikke tukles for mye med uten at det ville blitt ramaskrik.

Jeg ser ingen løsning på dette dilemmaet – bare selve dilemmaet. En stor filmkunstner som Werner Herzog hadde kanskje vært i stand til å løse det, slik han har gjort det i mange av sine andre filmer om Heyerdahl-aktige drømmere som vil utforske verden og seg selv gjennom vanvittige prosjekter.

Dokumentaren slutter med hula-dans under palmene. Nordmennene er kommet til paradis, det er smil og moro og lettkledde piker i bastskjørt. Sluttscenen i den nye filmen er identisk med ditto i dokumentarfilmen, og er filmet i kvasidokumentarisk sort/hvitt for å understreke realismen og nærheten til den virkelige historien.

Heyerdahl ble faktisk saksøkt av en hula-danser som hevdet hun ikke hadde gitt noe samtykke til å medvirke i dokumentarfilmen, selv om det er snakk om en statistrolle som varer i femten sekunder. Hun mente at den lystige scenen nedvurderte hennes kultur, og ville ha 150 000 dollar i oppreisning. Thor opplevde på nytt trøbbel i paradis, men denne gangen ga han seg ikke. Avokatene anbefalte at partene kom fram til en minnelig løsning utenfor rettsystemet, men Heyerdahl kjørte saken hele veien i det amerikanske rettssystemet. Han vant, og endret dermed standarden for hva en dokumentarfilmskaper kan tillate seg.

Copyright: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS.

Årets Kon-Tiki-film vil gi de fleste seere inntrykk av at Heyerdahl vant fram med ideen som hadde blitt hans besettelse helt siden tiden på Fatu Hiva. Polynesia ble ikke kolonisert fra Indonesia i øst, men fra Sør-Amerika i vest.

Det var dette han ville bevise med ekspedisjonen, siden ingen tok hans artikler, eller den akademiske avhandlingen han hadde jobbet med i ti år, seriøst. Og det er dette spillefilmen handler om: Den selvstendig tenkende einstøingen som med sitt friske blikk oppdager noe nytt, men motarbeides av servile, sedate og vanetenkende vitenskapelige autoriteter som har vært helt på villspor, men tviholder på sine vrangforestillinger. Med hans stahet, intelligens og pågangsmot vinner sannheten fram til slutt: Kon-Tiki skylles over revene og vraket lander i lagunen på øya Raroia. Heyerdahl kan vakle opp på land, legge seg på kne i sanden og løfte armene til himmelen i triumf. Prøvelsene er over. Paradigmeskiftet er et faktum. Happy ending.

I den virkelige verden skjedde ikke dette. For det første var Heyerdahls teorier langt fra så originale som han skulle ha det til, noe Roar Skolmen viste grundig i sin bok I skyggen av Kon-Tiki (Damm, 2000).

Dessuten tok Heyerdahl feil, eller hadde i beste fall bare litt riktig. De gretne gamle professorene som lo av ham hadde faktisk rett, i hvert fall mer rett enn Heyerdahl. Det nordmannen beviste med Kon-Tiki var at seks unge menn var i stand til å drive over havet i en flåte som ble bygget ved hjelp av den peruanske marinen. Selv om den retthaverske Heyerdahl aldri gav seg på noe, tror ennå de fleste antropologer og etnografer at han tok feil. Antropologer slo ved hjelp av genetiske profilstudier allerede på 80-tallet fast at polyneserne kom fra vest, via Indonesia og Melanesia, slik lingvistiske og arkeologiske studier har vist tidligere.

Andre funn viser riktignok at det har vært toveiskommunikasjon mellom Polynesia og Sør-Amerika. Det finnes søtpotet i Melanesia og Polynesia, samt en kyllingart i Sør-Amerika, som viser dette.

I fjor vakte professor Erik Thorsby fra Universitetet i Oslo en viss oppsikt da han for Royal Society i London presenterte genetiske studier som viser at Heyerdahl ikke nødvendigvis tok fullstendig feil. Thorsby hadde samlet inn DNA fra familier på Påskeøya som ikke var genetisk «smittet» av europeere. Hos noen individer fant han gener som tidligere bare er kjent fra Sør-Amerika. Men også Thorsby mener at de første innvånerne i Polynesia kom fra Asia, og at dette er det klart mest dominante genetiske trekket. Det kan like gjerne være at polynesere fra de østligste øyene besøkte Sør-Amerika, noe som kan ha skjedd relativt sent.

Vitenskapen er i dag åpen for at menneskelig migrasjon har foregått i større omfang og over lengre tid enn tidligere antatt. Det betyr ikke at Heyerdahls teorier har vunnet innpass. Nordmannen har, for de som overhodet forholder seg til hans arbeider, et dårlig rykte i vitenskapelige miljøer. Han så bort fra alt som ikke pekte i retning av hans forhåndsbestemte konklusjoner og kunne underbygges videre gjennom stuntarkeologi og ekspedisjoner som fanget medias interesse. Fant han ut at det han mente var en pyramide egentlig var en søppelhaug fra 1950-tallet, eller der omkring, så bad han sine folk grave videre. For det måtte vel være noe interessant under alt søppelet. Og hvorfor fant man aldri spor etter sør-amerikansk DNA i beinrester fra Polynesia, hvis øygruppen ble kolonisert fra øst? Eureka, tenkte  Heyerdahl. Det måtte være fordi sør-amerikanerne brant sine døde og alle beviser var blitt til aske. Fraværet av bevis beviste at han hadde rett! Slike ad hoc-forklaringer imponerer ikke harde vitenskapsmenn – og stikk i strid med filmens budskap: Heyerdahl tilhørte ikke denne gruppen.

Til Heyerdahls forsvar bør det legges til at han ofte samarbeidet med arkeologer han visste var uenig med ham. Alle som kom i kontakt med Heyerdahl ble imponert av hans store kunnskaper, sjarm og evne til å føre stimulerende samtaler.

Copyright: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS.

Hvorfor skriver jeg så mye om Heyerdahls vitenskapelige status, og så lite om filmen? Det er fordi en spillefilm har stor gjennomslagskraft, og selv om den ikke hevder å fortelle sannheten, oppfatter mange den som det. Da skapes det fort et skjevt, i verste fall propagandaaktig bilde som kan utnyttes til å nyskrive historien. Det så vi tydelig under lanseringen av Nils Gaups film om Kautokeino-opprøret, som da den kom også var norgeshistoriens dyreste. Hulkende kritikere roste filmen opp i skyene, fordi den trakk fram «denne store skampletten i norsk historie». Dagbladet skriver typisk: «Henrettelsene i Kautokeino er et eksempel på hvor ille vi – ja, vi i ‘fredsnasjonen’ Norge – har behandlet samene». Anmelderne trodde de hadde vært vitne til filmatiseringen av en historisk hendelse, mens knapt noe i filmen er forankret i virkeligheten. Kautokeino-opprøret skjedde ikke fordi norske prester, lensmenn og kjøpmenn plaget samer på sadistisk vis. Somby, Hætta og de andre som stod bak opprøret var motivert av religiøs fanatisme. Tungetalende hysterikere som drepte folk med kniv, bet nesa av dem og pisket kvinner ble av Nils Gaup omskapt til sakesløse ofre med englevinger. Og hvem slo ned opprøret? Ikke den onde norske statsmakt, men samer fra nabo-sidaen Avzzi. Prøv å fortelle det til norske skolebarn som bare har kjennskap til Kautokeino-opprøret gjennom Gaups film.

Filmen om Kautokeino-opprøret handlet egentlig mest om vår tid, og om samer som de edle ville, som urfolkene vi bør se hen til som forbilder for å «komme på plass» og «redefinere livskvalitet». Det samme kan sies om den nye Kon-Tiki-filmen. Den lengter tilbake til en tid da det var mulig å utføre store dåder, i tiden før Norge ble dekadent og styrtrikt. Thor Heyerdahl var den siste viking, men så nært oss at vi får håp om at det kan dukke opp nye som kan gjøre oss stolte. Kon-Tiki er balsam for den kollektive norske sjelen, som ble så sterkt traumatisert for drøyt et år siden.

Kon-Tiki-regissørene Sandberg og Rønning har tidligere laget Max Manus (2008), der de skapte en glatt skikkelse ut av den komplekse krigshelten, i Aksel Hennies skikkelse. Kanskje de vil fortsette å melke de store norske fortellingene fra virkeligheten? Jeg håper det. De er proffe håndverkere i stadig utvikling, og hvor dramatisk og storslagent ville det ikke kunne blitt om de laget en påkostet spillefilm basert på en av de store polarekspedisjonene? Og enda mer interessant ville det være om de turde å gjøre norske helter mindre ikoniske og friksjonsfrie, og dermed enda mer menneskelige og interessante.

 

Vis kommentarer (7)
  1. Morten Strøksnes (journalist i Stavanger Aftenblad) skriver alltid med usedvanlig stødig hånd. Researchen hans er uslåelig. Glad jeg leste dette FØR jeg nå gir meg filmen i vold.

  2. Godt å få en nødvendig plattform for å se «fiksjonsfilmen» Kon Tiki med denne anmeldelsen. Leste nylig Heyerdahls egen bok, og ble overrasket over mangelen på mellommenneskelig friksjon mellom seks menn i en mildt sagt presset situasjon. At denne nesten provoserende mangelen på «kontrovers» i gruppa måtte ofres på Hollywoods alter er naturlig, men man kan også forstå Watzingers families frustrasjon oppe i dette.
    Uansett er det positivt at jeg leste denne anmeldelsen også før jeg så «Kautokeinoopprøret», da film av denne typen som nevnt ofte betraktes som historisk sannhet, i en norsk samtid nærmest uvitende om sin egen historie.

  3. God artikkel, men selv ikke denne er, ironisk nok, helt uten feil. Papegøyen het Lorita, ikke Lolita, og selv om den ganske riktig ble et offer for naturkreftene, fant mannskapet på Kon-Tiki senere et nebb i magen på en av haiene de fisket opp.

    Haiene i filmen er forøvrig også en fabrikert versjon av virkeligheten. Oceanic whitetip-haier er byttet ut med hvithaier, som verken svømmer i flokk eller finnes i de ekvatoriale delene av Stillehavet. Effektene er meget gode, men det er litt som å plassere en meget godt animert grizzlybjørn i en arktisk setting.

    1. Jeg ville bare nevne at nebb(ene)de fant i haiene ikke var fra papegøyen, men fra plekksprut.

      «Men de sorte nebbene viste seg alltid ved nærmere ettersyn å tilhøre fordøyde blekksprut.» Kon-Tiki ekspedisjonen,side 152.

  4. Enig i all ros. Også til Sandberg / Rønning. Og for så vidt til Gaup. Men hvorfor har ingen ennå startet med det som egentlig er det aller, aller viktigste norske kulturformidlingsprosjektet: middelalderen. Hvorfor fins det ennå ingen moderne film basert på en norsk saga? Bjørn Gabrielsen spurte for mange år siden i Natt & Dag hvorfor man hele tiden filmatiserer bøker. Det er et interessant spørsmål, men hvorfor gir ingen filmskapere Gabrielsen rett – når det gjelder Snorre?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.