ANMELDELSE. Dystre utsikter: Kai Strittmatter følger med på Kinas oppbygging av et digitalt diktatur, mens Shoshana Zuboff undersøker Vestens overvåkningskapitalisme.
Så lenge vi mennesker har gjort oss tanker om oss selv, har vi kikket i kunstens svarte speil for å finne ut hvordan verden en dag kan gå under. Gysende leser vi Johannes’ åpenbaring eller fordyper oss i Hieronymus Bosch’ malerier. Like inn i vår tid har vi hallusinert om slike postapokalyptiske tilstander som Cormac McCarthy beskriver i romanen Veien (2006), eller Arno Schmidt i fortellingen Schwarze Spiegel (Svarte speil, 1951), en reise gjennom det kjernefysisk raserte landskapet Lüneburger Heide. Men disse utslettelsesfantasiene skisserer bare opp det mest synlige aspektet ved noe redselsfullt som kanskje har pågått mye lenger i det skjulte.
I diktet «Doomsday» (1985) fremmaner argentineren Jorge Luis Borges, som var besatt av mørke speil, en undergang som allerede har funnet sted, og en ny begynnelse som stadig er mulig. «Hvert øyeblikk kan du være Kain eller Siddhartha,» skriver han, «masken eller ansiktet. / Hvert øyeblikk kan Helena av Troja vise deg sin kjærlighet. / Hvert øyeblikk kan hanen ha galt for tredje gang. / Hvert øyeblikk lar vannuret den siste dråpen falle.»
Det var stadig et glimt av håp i slike linjer, men den engelske TV-serien Black Mirror (2011–) gjør seg ingen illusjoner. Det er over, og likevel fortsetter det – omtrent slik lyder seriens diagnose. I episode etter episode illustrerer den hvordan det teknologisk optimaliserte mennesket vrenger av seg sin vante selvforståelse og blir en annen. Serieskaper Charlie Brooker forklarer tittelen med den perplekse stirringen på en avslått smarttelefonskjerm, et nakent mørke hvor ingen lenger ser hvem man er.
Black Mirror forteller om livet i en hypermoderne verden hvor det ikke lenger går an å skille mellom utopi og dystopi. Ja, flyter ikke også fiksjon og virkelighet over i hverandre? Kai Strittmatter har fulgt med på Kina i 30 år og hatt det som sitt annet hjem i til sammen 15 år som korrespondent for Süddeutsche Zeitung. Ikke uten grunn kaller han landet for Vestens «svarte speil» i sin nye bok. «Det er likegyldig om det skjer via ansiktsgjenkjennelse, adferdsprediksjon eller positiv og negativ vurdering av individer i digitale økosystemer,» skriver han i Die Neuerfindung der Diktatur (Gjenoppfinnelsen av diktaturet): «Kinas hemningsløse omgang med disse innovasjonene gir mang en direktør i Silicon Valley, London og Berlin våte drømmer.»
Strittmatter sier ikke om han har sett den profetiske episoden som innleder tredje sesong av Black Mirror, der den totale «spillifiseringen» av sosial adferd fører til at en bryllupsgjest blir utstøtt som følge av de andre gjestenes vurdering. Episoden er en forsmak på hva som kan skje i Kina med sosialkredittsystemet. Fortsatt befinner det seg i utprøvingsfasen, og de som lever med det allerede, betrakter det etter sigende ikke som noen trussel, men som et vern mot korrupsjon og uansvarlighet, ja, i det hele tatt som en forsikring mot omgivelsenes uberegnelighet – som om ikke statens vilkårlighet kunne skjule seg bak denne forsikringen.
Man kan ikke nærme seg saken med altfor mye vesterlandsk humanisme hvis man skal begripe hva som er i gjære her. Det unndrar seg nemlig alle kjente begreper. Ifølge den amerikanske økonomen Shoshana Zuboff, som i mange år var tilknyttet Harvard, savner «overvåkningskapitalismens tidsalder» ganske enkelt sidestykke, noe hun skildrer i sin nye bok, The Age of Surveillance Capitalism. Om og om igjen må hun erkjenne at «det som savner sidestykke, er av natur umulig å skjønne».
Hun begynner med å liste opp åtte punkter som hun siden redegjør for i løpet av sitt 700 sider lange opus magnum. Der nevner hun «avsettelsen av folkesuvereniteten» og «ekspropriasjonen av kritiske menneskerettigheter, som best kan forstås som et kupp fra oven». Kort sagt: «Overvåkningskapitalismen legger beslag på den menneskelige erfaring som et råstoff som skal bearbeides til adferdsdata.» Zuboff ser at det oppstår et marked for prediksjon, og hun kaller det et adferdsterminkontraktmarked: Vi får altså former for kunstig intelligens som kjenner våre (kjøps)avgjørelser før vi gjør det selv.
Selve diagnosen er ikke ny. Zuboff gav Frank Schirrmacher ammunisjon til hans kampskrift Ego – das Spiel des Lebens (Ego – Livets spill, 2013), som inneholdt tilsvarende analyser. Roen som gjennomstrømmer skrivemåten i boken hennes, gjør den likevel til en desto mer rystende undersøkelse. Hittil har ingen andre beskrevet «den tredje modernitetens» totalitarisme med en tilsvarende radikalitet, hvordan den underkaster menneskene en omfattende «dressur». Med sin «lovformelige» makt danner den ikke borgere, men marionetter.
Kai Strittmatters Die Neuerfindung der Diktatur og Shoshana Zuboffs The Age of Surveillance Capitalism utfyller hverandre på uhyggelig vis. Det han mangler av metode, har hun i overflod. Og der han beskriver Kinas overvåkningsstrategier som målrettet, ideologisk ondsinnethet, ser hun en markedstenkning som er i ferd med å frigjøre seg: «Overvåkningskapitalismen er ikke en teknologi, den er snarere logikken som besjeler teknologien og dens handlinger.» Sammen skaper de et ravnsvart bilde av denne planetens fremtid.
Forbløffende nok deler de ikke bare synet på Kina som teknologisk avantgarde, men også som kilden til en bakstreversk tenkemåte. Zuboff kontrasterer denne altomfattende formørkelsen med W.H. Audens sonettesyklus «In Time of War». Sammen med sin kjæreste, forfatteren Christopher Isherwood, reiste den engelske dikteren gjennom Midtens rike i 1938, samtidig som den kinesisk-japanske krigen var på sin høyde. Underveis forsynte han reiseboken Journey to a War (1939) med 27 dikt og et «commentary» til versene som insisterer på menneskets uutslettelige handlefrihet. «Nothing is given: we must find our law,» heter det der. Fritt oversatt: Ingenting er gitt oss, vi må finne vår egen lov.
Derimot virker Strittmatter lite kampklar. Hvis man ikke hadde visst at han kjenner de kinesiske forholdene til bunns, og at bitterheten hans skyldes kjærlighetssorg, kunne man ha anklaget ham for at han knapt nok ser sjatteringer, enda situasjonen objektivt sett blir mørkere. I kapittel etter kapittel ramser han opp bevis for at den kinesiske statskapitalismens ekspansjonstrang korrumperer vestlige politikere og forskere. Han går sterkt inn for å nedlegge Konfucius-instituttene ved tyske universiteter. Og han forklarer at kulturrevolusjonens gift stadig sitter i kinesernes hjerter, og at «forstillelseskunsten blir til en andre natur hos autokratiets undersåtter».
Iblant synes det som om han prøver å sette kritikken på spissen for å simulere det punktet der systemet kollapser av seg selv. For når han antar at intet regime noensinne vil klare å få fullstendig herredømme over sine undersåtter, har han like mye rett som når han antyder at total kontroll hemmer den kreative utfoldelsen som er nødvendig for økonomisk innovasjon. Med henblikk på Xi Jinping skriver han: «Hvis noen ikke engang tåler lojal opposisjon, men til slutt bare omgir seg med lakeier og ja-mennesker, gjør han systemet sårbart for feil som kan få alvorlige følger uten korrigeringsmekanismer.» I Kina akkurat nå foregår slik sett et av de største eksperimentene i menneskehetens historie.
Tonen er gjennomgående lett, iblant til og med bråkjekk. Denne boken kommer fra en journalist som stoler på sine retoriske redskaper og henter sin kraft fra dem. I alle fall er det ifølge Strittmatter ikke bare fatalt at Europa undervurderer Kinas selvhevdelse og er politisk splittet som aldri før i synet på landets ekspansjon. I tillegg undervurderer Europa i høy grad – i det minste antyder han det – hvordan en økonomi som blomstrer i en autoritær ramme, kan skygge for den vestlige liberalismens skinnende opplysningsideal. Sammen med Shoshana Zuboffs diagnoser er det en advarsel man ikke bør overse.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Tagesspiegel 22. november 2018
