Den russiske forfatteren Sergej Lebedev har i fem romaner og en novellesamling gått i rette med mangelen på et oppgjør med sovjetregimets forbrytelser. Han er også journalist og redaktør og tilbringer jevnlig tid i historiske arkiver, både i forbindelse med essay- og sakprosaprosjekter og for å gjøre research til romanene. Bøkene hans er oversatt til 22 språk. Lebedevs best kjente bøker er hans første roman, Ved glemselens rand (2010), og den nyeste, Debutanten (2020, i dansk oversettelse: En perfekt gift, 2022). Romanene og fortellingene tar ofte form av reiser inn i fortiden. Denne fortiden er som regel mørk, vanskelig og ubearbeidet, og Lebedevs bøker er gjennomgående opptatt spørsmålet om hvordan vi skal håndtere den i dag og hvordan den skal forstås. Denne tematikken er viktig ikke minst på bakgrunn av den endimensjonale, patriotiske og propagandapregete offisielle historiepolitikken og minnekulturen i dagens Russland. 1. november 2022 møttes professor i russisk ved Universitetet i Bergen Ingunn Lunde og Sergej Lebedev til en samtale på Litteraturhuset i Bergen, som her er transkribert.
Sergej Lebedev: Ved glemslens rand. Oversatt til dansk av Lotte Jansen. Forlaget Palomar, 2019
Sergej Lebedev: En perfekt gift. Oversatt til dansk av Lotte Jansen. Forlaget Palomar, 2022
Ingunn Lunde: Sergej Lebedev, du ga nylig ut et essay[1] der du tegner en bred bakgrunn for spørsmålet om fortiden og hvordan russiske borgere skal håndtere den. Her ser du den pågående krigen i Ukraina i sammenheng med Russlands lange historie preget av imperial vold. Utgangspunktet ditt er helt konkret: Det faktum at det eneste synlige kulturelle tegnet på russisk undertrykkelse av Ukraina som eksisterer på russisk jord er et minnesmerke i skogsområdet Sandarmokh i Karelen, etablert av Jurij Dmitrij, leder av den lokale grenen av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som nå sitter i fengsel. Minnestedet i Sandarmokh er viet de tusener av mennesker som ble drept av den sovjetiske sikkerhetstjenesten i denne skogen i 1937 og 1938, da den store terroren var på sitt mest intense. Blant disse var nesten 300 ukrainske intellektuelle – forfattere, komponister, filosofer, kunstnere. Denne gruppen kaller vi i dag «den skutte renessansen», fordi den utgjorde en stor del av den generasjonen ukrainske intellektuelle og kunstnere som vokste frem i 1920-årene, da ukrainsk kultur en kort periode fikk blomstre.
Et viktig poeng i essayet ditt er sammenhengen du ser mellom straffefriheten og mangelen på et oppgjør med sovjetregimets forbrytelser, på den ene siden, og den «imperiale» volden og holdningen som en kontinuerlig tradisjon i russisk historie, på den andre. Denne imperiale volden har også vært karakteristisk for det postsovjetiske russiske samfunnet. Vi ser den manifestere seg tydelig i Ukraina i dag. I essayet trekker du en linje fra katastrofen i 1930-årene til senere eksempler på den imperiale volden, slik som Tsjetsjenia-krigene, men også til Russlands holdninger i dag til ikke-russiske folkeslag innenfor Den russiske føderasjonen.
La oss nå på bakgrunn av dette bredere historiske bildet snakke om hvordan litteraturen kan bidra til å bringe fortidens mørke arv – statsterror, vold, forbrytelser – fram i bevisstheten, og om hvordan den kan ta opp selve nødvendigheten av ansvar og rettferdighet.
Vi starter med det historiske minnet. Hvordan vil du karakterisere minnekulturen i Russland i dag?
Sergej Lebedev: På den ene siden har vi den sterke offisielle minnekulturen, utarbeidet i minste detalj – som ikke er noe minnekultur i det hele tatt. Den foregir å være en minnekultur, og erstatter selve minnet. Man har overtatt en hel rekke ideer fra sovjettiden, deriblant at den viktigste, grunnleggende hendelsen er andre verdenskrig og Sovjetunionens seier. Sovjetunionens seier i andre verdenskrig deler universet i to deler: de som var «på vår side» og de som ikke var det. Senere, under den kalde krigen, ble denne fortellingen selvsagt utfordret, og tidligere allierte, som Storbritannia og USA, ble fiender. Men andre verdenskrig forblir den viktigste russiske rammen for all samtale om fortiden.
Innenfor denne verdensforståelsen – for nå å komme til Ukraina og den ukrainske nasjonale motstandsbevegelsen, som kjempet mot både sovjetmakten og tyskerne under krigen – defineres denne bevegelsen umiddelbart og utvetydig som «fienden»: De var ikke «på vår side».
Med en slik militarisert ide om minnet er det veldig vanskelig å snakke om de mørke sidene ved Russlands fortid, fordi man umiddelbart beskyldes for å sverte «vår ærerike historie». Seieren er den ultimate faktoren: Den forklarer alt, den fjerner alle moralske dilemmaer. De som er gode er 100 % gode, og derfor har tendensen, helt siden begynnelsen av Putin-æraen, vært å hvitvaske sovjetisk historie. Å framstille den som en rekke av kulturelle, teknologiske og økonomiske framskritt og å dekke over alle forbrytelsene i den sovjetiske fortiden.
Vi kan snakke om sovjetisk historie som en form for litteratur. Da får vi en merkelig situasjon: Tenk deg en scene – vi har en forbrytelse, forbrytelsen er begått, dette aksepteres rent juridisk av russiske myndigheter, om enn motvillig. Så har vi millioner av ofre for denne forbrytelsen. Disse aksepteres som ofre, igjen motvillig, men de aksepteres. Men hvem gjorde dette? Hvem er forbryteren? Hvem er ugjerningsmannen? Den skyldige er fraværende. Spørsmålet om ansvar, om hvordan den ansvarlige personen eller gruppen skal straffes, ble aldri reist. Derfor kan vi omformulere tittelen på den berømte romanen av Dostojevskij, og da får vi noe merkelig: Forbrytelse uten straff – som en formel.
Det er viktig ikke bare å tale om ofrene for sovjetiske undertrykkelser, men også å snakke om gjerningspersonene, om forbrytelsens dimensjon, om ansvar. Men særlig fra 2014, med Russlands annektering av Krym og starten på krigen i Øst-Ukraina, er dette spørsmålet blitt svært sensitivt.
IL: Hvordan kommer Sandarmokh inn i bildet?
SL: På 1990-tallet da Jurij Dmitrijev oppdaget massegravene i Sandarmokh, bidro lokale myndigheter til byggingen av minnesmerker, pengeinnsamlinger, busstransport og andre praktiske ting i forbindelse med minnemarkeringer. Men ettersom årene gikk, minsket hjelpen fra myndighetene. Og fra 2014, da det ble virkelig farlig å løfte fram tidligere eller pågående russiske eller sovjetiske forbrytelser overfor Ukraina, flyttet myndighetene innsatsen mot å nedlegge hele virksomheten rundt stedet.
Derfor ble grunnleggeren, Jurij Dmitrijev, offer for politisk forfølgelse. Det er også en del av dagens minnepolitikk. Den er ikke bare politisert, den er blitt et minefelt.
De 300 ukrainske intellektuelle som er gravlagt i Sandarmokh var ikke anti-bolsjeviker eller anti-kommunister. De var del av nye bevegelser som utviklet seg innenfor de sovjetisk-kontrollerte republikkene. Noen av disse trodde faktisk på at det var mulig å oppnå en viss grad av nasjonal kulturell utvikling under den sovjetiske paraplyen. Tidlig på 1920-tallet holdt de fast ved denne ideen. Men under Stalins nye politikk ble de intellektuelle beskyldt for ukrainsk nasjonalisme: De var for nasjonalistiske, de brøt med vennskapet mellom nasjonene i Sovjetunionen. Da er vi kommet til tidlig på 1930-tallet, og i begynnelsen ble de ikke henrettet, de ble fengslet. De ble sendt til gulag-leiren på Solovkiøyene i Kvitsjøen. Men etter fem år mente man at nok var nok. Selv i leiren ble de oppfattet som for farlige, de kunne ikke slippes fri av frykt for at de skulle fortsette med sine «nasjonalistiske aktiviteter». Derfor ble de myrdet.
Spørsmålet om ansvar, om hvordan den ansvarlige personen eller gruppen skal straffes, ble aldri reist
Sergej Lebedev
IL: Kan vi høre ekko av denne typen språkbruk om Ukraina og ukrainere i dag?
SL: Dagens russiske propaganda bruker notorisk nettopp begrepet «ukrainsk nasjonalisme» – etter åtti, nitti år utfolder det samme språket seg.
Disse individene ble myrdet og kunne ikke fortsette å skrive, å skape. Og nå spør man fra russiske hold: «Hvor er den ukrainske litteraturen? Hvor er den blomstrende ukrainske kulturen deres? Hvorfor er litteraturen så svak når vi sammenlikner med den store russiske litteraturen?» Svaret ligger der, i Sandarmokhs skoger.
I lys av dette er det bare én måte å skrive om fortiden på i Russland i dag – og det er å huske på at man bruker det russiske språket, og at dette språket gjennom 1900-tallet ikke bare ble brukt som et «redskap for sannheten», slik som hos Aleksandr Solzjenitsyn og Varlam Sjalamov, men at det i stor utstrekning ble brukt som et redskap for undertrykkelse. Til og med som et redskap for utrenskning: disse ukrainske forfatterne ble fjernet fra det kollektive minnet, navnene ble tatt ut av oppslagsverk og skolebøker, verkene deres ble fjernet fra bibliotekene og erstattet med sovjetiske ukrainske forfattere som skrev på russisk. Når man har i mente at man skriver og taler et språk som har vært og er et redskap for undertrykkelse, så fører det til en helt spesiell sensibilitet.
IL: Denne sensibiliteten i det språklige og er noe man godt kan merke i bøkene dine. Hvordan kom du selv kom inn i litteraturen og hvordan forsto du at den sovjetiske historien kom til å bli hovedtemaet ditt?
SL: Jeg vokste opp i en familie av geologer. Geologi er vitenskapen om fortiden, og jeg vil påstå at det er den mest interessante detektivfortellingen i verden. På grunnlag av få sikre spor er geologens oppgave å forstå og rekonstruere hele jorden – for millioner på millioner av år siden. Og geologen har troen på at dette er mulig, at ingenting er tapt for alltid. Hele ideen bak geologien, dens språk, handler om konstant transformasjon, om lag på lag på lag, om fossiler og mineraler som bevarer data … På denne måten hadde jeg en slags bakgrunn for å drive med sovjetiske historie, for denne historien er ikke så mye en fastlagt historie, som en kontinuerlig omskriving av en fortelling. Sovjetunionen på 1920-tallet og Sovjetunionen på 1930-tallet er to svært ulike Sovjetunioner og myndighetene måtte gripe til helt bestemte propagandamidler for å forene dem.
Jeg var altså forberedt, og så gjorde jeg et veldig enkelt og naturlig neste skritt. Jeg fulgte i mine foreldres fotspor og ble med dem på geologiske ekspedisjoner. Jeg reiste nordover i Russland for å arbeide i felten. Jeg var en tenåring med hammer og skyffel, han karen som får beskjed om å gå bort dit og grave der, ikke noe mer enn det. I nord forventet jeg å finne den ekte, sanne naturen, og å finne den urørt, ubebodd, som noe opprinnelig, noe rent, noe veldig forskjellig fra livet i de store byene. Men da helikopteret vårt tok av fra flystripen i en veldig liten by oppe i nord, da så jeg plutselig at taigaen der nede var full av ruiner, rester, forlatte veier. Det var slett ikke den ville skogen jeg hadde forestilt meg! Jeg banket på ruten til cockpiten og spurte styrmannen: «Hva er det der?» Og han sa: «Det er leirene.»
Jeg var femten år gammel, og jeg skjønte at jeg var vitne til noe viktig. Om man bodde i de russiske byene på den tiden, midt på 1990-tallet, var «leirene» noe fra Solzjenitsyns eller Sjalamovs bøker. Man tenkte aldri på at de fortsatt skulle eksistere, rent fysisk! Åtte sesonger jobbet jeg i disse gulag-områdene, mens jeg bokstavelig talt gjentok bevegelsene og handlingene til fangene som hadde arbeidet der. Vi gikk deres veier, vi jobbet i de samme gruvene, vi sov i de samme forfalne brakkene, det var vakttårn der. Over åtte år pågikk en langsom modningsprosess, jeg brygget på noe, jeg forberedte meg på noe uten å vite om det. Jeg trodde virkelig at jeg bare skulle bli geolog.
Men så kom det opp noe fra min egen fortid, fra min egen familie. Det er alltid veldig personlig – for ingen vil gå inn i fortiden, ingen vil grave så dypt. Derfor trenger du en helt spesiell utløser. For å gjøre en lang historie kort, oppdaget jeg at en av mine nære slektninger hadde vært leirsjef. Dette var skjult kunnskap som ingen ville dele. Da dette kom for dagen, forsto jeg at livet hadde forberedt meg ved å vise meg disse forlatte områdene.
Jeg var femten år gammel, og jeg skjønte at jeg var vitne til noe viktig
Sergej Lebedev
IL: Hvem var han?
SL: Han var min bestemors andre ektemann og en høyt dekorert oberst i sikkerhetstjenesten, som hadde overoppsynet med de ulike gulag-leirene i Sovjetunionen. Han døde da jeg var seks måneder gammel, og da jeg ble klar over yrkesløpet hans, var alle andre potensielle vitner også døde. Det var ikke mulig å finne ut hva han hadde gjort i leirene, man kan bare forestille seg det. Jeg kunne ikke søke om tillatelse til å lese mappen hans i arkivet, informasjonen er gradert, siden han var i sikkerhetstjenesten. Jeg sa til meg selv: Vel, han har klart å gjemme seg veldig godt, det er ingen måte jeg kan trekke ham ut av skyggene på, og hele denne generasjonen av Stalins bødler, de er uten ansikt, de finnes knapt nok i litteratur eller på film. De er usynlige, uhåndgripelige, hvordan kan jeg kalle ham tilbake til livet?
IL: Hvordan gikk du fram?
SL: Da jeg jobbet i Nord-Russland i midten av 1990-årene, møtte jeg de siste av de forhenværende leirvaktene, som fremdeles bodde der. Det var underlig. På grunn av fysiske prosesser var de alle sammen – jeg er lei for å si det – feilernærte, de fikk aldri ordentlig med vitaminer, og alle hadde mistet synet i alderdommen: De var blinde alle sammen!
Dette var så usannsynlig symbolsk: Man snakker med dem, og så er de virkelig blinde, men på en metafysisk måte – de later som at de er blinde: «Vi ser ingenting, vi kan ikke huske noen ting, la oss være i fred! …»
Jeg kjente disse folkene, jeg kjente typen, personligheten, adferden. Da forsto jeg at den eneste måten å få dette fram i bevisstheten på, den eneste måten å beskrive en slik personlighet på, det er å skrive en roman.
Han forventet ikke at barnebarnet hans skulle bli forfatter. Han forventet ikke at noen ville ta sjansen på å skrive en roman. En roman kan virkelig trenge gjennom alt, om du er riktig forberedt. Det var jeg.
IL: Og resultatet ble boken Ved glemselens rand. Når du samler stoff til romanene dine, bruker du forskjellige typer kilder: din egen familiehistorie og arkivkilder. Omfanget av materiale i slike arkiver kan være helt enormt. Hvordan nærmer du deg dem og hvordan blir dette materialet omgjort til et litterært verk? Kan du gi oss noen glimt inn i den prosessen?
SL: Jeg kaller stalintidens arkivdokumenter for den viktigste metateksten i russisk litteratur. Som ikke blir lest. Men den finnes. Flere millioner mennesker ble drept, og enda flere ble sendt til gulag for å dø. Hver eneste av dem har en egen mappe. Det finnes et papir. Et duplikat av hans eller hennes liv. For dem som bare ble deportert, er mappen veldig tykk. De som ble arrestert, forhørt, som ble tvunget til å innrapportere på slektninger eller venner – mappene deres kan være på flere hundre sider. De finnes fortsatt lagret der i arkivene, alle sammen. Når man leser disse dokumentene, så slår det en at man liksom møter en merkelig, mørk kunst, for disse dokumentene handler ikke om virkeligheten. Virkeligheten er for eksempel at en person er, la oss si, femti eller tretti år gammel. Kanskje er han bokholder et sted på en fabrikk. Han blir arrestert, torturert, og de krever at han tilstår at han er en polsk spion. De er ikke interessert i virkeligheten. De skaper mørke, fiktive tekster for den Øverste leseren. Et sted oppe på toppen kan man forestille seg en person som leser alt dette, som følger disse dramaene, de som alltid begynner med fornektelsen. Mannen sier: «Jeg er ingen polsk spion, du tar feil.» Men etter en periode på noen måneder, etter 20, 100 sider, tilstår han alt. Han sier: «Ja, jeg er en polsk spion. Og ikke bare polsk. Japansk også.»
Psykologisk sett er det slik historien går, fra fornektelse til tilståelse. Det er noe religiøst i det. Det finnes millioner av slike tekster, skrevet etter denne mørke kunstens regler. De ligger der, men de fleste av dem blir aldri rørt, for det er veldig få slektninger som kommer og spør om å få lese disse mappene. Hvis man forestiller seg denne mengden av papir, mengden av «siste øyeblikk» – for de siste, «fysiske» øyeblikk i disse menneskenes liv er faktisk dokumentert der, deres siste ord, de siste fakta, deres siste holdning, deres siste fornedrelse – da tenker man, vel, vi har den russiske litteraturen, men det finnes også en annen litteratur: dette er også en litteratur. Og denne litteraturen vil også ha vår oppmerksomhet. Det er umulig å forestille seg at noen skulle kunne lese igjennom alt. Det er bare umulig. Det er for mye.
Man går til arkivene først og fremst for å vise respekt. Og i neste omgang fordi man ikke trenger å finne på noe. Det er en slik rikdom av forbrytelser, skjebner, biografier, smerter, sorger, at man bare trenger å gå dit. Man trenger ikke å være noen Lev Tolstoj-aktig forfatter som finner på noe.
Kildene og materialene i arkivene er ikke bare dette – kilder og materialer. Selve opplevelsen av å gå til arkivene er også viktig, for vi sier «arkiv», og vi tenker på det som et arkiv. Men det er ikke det! Av og til trenger man tillatelse fra Statens sikkerhetstjeneste for å gå dit, og det er et helt prosjekt i seg selv. Menneskene en leser om tilhører fortsatt Statens sikkerhetstjeneste. Statens sikkerhetstjeneste bestemmer om man får lov til å møte dem eller ikke. Om man får møte sine henrettede slektninger eller ikke. De er fortsatt i fengsel. Det mest notoriske stedet er Det føderale sikkerhetsarkivet i Moskva på Kuznetskij Most. Det er et veldig lite rom, lesesalen har plass til 15 mennesker, vegger og hyller er fulle av symbolene og insigniene til Statens sikkerhetstjeneste. Portretter av bødlene, bøker de har skrevet, det er som å være i et fremmed land. Og midt inni der står det et svært, et kjempesvært akvarium med fargerike små fisker. Det er helt bisart. Jeg tok en røyk med folkene som jobber der og spurte: «Hva er fiskene godt for?» De sa: «Du vet, det er så mange mørke historier her, noen ganger gråter folk, de sørger, og fiskene hjelper dem til å slappe av!» Det er en historie for seg. Denne fortiden er fortsatt forseglet, og man må gjøre en anstrengelse for å komme dit. En gang i framtiden blir det mulig å skrive en bok om det å gå til arkivene. I dag står fortsatt Statens sikkerhetstjeneste som voktere mellom oss og fortiden.
Sist jeg var i Moskva, det var i begynnelsen av pandemien, var politimannen ved inngangen til arkivet utstyrt med en pistol, en termometerpistol. Og alle som ville gå inn, måtte stå der mens politimannen pekte med termometerpistolen mot pannen deres før han slapp dem inn. Mitt ærend var å søke tilgang til mappen til en arbeidsleder i familien min som ble henrettet på akkurat samme måte, med en pistol til hodet. Kanskje jeg skulle skrive noe …
Statens sikkerhetstjeneste bestemmer om man får lov til å møte dem eller ikke. Om man får møte sine henrettede slektninger eller ikke
Sergej Lebedev
IL: Møter du også andre folk der som ser etter mappene til familiemedlemmer, eller forfattere som gjør undersøkelse i forbindelse med det de skriver?
SL: Ikke mange forfattere, dessverre, men ja, andre folk. Mønsteret gjentar seg: De begynner med én mappe, den eneste mappen til deres eneste slektning. Og så er de fortapte. Når man arbeider i arkivene, finner man mappen man leter etter, men så finner man noen andre mapper, noen referanser, og man er tapt for familien sin, for konen sin, og man er født for fortiden. Ja, det er fortsatt folk som gjør dette. Dessverre klarer de ikke å komme sammen og danne en form for politisk bevegelse – spørsmålet om arkivene, om fortiden, er virkelig politiske spørsmål – men kanskje det vil skje en gang i framtiden.
IL: Du sa tidligere at romanen framsto som den eneste meningsfulle formen for å fortelle historien om «bestefar to» – slektningen din som viste seg å ha vært leirsjef. Tror du dette er fordi ordkunsten gir deg helt bestemte verktøy som gjør det mulig å fortelle historien, eller er det snarere et spørsmål om fortidens politiske natur, som gjør at historikerne holder seg tilbake fra å røre ved den?
SL: Jeg tror også at dreier seg om selve språket. Hvis man for eksempel reiser nord i Russland, kommer man til byer som er femti eller seksti år gamle. De har ingen historie før dette. De er blitt bygget etter anvisning av en sovjetisk forordning, det ligger ingen historie under. Men så er det en historie der likevel. Alle disse byene er tidligere leirområder. De oppsto ut fra leirene. Og leirene er bygget inn i arkitekturen, i selve planleggingen. Noen av bygningene har vært brakker. Hvis du kommer til en slik by for første gang, la oss si du er norsk, så vil du ikke forstå historien til dette stedet. Du vil se en by, kanskje en stygg by, kanskje en merkelig by, men like fullt en by. Det handler om dette ukjente. Om å gjenoppdage. Alt der ute er som forhekset, forbannet. Og du må fjerne denne forbannelsen. Så kommer tingene fram slik de er i virkeligheten.
Men for å gjøre dette trenger du et helt spesielt språk. Realismens språk uttrykker virkelige fenomener. Den russiske fortiden er noe uhåndgripelig, noe ustabilt, noen som er tilstede og ikke tilstede på en og samme tid. Den er noe flytende, og for å kunne håndtere dette materialet, trenger du virkelig det riktige språket. På den ene siden må det være analytisk, på den andre siden ekstremt poetisk. Det er bare det poetiske språket som lar deg se noe, som i et lysglimt. Og dette er romanens språk.
IL: Når du snakker om dette, gjenkjenner jeg språket og poetikken i romanene dine, og også elementer av det uvirkelige, spøkelsesaktige og uhyggelige – elementer som gjenfinnes også i den siste novellesamlingen din, Titan. En av novellene fra denne samlingen ble trykket på norsk i Vagant 3/2022, «Hooo». Hva er bakgrunnen for denne fortellingen?
SL: Ideen går tilbake til Dresden på slutten av 1980-tallet. Putin var liaisonoffiser for KGB og Stasi der, og i sin beryktete selvbiografi beskriver han øyeblikket i desember 1989 da tyske demonstranter omringet Stasi-bygningen og noen av dem kom til KGB-villaen. Putin påstår at han var modig nok til å gå ut med en pistol og si at de skulle komme seg vekk. Det gjorde de, men så noterer han en viktig detalj. Han forteller at de i villaen ringte flere ganger til Moskva for å be om ordre. Hva skulle de gjøre? Men fra Moskva var det taust. Jeg tror at dette var et øyeblikk av den dypeste angst i Putins liv. I telefonen hørtes bare denne merkelige lyden, når noen er på linjen, men ikke sier noe, bare: «Hooo».
Det gikk opp for meg hvor mange mennesker som hadde følt akkurat det samme i dette øyeblikket, folk som hadde viet livet til den gale saken. Moskva tier. Og denne tausheten var allestedsnærværende. Så skrev jeg «Hooo», novellen min om Tsjetsjenia, med utgangspunkt i dette øyeblikket i russisk historie.
Jeg tror at dette var et øyeblikk av den dypeste angst i Putins liv
Sergej Lebedev
IL: Tsjetsjenia bringer oss tilbake dit vi begynte, til Russlands lange tradisjon av imperial vold og hvordan denne har manifestert seg på ulike punkter i historien. Et slikt punkt er Tsjetsjeniakrigene. I 2003 kalte FNs generalsekretær Groznyj for «den mest ødelagte byen på jord». Vi kan bare forestille oss – eller kanskje kan vi ikke det – hvordan Mariupol ser ut i dag. Tsjetsjeniakrigene er noe ikke bare den offisielle minnekulturen tier om, men langt på vei også litteraturen og kulturen, selv om det finnes unntak. Hvorfor er det slik?
SL: Få vil risikere å gå imot eller utfordre den gjengse innstillingen, forståelsen, fortellingen. Opinionen i 1990-årene var ikke for krig. Det var ingen bred støtte til krigføringen i Tsjetsjenia. Men ganske snart ble holdningen slik: «Vi vil helst late som dette aldri har skjedd, at dette ikke er ‹del av Russland› … Det skjer noe der nede i Kaukasus et sted, men våre liv er her. Ja, noen av soldatene våre er blitt drept, dette er trist, de er nok, du vet, fra de lavere samfunnslagene. Vi har vår nye økonomi, vårt nye liv … Dette er en ulykke, en alvorlig ulykke. Men ikke overdriv den, det er bare en konflikt. En dag vil det være over.»
De som prøvde å utfordre denne holdningen, som prøvde å si: «Men president Jeltsin er ikke mindre kriminell enn president Milošević, de er på samme nivå. Milošević ble sendt til Haag, mens Jeltsin prises som ‹Russlands demokratiske president›.» Hvis du sa noe slikt på 1990-tallet, ville hele det liberale miljøet si: «Nei, du overreagerer, Jeltsin gjorde en stor feil, men det gjør ham ikke til en kriminell.»
Nå ser vi at det var ikke bare en feil. Det var et vendepunkt i russisk historie. På den tiden var det svært vanskelig å gå imot flertallet. Jeg tror også at mange hadde senket skuldrene litt etter sovjettiden. Du vet, folk tenkte: «Dette med forfatterens sosiale og politiske rolle – det lukter litt sovjetisk, la oss drive med fri kunst.» Da Putin kom til makten og satte i gang den andre Tsjetsjeniakrigen, var stemningen allerede en annen. Putin klarte å mobilisere den russiske befolkningen mot tsjetsjenerne og igjen var det veldig vanskelig å si, «nei, her har jeg en annen mening».
Hvis man ser på det overgripende mønstret, forstår man at russisk litteratur og kultur har mistet sin evne til å reagere på lidelse og smerte. Dette var et veldig farlig øyeblikk, og vi forsømte dette øyeblikket fullstendig.
Jeg snakker ikke bare om skjønnlitterær prosa. Jeg snakker også om historikere som aldri gjorde jobben sin ordentlig, som ikke skrev bøker om Tsjetsjenias historie, om den russiske erobringen på 1700- og 1800-tallet. Historien om de siste krigene er ikke skrevet i det hele tatt. Når enkelte russiske intellektuelle nå, etter 24. februar 2022, sier: «Det er uvirkelig, hvordan kunne alt dette skje?», får jeg lyst til å si: «Det er ikke uvirkelig, mine venner, bare gå tjue år tilbake i tid, les Human Watch-rapportene, det står der alt sammen. Ord for ord. Dessverre.»
Jeg tror at den eneste måten russisk litteratur kan vinne tilbake om så bare en liten bit av sin autoritet på, en liten bit av sin posisjon, det er å lære av det som har skjedd og begynne å skrive om ting som faktisk betyr noe. Vi har nå en «Stunde Null», som tyskerne sier, den moralske kollapsens nulltime. Hvis vi ser på russisk kultur som én størrelse – religiøs, kunstnerisk, hva som helst – så har alle institusjoner feilet. Nå tenker jeg på offisielle institusjoner. Majoriteten av kirkens menn, filmfolk, kunstnere – de gjorde ingenting, de hevet aldri stemmen … Vi har sett et par teaterdirektører som har sagt opp jobben, det er sant. Og det er modig. Men det finnes ingen solidaritet, ingen felles forståelse for at vi står overfor en moralsk kollaps og at vi må kjempe mot den. Hvis vi ikke lærer av dette, vil russisk kultur gå til grunne.
[1] Tysk versjon: Sergej Lebedev, «Wenn die Gräber sprechen: Sandarmoch – Gedenkort kolonialer Gewalt», Osteuropa 72 (6–8) 2022: 117–128; svensk versjon: Sergej Lebedev, Sandarmoch: när gravarna talar, Ariel forlag, Gotlandssamtal 8, https://www.ariel.nu/gotlandssamtal-8-häfte.
