Demokrati vs. folket

I en gjennomgang av Haitis nyere historie viser Peter Hallward hvordan den radikale politikken til Lavalas og deres politiske leder, Jean-Bertrand Aristide, ble for farlig for landets økonomiske elite og dens utenlandske støttespillere.

Peter Hallward:
Damming the Flood: Haiti, Aristide and the Politics of Containment
Verso, 2008

Tidligere publisert i Vagant 2/2009.

Noam Chomsky påpekte en gang at «det er bare når trusselen om massenes deltakelse er overvunnet at en uten fare kan vurdere demokratiske former». Han pekte dermed på det parlamentariske demokratiets «pasifiserende» kjerne, som gjør det uforenlig med folkets direkte, politiske selvstyre og evne til selvstendig handling. Kolonimaktenes direkte aggresjon eller militære angrep er ikke de eneste måtene å holde en «fiendtlig» befolkning i sjakk på: Så lenge de har tilstrekkelig slagkraft i ryggen, kan internasjonale «stabiliseringsoppdrag» overvinne trusselen om folkelig deltagelse gjennom tilsynelatende mindre aggressive taktikker som «fremming av demokrati», «humanitære intervensjoner» og «beskyttelse av menneskerettigheter».

Det er dette som gjør tilfellet Haiti så mønstergyldig. Som Peter Hallward skriver i Damming the Flood, en detaljert beskrivelse av den «demokratiske oppdemmingen» av Haitis radikale politikk de siste tyve årene: «Aldri har en velbrukt taktikk som ’fremming av demokratiet’ blitt anvendt med mer katastrofale følger enn i Haiti mellom 2000 og 2004.» En kan ikke unngå det ironiske i at den politiske frigjøringsbevegelsen som ble offer for dette internasjonale presset heter Lavalas, eller «flod» på kreolsk: Den utgjør den floden av eksproprierte som oversvømte de «gated communities» som beskytter deres undertrykkere. Hallwards tittel er av denne grunn ganske treffende, siden den setter hendelsene i Haiti i sammenheng med den globale tendensen til nye demninger og murer, som har dukket opp overalt i kjølvannet av 11. september 2001. Den konfronterer oss med «globaliseringens» indre sannhet, de underliggende skillelinjene som opprettholder den.

Haiti var et unntak helt fra begynnelsen, fra landets revolusjonære kamp mot slaveriet, som endte med uavhengighet i januar 1804. «Det er bare i Haiti,» skriver Hallward, «at erklæringen om menneskets frihet var universelt konsistent. Bare i Haiti ble denne erklæringen opprettholdt for enhver pris, i direkte opposisjon til samtidens sosiale orden og økonomiske logikk». Av denne grunn «har ingen enkelthendelse i hele vår moderne historie hatt like truende følger for den dominerende globale orden». Den haitiske revolusjonen fortjener i sannhet å bli forstått som en repetisjon av den franske: Den var, under ledelse av Toussaint L’Ouverture, klart «forut for sin tid», «prematur» og dømt til å mislykkes, men nettopp derfor var den kanskje mer av en begivenhet enn den franske revolusjonen i seg selv.1 Det var første gang en slavebefolkning gjorde opprør, ikke som et forsøk på å vende tilbake til ens før-koloniale «røtter», men ut fra universelle prinsipper om frihet og likhet. Og et tegn på jakobinernes autentisitet er at de raskt anerkjente slaveopprøret – den svarte delegasjonen fra Haiti ble entusiastisk mottatt i nasjonalforsamlingen i Paris. (Som en kunne forvente, endret dette seg etter Thermidor-reaksjonen: Napoleon sendte i 1801 en diger ekspedisjonsstyrke for å prøve å vinne tilbake kontrollen over kolonien.)

Fordømt av Talleyrand som «et grusomt syn for alle hvite nasjoner», var «den blotte eksistensen av et uavhengig Haiti» en utålelig trussel for det slave-eiende status quo. For å forhindre at andre land skulle ta lignende steg, måtte Haiti derfor gjøres om til et kroneksempel på en forfeilet økonomi. Prisen – bokstavelig talt – for den «premature» uavhengigheten var enorm: Etter to tiår med handelsembargo, etablerte den gamle koloniherren Frankrike handelsforbindelser og diplomatiske relasjoner først i 1825, og da etter å ha tvunget den haitiske regjeringen til å betale 150 millioner francs som «kompensasjon» for tapet av slavene. Denne summen, som den gang tilsvarte omtrent Frankrikes årlige budsjett, ble senere redusert til 90 millioner, men forble likevel en tung byrde for Haitis økonomi: På slutten av 1800-tallet utgjorde betalingene til Frankrike omtrent 80 prosent av nasjonalbudsjettet, og siste avbetaling fant sted så sent som i 1947. Da Lavalas’ president Jean-Bertrand Aristide i 2003 – forut for tohundreårsjubileet for nasjonal uavhengighet – krevde at Frankrike skulle betale tilbake pengene de hadde tvunget til seg, ble kravet avslått av en fransk kommisjon (ironisk nok under ledelse av Régis Debray). I en tid hvor enkelte liberalere i USA vurderer om det vil være mulig å tilby svarte amerikanere kompensasjon for slaveriet, blir Haitis krav om tilbakebetaling av den enorme summen de tidligere slavene måtte ut med for å få sin frihet anerkjent, i hovedsak ignorert av den liberale opinionen, selv om utnyttelsen her var dobbel: Slavene ble først undertrykket og måtte deretter betale for aksepten av deres hardt tilkjempede frihet.

Historien fortsetter i dag. Lavalas-bevegelsen har vunnet alle de frie presidentvalgene siden 1990, men er to ganger blitt offer for militærkupp sponset av USA. Lavalas er en unik kombinasjon: en politisk bevegelse som vant statsmakten gjennom frie valg, men som hele tiden holdt fast ved sine røtter i lokale demokratiske organer og folkets direkte selvstyre. Selv om man aldri hindret den «frie» pressen, dominert av deres fiender, og tolererte voldelige protester som truet den lovlig valgte regjeringens stabilitet, ble Lavalas-styret rutinemessig demonisert i den internasjonale pressen som særdeles voldelig og korrupt. Målet til USA og deres allierte, Frankrike og Canada, var å påtvinge Haiti et «normalt» demokrati – et demokrati som ikke ville røre den snevre elitens økonomiske makt; de var fullt klar over at demokratiet, hvis det skal fungere på denne måten, må kutte båndene til folkets direkte selvstyre.

Det er interessant å merke seg at dette amerikansk-franske samarbeidet fant sted ikke lenge etter den offentlige uenigheten om angrepet på Irak i 2003. Passende nok ble hendelsen feiret som en ny bekreftelse av en grunnleggende allianse, sterk nok til å overleve alle midlertidige konflikter. Til og med Brasils Lula aksepterte stilltiende kuppet mot Aristide i 2004. En uhellig allianse ble satt sammen for å diskreditere Lavalas-regjeringen som en form for pøbelvelde som truet menneskerettighetene, og president Aristide som en maktgal og fundamentalistisk diktator. Denne alliansen inkluderte eks-militære dødsskvadroner, USA-sponsede «demokratiske» fronter, humanitære NGOer og til og med noen USA-finansierte «radikale venstreorganisasjoner», som med stor entusiasme fordømte Aristides «kapitulasjon» for Det internasjonale pengefondet. Aristide kom selv med en skarpsindig karakteristikk av denne overlappingen mellom det radikale venstre og liberale høyre: «For noen ligger det på en eller annen måte en hemmelig liten tilfredsstillelse, kanskje av en ubevisst art, i å si det som mektige hvite vil at du skal si.»

Lavalas’ kamp er et strålende eksempel på en prinsipiell heroisme som konfronterer begrensningene knyttet til hva som kan gjøres i dag. Lavalas-aktivistene trakk seg ikke tilbake til statsmaktens ingenmannsland og «motstod» på trygg avstand, de tok på heroisk vis på seg statsmakten, fullt klar over at dette skjedde under de minst gunstige omstendighetene, hvor alle trendene forbundet med kapitalistisk «modernisering» og «strukturell omstilling» – og også den postmoderne venstresiden – var imot dem. Pålagt begrensninger som følge av USA og IMFs krav om «nødvendige strukturelle tilpasninger», førte Aristide en politikk av små og presise, pragmatiske tiltak (bygging av skoler og sykehus, oppbygging av infrastruktur, heving av minstelønninger), mens han oppfordret til en aktiv politisk mobilisering av folket i direkte konfrontasjon med dets mest umiddelbare fiender – hæren og dens paramilitære støttespillere.

Det mest kontroversielle ved Aristide, det som skaffet ham sammenligninger med «Lysende sti» og Pol Pot, var hans klare valg om ikke å fordømme det folket gjorde for å beskytte seg mot militære eller paramilitære angrep, angrep som hadde desimert folkebevegelsen i årtier. Ved noen anledninger tilbake i 1991 virket det som om Aristide var villig til å se gjennom fingrene med bruken av den mest beryktede av disse forsvarsstrategiene, kjent under navnet «Père Lebrun», en variant av fenomenet «necklacing», som motstandere av apartheidregimet i Sør-Afrika anvendte: å drepe en av politiets mordere eller en tyster med et brennende bildekk. I en tale 4. august 1991, rådet han en entusiastisk masse til å huske «når de skulle bruke [Père Lebrun], og hvor det skulle skje», mens han minnet dem på at «du kan aldri bruke det igjen i en stat der loven hersker».

Liberale kritikere har senere forsøkt å trekke paralleller mellom de såkaltechimères, dvs. medlemmer av Lavalas’ selvforsvarsgrupper, og Tontons Macoutes, de beryktede drapsgjengene under Duvalier-diktaturet. Det faktum at det ikke finnes noe tallmessig grunnlag for en sammenligning av den politiske volden under Aristide og Duvalier får ikke komme i veien for det fundamentale politiske poenget. Da han ble spurt ut om disse chimères, påpekte Aristide at «selve ordet sier alt. Chimères er mennesker som ikke eier noe, som lever i en tilstand av grunnleggende utrygghet og kronisk arbeidsløshet. De er ofre for en strukturell urettferdighet, for systematisk sosial vold […] Det er ikke overraskende hvis de konfronterer dem som alltid har tjent på den samme sosiale volden».

Det kan argumenteres for at de veldig sjeldne tilfellene av selvforsvar utført av Lavalas-tilhengere er eksempler på det Walter Benjamin kalte «hellig vold»: De må lokaliseres «hinsides godt og ondt», i en slags politisk-religiøs suspensjon av det etiske. Selv om vi har å gjøre med det som bare kan fremstå som «amoralske» drap, har en ingen politisk rett til å fordømme dem, fordi de er et svar på år – til og med århundrer – av systematisk vold og utbytting, både av en statlig og økonomisk art.

Som Aristide selv hevder: «Det er bedre å ta feil med folket enn å ha rett mot folket». Til tross for noen åpenbare feil, var Lavalas-regimet et eksempel på hvordan «proletariatets diktatur» i realiteten kunne se ut i dag: Mens det på pragmatisk vis var involvert i kompromisser påtvunget utenfra, forble det alltid trofast mot sin «base», mot mengden av vanlige, fattige folk. Det snakket på deres vegne, men «representerte» dem ikke, og stolte på deres lokale selvstyre. Selv om de respekterte de demokratiske spillereglene, gjorde Lavalas det klart at valgurnene ikke er stedet hvor ting blir avgjort: Det som er mye mer avgjørende, er innsatsen for å supplere demokratiet med de undertryktes direkte politiske selvstyre. Eller, for å formulere det i våre «postmoderne» termer: Kampen mellom Lavalas og den kapitalistisk-militære eliten i Haiti er et tilfelle av genuin antagonisme, en antagonisme som ikke lar seg avgrense innenfor rammene av det parlamentariske demokratiets «agonistiske pluralisme».

Av denne grunn handler Hallwards strålende bok ikke bare om Haiti, men om hva det betyr å tilhøre venstresiden i dag: Spør en venstreradikaler hva han mener om Aristide, og det vil øyeblikkelig bli klart om han er en tilhenger av radikal frigjøring eller bare en humanistisk liberaler som ønsker seg «globalisering med et menneskelig ansikt».

Opprinnelig publisert i New Statesman, 14. august 2008

Oversatt fra engelsk av Anders M. Gullestad

 

1[Denne setningen finner en også på side 392 av Žižeks In Defense of Lost Causes (2008), med den forskjell at det ordet «hendelse» er en oversettelse av – event – her er skrevet med stor E, mens det i anmeldelsen er skrevet med liten. Den store E’en signaliserer at det ikke er snakk om en hendelse i alminnelig forstand, men snarere et eksempel på et slikt radikalt brudd som Alain Badiou har teoretisert under navnet «Sannhets-événement», og som Žižek selv vanligvis betegner som en «revolusjonær akt». O.a.]

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.