Hva er legitim politikk? Demokrati som uenighetsfellesskap

Jeg er takknemlig for at Hilde Sandvik fortsatt går til debatten mellom oss med stort alvor. Hun minner oss om at demokratiet ikke bare er et spørsmål om valg og prosedyrer, men også om institusjoner, rettigheter og den skjøre balansen mellom flertall og mindretall. Jeg er enig med henne i dette.

Samtidig vil jeg tillate meg å uttrykke en viss uro i det følgende svaret – ikke over det Sandvik frykter, men over måten hun setter sammen elementer til å begrunne frykten på. På snedig vis reflekterer innlegget hennes perspektivet til et etablissement som står under press fra opinionen og valgurnene.

Dette etablissementet virker ytterst motvillig til å innse at det noen ganger kan ta feil. Selv når det åpenbart er slik. Et interessant trekk ved vår samtid, er at det er journalistene som er etablissementets forsvarer og opposisjonens kritiker. Før var det motsatt.

Demokratiets levedyktighet

Vi har de siste årene sett hvordan makthavere i enkelte europeiske land har brukt demokratiets egne verktøy til å undergrave nettopp de forutsetningene som gjør demokratiet levedyktig. Ungarn og Polen er åpenbare eksempler.

Jeg vil mene at andre eksempler på det samme er innskrenkingene i ytringsfrihet i Storbritannia og forsøkene på å utdefinere, forby og fengsle opposisjonen vi ser i enkelte andre europeiske land. Demokrati skapes av normer og verdier. Det er også ordet for en styreform: av folket, for folket.

Sandvik advarer mot at «spillbrettet» endres. Bildet er sterkt, men også krevende, for når likt og ulikt føres inn i samme fortelling om systemendring, mister vi evnen til å skjelne felles interesser fra særinteresser. Og uten skjelning blir både kritikken og forsvaret av demokratiet svakere.

Godhetens dilemma

Sandvik avviser min antydning om at hun forvandler egne meninger til «verdier» som så tillegges «godhet». Hun skriver at dersom det er «godhet» å insistere på rettsstat og ytringsrom, kan hun leve med det. Det kan hun selvsagt, men likevel er det verdt å dvele ved hva jeg faktisk peker på.

Når man setter rettsstaten inn som selve det moralske sluttpunktet for Vestens demokratiserende prosesser, gjør man det vanskelig for seg selv og andre å diskutere hvorfor og hvordan rettsstaten skal ivaretas. Den opphøyes til noe som står utenfor debatt, og dermed også hinsides politikk.

Rettsliggjøring og såkalt lawfare svekker politikkens handlingsrom. Dommerne i Den europeiske menneskerettighets­domstolen beskyldes nå direkte – av andre toppjurister – for å drive sin egen asylpolitikk.

Saken er at når akademia, mediehus og domstoler rekrutterer ensidig, vil deres troverdighet lide idet deres output fremstår med en permanent slagside. Det finnes mye faglitteratur om institusjonell kapring. Institusjoner må også gjøre seg fortjent til tillit.

I virkeligheten er det nettopp politikkens oppgave å forvalte og forsvare rettstaten, igjen og igjen, med argumenter, institusjoner og konkrete valg. Det er ikke å nekte rettsstaten dens verdi å si dette – det er å minne om at den ikke kan opprettholdes bare ved at den tillegges «godhet».

Forskjeller og nyanser

Sandvik formulerer et viktig poeng når hun skiller mellom kansellerings­kultur og illiberale lovendringer. Hun har rett i at de ikke er det samme. Likevel lister hun opp fenomener som hun setter inn i samme fortelling:

Orbán i Ungarn, Kaczyński i Polen, Meloni i Italia, kriminalisering av ytringer i Tyskland og Storbritannia, Trump i USA og Støvring i Danmark. Enkelte vil se en viss skjevhet i valget av eksempler. Til å være en debattant som hevder seg politisk ubundet, luter hun påfallende mot venstre.

Noen av disse står for reelle systemendringer. Andre står for politiske kampmidler innenfor etablerte demokratier. Noe de nevnte assosieres med, er bare ord. Når alt settes inn i én fortelling om at «spillbrettet» forandres, da risikerer vi å gjøre vår egen diagnose slappere. Demokrati er et uenighetsfelleskap.

Orbán er ikke Meloni. Tyskland er ikke Polen. Støvring er ikke Kaczyński. Dersom vi mister evnen til å se forskjeller og nyanser, hvordan skal vi da kunne svare presist på hva som faktisk truer demokratiet, som jo også handler om den slags politisk endring som demokrati muliggjør?

Umenneskeliggjøringen av høyresiden

Jeg tror at umenneskeliggjøring av en høyreside som her til lands – også etter attentater rettet mot dem – rutinemessig kalles «fascister» og «trusler mot demokratiet» som ønsker «borgerkrig», sår unødvendig splittelse i en tid hvor demokratiske krefter bør stå sammen.

Her nærmer vi oss kjernen. Sandvik sier hun ikke mener at demokratiet er truet bare fordi høyresiden vinner valg, men hun føyer til at situasjons­forståelsen avhenger av hvilken høyreside vi snakker om. Dette åpner også et større spørsmål: Hvem avgjør hva som er en «akseptabel» høyreside?

Når noen omtaler hele den nye høyresiden som en trussel, risikerer de å overse at bevegelsene de omtaler ofte springer ut av reelle erfaringer av dyrtid, marginalisering og kulturell utrygghet. Dikteren Shelley advarte mot «to hope till Hope creates / From its own wreck the thing it contemplates».

Disse bevegelsene søker seg mot hevdvunne kilder til samhold – nasjon, tro, tradisjon – nettopp fordi de opplever at andre verdier har fått monopol på å definere hva som teller som legitim politikk.

Vi gjør demokratiet fattigere dersom vi svarer med å behandle hele denne erfaringen som illegitim i seg selv. Det betyr ikke at vi må akseptere løsningene. Men det betyr at vi må akseptere stemmene, og møte dem i øyenhøyde.

Å la de sterke gudene tale

Det er her jeg synes Sandviks analyse blir for dramatisk. Hun skriver som om konservative mener at valget står mellom å «underkaste seg» de sterke gudene eller å gå mot borgerkrig. Men er det virkelig slik? Jeg mener borgerkrigssnakket er dypt uansvarlig.

Jeg tror demokratiet viser sin styrke best når det tåler at også de ideene vi misliker mest, får slippe til, for så å bli motsagt, kritisert og – eventuelt – argumentert ned. Hvis vi gjør alt vi reagerer instinkt på til en eksistensiell trussel, blir vi til slutt ute av stand til å skille mellom reell autoritær uthuling og den politiske uenigheten som demokratiet er bygget for å romme.

Demokratiets forutsetninger

La meg være tydelig: Sandvik har rett i at rettsstat og ytringsfrihet er forutsetninger for et fungerende demokrati. Hun har rett i at vi må være på vakt mot illiberale strømninger som søker å uthule institusjonene innenfra.

Men hun tar feil dersom hun setter Meloni i samme kategori som Orbán, eller Støvring i samme kategori som Kaczyński. Kriminaliseringen av ytringer i Tyskland og Storbritannia er derimot av samme art som de vi ser i Ungarn og USA.

Sandvik kan lett ende opp i en dump hvor hun ønsker konservative stemmer velkommen, spesielt de liberal­konservative stemmene som taper valg over alt, men ikke den valgvinnende nye høyresiden. For nettopp det å skille mellom trusler og utfordringer er selve nøkkelen til å kunne forsvare demokratiet troverdig.

Jeg vil derfor utfordre henne mildt, men bestemt, på dette punktet: Demokratiet forsvares ikke bare ved å advare mot farer. Det forsvares først og fremst ved å analysere med presisjon, møte innsigelser med vilje til dialog og gi plass til uenighet uten å utdefinere den.

Hvis alt blir en krise, mister vi evnen til å se hva som faktisk står på spill. Og da risikerer vi at begrepet «spillbrett» blir så utvidet at det til slutt mister mening.

Den nye høyresiden

Når Sandvik spør om vi aksepterer verdensbildet til den nye høyresiden, er mitt svar at vi ikke kan akseptere det som styrende norm, men at vi må akseptere det som en del av samtalen. Hva som er godt, sant, riktig og viktig er ikke gitt, det er en del av den demokratiske samtalen.

Demokratiet dør dersom vi nekter å lytte. Det er først når vi hører, svarer og argumenterer at vi viser at demokratiet er mer enn flertallsstyre, mer enn institusjoner og mer enn rettigheter. Det er en livsform bygget på uenighet.

Demokratiet forsvares ikke ved å erklære alle utfordringer som eksistensielle trusler, men ved å debattere åpent. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi plasserer alle fenomener den liberale venstresiden misliker inn i én fortelling om autoritært forfall.

Da mister vi evnen til å se forskjeller. Evnen til å se, forstå og sette pris på forskjellene er det vi trenger mest når vi virkelig skal forsvare det som står på spill.