Máttavárri er et fjell i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Her ble 32 bombekastergranater destruert i 2022. Granatene lå igjen etter tyske soldater som hadde hatt stilling på fjellet, og ble funnet av to kamerater med metalldetektorer. I tiden etter funnet oppfordret Forsvaret folk til ikke å tenne bål, da det fortsatt kunne skjule seg udetonerte eksplosiver i terrenget.
Ved foten av dette fjellet vokste forfatter Andreas Tharaldsen opp. Fjellet er oppkalt etter hans familie, og heter på norsk Taraldsfjellet.
Her ligger Taraldssjøen der tipptippoldefaren hans bosatte seg, da han som fattig bonde fikk tildelt jord der, og Ulveskaret der besteforeldrene og oldeforeldrene hans bodde. Her står også farens hus og søsterens hus. Da faren bygde huset sitt, var det på tomten til Andreas Tharaldsens oldefars bror. I skjåen fant faren flere kofter. De havnet på bålet.
– Det skjedde på 80-tallet. Jeg vokste opp med den norske nybyggerfortellingen. Vi var stolte av historien om vår forfar Erik Tharaldsen som var en av de første som bosatte seg i Sør-Varanger. Jeg vokste opp uten det samiske språket.
Oversetteren
Denne høsten debuterer Tharaldsen skjønnlitterært med romanen Ultima Thule, som har fått navn etter verdens endepunkt i nord. Roman-jeget forskanser seg på Máttavárri der han leter etter den samiske oversettelsen av Karl Marx’ Kapitalen (1867). Det går rykter om at oversetteren er Ellisif Wessel, Finnmarks yndling som verdsettes på tvers av partigrenser – bortsett fra at hun kranglet på seg Arbeiderpartiets Martin Tranmæl. Andreas Tharaldsen beskriver henne som Nord-Norges Wergeland, opphøyet og hyllet.
– Hun var viktig i arbeiderbevegelsens historie. Vi står alle i en slags gjeld til henne. Særlig gruvearbeiderne. Hun var utrolig radikal for sin tid.
Tharaldsen, som selv har brukt mye tid på å lese Marx, både i studiesirkler i fagforeningssammenheng og gjennom sitt engasjement i Rødt, lærte mer om Ellisif Wessel på kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes. Han var guide for sin partikollega Mímir Kristjánsson i Finnmark under festivalen.
– Vi snakket om brevvekslingen hennes med Lenin og Trotskij og hvor viktig hun var for den sosialistiske bevegelsen, minnes Tharaldsen.
En sen kveld på Rallarn Pub, som ligger i Dr. Wessels gate i Kirkenes, nevnte Kristjánsson, så vidt Tharaldsen husker, at Wessel hadde prøvd å oversette Kapitalen til samisk, og at det angivelige manuskriptet aldri var blitt funnet.
Saklig
Den første boken Tharaldsen skrev, var sakprosa: Hvem drepte kelneren? (Res Publica, 2024). Den handler om et fag i forfall. Kelneren har gått fra å være en respektert og aktverdig del av enhver restaurant, til å bli en underbetalt medhjelper, argumenterer han. Samme år var han ferdig på Forfatterstudiet ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Der jobbet han med sin skjønnlitterære debut, som han også så for seg som en bok om kelnere. Tharaldsen skrev en fiksjonsfortelling om Christian Ringnes og jobbet med en samling kelnerdikt. Nærmest som et sidespor skrev han en novelle om en fyr som bodde på et fjell og prøvde å oversette Marx til samisk.
– Da sa en av lærerne mine, Henning H. Bergsvåg, at det kanskje var i den fortellingen sprengstoffet mitt lå. Samtidig ble jeg mer og mer interessert i den nordnorske fortellertradisjonen, sier han.
– Jeg tror det har å gjøre med at jeg var nærmere min egen hjemplass da jeg studerte i Tromsø. Derfra peilet jeg meg inn på det karnevalistiske som kom til å prege Ultima Thule.
Grenseland
16 år gammel flyttet Andreas til Stavanger for å gå på videregående – langt unna Finnmark. Han ville bli noe annet enn mennene i familien som alle var mekanikere: far, bror og samtlige onkler. Han var ofte på Sølvberget bibliotek og kulturhus for å lese. Som ledd i kampanjen «Hele Rogaland leser», delte biblioteket ut en bok alle kunne lese i fellesskap. Det var Grand Manila (2006) av Kjartan Fløgstad.
Andreas Tharaldsen hadde aldri hørt om Fløgstad.
– Etter å ha lest den første, ville jeg lese mer. Da fant jeg ut at han hadde skrevet en bok som het Grense Jakobselv (2009). Det er der jeg er døpt og konfirmert, rett ved området der jeg er oppvokst. Handlingen i Grand Manila foregikk der jeg bodde og oppholdt meg på det tidspunktet, i Sauda i Rogaland, der Fløgstad selv er fra.
Han leste også Fyr og flamme (1980), som han fortsatt mener er den beste norske romanen gjennom tidene.
– Jeg slukte hele romanuniverset hans og mange av essayene. Mye av min politiske tenkning og min forståelse av hjemstedet mitt i Sør-Varanger, er formet av det Fløgstad har skrevet.
Og av forfatterne Fløgstad har skrevet om, legger han til:
– Da jeg studerte i Tromsø, begynte jeg å lese Mikhail Bakhtin og François Rabelais. Der fantes en nesten ferdig poetikk og en politisk tenkemåte presentert i litteratur som så å si lå der klar for meg. Jeg hadde tenkt å bruke alt dette i kelnerromanen, men skjønte samtidig at det lå mye interessant i det mytologiske, nordnorske.
Gamme på museet
Jeget i Ultima Thule gjemmer seg en periode i en gamme på Nasjonalmuseets tak i Oslo, men da hetebølgen i Sør-Europa fører alle turistene nordover, blir det vanskelig å bo der. Ingen respekterer skiltene han har satt opp med tydelig beskjed om å holde avstand.
I nord sprenger han jarfjordgneis løs fra Máttavárri og kjemper mot Tromsøpalmer som senere blir Oslopalmer. For også her infiseres land av turister sørfra som legger igjen spor det er vanskelig å kvitte seg med. Jeget leter etter Wessels ord, men finner ingenting der oppe på fjellet. Han bader i gjørmevann og samler på plastposer i håp om at verdien vil øke. Tenk hva en original Domus-pose kan bli verdt i en tid da alle bruker de grønne gratis avfallsposene til alt!
Drivkraften til jeget, i tillegg til å finne sin samiske Marx, blir å komme seg ned fra fjellet for å finne den gylne halvliter, en ekte Mack.
Jeg har helt bevisst latt romanfiguren gå seg vill i språket.
Andreas Tharaldsen sitter på uteserveringen til Scotsman, en nordnorsk bastion på Oslos turistparadegate Karl Johan. Han snakker om hvor eksotisk halvliteren har blitt etter at Aker brygge introduserte 0,4 og 0,6, og hvordan disse glass-størrelsene spredte seg derfra utover landet. Selv bestiller han helst snitt, i hvert fall på steder med god og rask service.
– Har dere Mack? spør han kelneren.
De har ikke Mack. Han bestiller likevel en liten øl, pluss en kaffe. Begge deler passer til sigaretter.
Han vet en god del om hva det innebærer å yte service. Han har jobbet for Stein Erik Hagen, Wilhelmsen-familien, i Aschehoug-villaen og på Slottet. I fire år var han leietjeneren, deretter lakeien i ett år, til nå avdøde kong Harald. Å kalle seg revolusjonær marxist, og samtidig yte døgnservice på Slottet ikledd livré, høres kanskje for kontrasterende ut til å gå opp i samme menneske. Men for Tharaldsen var jobben på Slottet en fast jobb i staten med god lønn og tilhørighet i en sterk fagforening.
Rein uten retningssans
For Mikhail Bakhtin var romanen knyttet til fortellingene som levde utenfor den høylitterære tradisjonen. Andreas Tharaldsen begynte å se på den nordnorske fortellerkulturen på samme måte.
– Det sies og skrives så mye om klasse der ute i verden. Man får en illusjon om at det er i sammenstøtene mellom de urbane samfunnsklassene det skjer. Så kommer man hjem og ser at det foregår vel så mye interessant i bygdekulturen. De skriver ikke bøker og har ikke en fast spalte i Morgenbladet, men kulturen er veldig rik.
Rundt jeg-personen på Máttavárri finnes en pågående binne med en skokk unger som beskytter multemarka, amfetaminbjørner fra Russland som rykker stadig nærmere og en hvit rein uten retningssans. Rykter, sagn, fortellinger og det sanne blandes og overdrives.
Tharaldsen mener humoren i litteraturen har mistet brodden.
– Fløgstad er opptatt av hvordan underholdnings- og krimlitteraturen gjerne blir forstått som enkel underholdning for folket, begynner han.
– Mens de dype og alvorlige følelsene, melankolien, forbeholdes borgerskapet. Det var et av poengene Édouard Louis hadde da han besøkte Litteraturhuset i 2025.
Tharaldsen mener Louis har minnet oss på at arbeiderklassen finnes.
– Ellers er jeg nok enig i mye av kritikken Fløgstad har fremført mot Louis. Jeg synes Louis er for lite interessert i dagens arbeiderkultur. Det er en degenerert arbeiderklasse Louis skildrer i sin litteratur.
Han legger til:
– Morsomt nok serverte jeg en gang Louis da han besøkte Aschehoug-villaen.
Droppet ut
Han endte i servicebransjen fordi moren hans ikke kunne leve med at sønnen droppet ut av videregående uten en plan. Om han ikke fikk seg jobb, måtte han flytte tilbake til Finnmark, sa hun.
Andreas Tharaldsen er hjemme ved Taraldsfjellet et par ganger i året. Der oppe er man opptatt av det nære – snøscooterforholdene og fisket, for eksempel. Andreas føler seg som «han som bor i Oslo». Når han er på besøk, kjører han inn mot fjellet fra Storskog, der nærmere 6000 asylsøkere kom syklende over grensen til Norge mellom september og desember i 2015. På den tiden jobbet faren hans som grensekontrollør. Han hadde omskolert seg fra mekaniker til politimann. Etter hvert ble også han fagforeningsmann og beveget seg nærmere sønnens politiske ståsted.
Vill i språket
Det var først i tenårene at Andreas Tharaldsen begynte å undersøke den samiske delen av familiehistorien. Han meldte seg inn i Sametingets valgmanntall og går nå på samiskkurs i Oslo.
– Jeg vil lære meg nordsamisk ordentlig. Jeget i romanen, og jeg selv, sliter med det samiske språket. Jeg har helt bevisst latt romanfiguren gå seg vill i språket.
Mye har endret seg siden Tharaldsen var barn og det samiske i Sør-Varanger var lite synlig. Nå ser han kofter på byen og på 17. mai. Søsteren hans har sydd kofter til familien. Barna hennes har lært samisk i barnehagen og fortsetter med språket på skolen.
– Det samiske og kvenske har vært der hele tiden, men det er først i voksen alder jeg har kunnet undersøke det. Jeg ser på de norske nybyggerne som mer patetiske nå. De var vel ofte tapere som endte nordpå og trodde de var noe, sier han og tenker seg om:
– Kanskje jeg får oversatt Ultima Thule til samisk?
