De uregjerlige og besatte

Lederartikkel i Vagant 1/2015, ute nå.

Under riksrettssaken mot Bill Clinton i 1998 ytret Henry Hyde, lederen for de republikanske anklagerne: «This nation is hungry for someone who believes in something.» I et Vinduet-intervju kort tid etterpå ble utsagnet kommentert av Stig Sæterbakken: «Det er noe av det mest skremmende jeg har hørt på lang tid.» Sæterbakken reagerte på at troen ble fremhevet som en verdi i seg selv: «Opp gjennom historien er det jo de troende og moralens forkjempere som har stått for det aller meste av elendigheten. Hva nihilistene og de troløse har utrettet er småtterier i forhold.»

Siden den gang har sterke overbevisninger, vredes­kapital og heroiske selvforståelser igjen for alvor blitt synlige på verdensscenen. Å rygge tilbake i møte med de uregjerlige og besatte er blitt et selvbevisst kjennetegn på de liberale samfunnene: Stilt overfor mennesker som vurderer alt ut fra én sentral overbevisning – who believes in something – setter den sekulære europeeren opp et skeptisk ansikt. I så måte uttrykker Sæterbakkens reaksjon en selvforståelse som i dag er støpt inn i mange vestlige lands offisielle fundament.

Avvisningen av absolutter, hoderystingen i møte med patos som overdøver logos, skepsisen til storslagne forestillinger som gir mening til individets strev – alt dette går nå for å være ryggmargsreflekser i det opplyste Europa.

Men en avvisning som samtidig fungerer som selvros er ikke nødvendigvis det beste verktøyet for forståelse. En god sekulær pekefingerregel burde være å vende ens talent for kritikk mot seg selv og de fellesskapene man føler sterkest affinitet til, ikke bare utover mot grupper man kan styrke sin egen selvfølelse ved å distansere seg fra.

Hva sier det om dagens idédebatt og politiske mulighets­rom at man i 2015 oftere hører «ekstremisme» omtalt enn ideologi? Kan det være at den skeptisk­-pragmatiske grunninnstillingen har bidratt til en hegemonisk forståelses­ramme som hindrer innsikt i både Vestens egen historie for strid mellom verdensbilder og andre tenkemåters ambisjoner om fortsatt historieskaping?

Isaiah Berlin hevdet at liberale verdier best blir beskyttet av de som selv forstår ideenes makt over sinnene – ikke minst tiltrekningskraften i hva han kalte «de store despo­tiske visjonene». Han uttalte at lengselen etter en tapt helhet fortsatt var noe han kunne sympatisere med; appellen i å oppgi tvilen og de 1000 individuelle valg til fordel for fastheten i en overbevisning – «freden i inne­sperringen, følelsen av endelig å ha funnet ens rette sted i kosmos». Hvor mange av dagens liberale debattanter kan si det samme?

I dette Vagant har vi villet se tro og lidenskap i hvitøyet. Ikke for å sette de ulike formene for fanatisme på formel, men for bedre å lære å kjenne de lengslene og ideene de er uttrykk for; og for lettere å få øye på de utstøtnings­mekanismene som setter inn når tenkemåter blir omtalt som så «radikale» og «ekstreme» at de ikke kan tåles, selv av toleransens fanebærere.

Les mer om innholdet i Vagant 1/2015 her.